Portrett

Kampklar

Mani Hussaini er en nesten helt vanlig mann fra Jessheim. Som vil forandre verden.

Bilde 1 av 2

Mani Hussaini står bredbeint i vindusposten og poserer for Dagsavisens fotograf. Jeans, rød T-skjorte og røde Converse. Innimellom latteranfallene kikker han over skulderen og ned på Youngstorget. Grøsser, men høydeskrekken får ikke vinne. Dette er gutten som tross alt tok skiheisen helt til topps første gang han hadde ski på beina, satt utfor det bratteste henget, tryna og besvimte. Som er blitt kompis med en hund selv om han er livredd dyr. Og som ikke er redd for å sette seg hårete mål.

– Er du klar for å høre hva de er? spør han og før vi rekker å svare fortsetter han fra talerstolen i vinduet:

– Å avskaffe fattigdom. Og å avskaffe klimaendringene. Jeg vet det høres heftig ut, men hvis man har det som mål kan man komme langt.

– Er du fryktløs?

– Jeg er bare 27. Jeg skal ikke bli gammel og angre på alt jeg ikke har gjort. Så når jeg får muligheten må jeg bare gripe den.

Den muligheten kom i oktober i fjor. Da ble han valgt til ny AUF-leder etter Eskil Pedersen. I sommer skal han lede den første sommerleiren på Utøya siden terrorangrepet 2011. Den gangen var han i Abu Dhabi og jobbet som praktikant ved den norske ambassaden.

– Hva tenker du om å ta tilbake Utøya?

– Jeg mener vi har tatt Utøya tilbake hver eneste dag siden 22. juli 2011. Når vi nå gjenreiser Utøya vil det representere så mye mer. Det er ikke lenger bare AUFs sommerleir-sted, men et sted der vi skal minnes våre kamerater som vi mista den dagen. Et sted for å lære om ekstremisme. Og det skal fortsatt være et sted for engasjement og demokratisk debatt. Slik viderefører vi de idealene som ble angrepet 22. juli 2011. Det har vi kommet fram til gjennom en lang prosess med gamle og nye AUF-ere, støttegruppa, etterlatte og berørte.

– Ville du sagt noe til massemorderen hvis du fikk anledning?

– Ikke ett ord. Fra første dag har vi gjort det som for han må være det verst tenkelige, nemlig å utøve demokrati og kjempe for våre verdier.

På skrivebordet sitter en liten panda i plysj, som vi får vite er en gave fra «søstera til Siv Jensen». Det knøttlille kontoret med utsikt mot regjeringskvartalet er fullt av bøker, de står stablet på rekke og rad: «Svartebok over norsk asylpolitikk», «Arbeiderbevegelsens historie» i 6 bind, «Partiets salt» om AUFs historie, en bok om drivhuseffekten og en bok om rasisme.

Mani Hussaini kom til Norge som flyktning da han var 12 år, og har fått politikken inn med morsmelken. Han har gitt tydelig uttrykk for at han synes sitt eget parti har behandlet asylbarna urettferdig i mange år. Nå vil han hente 5.000 flyktninger fra Syria. Han er ivrig på å understreke at engasjementet ikke bare skyldes hans egen erfaring som flyktning, men fordi AUF er opptatt av å hjelpe mennesker i nød.

– Som verdens rikeste land bør Norge vise mer hjerterom og bidra mer enn det vi gjør i dag. Vi er ikke naive, jeg sier ikke at vi skal åpne grensene våre og la alle komme inn. Men vi må hjelpe mennesker som er i nød, og ha et rettssikkerhetssystem som gir beskyttelse til de som trenger det.

Følg oss på Twitter og Facebook!

I Syria var både foreldrene og besteforeldrene politisk aktive, ofte med livet som innsats.

– Det har gått i generasjoner. Når mennesker lever under ufrie regimer blir politikken en synlig del av deres hverdag. Alle er på sett og vis aktivister i land med begrenset ytringsfrihet og korrupsjon. I Norge har folk før oss kjempet fram disse rettighetene og vi trenger ikke bekymre oss for at etterretningstjenesten skal ta oss om vi kritiserer statsministeren. Men i mange land gjør man det. Og mine foreldre vokste opp slik. I Syria levde foreldrene mine hele tida med frykten for å bli tatt.

LES OGSÅ: Hussaini blir ny AUF-leder

Hele livet har vært en lang reise, og som AUF-leder har han snart besøkt hver eneste kommune i landet. Om han blir rastløs og har litt dødtid på flyplassene slentrer han gjerne innom taxfrees parfymeavdeling.

– Jeg elsker parfyme! Ikke sånn at jeg må spraye mye, men jeg er god på lukter. Av og til bare sprayer jeg litt Fahrenheit på hånden. Pappa og onklene mine brukte Fahrenheit, den oransjegule flaska. Hver gang jeg kjenner den duften er det som om de er i nærheten. Han er har gått bort fra Fahrenheit nå, har begynt å bruke Lacoste. Men jeg forsøker å overbevise han om at Fahrenheit er bedre, sier han entusiastisk, reiser seg opp og henter jakken sin fra knaggen bak døra.

– Jeg har en sample her fra sist jeg var på tur, sier han og trekker fram en duftstrips fra jakkelommen, lukker øynene og snuser.

Hjemme er det han som har flest parfymeflasker på badehylla, men han liker også å kjøpe til samboeren, vet godt hva hun liker.

– Du er oppvokst med duft?

– Ja. Pappa hadde flere butikker, to blomsterforretninger, en databutikk og et parfymeri. Mamma jobbet i butikken vår da hun var gravid med meg så det henger ved. Jeg har alltid vært glad i parfyme. Mamma brukte Chanel 5, det gjør hun fortsatt.

I bokhylla står et innrammet fotografi av en liten gutt som sitter og leker under en stekende sol. Mani Hussaini har mange sterke minner fra barndommen i Syria.

– Pappa er utdannet landbruksingeniør, han er egentlig kornekspert. Det var hans ordentlige jobb. Vi hadde folk som jobbet i butikkene våre, og etter skoletid fikk også jeg lov til å være i blomsterbutikken og sette opp noen buketter.

– Jeg husker glovarme somre, opptil femti grader. En hel sommer jobbet vi med å levere blomster til bryllup, og tjente usedvanlig bra. Å sitte der, bakpå pickupen til pappa som var full av duftende buketter – det minnet er så sterkt.

– Det er fine minner?

– Ja, som barn har du gjerne fine minner, med mindre du har levd midt i en krig eller i nød og fattigdom. Men vi hadde god råd, og omgivelsene var trygge, med unntak av de gangene sikkerhetstjenesten kom hjem til oss for å spørre etter pappa. Men jeg skjønte ikke helt hva det var.

LES OGSÅ: Leder­stjerne

Han husker at det kom mange folk på besøk, at det var hyppig møtevirksomhet hos foreldrene om kveldene. At det var strengt ulovlige møter skjønte han ikke før senere.

– Mamma sang politiske sanger. Hun og broren hennes opptrådte på ulovlige møter og sang, ikke bare politiske sanger, men kurdiske sanger på et ulovlig språk for å i vareta tradisjonen. Pappa var lyriker og skrev bøker på kurdisk som han ga ut gratis. Da han var like gammel som jeg er nå reiste han rundt på bygda og samlet inn eventyr fra gamle kjerringer, akkurat som Asbjørnsen og Moe. I tillegg skrev han dagsaktuelle kronikker om alt fra kultur, ytringsfrihet og kvinnefrigjøring som han sendte utelands under psevdonymet Abo Mani eller Reber Hussain. Som lite barn var jeg ikke klar over hvilken risiko de faktisk tok.

Men en dag forsvant faren. Han ble bare borte, noe som ikke var uvanlig for opposisjonelle.

– Onklene mine begynte å lete og etter et par dager fikk vi vite at han var tatt av sikkerhetspolitiet, satt i fengsel men at vi kunne få han ut på permisjon mot betaling. Onklene mine skrapte sammen det de kunne, fikk han ut på perm.

Dagen etter rømte de. Mani Hussaini husker fortsatt at han reagerte med undring på at far kom og hentet han på skolen helt uten forvarsel. Hjemme fikk han beskjed om å pakke kun det han kunne få plass til i en sekk. Og det måtte skje fort. Det begynte å gå opp for han at det ikke var noen vanlig ferietur de skulle på. Men hva med alle lekene? Gitarene han hadde brukt hele sommeren på å pusse, lakkere og bytte strenger på? Når hele storfamilien dukket opp og begynte å plukke med seg ting ble han sint.

– Som 11-åring er det vanskelig å forstå at man bare må gi fra seg alt og si farvel til sine kamerater. Det er ikke så enkelt. De tok alle lekene mine, den ene gitaren forsvant, den andre gjemte jeg i huset så den skulle ligge der i tilfelle vi kom tilbake. Det gjorde de selvsagt ikke. Men erfaringen har gjort at han aldri lenger knytter seg til materielle ting.

– Nei, de fleste ting betyr ikke noe. Det meste kan erstattes.

Mani Hussaini synes det må være lov å sette seg høye mål. Foto: Mimsy Møller

Mani Hussaini er klar til å kjempe for det han tror på. FOTO: MIMSY MØLLER

De som hadde vært en velstående familie var forvandlet til «syriske kurdere på flukt». På flyplassen i Damaskus fikk han og søsknene streng beskjed av faren: «Vær stille og gå sammen med moren deres».

– Vi gikk tett bak pappa. Mamma holdt oss så hardt i hendene at det gjorde vondt. Jeg la merke til at pappa delte ut penger til alle, og tenkte «hvorfor gir han bort alle pengene våre?» Da vi kom til passkontrollen så jeg at det lå en bunke med sedler stukket inn i passene. Det var åpenbart dette som fikk oss gjennom.

Om bord på flyet til Athen lettet stemningen. Han merket at foreldrene slappet mer av.

– Da sa pappa: «Nå skal jeg fortelle deg hvorfor vi har gjort dette. Jeg har vært ettersøkt blitt tatt, alt jeg har gjort, alle møtene vi har hatt hjemme hos oss har vært ulovlige og jeg kunne blitt drept. Derfor har vi flyktet.

En venn av faren som hadde flyttet til Norge mange år tidligere hadde tipset dem om at det var et bra sted å dra til.

– Problemet var at vi ikke hadde gyldige reisedokumenter, bare syriske pass og visumet til Hellas som varte en måned. Så vi gamblet. Fant et fly til Stockholm som gikk grytidlig. Det var første nyttårsdag i 1999, og vi håpet om at grekerne skulle være litt bedugget. Og det var de faenimeg, så vi slapp gjennom med ugyldige papirer. Svenskene derimot, var edru. Dessverre.

Han husker ennå kulda på Arlanda flyplass. Mørket. Usikkerheten som fortsatt satt i. Det møkkete transittmottaket nord for Uppsala var en grim start på veien mot friheten.

– Det var for jævlig. Skittent, stort og omgitt av søppelfylling på alle kanter. Hele familien på ett rom som ikke var større enn dette kontoret. Det stinka. Søstera mi fikk lus første dagen. Det første mamma gjorde var å sende meg og broren min til butikken for å kjøpe grønnsåpe. Dette var jo langt ute i gokk, men vi gikk og gikk til vi fant en butikk og fikk kjøpt såpe. Mamma skrubbet vegger og tak på mottaket. Det var tøft, spesielt for mine foreldre for som kanskje fryktet at de hadde gjort en tabbe. Men pappa var i sikkerhet, det var det viktigste.

Etter 11 måneder ble asylsøknaden avslått, men familien greide via venner å komme seg til Norge. Her ble de flyttet fra mottak til mottak. Bærum, Asker, Stord og Haugesund.

– I Haugesund fikk vi bo i et desentralisert asylmottak med norske naboer. Der kunne du våkne om morgenen og se vanlige folk gjøre sine daglige gjøremål: kjøre ungene til barnehagen, dra på jobb. Det hadde vi ikke sett på flere år. Endelig kunne livet begynne.

Første dagen i Haugesund. Han husker det ennå. Moren bakte syriske kaker og han og broren ble sendt rundt i nabolaget for å dele ut.

– Ideen var at når folk kom tilbake for å levere fatene ville de komme i snakk og bli kjent.

Det funket. Snart hadde han nye kamerater, og de tok han med på fotballbanen. Der lærte han norsk. Han kan fortsatt snu om til haugesunddialekt.

– De kompisene der, de har jeg kontakt med fortsatt, sier han med et lunt smil.

Da de til slutt fikk innvilget asylsøknaden var det Nes kommune som ønsket dem velkommen. Og som elev på videregående skole på Jessheim kom han med i AUF. En venninne inviterte ham med på et såkalt pizzamøte.

– Jeg tenkte det var en god investering, medlemskap mot pizza. Seriøst. Det var mitt første motiv. Jeg ante ikke at ungdom kunne drive politikk. På møtet var det en fyr som snakka varmt om kampen mot rasisme og om menneskeskapte klimaendringer. De tingene ble jeg tent på. Senere så jeg jo at ungdomspolitikerne faktisk fikk til endringer og ble lyttet til.

Kjæresten Veronica møtte han ikke på pizzamøtet, men på en typisk fest på lokalet.

– Åh, det var på en grendehusfest på Langhus. Det foregikk sånn: Hun spurte om jeg hadde lappen og jeg svarte ja. Så spurte hun om jeg hadde bil, og jeg svarte ja, Så ble vi kjærester. Man tenker praktisk på landet vet du. Og, hva kan jeg si? Det funka.

Det er ikke bare politikk i livet hans, han har også tid til å ha noen guilty pleasures. Som å spille Fifa-spill på Playstation, eller ligge på en strand med god musikk på øret.

– Jeg liker litt harrymusikk, Ole Ivars og sånt. Når du vokser opp på Årnes med fest på lokalet må du nesten bli glad i Ole Ivars. «Kongen av campingplassen», ler han.

– Jeg har egentlig ganske rar musikksmak, er veldig glad i harrytechno også. Begge sjangrene ble jeg introdusert for på Årnes. Det er dette jeg mener med at jeg er flerkulturell. Det er så mange forskjellige kulturer i Norge. I Haugesund for eksempel, gikk det mer i hardrock. Der var jeg med i en heavy metal-gjeng som elska å headbange. På Årnes kom jeg i en klinsj for der var det enten Ole Ivars eller technogjengen. Jeg ble med i begge.

– Du er særdeles tilpasningsdyktig?

– Plasser meg hvor du vil, jeg overlever.

5 favoritter

MUSIKK: Björn Afzelius «Tusen Bitar. Sånger Om Kärlek Och Rättvisa». Fine tekster, særlig «Valet» som handler om å engasjere seg eller være likegyldig.

FILM: «Gudfaren»-filmene og «Scarface». Jeg er Al Pacino-fan.

BOK: «Asbjørnsen og Moes eventyr for barn». Jeg liker moralen i eventyrene. Kanskje ikke helt vanlig for 27-åringer.

MAT: Alt med laks. Akkurat nå er det laksewok.

STED: Stryn. Kanskje det fineste stedet jeg har vært. Å holde tale i friluft der var magisk.

Mer fra Dagsavisen