Kadra Yusuf: Modig mamma

Den nybakte Dagsavisen-spaltisten tar imot oss med baby på armen og håndtrykk som en fribryter.

– Kom inn. Jeg har kake! sier hun og er rask til å forklare:

– Svigerfar har bakt, det er rester etter samboeren min sin førtiårsdag.

Vi tar plass på kjøkkenet under et svært svarthvittfoto av et moderne ikon med diger afro: Diana Ross.

– Da jeg kom til Norge hadde jeg også sånt hår, og opplevde at vilt fremmede folk jeg møtte på gata kom bort og ville ta på det, ler hun.

Et gammelt svarthvitt-portrett av Kadra Yusuf i profil er også blitt et moderne ikon. Bildet ble tatt i forbindelse med at hun i 2001 gikk undercover i moskeen for å avdekke kjønnslemlestelse av unge jenter. Kadra ble rikskjendis og bildet er fortsatt vignetten hennes på Twitter der hun, som en finger til alle som tror stemmen har stilnet, fortsatt lar det gå en kule varmt i debattene.

Fikk du med deg Kadra Yusufs første spalte i Dagsavisen? «Jeg husker en imam kurse foreldre i hvordan man disiplinerer med vold uten at det synes på barna»

Med tre barn blir det ikke tid til 1. mai-tog. Isteden skal hun bruke dagen til å gå på kafé, treffe venner. For tida er hun i barselperm med lille Sophia på seks måneder, og det hender hun kommer i snakk med andre mødre som er ute og triller baby. Hun er sjokkert over hvor mange som innrømmer at de har hushjelp.

– Jeg pleier å spørre: betaler du dem hvitt? Svaret er alltid nei. Nå har vi lenge hatt en debatt om ulikhet og rettigheter. Jeg savner et større engasjement rundt det nye tjenerskapet, de som vasker husene i nyrike Norge. Jentene som fungerer som barnepiker og hushjelper, men som vi kaller au pairer fordi vi later som at det vi driver med er en form kulturutveksling, når de i realiteten skifter bleier og vasker hus.

– Så vi feirer det organiserte arbeidslivet, samtidig som det er stor aksept for svart arbeid?

– Ja, det er en dobbeltmoral der, vi blitt så rike at vi kjøper tjenester, men på den andre siden vil vi ikke betale for dem. Resultatet er sosial dumping. Eller «sosial jumping» som Kristin Clemet kaller det, et begrep du må være fra Oslo vest for å skjønne.

– Hva tenker du om alle de som nå kommer til Norge for å skape en ny framtid for seg selv og barna sine her?

– At Norge er et land for spesielt interesserte. Og at deres fluktrute er mye verre enn den vi hadde. Hos oss var det sånn at mamma dro først og så kom vi etterpå, via en ambassade i Addis der vi ble plukket opp og fløyet hit. Sammenlignet med flukten over Middelhavet var det rene luksusen.

– Hva slags land er det de kommer til?

– Norge er trygt, vi setter likestilling, offentlig debatt og demokrati veldig høyt. Det er de positive tingene. Men jeg har sett retorikken til folk i kommentarfeltene og blir sjokkert. Som når Sylvi Listhaug sier at vi må lære flyktningene folkeskikk. Er det mulig liksom? Det er ikke alltid nordmenn har folkeskikk, det syns jeg er verdt å merke seg.

Hun ble født i Somalia 16. juni 1980. Barndommens rike var gata der hun lekte, glade stemmer overalt, lyden av foreldre, søsken, besteforeldre, venner. Så begynner det å skje ting, høye smell, voksne som viser tydelig at de er redde. Foreldrene snakker dempet sammen så barna ikke skal høre. En dag tar besteforeldrene Kadra og søsknene med seg, de pakker ikke noe, ingen leker eller personlige eiendeler, men flykter til et nomadeområde ute på landet. Faren blir drept, og moren reiser i all hast til et fremmed land. Så kommer Kadra etter.

– Jeg kom til Norge i februar, det var kaldt og jeg husker det ble tidlig mørkt. Og at alle var hvite, det hadde jeg aldri sett i den gata jeg vokste opp. Jeg merket også at folk syntes jeg var annerledes. En familiekoordinator tok oss med i Slottsparken og da kom det en eldre dame bort for å ta på afrohåret mitt. Her om dagen kom det en eldre mann bort til meg i parken og spurte: «Er du fra Somalia?» og jeg svarte «Ja» og han sa: «Hvor i Somalia da – nord eller sør?» Så langt er vi kommet nå. Før var det sånn: «Er du fra Afrika?» Folk hadde ikke hørt om Somalia.

[ Les flere Dagsavisen-portretter her! ]

Hun er velsignet med den befriende egenskapen at hun kan le rått og lenge av politisk ukorrekte vitser, og ikke minst: av seg selv. Den viktigste barnelærdommen har hun tatt med seg kom fra en av lærerne på Holmlia skole:

«Dere er alle så forskjellige alle sammen, dere må lære å le av hverandre.»

– I klassen gikk det tidligere jugoslaver, albanere, bosniere, marokkanere, irakere, to somaliske jenter og en fra Colombia som var adoptert – det var utrolig multikulturelt og veldig fantastisk, sier hun og spretter opp fra stolen for å hente noe som ligger på kjøkkenbenken.

– Jeg må vise deg noe, sier hun og rekker meg en liten bunke med bilder. Det er av moren, omgitt av Kadra og to søsken, og en norsk kvinne som står i bakgrunnen.

– Disse ble tatt den første sommeren min i Norge. Hun norske var familiekoordinatoren vår. Hanne. Hun var 1.85 høy, iført jeans, høye hæler og med langt flagrende hår. Alltid veldig blid. Jeg husker at hun pleide gå bort til mennene, litt sånn tett, slå dem på ryggen og spørre «åssen går’re a?» Jeg tror de somaliske mennene syns hun var den skumleste dama de hadde møtt, de visste ikke hvor de skulle se når hun kom inn i rommet, ler hun og legger til:

– Hvis du kommer fra et samfunn der kvinner nærmest ikke skal synes på den måten, er det å få hele verden snudd på hodet. Jeg tror de somaliske mennene opplever en krise. Når du kommer inn i NAV-systemet blir du ikke sett på som en mann eller et klanmedlem, men som en bruker. Du mister din historie og posisjon.

– Venter vi at somaliske menn skal ta likestillingsreisen som vi har brukt flere generasjoner på i løpet av noen uker?

– Godt spørsmål. Da jeg var i slutten av tenårene mente moren og stefaren min i hvert fall at man ikke kunne la en datter, en som attpåtil ikke var omskåret, vokse opp her i dette samfunnet der menn er menn og kvinner ikke er ærbare kvinner. Så fra jeg var rundt 14–15 år begynte det å frekventere en del menn i huset vårt. De var hyggelige menn som jeg etter hvert skjønte var potensielle ektemenn. De ble introdusert med familiebakgrunn og status og jeg tenkte: herregud hva skal jeg gjøre? De var dobbelt så gamle som meg.

Hjemme var hun den pliktoppfyllende, muslimske dattera som hjalp mamma med å tolke, hun gjorde husarbeid, gikk til moskeen hver fredag og hjalp søsknene med lekser.

– Kanskje var det derfor jeg ble ansett som et godt gifteemne også. På skolen var jeg opprørsk og skoleflink. Det siste ble det ikke lagt vekt på hjemme, de mente det ikke var noe poeng for meg å gjøre det bra på skolen siden jeg bare skulle gifte meg og få barn likevel. Det var ikke så viktig hvem jeg var som person, bare jeg gjorde de riktige tingene.

En av mennene falt ekstra godt i foreldrenes smak. For to uker siden var det en mann som prikket Kadra Yusuf på skulderen da hun var ute på sin faste trilletur. Det var han.

– Han sa: «hei, husker du meg?» Og det gjorde jeg selvfølgelig, det var han foreldrene mine likte så godt. Og han sa: «Du, jeg er SÅ glad for at ikke jeg gifta meg med deg!»

Kadra ler godt og lenge.

– «Ja, der slapp du unna gitt!» tenkte jeg. Men jeg ble så satt ut fordi jeg forventet at han skulle være kjip, og så var han bare dødsblid. Det viste seg at han hadde gifta seg med en jente som ikke var vokst opp her, men kom fra en nomadefamilie langt inne i landet i Somalia. Henne hadde han hentet hit og giftet seg med. Så han var happy, han. Men det er jo spesielt at han, som er oppvokst her og har opplevd både Gro og Erna som statsministre, fortsatt går og tviholder på det eldgamle kvinnesynet. Det er trist. Men, jeg vet fra ungdomstida var det mange gutter som kødda med det at den dagen kona di spør etter en leppestift og et par jeans, må du bare sende henne rett tilbake til Somalia, sier hun med et oppgitt sukk. Og legger raskt til: –Men en blid somalisk mann–det er det ikke ofte jeg møter!

Det var påske. Den stilleste uka i Norge da Oslo tømmes for folk, og alt handler om familiekos på hytta. På et knøttlite rom på et krisesenter i Oslo lå en livredd tenåring på senga og tenkte: «Hva gjør jeg nå?»

Hun hadde skjønt det lenge, hva som lå i kortene. Da hun kom i tenårene hadde moren og stefaren strammet grepet. Hun fikk ikke gå alene, måtte ikke leke med gutter, måtte alltid være anstendig kledd, lage mat og gjøre husarbeid framfor lekser. Skole var ikke lenger så viktig. Og en dag spurte foreldrene: «Vil du dra med venninnene dine til London på shopping?» Det var noe som ikke stemte.

– Vi, som ble passet på hele tida og ikke fikk lov til noe, skulle få lov til å dra til London på shopping, liksom? Jeg forsto at det lå noe annet bak.

Venninnene dro, og de prøvde til og med å overtale Kadra til å bli med. Fristet med alt det gøye de skulle finne på etterpå. Kadra nektet, hun ville ikke omskjæres.

– Jeg hadde en sommerjobb, gikk med Aftenposten, og tjente greit med penger som gikk rett i familiekassa og ble sent til Somalia. Så de lot de meg være i fred i den sommeren. Men året etter dro vennene mine. Det var da jeg stakk av.

Venninnene kom tilbake, noe var forandret.

– Plutselig var jeg liksom skitten. Jeg husker til og med at en av dem sa til meg: «Jeg er jo veldig glad i deg, men jeg vil ikke at du skal utvikle en guttepenis, fordi det er det som skjer med en klitoris om du ikke omskjæres.»

Da jeg ble utstøtt tror jeg at læreren min skjønte at det ikke kom til å gå så bra med meg, forteller hun. Rådgiveren på skolen hadde sett blåmerkene. For Kadra Yusuf var det ikke noe spesielt.

– Alle jeg kjente da jeg var liten, fikk juling hjemme. Det var helt vanlig. Men jeg fikk kanskje litt mer enn de fleste. En ørefik er en slags form for kjefting. Samboeren min blir helt satt ut når jeg sier det – han sier: «Vi måtte gå på rommet når vi hadde gjort noe galt», ikke sant, og jeg tenker: yeah, luksus! ler hun og sannsynligvis er undertegnedes ansiktsuttrykk slik at hun synes hun må forklare:

– Ja, fysisk vold var en stor del av oppdragelsen. Jo, mer kontroll foreldrene mine følte de mistet, jo mer voldelige ble de.

– Og da du motsatte deg omskjæringen?

– Det er et mønster. Først spør dine foreldre deg pent. Så er det manipulering. Og så er det den biten jeg syns er kjipest, når moren din ser på deg og sier: «Hvorfor vil du gjøre dette mot meg? Jeg har gitt deg alt, jeg har tatt deg med til dette landet for at du skal få alt – du får leve et liv i Vesten? Og det er takket være meg, så kan ikke du bare gjøre denne bitte lille tingen jeg ber deg om for meg?» Når du er 14–15 år og får høre det, tenker du at du er et drittmenneske som ikke kan gjøre såpass for moren din.

En særdeles brutal episode var dråpen som fikk begeret til å flyte over.

– Jeg ble nektet å gå på skolen, men tryglet og ba. Etter en helt for jævlig omgang med juling ble jeg kjørt til skolen av stefaren min. Jeg gikk rett inn på kontoret til Vidar, min gamle skolerådgiver og sa: «Jeg klarer ikke mer.» Ett par timer senere kom Gerd.

Det var Gerd Fleischer, leder for Selvhjelp for innvandrere og flyktninger. «Jeg synes du skal komme deg vekk. Blåmerkene dine blir borte. Men blir du omskåret, er det en skade for livet. Det er noe du ikke kan reversere», sa hun. Valget ble tatt.

– Det var aldri planlagt. Noen uker i forveien hadde jeg gitt dagboken min til en venninne og sagt at det var best hun gravde den ned, just in case, liksom. Da jeg dro hadde jeg ikke med meg noe hjemmefra, ingen bilder, ingenting. Etter hvert klarte foreldrene mine å finne ut hvor jeg var, så Gerd sa: «Du kan ikke bo her, sorry. De finner deg.» Sånn er det å tilhøre et miljø, alle ser alle. Alle ser alt. Den sosiale kontrollen er helt rå. Og dette var før internett og smartphones!

Det bar videre, langt ute på landet til et krisesenter i Indre Østfold.

– Det var så stille! Jeg var oppvokst i en storfamilie med masse slektninger, det var alltid folk i huset. Og plutselig sitter du helt alene i et lite rom. Jeg tror aldri jeg har vært så redd før.

Stillheten, som forsterket ensomheten, satt i lenge etter at hun flyttet for seg selv. Hun løste det med å skru på radioen hver morgen når hun gikk på jobb slik at det var lyd av liv når hun låste seg inn på ettermiddagen.

I 2001 kom hun som en komet inn i den norske bevisstheten i dokumentaren på TV 2 der hun avslørte imamenes forhold til omskjæring.

– Hvordan er du blitt så tøff?

– Jeg føler meg ikke tøff i det hele tatt. Men jeg tror det handler mer om overlevelsesinstinkt. Når du føler at du ikke har noe igjen å miste, gjør det noe med deg.

Hun vet ett og annet om å miste. Moren har hun har hun ikke snakket med på mange år.

– Da hun mistet meg, mistet hun også all anseelse, ikke minst blant slektningene våre i Somalia. Det å ikke ha kontroll på en jente, er bevis for at du har gjort en dårlig jobb som mor. Så hun har måtte be om tilgivelse, og jeg tror mye av aggresjonen mot meg har gått utover henne. Somaliske barn er sine foreldres eiendom.

Kadra Yusuf har måttet tåle mer enn de fleste samfunnsdebattanter, er blitt trakassert, spyttet på, banket opp, truet og hetset. Før hun hadde fylt 25 hadde hun prøvd ut alle voldsalarmer på markedet, og trengte en pause.

– Det har vært sunt for meg. Når du blir skjelt ut på gata, kommer hjem sliten og leser 400 meldinger om at du er en drittfitte, da er det helt greit å ta en timeout. Jeg tror også at det er viktig å sette alt du opplever i kontekst. Ta det somaliske miljøet – ikke alle kan språket og det du sier blir oversatt, plukka fra hverandre og tolka inn i andre sammenheng som ikke stemmer. Og plutselig får du deg en på trynet fordi noen sier: «Hvorfor har du sagt at du skal ta jentene våre fra oss?».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Eldstedatteren på 12 står på terskelen til tenåringslivet, med alt det det innebærer av idoler og forbilder. De sistnevnte vil hun neppe finne i de blendahvite norske kvinnebladene som Kadra Yusuf kritiserer for å sitte fast i klisjeer fra sekstitallet. Hun mener de skaper en holdning som er forkastelig.

– Se bare på alle jentene som slutter å jobbe og begynner å bake når de får barn, som sier at femtitallet var sååå fint og kos med pene kjoler og sånn. Betty Draper fra «Mad Men» har føkka opp hele greia. Femtitallet var IKKE fint. Snakk med dem som opplevde det, det var ikke bare fashion og kaker, folk daua på femtitallet av ting vi har medisiner for i dag. Husmødrene kjeda vettet av seg.

– Har du vurdert cupcakes og mammablogging?

– Overhodet ikke, ass. Og jeg blir kastet ut av en del fora på nettet fordi jeg er en kranglefant.

– Du er blitt en sånn forumsplage?

– I høyeste grad. Fordi jeg reagerer på for eksempel disse alternativfolka som mener at hjemmefødsel er en koselig ting, og at man ikke skal vaksinere ungene sine. Altså, jeg kommer fra et land der folk dauer av det naturlige hele tida, der kvinner og barn dør i barsel hver dag. Derfor blir jeg litt irritert på dem som mener alt er galt med dagens samfunn og at alt var så mye bedre før. Det var ikke det, sorry. Særlig mødre må droppe jakten på det perfekte liv. Gi litt mer faen i kroppspress, interiør, og andres forventninger.

– Og aldri slå barn.

– ALDRI slå barn. Det er ingen ting som er mer skadelig for et barn enn å bli rutinemessig og konsekvent ydmyket. Hvor mye lærer man av det liksom? Ikke en dritt. Og til alle som unnskylder vold med kultur: å senke forventningene til en gruppe mennesker er rasistisk og forkastelig. En annen vanlig feilslutning er å tro at man vet så mye om andre. Og at nordmenn er verdensmestre i alt.

– Men Gro har jo lært oss at det er typisk norsk å være god!

– Dere er gode til mye. Men som min kurdiske venninne fra Holmlia pleier å si: «Det er ett land som er mer ræva enn Kurdistan i fotball: Norge.»

Fem favoritter

Musikk: Er fan av Michael Jackson og gamle Motownplater.

Film: Blir mest TV. Gleder meg til neste sesong av «Orange Is the New Black».

Bok: Murakami. Spenning, mystikk og virkelighet.

Mat: Indisk mat, minner om somalisk. Samme type krydder.

Sted: Husmorferie til et sted uten TV og barn. Med en stabel nye bøker.