Jonas Sjef Støre

Hvordan føles det å vite at du skal blir sjef for landets største parti? Ja, hvordan er det egentlig å være Jonas Gahr Støre nå for tida?

Døra til Stortinget åpnes, og påtroppende Ap-leder Jonas Gahr Støre (53) går ut på trappa, med rådgiveren og Dagsavisen på slep. Før han rekker fram til porten, står Venstre-leder Trine Skei Grande plutselig foran ham med verdens største smil og sier:

- Hei! Vil du hilse på mammaen min?

- Hyggelig å ha deg her, er du på besøk? sier Jonas Gahr Støre straks og hilser hjertelig på Trine Skei Grandes mor fra Nord-Trøndelag, som står like bak og virker svært så fornøyd med å få hilse på den tidligere utenriks- og helseministeren.

Støre tar seg tid til en rask small talk. Han er egentlig ganske travel i dag, det har blant annet vært spørretime der han som Aps finanspolitiske talsmann har stilt spørsmål til finansminister Siv Jensen, og så er det forberedelser til Aps ekstraordinære landsmøte, som avholdes på utestedet Stratos på Youngstorget i dag. Møtet skal bare vare i noen timer, for Støre er som kjent eneste innstilte kandidat til ledervervet, foreslått av samtlige 19 fylkeslag. Så alt avtroppende partileder Jens Stoltenberg trenger å gjøre, er å gi stafettpinnen videre til sin mangeårige venn og støttespiller Jonas Gahr Støre, mens han sier noe i retning av: «Vær så god, jeg stikker en tur til NATO, nå er det din tur til å lede arbeidet med å ta regjeringsmakta tilbake i 2017.» Men Støre har da alltids tid til en liten prat med mammaen til Trine Skei Grande først.

- Kommer du langveisfra? Nettopp, nettopp. Men ha en fin dag da!

 

«Hei!» «Hallo!» «Jonas!» lyder det fra alle kanter når vi trasker etter Jonas Gahr Støre nedover Løvebakken mot Karl Johan. En gjeng tenåringsgutter vil ta en selfie med ham, en av fredsbestemødrene iler bort til ham med en brosjyre. Jonas Gahr Støre smiler og poserer og hilser og takker. Det er som om han er en vandrende politisk honningkrukke, omgitt av summende bier som rett og slett ikke kan la være å ta en tur bortom.

- Er det alltid så mange som stopper deg når du går gjennom byen?

- Ikke akkurat «stopper», men det er mange som nikker og smiler, og stort sett er det bare hyggelig. De sier: «Å, unnskyld, vi tror liksom at vi kjenner deg», sier Støre og takker høflig for brosjyren fra en av bestemødrene.

- Og noen ganger må man bare ta innover seg at man er en offentlig person, løfte blikket og se inn i øynene til folk. Altså, alle har jo noen ganger et behov for bare å se ned og være en i mengden. Men jeg tenker at er du en offentlig person, så er du det.

- Hender det at du selv ubevisst hilser på en kjent person på gata som du egentlig bare har sett på bilder?

- Jada! Jeg tenker at det er bra at de menneskene på gaten er på konditorier eller handler melk som alle andre. I andre land er det jo ikke slik. De menneskene du kanskje har lyst til å si «hei» til, de vil du aldri få se der.

Støre traver energisk over Egertorget mens han snakker, det er nesten litt vanskelig å holde følge.

- Jeg husker da jeg drev og kjørte guttene mine rundt på fotballkamper. En gang var vi på Veitvet, det var mens jeg var utenriksminister. Mens de varmet opp, gikk jeg på senteret og handlet mat. Da kom jeg i snakk med noen nye landsmenn som sa at om en utenriksminister i deres hjemland hadde kommet til et slikt senter, ville hele senteret ha blitt sperret av. Det ville ha vært folk ute med geværer og så videre. Men her i Norge kan utenriksministeren gå rundt med handlekurven sin, sier Støre fornøyd.

 

Faktisk har Dagsavisen selv vært med på å vitse om at denne statsmannsaktige «Super-Jonas» faktisk gjør noe så prosaisk som å handle mat på Kiwi eller Rema 1000, så underlig «opphøyd» som han alltid har virket i all sin flinkhet og veltalenhet. «Norges Obama» ble han kalt da han fylte 50 for snart fire år siden, og det var liksom ikke ord store nok når man skulle hylle Jonas Gahr Støre og hans imponerende meritter i politikk og samfunnsliv. I sin tid student ved Institut d`Ètudes Politiques i Paris, siden forsker ved Harvard i USA, rådgiver for statsminister Gro Harlem Brundtland allerede da han var 28 år gammel. Siden blant annet stabssjef ved Statsministerens kontor (SMK), statssekretær, utenriksminister og til slutt helseminister. I tillegg brant han for humanitært hjelpearbeid, som da han var generalsekretær i Røde Kors under tsunamien i Sørøst-Asia i 2004. Hans diplomatiske og dialogorienterte innstilling under karikaturstriden i 2006 ble kritisert for å være «feig», men skaffet ham gode allierte i minoritetsbefolkningen. «Hovedgrunnen til at han er så kjær for så mange med minoritetsbakgrunn, er rett og slett hans store engasjement for oss», sa den muslimske samfunnsdebattanten Bushra Ishaq til Dagsavisen da Støre fylte 50. «De siste to årene har han stilt opp i de viktigste integreringsdebattene og stått ved vår side i de store sakene». Da Dagsavisen en gang spiste på en tandoori-sjappe på Grønland, kom den norsk-pakistanske innehaveren uoppfordret bort for å fortelle at en gang så spiste faktisk selveste Jonas Gahr Støre her. «Akkurat der satt han!» sa innehaveren og pekte på en stol i lokalet. «Og han likte maten min!»

 

Støre smiler litt når han får gjenfortalt denne siste episoden. Det var vel særlig i hans glansperiode, de sju årene han var utenriksminister, at slikt kunne skje. Det siste året før valgnederlaget i høst ble han mer av en traust og grå helseminister. Like fullt stopper en halv skoleklasse nå for å glane på ham når han lydig stiller seg opp mot en vegg for at Dagsavisen skal ta bilde. De vinker og ler til ham, som om han var popstjerne.

- Jonas! Hei, Jonas! roper ungene.

- Hvilken politiker er det? spør en.

- Det er jo Jonas! Jonas Gahr Støre!

 

Støre er tydelig litt urolig over at han nå står og poserer foran inngangspartiet til Louis Vuitton. «Kanskje logoen til det eksklusive motemerket kommer med på bildet?» er det som om han tenker. Muligens fulgt av en tittel i retning av: «Snobbe-Jonas reklamerer for snobbebutikk». Hans sosialdemokratisk sett «tvilsomme» ry som rikmannssønn og Jøtul-arving fra Oslo vest er alltid med ham, og hans politiske fiender har aldri vært redde for å bruke det mot ham. «Støre ser ut som, oppfører seg som og snakker som en Høyre-mann,» sa Frp-veteran Carl I. Hagen til P4 da det i mai ble kjent at Aps valgkomité hadde innstilt Jonas Gahr Støre som ny leder. Historiene går om en Jonas som glemmer å heise flagget 1. mai, om en Jonas som søkte seg jobb som rådgiver i Høyre i 1988. Hans egen versjon av sin vei inn i Ap er at han i løpet av studietida i det klassedelte Frankrike på 1980-tallet innså at sosialdemokratiet var den beste løsningen for det norske samfunnet. Men det var ikke før i 1995 at han formelt meldte seg inn i Ap. «Ordentlig» politiker ble han ikke før i 2000, da han ble statssekretær i Jens Stoltenbergs første regjering. Før det var han for det meste embetsmann og faglig rådgiver i det norske regjeringsapparatet.

- Louis Vitton-logoen kommer ikke med, jeg er bare interessert i den svarte veggen, forsikrer fotografen.

- Jeg må jo nesten spørre, da, hva du skal bruke det til, sier Støre litt mutt.

Et godt voksent, pyntet ektepar kommer forbi mens han poserer, og nærmest jubler når de får se ham.

- Hallo! Er det virkelig deg? sier mannen.

- Vi skal i bryllup, skjønner du, sier kona og peker på kjolen sin.

- Så hyggelig! Og for en nydelig sommerkjole du har, smiler Støre.

Like etter står han foran en ny vegg, denne gangen foran Stortinget, og nå stiller tilfeldig forbipasserende seg opp for å ta bilder av ham, de også.

En mann ser litt medlidende på Støre og sier støttende:

- Jaja. «A man‘s gotta do what a man‘s gotta do».

- Ja. Det er det, sier Støre tørt.

 

På vei inn i Stortinget igjen er det faktisk Støre selv som stopper noen, og det er ingen ringere enn partisekretær Raymond Johansen, som tilfeldigvis står ved porten.

- Har du et sekund? spør Støre, og de to mennene trekker seg litt tilbake for å føre en mumlende samtale.

Hva snakker de om, tro? Har det noe med landsmøtet å gjøre? Planlegger de hva de skal si i avskjedstalene de skal holde til Jens Stoltenberg i dag? Like etter er de ferdige, og vi kan endelig begynne å ta oss opp til Støres kontor. Den siste hindringen på veien er Riksteateret, som denne dagen skal vise stykket «Folkets røst» i trappehallen. Støre støter på teatersjef Ellen Horn, tidligere Ap-statsråd. Det blir smil og omfavnelser, før vi igjen haster videre.

I heisen opp til Aps fløy i tredje etasje virker Støre i veldig godt humør.

- Ja, det var Ellen Horn, og da blir det jo alltid litt klining!

- «Hvem ville du helst stått fast i heisen med?» spør plutselig Dagsavisens fotograf, som tydelig har kommet til å tenke på sistespørsmålet i Dagsavisens faste spalte «Navn i nyhetene».

- Gjerne Ellen Horn! Jeg har jo svart litt forskjellig i den spalten, «en heismontør», «kona mi», mange svarer det. I dag hadde jeg svart Ellen Horn, det hadde vært veldig hyggelig. Da tror jeg ikke jeg hadde vært redd heller!

 

I «Navn i nyhetene»-spalten har Støre i årenes løp ellers betrodd leserne at han er glad i musikk, særlig Mozarts «Requiem», at han likte «West Wing» på TV og at han tidlig i 20-årene ble helt satt ut av å lese Jens Bjørneboes klassiker «Frihetens øyeblikk». Nå for tida nevner Jonas Gahr Støre gjerne og ofte kona si i intervjuer. Han har fortalt VGs lesere at han baker kake til henne og at de hver søndag morgen lager egg og bacon mens de spiller klassisk eller jazz. De ble et par allerede tidlig på 80-tallet, like før Støre reiste til Paris for å studere statsvitenskap. Sammen har de tre sønner, en på 25, en på 21 og en på 15 år. Støre har overtatt barndomshjemmet sitt på Ris, der han vokste opp sammen med foreldrene sine og to søstre. Foreldrene er blitt eldre nå og trenger støtte fra barna sine.

- Jeg var den yngste, hadde to eldre søstre og en veldig synlig, tilstedeværende mor, så det har vært damene som virkelig har satt tonen i min oppvekst, sier Støre, som endelig har fått satt seg ned i stolen sin på sitt ganske beskjedne kontor på Stortinget.

- Vi var en diskusjonsivrig familie med stort engasjement i saker. Men ingen av oss var særlig opptatt av partipolitikk, sier Støre, som selvsagt har fått pepper for dette også: Han har jo ikke vokst opp i arbeiderbevegelsen. Han har aldri vært en ivrig, langhåret AUF-raddis, som Jens Stoltenberg, aldri spilt gitar rundt leirbålene på Utøya. Av politiske barndomsminner kan han vagt huske da Trygve Bratteli var statsminister på 70-tallet, og så husker han EF-avstemningen, da. Han var tidlig for EU.

- Men jeg kan faktisk veldig godt huske seksdagerskrigen i Midtøsten i 1967, sier Støre, som da var sju år gammel.

- Det var verden der ute du var mest opptatt av?

Støre nikker ivrig.

- Ja. Ja. Jeg så alltid ut. Lenge var jeg opptatt av ditt yrke, jeg likte å skrive, jeg likte å fortelle, jeg ville ut, se, oppleve og formidle det etterpå. Men det var aldri noe alternativ å bli ute, slik mange utenlandsstudenter gjerne gjør. Jeg var helt klar på at jeg skulle tilbake til Norge, sier Støre, som før Paris-studiene, på 70-tallet, var en meget engasjert elev ved Berg videregående skole på Tåsen. Første dagen, 16 år gammel, sto han helt alene og så seg om i skolegården. Han kjente ingen. Da han sluttet tre år senere, var han blitt både russeformann og elevrådsleder, hans aller første lederverv.

- På Berg, der gnistra det! Mange spennende mennesker, og det kunne være slagsmål i skolegården av «politiske årsaker»! Helt strålende, syntes jeg. Det var allmøter, kveldsmøter og skoleavis og revy, ja, det var virkelig tre av de flotteste årene av mitt liv.

Støre har nesten stjerner i øynene nå.

 

Det går en Berg-historie om at daværende inspektør på slutten av 1980-tallet hadde tre passfoto av tidligere stjerneelever på oppslagstavla. Det var Lars Saabye Christensen, Hege Duckert og Jonas Gahr Støre. Om en elev ble kalt inn til rektor etter en rampestrek, skal rektor ha sett strengt på dem og sagt: «Dette ville Jonas aldri ha gjort.» Dagens rektor på Berg er for øvrig en av Støres gamle klassekamerater. Han virker opprømt når han forteller dette.

- Det jeg likte aller best, var at min egen rektor helt fra starten behandlet oss om voksne og faktisk trakk elev­tillitsvalgte inn i selve styringen av skolen. «Dere er voksne nå», sa han til oss, som 16-åringer. «Den eneste forskjellen på meg og dere er at jeg har vært voksen litt lenger enn dere.» Å, det likte jeg godt at han sa! At vi var voksne.

Men enda så engasjert og aktiv han var på Berg, skled han aldri inn i et ungdomsparti.

- Det nærmet seg slutten av 70-tallet, og ml-bevegelsens tid var i ferd med å ebbe ut. Men jeg syntes alle de politiske ungdomspartiene virket litt sekteriske på den tida. Lukkede. Det gjaldt både Unge Høyre og AUF, sier Støre, som på denne tida første gang så Jens Stoltenberg. Han kom til Berg som AUF-er, for å snakke om politikk. Med sitt halvlange hår og raddis-image virket han visst nokså eksotisk på Støre.

 

Men i dag, snart 35 år etter, kan han se tilbake på minst 15 års fortrolig samarbeid med den samme Jens Stoltenberg. De har ikke bare vært gode kolleger i ulike roller, men nære venner. De er på turer i Marka sammen, de går på ski. De er jevnaldrende, Støre er bare ett år yngre enn Stoltenberg, så noe generasjonsskifte i Ap-ledelsen er det ikke snakk om her. Men hva kommer nå, etter dagens landsmøte? I hvilken retning vil Jonas Gahr Støre ta Ap? Han har allerede sagt at han vil knytte sterkere bånd til fagbevegelsen, fokusere mer på klima og at han vil «bygge lag» med andre partier. Først og fremst de rødgrønne, men gjerne også KrF. Noen tror han vil framstå tydeligere i verdispørsmål enn Stoltenberg gjorde. Støre er dessuten religiøs, Stoltenberg ateist.

- Men hva skal være ditt eget store politiske prosjekt i årene som kommer?

- Det er å bygge landet, mestre veksten i byene, sikre en økonomisk vekst - og sørge for at klima går fra å være en sak blant saker til å bli en ramme rundt all politikk. Og nordområdene er for meg et politisk prosjekt, sier Støre og skotter uvilkårlig opp mot det store kartet over nordområdene som henger på en av kontorveggene. Nordområdene ble jo et av hans store satsingsområder som utenriksminister, og Stoltenberg-regjeringens største politiske triumf var delelinje-avtalen med Russland i Barentshavet i 2010.

- Det handler om å tenke regional og nasjonal planlegging i en moderne tid, og for meg er nordområdene en del av en nasjonal strategi som jeg har tenkt å jobbe videre med. Jeg tror at et av de virkelig store kapitlene dette landet nå går inn i, er hav-kapittelet. Havet er fortsatt den delen av kloden vi vet minst om, og minst 70 prosent av verdens hav er mer enn 3.000 meter dype. Hva som ligger på de store dypene av muligheter og utfordringer, den gåten må Norge være med på å knekke, sier Støre.

- Jeg tenker et nasjonalt prosjekt som ligger et sted i veikrysset mellom kunnskap, kapital og arbeid. Politikk kan få de tre til å virke sammen, slik vi kan skape arbeid, velferd og verdier. Og på en måte miljø og klima tåler, sier Støre.

- Hvordan tror du det blir å lede et parti i opposisjon i tre år til?

- I mitt hode får vi i alle fall ikke tilbake flertallet tilbake ved å lene oss på at Høyre og Frp gjør feil. Vi må få velgerne tilbake ved å gjøre vår politikk god og tillitsfull for velgerne. Min ambisjon er at Ap skal drive kritisk og konstruktiv opposisjonspolitikk, samtidig som vi bruker kreftene på å bygge en ny politikk, for klima, for morgendagens helse, for kunnskap og verdiskaping.

 

På en annen kontorvegg henger et flott bilde av Hallingskarvet-området, der Støre har gått på ski og vært på hyttetur siden han var liten. Det skal også ha vært på en skitur der at Støre bestemte seg for å si ja til Aps valgkomité.

- Det er jo nesten blitt en mytisk, nasjonalromantisk fortelling, det der? Sikker på at du ikke bestemte deg mens du var ute med søpla?

- Ja, noen sier til meg: «Dette er ikke troverdig.» De har både rett og feil. Det som ledet meg til å si ja til dette, er egentlig en veldig lang historie - det er egentlig et helt liv! Når fikk jeg dette samfunnsengasjementet, var det i tidlig barndom, mens jeg studerte, da jeg var minister? Jeg tror det er snakk om modning over tid. Det, og så at kona mi ba meg tenke hvordan det ville være å si «nei» til dette. Tanken på å ikke bruke denne sjansen til å påvirke norsk politikk, ble utslagsgivende. Så tror jeg mennesker har behov for ritualer, og for meg er dette knyttet til natur. Så der oppe, mens jeg gikk på ski i oppoverbakke, tenkte jeg: «Ja. Jeg gjør dette.»

- Hender da at du føler deg overveldet over at du skal ta på deg denne oppgaven?

- Nei, nå føler jeg meg veldig fattet når det gjelder akkurat det. Jeg har et lag rundt meg, med folk som kan utfylle meg. For jeg har mangler og svakheter, jeg også, som jeg er veldig klar over.

- Hvilke «mangler og svakheter» da?

- Jeg har ikke klar en sjølmelding over mine mangler og svakheter! Men jeg er ikke flink til alt - hvis noen skulle tror det. «Alle har sitt.» Jeg har også mitt.

- Og så er du er visst heller ikke folkelig nok?

Når virker Støre mer stram i maska.

- For meg betyr «folkelig» å oppføre seg som folk. Det har jeg tenkt å gjøre. Jeg kan bare være meg selv og har ikke tenkt å late som om jeg er en annen. Nei, jeg er ikke redd for denne utfordringen, jeg er trygg på at jeg har kapasitet nok til å ta på meg denne jobben. Selv om jeg vet at det å være leder kan være ensomt. Til sjuende og sist er du jo alene. Jeg har sett på nært hold hva det krever.

Dette siste kan Støre si med stor autoritet. Han har jobbet i ulike roller for i alt fem statsministre: Gro Harlem Brundtland, Jan P. Syse, Thorbjørn Jagland, Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg, og da selvsagt særlig den siste. Stoltenbergs tredje statsministerperiode ble hans tøffeste, med 22. juli-katastrofen i 2011 og alt den førte med seg.

- Men du og Jens, er dere like som mennesker?

- Nei. Det vil jeg ikke si.

Svaret kommer kontant.

- Min erfaring er at når man har nærhet til noen, trenger ikke det å bety at man er like som mennesker. Jeg tror folk skal erfare at det er ganske stor forskjell på ham og meg. Vi er forskjellige typer. Forskjellig temperament, forskjellig måte å jobbe på. Og tenk hvor utrolig kjedelig og nedslående livet ville vært hvis alle var som meg! Hvis det ikke var mangfold, spenninger mellom mennesker som er sammen. Jeg har aldri tenkt på at mitt gode politiske og personlige forhold til Jens Stoltenberg skyldes at vi er like. At vi ser ganske likt på en del politiske hovedspørsmål, det har jeg jo til felles med mange i Arbeiderpartiet. Men når jeg trives med å gå turer i skogen med ham, så er det jo ikke fordi jeg trives med å gå tur med meg selv! Det er fordi jeg går med et annet menneske som kan utfordre meg, si uventede ting, være krevende i samtaler. Det er jo det som er spennende.

- Så på landsmøtet skal du ikke bare velges som leder, men også ta farvel med en sjef du har hatt veldig lenge?

- Det blir min oppgave som ny leder at det første jeg skal gjøre, er å takke ham av. Jeg merker på meg selv at jeg blir litt tykk i stemmen når jeg tenker på at jeg skal gjøre det. Alle i Ap føler jo nå på en sorg og et vemod over at Jens går av. Men som jeg pleier å si: Hvis det vemodet kommer til meg - og det gjør det! - så tenker jeg: Hvis det er en person jeg ikke forbinder med vemod, så er det Jens. Vi får heller si at det er billige flybilletter til Brussel, så vi får i alle fall sees ofte.

Det virker som om vemodet allerede har kommet til Støre. Han kremter, men smiler litt.

 

Vi er nesten litt vemodige, vi også, når vi går ut av Stortinget og døra lukkes bak oss. For ute på Løvebakken blir vi ikke lenger hilst med jubel og glade rop. Ingen roper «hei» og «hallo», ingen vil ta en selfie. Ikke nå, som vi ikke lenger soler oss i glansen av Super-Jonas.

hanne.mauno@dagsavisen.no

 

Fem favoritter

Musikk: Sting, U2 og Mozart.

Film: «Som du ser meg» (2012), av Dag Johan Haugerud.

Bok: Min siste leste bok var «Miraklenes år», om 1814 av Karsten Alnæs.

Mat: Bacalao!

Sted: Hallingskarvet.