Portrett

– Jeg tror de unge har fått nok

Hun var tolv år da hun lenket seg fast til norsk klimakamp. Nå er Silje Ask Lundberg blitt voksen, og fortsatt klar for å legge seg i lenker.

Bilde 1 av 2

– Ja, ja, absolutt, selvsagt må vi leve av noe.

Hun sukker nå, Silje Ask Lundberg. Over landets næringsminister.

– Den der statusen, det nivået han la seg på der…

– Jeg lurte et øyeblikk på om han hadde gått tilbake til å være leder for Unge Høyre, at han ikke lenger var sjef i et departement.

Det var en fredag kveld i februar nivået ble lagt på det Lundberg karakteriserer som «idioti». Ikke nok med at regjeringen hadde fått pepper for planene om å dumpe gruveavfall i Repparfjorden, kritiske røster tok til orde for å fase ut norsk oljeproduksjon. Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen hadde fått nok av all denne motstanden. På Facebook ramset han opp næring etter næring, som møtte kritikk av ulik art.

«Hva skal vi leve av? Offentlig forbruk? Subsidier? Drømmer? Digitale landskap? Lobbyisme? Reality-TV? Hva skal vi leve av? Noen må faktisk bygge dette landet!» Skrev altså statsråden.

– Han har jo et poeng der, noe skal vi leve av, noen må bygge landet?

– Jo, jo, selvsagt. Men det der var en idiotisk greie, altså, en kamp mot stråmenn.

Lundberg setter seg til rette inne på kontoret sitt i Naturvernforbundet. Rister på hodet av landets næringsminister mens hun ler høyt og lenge.

Det er gått et par tiår siden hun steg inn i miljøkampen med ungdommelig optimisme og tro på at kloden kunne reddes.

Et par tiår senere er kunnskapen vår om klimaendringene større enn noen gang. Vi vet hvor vi er på vei om vi ikke kutter dramatisk i utslippene. Samtidig har utslippene av CO2 aldri vært større enn i 2018. Vi flyr mer enn noen gang. Er fortsatt avhengige av oljen.

Så, hva nå? Holder hun motet oppe? Er hun fortsatt optimist?

Det kommer an på dagen.

– Av og til er jeg optimist, av og til skrekkelig sint. Jeg tror ikke vi skal være blinde optimister som sier at alt kommer til å gå bra, for det gjør det jo ikke nødvendigvis. Det kan gå bra, om vi skjerper oss. Det gjelder vel å tro at det er mulig, men samtidig skjønne at vi har dårlig tid.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er vel det de har skjønt, skoleelevene som de siste ukene har satt klimaendringene på det politiske kartet med klimastreikene sine, ledet an av svenske Greta Thunberg. Fredagen i forrige uke var det hundretusener av dem, i mer enn hundre land. De veltet ut på gater og torg. Propp fulle av insisteringer om at politikerne ikke må overopphete den kloden de skal arve. Fredag inntok skoleungdommen norske gater.

– De er vel drittlei, sier Lundberg og viser til den siste rapporten fra FNs klimapanel.

Klimapanelet beskrev mulighetene og fordelene ved å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader, og konkluderte med at det trengs en nærmest overmenneskelig innsats for å stanse de verste klimaendringene.

– Jeg tror de unge har fått nok. De hører den vanlige politikerpraten om at alle er skjønt enige om at klimaendringene er et kjempeproblem, men så ser de at ingen land er i nærheten av å gjøre nok.

Les også: Elever på omvisning på Stortinget fikk gyldig fravær - i motsetning til demonstrantene utenfor

Hvem er vel bedre å snakke med om ungdommelig glød for klimaet enn Lundberg. Hun er blitt et symbol på vår tids klimakamp, enten hun har lenket seg fast for å stanse en firefelts motorvei fra Gardermoen til Hamar, eller i rollen som voksen naturverner.

Hun var tolv da hun selv sluttet rekkene i Natur og Ungdom. Silje Ask Lundberg må da virkelig vite hva hun snakker om når hun slår fast at de unge er «dritt lei» politikerprat.

Eller?

– Jeg var nok ingen politisk wondergirl som tolvåring, vedgår hun med latteren som følger store deler av dette intervjuet.

Nei vel. Så hva var hun selv «dritt lei»? En storesøster hadde tråkket opp veien før henne.

– Hun maste så fælt om at jeg også måtte bli med.

Tolvårig wondergirl eller ikke, unge Lundberg gikk på møter, mens verden gikk inn i et nytt tusenår og Natur og Ungdom erklærte krig mot utbygging av Snøhvitfeltet, i Barentshavet, utenfor Hammerfest. Fra Harstad i Troms kunne hun følge med på hvordan de eldre ungdommene, oppe i Finnmark, lenket seg fast for å stanse utbyggingen.

Så gikk det slag i slag. Hun sier hun ble «helt satt ut» over at vi kunne fortsette å slippe ut så mye klimagasser, selv om vi visste hvilke ødeleggelser det førte til.

– Så da greide jeg ikke å slutte.

Veien ble staket ut. Hun skulle gå veien fra verv til verv. Hun lenket seg fast til norsk klimakamp, det skulle bli en fulltidsjobb, først som leder i Natur og Ungdom og senere i Naturvernforbundet, da voksenlivet ubønnhørlig snek seg inn.

– Du går ikke lei?

– Nei… Jeg har prøvd å slutte noen ganger, uten at det har gått. Da jeg var ferdig med Natur og Ungdom flyttet jeg til og med til Tromsø for å prøve å komme meg litt vekk, studere og sånt, men det gikk ikke, jeg fant raskt veien tilbake.

Da hun flyttet til Tromsø hadde hun allerede rukket å bo i Oslo i sju år. Hun reiste sørover straks dramalinja på videregående var over og drømmen om Oslo kunne realiseres.

– Fra Harstad så Oslo helt fantastisk ut, det virket som en storby der alt skjedde, det var dit man skulle, det var drømmen.

Så hun flytta til Oslo, men for en som hadde vokst opp med en far som var speiderleder og innrullerte ungeflokken i speideren, med evige turer, i regn og sludd, var det noe som ikke stemte. Hun beskriver det første halvåret i Oslo som en tid preget av uro. Noe var galt, og hun kunne bare ikke fatte og begripe hva det var.

– Jeg skjønte det først da jeg kom hjem til jul: Det var jo ingen fjell i Oslo. Det handlet ikke om å springe opp eller gå på dem, men om å ha dem der i horisonten. Det sjuende året i Oslo tenkte jeg bare at nå er det på tide å komme seg nordover igjen, og det var veldig digg å flytte.

Selv om det ikke varte så lenge før hun vendte ryggen til Tromsdalstinden og flyttet sørover igjen, og selv om hun nå leder landets eldste miljøorganisasjon, med over 26.000 medlemmer og hovedsete i tjukkeste Oslo, er det ikke her hun selv har base. Lundberg pendler mellom Oslo og Trondheim, der hun holder hus med samboeren. Den gamle speiderungen bruker ikke Oslomarka, hun holder seg til bymarka i Trondheim, hovedstaden er blitt et sted for jobb. En nødvendighet i klimakampens tjeneste.

– En sak er Oslo, men hva med Oslofolk, er de like snørrhovne og selvsentrerte som noen fra bygda vil ha det til?

– Nei. Og jeg tror ikke det er det at de er snørrhovne, men det er en annen mentalitet nordpå. Jeg vil ikke bygge opp under klisjeer, men nordpå sier du hei til bussjåføren, og du får et hei tilbake. Der snakker du med fremmede når det er glatt og du karer deg til byen, du får råd om hvor det er minst glatt, hvor du skal passe deg. Men for all del, det er snørrhovne folk i Nord-Norge også, det er ikke dét det går på.

Med den innrømmelsen kan vi vende nordover igjen. Hun vokste altså opp i Harstad. Med tre søsken. En fem år eldre søster, en tre år eldre bror, og en to år yngre søster. Den yngste i flokken har satt merker på Silje Ask Lundberg, ikke bare i form av tatoveringen hun har på leggen, den som er tegnet av den yngre søsteren.

– Uten Oda ville jeg ha vært en annen, og det ville nok ikke ha vært til det bedre.

Hun forteller at hun alltid har vært veldig nære den to år yngre søsteren, som har downs. Hun byttet barnehage for å kunne være med henne, og da hun en periode bodde med moren i Trondheim flyttet hun hjem til Harstad for å være sammen med søsteren, som bodde der med faren. Savnet ble for stort.

Søsteren har lært henne ting om livet og samfunnet vi lever i.

– Jeg kan ikke forestille meg hvordan jeg ville ha vært uten Oda. Det er hun som ringer mandag morgen og gleder seg til det blir helg, og hver kveld for å si at hun er trøtt, eller at hun har spist hjemmelaget pizza, at det var veldig godt. Oppveksten med henne har gjort at forståelsen for samfunnet blir annerledes, mer åpen for det ukjente og mer tålmodig. Vi er jo fire søsken, og vi er kjempetette. Det er mye takket være Oda tror jeg, det er et bånd mellom oss som ikke kan brytes, og noe med oppveksten vår med foreldre som var flinke til å si at de var glade i oss og ga oss mye.

Under vinterens debatt om endringer i abortloven gikk Lundberg hardt ut mot statsminister Erna Solberg og andre politikere som omtalte paragraf 2c i loven som «downsparagrafen».

– Det oppleves utrolig kjipt når du plutselig har noen som kaller en bestemmelse i abortloven, som handler om hvorfor man skal få lov til å abortere et foster, som «downsparagrafen». Da får man det til høres ut til at downs er så grusomt at det har fått en egen paragraf i loven. Det stemmer jo ikke, du finner ikke ordet downs noe sted i abortloven, å bruke det ordet er noe av det mest idiotiske disse politikerne har drevet med.

Det blir for lettvint å si at man går til kamp for å fjerne paragraf 2c fordi man ikke vil ha et sorteringssamfunn, mener hun.

– For Oda har det jo ikke en dritt å si om 2c blir fjerna, det som har noe å si for henne er om politikerne prioriterer å bygge ut boliger. Det er frustrerende at de eneste gangene vi snakker om psykisk utviklingshemming og downs er i tilknytning til abort, det er fjåsete. De største utfordringene med Oda er jo slettes ikke at hun har downs, det er ikke det ekstra kromosomet som gjør at ting blir vanskelig, vi har et samfunn som ikke er tilpasset henne, det er det som gjør det vanskelig.

Søsteren ble født like før HVPU-reformen kom på plass, da institusjoner ble lagt ned og ansvaret for utviklingshemmede ble overført tilbake til kommunene.

– Den kampen mamma og pappa kjempet for å få på plass basale ting da Oda var liten, var helt vanvittig, sier hun.

De hentet inn advokathjelp fra Oslo for å få ting de etter loven hadde krav på, men kommunen ikke leverte.

– Det er slitsomt, alle de kampene du må ta som familie. Dette er ikke de som snakker høyest, de fleste av dem sier ikke fra om de opplever urett, da er det familiene som må rope på vegne av dem, og det blir tungt i lengden. Vi ønsker at Oda skal kunne bo alene og kjenne mestringsfølelsen, men det er ikke nok boliger i Harstad til at hun skal kunne det. Nå skal det bygges nytt, så får vi se hva det blir. Vår frykt er at man skal samle folk i omsorgsgettoer, fordi det er enklest for kommunen, men når man lager boliger til Oda og hennes venner må det være på samme vis som når man lager boliger til meg og mine venner.

###

Foto: Mimsy Møller

Hun har vært åpen, Silje Ask Lundberg. Også om hvordan hennes eget liv endret seg med en brutal beskjed en vårdag for fem år siden. NU-kjempen hadde fått «multippel sklerose». MS. En kronisk betennelsessykdom i sentralnervesystemet.

– Det er dritskummelt å få diagnosen, og det er dritskummelt å ha den. Det er de som sier at «aah, jeg fikk en diagnose, det er jeg takknemlig for, for det endra livet mitt»… det er bare pisspreik. Om en kunne velge er det ingen som ville ha valgt å ha MS, det sier seg selv, det er en drittdiagnose.

Hun tenker likevel lite på det i hverdagen, den preger henne ikke noe særlig, bortsett fra når medisinen skal tas. Men hun ble redd da hun fikk beskjeden.

– Jeg visste jo ingenting, trodde det bare var noe gamle folk fikk, jeg var jo bare 25, kunne ikke skjønne det, syntes det var skrekkelig urettferdig og så for meg rullestoler. Så har jeg skjønt at det ikke er sånn, folk får som regel diagnosen når de er i tjueåra. Rullestolen er bare et hjelpemiddel, det er ikke deg, og det er gode medisiner, så forhåpentligvis trenger jeg aldri det hjelpemiddelet. Men det er fortsatt skummelt, jeg vet ikke hva jeg går til, men om jeg skulle tenkt på den diagnosen hele tida ville jeg ikke ha kommet meg opp av senga. Så min filosofi er å ikke tenke på det, men huske å ta medisinen, så går det bra så lenge det går bra.

– Du tenker heller på oppbyggelige ting som klimaendringene?

– Ja, ha, ha! Huff og huff, nå høres det ut som at jeg har en skikkelig trasig tilværelse, men jeg tenker nok ikke så mye på klimaendringene heller, det er vel heller det at jeg tenker på hva jeg kan gjøre for at ting blir bedre.

Ok, så la oss fortsette der. Lundberg er en betinget optimist. Hun forteller at forbundet får stadig flere henvendelser fra folk som vil vite hva de kan gjøre personlig. De vil ha tips. Problemet ligger ikke der, mener hun.

– Proppen er på politisk hold, hos politikere som er mer opptatt av å bli gjenvalgt og tror at folk ikke er klare for endringer, de skyver folk foran seg og tenker at «da kan vi være feige, for folk vil ikke ha det». Det var en meningsmåling i Oslo for noen år siden, da det var debatt om bilfritt sentrum. Det var nesten ingen politikere som ville ta i det, som sa at «nei, nei, det vil ikke folk ha», men så viste det seg at jo, folk ville ha bilfritt sentrum, også de som har bil, de bare venta på at politikerne skulle gjøre noe. Jeg tror det fungerer litt sånn.

– Men det er jo ikke sånn at vi kjører mindre og flyr mindre enn før?

– Nei, men det handler jo også om hvordan du legger til rette for miljøvennlige løsninger. Vi gjør det jo vanskelig for folk som for eksempel vil velge tog foran fly, både med tanke på avganger og på togtilbudet bare herfra til Sverige. Vi må få nattog til Berlin og Køben, som gjør det ti ganger enklere. Og det må bli dyrere å forurense, skru opp CO2-avgiftene.

– Men da må det vel noe mer radikalt til enn det en har klart å hoste opp så langt?

– Ja, og det er jo det som er så frustrerende. Vi vet, med all den forskninga vi har, at vi har elleve år på oss for en halvering av utslippene i verden, det er jo monumentalt, det er en banebrytende ny politikk som skal til. Vi kommer ikke i mål med litt småflikking her og der.

– Det er ikke så mye radikale grep å spore hos de to største partiene?

– Nei, så enkelt er det. Det er frustrerende at Høyre og Ap skal kalles styringspartier, det er ufattelig at vi kan bruke et slikt begrep på partier som ikke evner å være styrende. Om du ikke har en god klima- og miljøpolitikk, hva er det du styrer etter da? Men Ap går i riktig retning, etter seks år i opposisjon tror jeg de begynner å finne seg selv i miljøpolitikken, vi begynner å se fortegn på at det kan gå riktig vei. Men det er fortsatt langt igjen.

Hun peker på oljen som det store problemet for de største partiene.

– De er blitt fortalt i så mange år fra oljeindustrien at det er vår olje som skal redde klimaet at de har spunnet seg en livsløgn. Så tjener vi «shit loads» med penger, da er det lettest å bare lukke øynene for utslippene.

Her kommer vi i skade for å nevne Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Norsk olje og gass, og spør om han har for mye makt i norsk politikk.

– Absolutt, svarer hun.

– Det er vanvittig at han har den makten, en fyr med utdaterte løsninger og ideer som funka en gang på åtti- og nittitallet, men ikke er ideer for framtida.

Men, tilbake til start. Noe må vi leve av, som næringsministeren påpekte. Det er altså Lundberg enig i, og hun mener han påkalte stråmenn i sin utblåsning.

– Det er ingen som sier de er imot alle typer næring i Norge, det handler om hvilke miljøkrav du stiller til dem, om å ha et næringsliv og en industri som spiller på lag med naturen. At du skal velge mellom miljø og arbeidsplasser er en utdatert problemstilling, vi må skape arbeidsplasser på en måte som ivaretar naturen og miljøet.

– Det er ingen tvil om betydningen av oljen for oppbyggingen av den norske velferden. Ser du får det at det er mulig å bygge en klimavennlig næringsvirksomhet på det nivået?

– Nei. Alle de som sier at dette og dette er den nye oljen, kunnskap er den nye oljen, it er den nye oljen, fisk er den nye oljen, mineraler er den nye oljen, tar feil. Vi kommer ikke til å få en ny olje, det må vi forstå, om vi tenker at vi skal finne én stor ting som skal ta over har vi allerede tapt. Oljen var jo magisk, fyttikatta så mye penger vi tjente på den, men det er ikke noe annet som er like lønnsomt, som vi kommer til å tjene like mye penger på, og tror jeg vi skal være glade for. Noe av utfordringen med økonomien nå er at vi er utrolig avhengige av en ting, om du skulle ha erstattet det med en annen ting ville vi bare ha byttet ut en avhengighet med en annen. Det vi må gjøre er å finne flere ting, som kan kompensere for noe av bortfallet.

Noe av bortfallet, altså. Når norsk olje fases ut kommer vi til å ende på et kostnadsnivå på samme nivå som nabolandene, tror Lundberg.

Hun er blitt voksen nå. Tida er over da hun som ung miljøverner la seg i lenker mot firefelts motorvei, eller mot dumping av gruveavfall i Førdefjorden. Men hun holder fast på at sivil ulydighet fortsatt vil være viktig for miljøbevegelsen, slik den har vært i tiår etter tiår, fra Alta til Mardøla til Førdefjorden. Men nå er hun altså leder av Naturvernforbundet, en organisasjon som ikke har drevet med sivil ulydighet, som heller ikke støttet aksjonene i Alta. Så hva nå? Ungdommen har varslet aksjoner mot dumping av gruveavfall i Repparfjorden. Hva gjør Lundberg? Melder hun seg til tjeneste i lenkegjengen?

– Ja, det gjør jeg. Så får vi se hvordan vi løser det i forbundet, om jeg må søke permisjon. Det er ingen vits i at jeg skal være tullediplomatisk og si at jeg har full forståelse og at dette vil jeg vurdere, for jeg vet at om det skjer, ja, da vil jeg være der.

Silje Ask Lundberg

Født i Oslo i april 1988. Vokste opp i Harstad.
Har hatt en rekke verv
i Natur og Ungdom. Var medlem av både landsstyre og sentralstyre før hun fra 2012-2014 var leder av
ungdomsorganisasjonen.
Ble i 2015 fylkesleder i Naturvernforbundet i Troms, før hun senere samme år ble nestleder for organisasjonen nasjonalt.
I 2016 tok hun over som leder av Naturvernforbundet etter Lars Haltbrekken.
Tidligere har hun også jobbet i Bellona, ZERO, Foreningen for internasjonalt vannstudier og Norsk Bonde- og Smårbrukarlag.
Kilde: Wikipedia

Fem favoritter

Musikk: Run the Jewels
Film: Er veldig fornøyd med å se dårlige actionfilmer.
Bok: Helga Flatland: «Bli hvis du kan. Reis hvis du må».
Mat: Farmors hjemmelaga fiskegrateng.
Sted: Bøvær på Senja og hytta i Sørreisa.

Mer fra Dagsavisen