Kamerat Moxnes

Se videointervju i vinduet over!

– Jeg er lemster i hele kroppen, stønner Bjørnar Moxnes.

Det er en gudsjammerlig grå mandag i Oslo, med sludd i lufta. Ingenting minner om vår, og dagen før har Arbeiderpartiet fortsatt sin glidning mot sentrum av norsk politikk.

På en hvitmalt filial av Åpent bakeri på Holtet på Oslos fornemste østkant, sitter landets ytre venstrefløy. En som fortsatt styrer sitt parti etter et prinsipprogram der ordet revolusjon går igjen 18 ganger. Det var her oppe, på Oslos vestkant i øst, han vokste opp, og det er her han bor. Han tar styringa, guider undertegnede til kassa, stusser over nyvinningen søtpotetbrød, bestiller, forteller om at kafeen leverer pizza på kveldene og diskuterer den nye menyen med jenta bak disken. Dette er hans rike. Til tross for at antallet Rødt-stemmer her er like sjeldne som Lada’er parkert i oppkjørslene.

– Sosialdemokratiet? Jeg er veldig glad i det på mange måter. Også i Arbeiderpartiet når de fører en politikk som er sosialdemokratisk, sier Moxnes når vi spør om det ikke hadde vært en raskere vei til makt og påvirkning. Kamerat byrådsleder Raymond Johansen (Ap) har hatt en strålende karriere etter steget fra SV.

– Nei, når de i helga ikke engang klarte å vedta at skattepenger skal gå til velferd og ikke til å berike noen ytterst få velferdsprofitører, er det ikke noe forskjell på dem og Frp.

– De siste 20 årene har de altfor ofte stått for høyrepolitikk.

Det er ikke fire dager i Folkets Hus som sitter i kroppen. Mer om det senere.

Moxnes er en av Oslo-politikkens mest populære figurer. I kommunevalget i 2015 fikk han dobbelt så mange personstemmer som Marianne Borgen fra SV. Hun ble ordfører. Betydelig flere enn Miljøpartiet De Grønnes Lan Marie Nguyen Berg. Hun ble byråd med kometkarriere. Han fikk dobbelt så mange slengere som Raymond Johansen. Han ble sjef for det hele. Bare ordføreren sjøl, Fabian Stang, fikk flere såkalte slengere, en liten flik av en ekstrastemme, et anerkjennende nikk fra dem som ga stemmen sitt til et annet parti. Moxnes og hans to medsammensvorne fra Rødt fikk likevel en mektig posisjon på vippen og en samarbeidsavtale med det nye rødgrønne byrådet.

Les også: Banjo-Kari Svendsen fortviler: – Vi får jo faen ikke spelt på TV. I stedet skal vi stå på hue å drite i vinkel – ja, vi skal danse!

Siden høsten 2015 har han holdt Johansen & co. i øra. I bystyret har han hamret løs på all privatisering av kommunale tjenester og mot kommersialisering av velferden. I valgkampen kjempet han sammen med Arbeiderpartiet for eiendomsskatt i Oslo.

– Den fighten der viser at det ikke er en taperstrategi å kjøre en radikal politikk, stå for den og forklare den godt, sier han om eiendomsskatten som vil tilføre kommunekassa én milliard kroner.

Gestikulerende som en latiner fører han bevis. Han forklarer hvordan Klassekampen målte støtten til skattepromillene på eiendom i starten og på slutten av valgkampen.

– Etter seks ukers helt ko-ko, massivt hardkjør mot eiendomsskatt fra VG, Dagens Næringsliv og TV 2, og fra Høyre som bare hadde to saker, stem på Fabian og nei til eiendomsskatt, hadde støtten økt! Jo mer kamp, debatt og konflikt det var rundt saken, jo flere støtta venstresida i den kampen her.

Slik ble det til at de som raker mest, må betale mest. De som har de største husene og hagene, må spytte litt mer i felleskassa enn andre.

– Oslo er en genistrek. De 22 prosentene som har de største boligene betaler.

Samtidig som Moxnes koste seg med dansk smørbrød og colombiansk kaffe, begynte massesøksmålet mot Oslo kommune. Genialiteten er omstridt. Mange som for første gang på tiår må betale eiendomsskatt, var samlet i rettssal 818 Oslo tingrett. Oslos fem vestlige bydeler betaler 80 prosent av eiendomsskatten.

– Taper vi rettssaken så har vi et problem, for å si det sånn. Taper vi så skal vi …

– Så skal dere?

– Da har vi noen planer. Men vi får ta det med Raymond først, ler han.

– Jeg hadde en drøm, sier Moxnes. Helga før vårt møte hadde han faktisk drømt om høstens stortingsvalg.

– Jeg skulle kunngjøre valgresultatet. Det var nytt flertall, og vi kom inn.

På snittet av de nasjonale meningsmålingene har Rødt siden januar 2015 ligget inne med én mann på Stortinget. Det er historie i emning. Ikke siden Erling Folkvord ble stemt inn i 1993, har ytre venstre lykkes å bli med i landets nasjonalforsamling. Etter at han forsvant ut igjen for 20 år siden, har partiet som siden 2007 har hett Rødt, vandret i skyggenes dal. Men nå ser det lysere ut.

Etter at Moxnes tok over ledervervet i 2012 begikk han et overlagt fadermord. Han tok et oppgjør med 68’ernes læresetninger og pekte veien mot en mer moderne sosialisme. Siden 2013 har medlemstallet økt med 50 prosent. Partiet har fått oppsiktsvekkende oppslutning i både Bodø og Tromsø. I tillegg til Oslo der de har svinebundet Ap-ørnen til en samarbeidsavtale.

– Vi har klart å forynge og fornye partiet og bredde oss ut. Før var det folk født på 40- og 50-tallet som utgjorde partiet. Ikke at de som ble født på 50-tallet, har daua nødvendigvis, det er ikke et stort mannefall, men i hovedsak fordi folk i 20- og 30-åra har kommet til.

– Er Rødt blitt kult?

– Veita faen, jeg, men jeg tror vi kan oppleves som noe nytt og litt friskt. Nå som alle de andre partiene har fått prøve seg i regjering.

Moxnes appellerer bredere enn tidligere Rødt-ledere. Han er ren, pen, og prater godt. Hadde man plassert han i kantina på Handelshøyskolen BI, ville ingen stusset. Han er spiselig for alle. Selv Carl I. Hagen er fan. Men Moxnes nekter å logre for Jonas på Stortinget.

– Vi skal ikke inn på Stortinget for å sitte på fanget til Jonas Gahr Støre. Det er helt uinteressant! Jeg ville heller jobbet i PR-bransjen, i First House, enn å være en skjødehund for han! Men jeg er sikker på at vi skal kunne dra politikken i riktig retning. Det er mange saker der fagbevegelsen vil ha nytte av Rødt på Stortinget. Men ikke bare vaktbikkje, men trekkhund.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Men stortingsplassen er langt fra garantert. Heller ikke for SVs slitne fanebærere. Derfor er det ikke så rart at mange forståsegpåere hvisker om at Moxnes bør få til en samling av venstresida. Et stadig mer pressa SV og et Rødt på opptur kan sammen gjøre landskapet til venstre for Arbeiderpartiet tettere befolket. Historien har vist at splittelse på venstresida har banet vei for reaksjonære krefter. I både Spania og Tyskland ble indre strid viktigere enn den store kampen mot fascismen.

– Ambisjonen min stopper ikke ved å komme inn på Stortinget. Vi skal vokse. Og vi samarbeider jo med SV. Det er ingen Berlinmur mellom oss. Men jeg opplever ikke at det ropes på noen sammenslåing med SV. Ikke i SV heller, tror jeg.

Bildet han bruker, er uheldig. Kanskje er det tilsiktet, kanskje underbevisst. Berlinmuren falt jo. Men også i 2013 lå Rødt an til en plass i sola.

– Det var en tabbe, stønner han.

Som ledd i sin første stortingsvalgkamp, skulle den ferske Rødt-lederen rette søkelyset mot de store forskjellene i hovedstaden. Han tok med seg pressen på vestkantsafari. Aftenposten satt punktum for kampanjen ved å peke på sosialistens adresse i Nordstrandveien. En gedigen villa med biloppstillingsplass, kort vei til sjøen og kveldssol. Det var en indrefilet for både meglere og journalister.

– Det spora fullstendig av. Det var irriterende der og da. Men folk skjønner forskjellen på å kjøpe noe til 15 millioner og å flytte inn i barndomshjemmet. Og til forskjell fra Støre, så er jeg ikke millionær.

I en rød enklave i Nordstrandveien vokste han opp i et nabolag stint av gamle penger og høyrevelgere. Men bak Moxnes-familiens gjerder var det proletarer. En politisk bevisst mamma som jobba på gamlehjem og en kommunistpappa i transportbransjen. I hans egen familie rakk pengene aldri bli gamle. De forsvant edelt til «fest og fanteri». Noe gikk sikkert også med på travbanen der oldefar Herman Fridtjof Bonde skal ha vært en legende som kusk. Men en myndig oldemor hadde fornuft nok til å få investert i litt forfallen, men fast eiendom på landet, som Nordstrand den gangen var.

Det var etter krigen at Oslo-slekta fikk penger mellom hendene. Kjøtthungeren var stor etter fem skrinne krigsår samtidig som hesten ble erstatta med traktorer på bygda. Det var mye gamp å slakte og selge fra basarhallene på Youngstorget. Ikke mange politikere har sterkere bånd til arbeiderbevegelsens festplass. Mandag holder han tale noen meter over oldefarens gamle gullgruve.

– Jeg er veldig glad i 1. mai, det er virkelig en høytidsdag for meg. Vi har mye å være stolte av og mye å kjempe for. Og det gir et historisk sus å vite at jeg bokstavelig talt står oppå 100 års slektshistorie når jeg holder talen der, sier Moxnes.

Akkurat nå har han kanskje like mye 17. mai som 1. mai i hodet. Vervet som leder av 17. mai-komiteen i Oslo, som nødvendigvis innebærer et hurra for kongen, har fått venstresidas siste republikanere til å fråde.

Selv hadde han hastverk med å komme seg bort fra Nordstrand, selv om foreldrenes store politiske vekkelse ikke var prakket på han. Han er ingen broiler.

– Nei, jeg vokste ikke opp med politisk sommerleir eller noe annet organisert som veldig mange andre, sier Moxnes.

Les også: Bruddet med vennen Jagland: – Det var som å være i fritt fall

Unge Moxnes var mest opptatt av jenter og fotball da han begynte på Oslo Katedralskole som 15-åring. Den politiske ubevisstheten, eller i det minste den sene politiske modningen, ble kanskje arvet fra pappa Erik som etter ettårig handelsskole begynte å jobbe i bank før kvinnen som skulle skjenke ham to barn, reddet han over i kommunismen. Det var som i romanen.

– Da jeg var fjortis, hadde det nok vært mer ok med et mer anonymt og mer nordstrandsaktig foreldrepar. Men i dag er jeg veldig glad for at jeg fikk med meg verdier som var noe annet enn konkurranse, sosialdarwinisme og penger som det viktigste her i livet.

Rett før han skulle velge videregående fikk han en vekker.

– Jeg tok et aktivt valg om å prøve et annet miljø. Jeg hadde én kompis til som søkte seg til Katta, resten ble igjen her oppe.

På Katta møtte han en annen horisont, et annet engasjement. Politikk. Antirasisme. Debatter. Organisering. Radikal skoleavis. Han var med og starta «Katta radikale forening». Han blir varm i blikket når han snakker om å arrangere debatt med Jon Michelet og Inge Lønning. Etter tre år på Katta var han politiker.

Han er allerede en politisk veteran: Dreven og profesjonell. Den røde, klassiske «uniformen» har han aldri ikledd seg. Håret er kort, buksene hele. Skjegget kort, og irriterende tett. Bokmålet hans er midt i veien, selv om han bruker kledelig mange a-endelser. Det er litt med Moxnes som med Bjørneboe, som sa at «for å kunne banke i bordet må du først bli invitert inn».

– Er det en fordel for deg nå at du mangler «uniformen» både språklig og i klesveien?

– Radikal i uttrykket? Det driter jeg egentlig i. Jeg prøver å bevise at det er mulig å være knallrød uten raddisuniform og fraser, sier Moxnes.

– Til dem som lurer, må vi kunne gi gode, radikale svar. Man må gjerne se radikal ut, men det hjelper ingenting hvis det du står for, ikke holder mål. Vi gjør ikke dette for moro skyld, vi skal forandre Norge. Jeg har derfor aldri godtatt innforstått raddispreik. Jeg går alltid noen ekstra runder med argumentasjonen sånn at den står seg og ikke bare blir fraser. Det er mye fraser i radikalisme, det har det alltid vært. Men det er ikke mer fraseradikalisme folk vil ha fra oss. Det de savner, er en radikal politikk som holder vann, og utfordringa vår er å klare det uten å skli mot sentrum. Det må være mulig å være sosialist uten å bli en fraseradikal pratmaker. Det må også være mulig å modernisere et parti uten å bli en Tony Blair-aktig figur.

– Figur, ja. Hvordan liker du selv å være objekt?

Rundt Moxnes er det en åpenbar kultus. Han er en flott fyr, en kjekkas som unge, kvinnelige journalister sliter med profesjonaliteten i møte med. Han er en magnet som i høstens programlederdebatt på NRK sannsynligvis er tilbake for fullt i 16:9, etter at Rødt ble funnet for lette i 2015 og avspist med en uverdig gjesteopptreden i 2013.

– Vi fikk være med i første tredjedel, men NRK glemte å si ifra til seerne. Det ble storm på sosiale medier. Hva skjedde med Bjørnar? Fikk han magesjau? Måtte han kaste opp?

Han omtales som «Foxy Moxy». Etter en lang prat der armene hans ikke har hvilt, de har pushet kommersialismen ut og fellesskapet inn, ligger de nå beskyttende i kryss over brystkassa.

– Det forholder jeg meg minst mulig til. Minst mulig.

– Er det ubehagelig?

– Det som er irriterende ... Altså, det er ikke noe jeg har lyst til å svare på. Det er en avsporing.

– Men det er jo der, som del av mediepersonligheten Moxnes?

– Jeg prøver liksom ikke å ... å bygge oppunder det, og vil heller snakke mest mulig politikk.

– Du lykkes med det.

Les også: Damene i Nordahl Bruns gate

Så var det han og Carl, da, og saken som sementerte Moxnes’ posisjon på meningsmålingene. I 2014 herjet han og Frp-nestor Carl I. Hagen med Oslo kommune. Den såkalte Lindeberg-saken, der en hjelpepleier hadde mistet jobben etter anklager om overgrep, og byråkrater og politikere gjorde en slett jobb, endte med politianmeldelse. For Moxnes.

– Kong Carl. Den godeste Carl Ivar. Vi satt sammen i opposisjon i forrige periode. På hver vår kant er ingen av oss de mest systemlojale politikerne i norsk politikk. Og i saker der systemet tråkker på folk, og det skjer ganske ofte, så kan vi finne sammen. Vi fant sammen i å gå løs på makta. Vi liker begge to, og har det moro i bystyret med å riste litt i hverandre også.

Hagen kaller Moxnes konsekvent for Formann Moxnes, etter Formann Mao. Formannen svarer gjerne med å kalle Hagen for eks-formann.

– Bare for å gni inn at han er yesterday’s news.

Gamle Hagen er svak for unge, røde Bjørnar. Likevel stemte han for å politianmelde Rødt-sjefen, etter at han hadde offentliggjort en intern rapport om saken. Det var Aftenposten som ringte og informerte om at kollegaene i bystyret hadde bestemt at han skulle anmeldes.

– Hæ?! Ingen hadde ringt og informert meg om det. Det var et bakholdsangrep, og så klarte de faen meg å vedta at jeg var inhabil.

Sittende på tilhørerbenken måtte han ta imot tordentalene fra alle partier, unntatt SV.

– Jeg fikk all den dritten i trynet uten å kunne slå tilbake. Det skjer jo ikke så ofte i Norge at man bruker et politisk flertall til å få anmeldt en opposisjonspolitiker i samme organ. Men det viste seg å være en gavepakke, så jeg får bare takke Fabian Stang for den.

Rettssaken gikk i Oslo tingrett i september 2015. Moxnes ble blankt frifunnet. Å offentliggjøre papirene var lovlig. Av Moxnes’ 54 kollegaer i bystyret som stemte for politianmeldelse, har én i ettertid sagt unnskyld. Han får ingen beklagelse fra Hagen. Men i en e-post skriver eks-formannen: «Formann Moxnes er et hyggelig og meget arbeidsomt bystyremedlem som kjemper en kamp for mer rettferdighet og beskyttelse av vanlige folk mot overgrep fra myndigheters side. Ofte står vi da sammen, men på andre områder, særlig økonomiske forhold finner jeg at Bjørnar er «helt på jordet» og mangler sunn fornuft». Det er gode ord.

Moxnes kjenner på at nærheten til Hagen blir litt vanskelig. Han tar sats.

– Men, altså, for å få opp temperaturen her: Han er jo helt ko-ko, forstokka og stein reaksjonær i det aller meste.

Men Hagen er en ringrev med en nese for talent og bråk, det kommer vi ikke unna. I Hagens siste setning i eposten skriver han, og bedre skussmål fås ikke i politikken: «Stakkars Jonas, hvis formann Moxnes kommer i vippeposisjon på Stortinget».

Den 35 år gamle kroppen verker, men han har sprettent henta påfyll til kaffekoppene. En skorpe ligger igjen på tallerken. Mens Arbeiderpartiet holdt hoff på Youngstorget og staket ut stø kurs mot sentrum, drev Rødts fyrtårn med våpentrening. Eller paint ball, en uskyldig krigslek med fargeampuller som kuler på utdrikningslag. Nei, ytre venstre er ikke som det en gang var.

– Jeg fikk noen krigsskader. Jeg tryna litt og løp litt fort og sånn. Jeg er ikke akkurat vant med det fra jobben min.

Fem favoritter  

Musikk: Alt fra Bruce Springsteen, Rolling Stones og Fleetwood Mac til Eminem, Tupac og John Legend.

Film: Jason Bourne, den første filmen.

Bok: «Klokkene ringer for deg», Ernest Hemingways skildring av kjærligheten og den spanske borgerkrigen.

Mat: Blåskjell.

Sted: Katten, den lokale badestranda.

---

Bjørnar Moxnes

• Født 19. desember 1981 i Oslo.
• Leder for Rødt siden 2012, nestleder i 2010, leder for ungdomspartiet Rød ungdom fra 2004.
• Sitter sin andre periode i Oslo bystyre.
• Utdannet sosiolog fra Universitetet i Oslo. Skrev masteren «Med makt i bagasjen. En analyse av politikerelitens yrkesmobilitet», som handlet om politikere som går over til PR-bransjen.
• Gift med Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis i fransk litteratur og område­kunnskap. De har to barn.
• Bor i barndomshjemmet på Nordstrand.

---