Portrett

– Jeg har en historie fra barndommen jeg kan fortelle deg

Den sier noe om hvorfor man blir sosialist, sier Karin Andersen. Møt «SV-veteranen som alltid har vært der» i portrettet.

Karin Andersen er stayeren på Stortinget. SV-veteranen som alltid har vært der. Nå er det allemannsretten hun skal kjempe for.

– Jeg har en historie fra barndommen jeg kan fortelle deg, som sier noe om hvorfor man blir sosialist.

Karin Andersen lener seg tilbake. Frosten har lagt seg på Karl Johans gate utenfor, men her inne bak stortingsmurene gløtter vintersola inn. SV-veteranen fra skogene i Hedmark er på kjente kontortrakter. Hun ble valgt som første vara fra hjemfylket allerede i 1989, og har hatt fast plass på Stortinget de siste tjue årene. Nå er hun inne i sin sjette periode.

Og her sitter hun altså, representanten som de siste ukene har brukt kreftene på å få stanset tvangsreturer av asylsøkere til Afghanistan, og forsøker å svare på hvordan i all verden hun havnet her.

– Det var ikke planlagt, insisterer hun.

Vi kunne ha startet da skogsarbeider Leif Trygve Kjelsrud og husmor Anna Helgedagsrud fikk sin tredje datter på sjukehuset i Kongsvinger i desember 1952. Eller da denne tredjefødte drøye tretti år senere ble valgt inn i kommunestyret i samme by, for SV, et parti hun slett ikke var medlem av.

Vi starter heller et sted midt imellom, på sekstitallet. Unge Karin er rundt ti år. Hun bor i farens barndomshjem, et småbruk på Nordre Hornkjølen, eller «Hønnkjøl’n», i Eidskog. Foreldrene tok med seg døtrene og flyttet hit på femtitallet, her bodde de med Karins oldemor og besteforeldre. I trange kår, uten innlagt strøm eller vann.

Det var et klassesamfunn der overklassen var representert ved godseier Anders T. Stang. Det var Stang som eide huset familien bodde i, men på sekstitallet begynte godseieren å få dårlig råd, og familien Kjelsrud fikk mulighet til å kjøpe småbruket de hadde forpaktet i så mange år. Pris ble avtalt, og familien startet et omfattende arbeid for å isolere og utbedre huset.

– Da han far skulle betale, sa godseieren: «Nå koster det ti tusen mer, for nå har det steget i verdi». Jeg kjenner det i kroppen enda, den avmakten faren min ble satt i. Han sto der og fikk ikke gjort noen ting. Han hadde jo aldri hatt ei krone for mye i hele livet sitt, og hadde gjort en kjempejobb på det huset han bodde i. Nå skulle han betale dobbelt opp for det han sjøl hadde gjort. For meg var det en ekstraordinær opplæring i klassekamp.

Der Stortinget i økende grad fylles opp av jyplinger og profesjonelle politikere fra partienes lønningslister, har Karin Andersen fulgt det som tidligere var en klassisk vei inn i huset, fra arbeidslivet og lokalpolitikken. Hun har bak seg 16 år i kommunestyret i Kongsvinger, åtte år i fylkestinget i Hedmark og altså 20 år på Stortinget.

Den gamle SV-visa om at ingen skulle sitte mer enn to perioder på Stortinget, er det ingen som synger lenger.

– Nei, det slutta man jo fort med, først med Hanna (Kvanmo), så med Kristin (Halvorsen) og etter hvert med meg, uten at jeg skal sammenligne meg med noen av dem to. For de står jo for seg sjøl på en helt annen måte.

– Hvorfor sier du det?

– Fordi de gjør det.

– Folk jeg har snakket med mener du er for ydmyk.

– Ja, altså, jeg veit ikke det, jeg synes kanskje mange andre er for lite ydmyke. Jeg tror vi kan si at jeg har et nøkternt sjølbilde, samtidig som jeg er bevisst på at jeg er privilegert som har fått mulighet til å være med og påvirke sterkere enn mange andre, og det tar jeg jo seriøst. Men jeg er nok ikke helt skrudd sammen for fest og feiring. Når jeg har fått til noe ser jeg straks det neste, og jeg har gjennom hele livet motsatt meg bursdagsfeiringer og sånt. Nei, jeg er ikke helt sånn.

Partikamerater av Karin beskriver en politiker som er høyt aktet i partiet, en av partiets dyktigste, godt likt av alle. Så hvorfor er hun aldri blitt leder, nestleder, eller statsråd?

– Jeg tror mitt talent ligger i å være folkevalgt, ikke sjef, sier hun.

– Så du har ikke ønsket det?

– Jeg har i hvert fall funnet meg veldig godt til rette med de mulighetene jeg har fått i SV, og jeg har jo blitt spurt om en del ting. Nestledervervet er jeg blitt spurt om flere ganger, og jeg satt jo i partiledelsen. Men jeg tror kanskje jeg var den eneste da vi gikk i regjering, som ikke hadde tanker om at jeg skulle bli statsråd. Jeg ble heller ikke forbausa av at jeg ikke ble det, og syntes det var greit.

Hun ble kanskje mer forbausa da hun en dag kom til barnehagen der hun jobbet som assistent. Karin hadde ikke fått lest avisene før hun gikk på tidligvakt klokka sju om morgenen, det hadde derimot foreldre som leverte ungene sine.

– Det var en sjokkerende morgen, minnes hun.

###

Foto: Siri Øverland Eriksen

Noen år tidligere hadde hun tatt fatt på psykologistudier ved Universitetet i Oslo. Men hun falt for en oslogutt, ble gravid og droppet studiene. Kampen for en plass for eget barn og kommunale dagmammaer førte henne inn i barnehagejobben og på SVs liste til kommunevalget. Denne dagen kunne avisene fortelle at hun hadde fått plass som en av tre representanter for partiet.

– Hele lista var jo snudd på huet, så jeg skulle inn og lede den nye gruppa. Alle de gamle var ute, tre nye var kommet inn. De to andre var jo i det minste medlemmer av partiet, jeg var ikke det en gang.

Vi ler.

– I ettertid skjønner jeg jo at det ble litt sånn urolig stemning. Jeg ble spurt om jeg ikke kunne melde forfall til kommunestyret, slik at noen av de eldre kunne komme inn.

Hun meldte aldri frafall. Det gikk en faen i Karin Andersen, hun skulle vise dem, ble sittende, men meldte seg inn i partiet.

Karin Andersen beskriver det nærmest som en tilfeldighet at hun ble politiker. Men var det virkelig tilfeldig? Hun tilhører en del av etterkrigsgenerasjonen som vokste opp i bygder preget av harde politiske kamper. For Karin Andersens del hadde de politiske kampene fast plass rundt kjøkkenbordet. Faren var aktiv i Norges Skog- og Landarbeiderforbund, onkelen Klaus var en av kjempene i etterkrigstidas fagbevegelse, som mangeårig leder av samme forbund.

I 1965 hadde Arbeiderbladet et stort intervju med forbundsleder Klaus Kjelsrud, der han beskriver hvordan «grinende fattigdom ble avløst av håp på bygdene» tretti år tidligere. Han forteller om livet på bygder som Eidskog, og om egen familie og oppvekst.

– Her beskriver han sin far, og din bestefar, som «en glødende sosialist».

– Han Johan, ja, han var det. Men verken han Klaus eller han far var det, dem var nok Arbeiderpartifolk. Det tror jeg kom av Moskvaprosessene, det var jo et forferdelig overgrep kommunistene gjorde i Russland. Da jeg var lita holdt jeg jo med han bestefar, men det var fordi jeg var så glad i han, jeg har aldri vært kommunist, jeg er demokrat og sosialist.

Kjøkkenet på småbruket i Nordre Hornkjøl ble et politisk samlingspunkt, med LO-ledelsen rundt bordet. I en kultur som var utdanningsfremmed. Karin var den første i bygda som tok artium.

– Det var ikke fordi man ikke var opptatt av kunnskap. Det var studiesirkler om Dostojevskij hjemme hos meg, men utdanning var for de andre.

Hun vokste opp i to bevegelser. Den ene var Skog- og Landarbeiderforbundet, den andre var Norske Kvinners Sanitetsforening. Beskjeden fra begge var at hun skulle organisere seg for å bedre samfunnet.

– Prøysen sier at kjerringa var hest, men mor var så veldig mye mer også. Han far var veldig opptatt av å si at dette ville aldri ha gått uten a Anna, og det hadde det ikke. Hun kunne alt. Vi fikk ikke innlagt strøm hjemme før jeg hadde begynt på skolen. I det huset var det altså oldemor, bestemor og bestefar, mor og far, og tre små unger. Det var et sånt lite småbruk med tre kuer og en hest som daua da jeg var tre.

– Her snakker vi klassisk sjølberging?

– Ja, dette var klassisk sjølberging. Vi kokte såpe av lut, sto i bekken og vaska klær. Mor klarte dette med glans, og ho trylla jo fram alt mulig. Penger hadde vi ikke, men vi hadde alltid god mat på bordet, og vi fraus aldri. Det var et dårlig hus, med veldig lite hjelpemidler, men a mor klarte det. Hu vevde ikke, men hu sydde, strikka og sånne ting. Hu var sterk som en bjønn, og hadde et utrulig humør i tillegg. For noen år siden mistet Karin Andersen faren, i vår døde også moren. Begge ble 93 år gamle.

– Jeg tror nok at vi som har fått beholde foreldrene våre lenge er kjempeheldige, men det gjør jo at i hele livet har en av dem vært der. Det gjør at jeg fortsatt hver morgen tenker at nå skal jeg ringe til a mor. Den sorgen er tyngre enn jeg tenkte den skulle være.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I tillegg til egne barn var foreldrene verge for vanskeligstilte unger, som ble flyttet til grendeskolen. Unge Karin så hvordan det gikk bra med noen, dårlig med andre. Hun så hvordan unger ble mobba, uten at noen greip inn.

– Det var fælt å se på åssen du blei plassert inni en bås fordi foreldrene dine var sånn eller sånn, fordi faren din drakk og det liksom ikke var orden på noen ting. Har du vært heldig med de retta folka i livet ditt, eller har du ikke? De var uheldige, og det kan hende generasjonen før dem var uheldige. Det er jo litt ofte sånn. Jeg kan fortelle deg en historie, som har merka meg, om ei dame jeg møtte. Hun var i et rusmiljø og jeg skjønte fort at det kom til å gå dårlig med det barnet. Så sa jeg til henne: Du må slutte å være sammen med disse folka, for dem ødelegger for deg. Så så a på meg og sa: «Det er greit for deg å si det Karin, men da blir jeg aleine jeg vettu, for det er ingen av dere streitinga som vil være sammen med meg». Det har fulgt meg hver eneste dag etterpå, for åssen er det egentlig vi tror at folk som er vanskeligstilte, som har vært rusmisbrukere, rusbrukere, kriminelle eller for den del har hatt en psykisk sjukdom, skal klare å komma seg ut av det når vi andre stenger dem ute sosialt? Det er så grunnleggende for folk å høre til et sted, å bli akseptert. Når du føler deg uønska og ubrukelig, så er det klart det er kjempevanskelig å være til i livet, da finner du noen som vil være sammen med deg, sjøl om det går dårlig.

Søsteren beskriver unge Karin som en av dem som grep inn da andre unger ble mobba. Selv sier hun at hun ikke klarer å se folk i avmakt, og forklarer det med at hun har kjent på det sjøl.

Hun sliter med lese- og skrivevansker, og leste ikke mye som ung. Men hun minnes Johan Falkbergets beretning om An-Magritt, og en scene om en jente som er blitt gravid og utstøtt, og må møte opp i kirka.

– An-Magritt tar henne i forsvar, men da hu legger seg på kne foran a tar Ann Magritt henne i hendene, reiser henne opp og sier «Aldri for noe menneske. Aldri stå på kne for noe menneske.» Ingen skal behøve det. Det er liksom min misjon i livet, enten du er sjuk eller vanskeligstilt eller uheldig med de viktige tinga i livet ditt, eller hvor du var født, om du var født inn i et helvete av diktatorer, krig eller forfølgelse eller sånne ting, sant. Du har jo ikke bedt om å bli født der. Jeg var heldig, jeg er født etter andre verdenskrig i Norge av gode foreldre.

Etter å ha tatt artium reiste hun inn til Oslo for å studere. Hun sluttet seg til protestene krigen i Vietnam og norsk medlemskap i EF. Men studentlivet ble kortvarig, Karin Andersen ble altså gravid, og sa farvel til studiene.

– Jeg trivdes nok ikke helt på Blindern. Jeg var flink jente på skolen, passa i det systemet der du fikk lekser og blei hørt, men på Blindern kunne det jo gå et halvt år uten at noen hilste på deg. Da kom nok underdogen litt fram i meg, jeg syntes ikke jeg fiksa det. Så for meg var det helt greit, jeg var veldig glad for å bli mor, jeg elska det jo.

De fikk to barn og flytta til Kongsvinger. Det endte med skilsmisse, og for Karin en to uker lang sjukemelding.

– Sjøl om jeg ville bli skilt, så var det ikke en lett beslutning, og jeg veit at jeg gjorde ungene mine vondt da jeg gjorde det. Jeg jobba i barnehagen, var veldig på knea ei stund og ba om å bli sjukmeldt. Jeg var ikke i stand til å ta vare på unger de fjorten dagene, jeg trengte å få satt beina under meg sjøl igjen, og det klarte jeg. Folk må få lov til å ta den timeouten. Hadde jeg sittet her kunne jeg jo ha sittet inne på kontoret og grini i fred, og folk hadde kommet og trøsta meg, men det er noe helt anna om du kjører bussen, er sykepleier, lærer eller jobber i barnehage.

Klassereisen fra skogene i Hedmark til stortingslivet i Oslo har vært lang. Men røttene fra oppveksten stikker dypt.

– De som er uten makt og penger trenger noen til å snakke for seg, det er for dem jeg er her. De andre har mange til å snakke for seg, dessuten snakker penger for seg sjøl. Money talks, sier hun.

Det er lett nok å bestemme over andre. Skal vi tro Karin Andersen er utfordringen å ikke vedta ting du ikke kan leve med selv.

– Vi må tenke over det vi holder på med her, det er mye av den sosialpolitikken vi har nå mange her ikke kunne tenke seg å leve med sjøl.

Den gamle lederen av sosialkomiteen fyrer av en salve mot dem som måtte tro at det sys puter oppunder armene på deg så lenge du går på NAV. En myte, slår hun fast.

– NAV skal stille krav til folk og gi folk aktivitet. Problemet er jo at de ikke har aktivitet å tilby som er vettug, så folk blir gående der, uten tilbud om noe, i år etter år, og blir skrudd så langt ned at sjøltilliten til slutt blir som ei ert.

Hun avviser også at folk må få det verre for at de skal ta seg sammen.

– Problemet er at det går i svart for folk. Jeg har selv hatt perioder i livet hvor det har vært så vanskelig at hjernen har stått stille. Skal du på NAV i dag må du ta kjentmannsprøven i byråkrati på ditt livs svarteste dag, du må trykke på de rette knappa. Trykker du feil er det ut. Jeg har vært med på å vedta dette dyret, men jeg kjenner ikke igjen det som kom ut. Det er mange i NAV som gjør en kjempejobb, det er mange som får hjelp, men det har blitt altfor regelstyrt, og altfor teknisk. Du må kjenne dine rettigheter, du må gjøre de retta tinga. Vi må skjønne at for mange av dem som kommer dit er livet så svart at hjernen er skrudd av. De må ha hjelp først.

Hvis du ber folk i SV beskrive Karin Andersen er det noen ting som går igjen. Hun er en av disse som er godt likt av alle, på tvers av politiske uenigheter. En annen er at hun ikke bare er stortingsgruppas eldste, hun er den sprekeste av dem. Mens de andre setter seg på trikken, knyter Karin Andersen på seg løpeskoene.

– Du er også kjent for å jobbe mye?

– Jeg må jo det, det er ikke nødvendigvis fordi jeg gjør så mye mer enn andre, men jeg har altså skrive og lesevansker. Det tar meg kjempelang tid å lese og skrive. Jeg blir sliten og da hjelper det å løpe.

– Du er også avholds?

– Ja, jeg ble det da jeg var nitten, da syntes jeg at jeg hadde sett nok. Så hadde jeg liten periode sånn litt før 40 da jeg smakte på litt, men så ble jeg veldig sjuk. Det ble utløst av at jeg var i Indonesia, og fikk forskjellige farlige mikrober i kroppen. Det var dramatisk, men det gikk bra. I dag trives jeg med å være avholds.

Det er lenge siden Karin Andersen forlot Eidskog. Men røttene stikker som sagt dypt. Fra Stortinget jobber hun nå for at et nytt regjeringskvartal skal reises i tre, og for at allemannsretten skal grunnlovsfestes.

– Allemannsretten, det er frihet det. Den har forma oss som folk, og den har forma meg. Vi eide ingenting, men jeg eide skogen. Vi møttes i skogen og vi møtte skogeierne i skogen. Der satt vi rundt bålet og snakket på like fot, det gjorde vi aldri andre steder. Allemannsretten har konstituert oss, som det heter så fint, som samfunn, som folk og som enkeltmennesker. Når vi møtes på denne arenaen så er vi ganske likestilte, nikkersadelen ser like loslitt ut dem også. Hans Børli har skrevet kjempefint om dette. Han er jo fra samme bygd som meg, sier Karin Andersen før hun siterer sambygdingen.

– Han sier det sånn: «Ingen i min familie har noensinne eid et tre, allikevel eier vi treet, akkurat som barnet eier sin mor, med blodets røde rett».

Fem favoritter

Musikk: Veldig variert, bortsett fra atonal musikk og syntetisk. Pop, rock, viser, opera, klassisk – alt mulig.

Film: «Sensommer», med Katharine Hepburn og Jane og Henry Fonda.

Bok: «En reise gjennom det 20. århundret» av Geert Mak.

Mat: Pannrusk. Nasjonalrett fra Nord-Odal laget av poteter og flesk. En slags røsti.

Sted: Skogen, det er hjemme det.

Mer fra Dagsavisen