Jazzhjørnet

«Kjære publikum. Velkommen til midnattsmesse. Gud er i herregarderoben.»

Med disse ord introduserte Knut Borge (65) en meget forsinket Miles Davis på Moldejazz i 1984. I 10 år var han fast konferansier på denne festivalen og i Molde går det ennå gjetord om hans virtuose konfransierstil, en blanding av standup og faglige gullkorn, av og til improvisert som den råeste frijazz.

Denne uka er Knut Borge, som lyder mellomnavnet Conrad, igjen i Molde, for å lage programmer til høstens utgave av jazzprogrammet «Studio Sokrates» som han leder på NRK P2.

– Du er fra Bærum, heter Conrad og har økonomisk artium, men endte i jazzhjørnet. Hva var det som gikk skeis?

Borge sukker oppgitt, minnet om økonomistudiene tynger muligens.

– Hvorfor det ble sånn, kan du bruke resten av livet på å gruble på uten å få svar. Jeg hadde egentlig ingen tanker på den tida om hva jeg ville bli. Eller hva jeg skulle bruke livet mitt til. Faren min drev en liten damekonfeksjon i Storgata, og en periode var det spørsmål om jeg eller min bror skulle overta den. Men så frarådde far oss på det sterkeste å satse på klesbransjen. De store kjedene var i ferd med å spise seg inn på markedet og det var et råkjør mot de små enkeltstående forretningene som han mente det ville bli tøft å leve med. Det tror jeg var en relativt fornuftig beslutning.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Selv om Borge vokste opp på sekstitallet, klarte han med stor letthet å holde seg unna både popmusikk og psykedelisk rock.

– Jeg kom midt oppi Beatles og Stones-kjøret, det var det mine jevnaldrende hørte på. Men min eldre bror hadde jazzplater, og han var mye hjemmefra, så jeg sneik meg stadig inn på rommet hans for å spille plater. Bestekompisen min Finn hadde også en storebror som likte jazz. Så interessen kom på skrått via disse storebrødrene.

– Hvem var de første artistene du lyttet til?

– Først var det Louis Armstrong, Duke Ellington, som spilte swingjazz. Men ettersom Finn og jeg begynte å utforske musikken, ble det fort mye mer moderne og rart. Vi forelsket oss fullstendig i en amerikansk pianist og orkesterleder som het Thelonious Monk – en beundring som endte i den rene avgudsdyrkelse.

NRK-veteranen tar imot Dagsavisen i sin 200 kvadratmeter store leilighet på Adamstuen i Oslo. Her er stue etter stue etter stue, og over tre meter til taket. Utenfor doble balkongdører vaier frodige trær i varm julivind. Vi blir med på en safari gjennom salongene for å finne et passende sted å sitte.

– Hvor mange stuer har du egentlig?

– Nei, det aner jeg ikke, sier han og legger til at han har gått seg vill i kåken opptil flere ganger. Leiligheten er full av bøker og plater og en akkurat passe stor dose kreativt rot til at man skjønner at husets herre ikke er noen minimalistisk petimeter. Hver eneste lille hylleflate er fylt med nips, og et motiv går igjen på alt fra sofaputer, bilder og pyntefigurer: mopser. Det er selvsagt minner om Peggy og de to andre mopsehundene som var hans og konas faste følgesvenner i mange år.

I to av stuene er veggene dekket av platehyller, og der råder disiplinen. Et kjapt blikk på LP-hylla røper plater ordnet i alfabetisk rekkefølge. Dette vil han sikkert protestere på, men han om det. Vi setter oss i CD-rommet, Borge rydder lenestolene fri for gamle brev, julehefter, bøker og ja, ting og tang. Han betror oss at han ganske tidlig forsto at jazzen hadde mer interessant å by på enn annen boklig lærdom.

LES OGSÅ: Moldejazz 2015

– Jeg skulka konfirmasjonsforberedelsene, og sa til presten at jeg skulle på et møte i Bærum Røde Kors. Isteden dro vil til Oslo og hørte Oscar Peterson og hans trio i Aulaen. Og jeg husker godt Dexter Gordon på Club 7 da klubben lå på ABC-teatret. For ikke å snakke om en konsert som ble holdt i gymsalen på Stabekk skole med norske jazzmusikere. Det var en av de første gangene jeg hørte Jan Garbareks kvartett.

I løpet av sin lange karriere i NRK har han laget en lang rekke bredflateprogrammer som Nitimen og Reiseradioen. Og han har laget programmer om klassisk musikk for fjernsynet.

– Det har vært en udelt glede bestandig, sier han.

Men det er jazzen og etter hvert også bluesen som ligger hans hjerte nærmest. Knut Borge er noe så sjeldent som europamester i jazz, en konkurranse som ble arrangert av de europeiske kringkastingene. Og han har møtt mange av de store jazzlegendene i levende live. Bare sjelden blitt lammende starstruck.

– En som gjorde sterkt inntrykk, var Miriam Makeba, som jeg møtte en gang under Kongsbergfestivalen. Og jeg må innrømme at jeg nok skalv litt i knærne da jeg møtte Ella Fitzgerald. Det verste var at jeg ikke skjønte det spor av hva hun sa, hun snakka sånn harlem-amerikansk årgang 1925. Og der satte jeg med skoleengelsken min og skjønte ikke et døyt. Det som kom på trykk i VG må jeg ha sitert ganske fritt etter egen hukommelse.

«There's a Jackson in your house.» Å høre han i «Studio Sokrates» og «Bluesasylet» er infotainment av klasse. Der kan selv de med bare måtelig kunnskap om jazz og blues ta seg i å sitte og lytte til filosofiske betraktninger rundt alt fra jazzlegendenes liv til svarte borgerrettighetsforkjempere i sekstitallets USA, eller Sambandsstatene som Borge insisterer på å kalle landet. Før man vet ordet av det sitter de som kun husker George Jackson som tittelen på en gammel Dylan-låt og googler Malcolm X og Nation of Islam, mens Borge og makker Reiersrud snakker i vei om George Jackson-legendene, som slett ikke var en og samme mann, men en aktivist og en musiker.

– Du har sagt at du ikke liker å snakke om jazz med folk som kan mindre enn deg sjæl?

– Nei, da, det er bare tull. Det er mer enn nok gærninger som deg der ute som vil snakke om jazz, så det går greit. Ingen problemer.

Knut Borge har aldri hatt noen karriereplan. Etter avtjent militærtjeneste var det ifølge han selv ved en ren tilfeldighet at han havnet i det lille forlaget N W Damm og Sønn. Utfordringene var få og han holdt ut et år. Deretter ble det jobb i ukebladet Alle Menn, og der begynte han så vidt å skrive. En dag møtte Alle Menn, Alle Kvinner. Det vil si, hun het Tone Gammelgaard og jobbet som journalist i damebladet Alle Kvinner.

– Vi begynte å gå ut sammen etter jobben. Hun var ytterst sjarmerende, morsom, kunnskapsrik, og i det hele tatt særdeles hyggelig å pleie omgang med. Så det gikk fort. Vi begynte å gå ut på våren i mai, og i midten av september hadde vi giftet oss. Fort, men ikke gærent.

Det var da han begynte å jobbe i VG at han for alvor begynte å skrive.

– Hadde du noe på hjertet, da?

– Nei. Men det var en opplevelse å skrive og føle at jeg lykkes med det. Å se egne saker på trykk var et kick.

– Hadde du vært flink i norsk og stilskriving på skolen?

– Åh nei! Nei, nei, nei. Ingen ting kan sies å være mere galt. Skolen var bare et sted jeg var fordi det var der kameratene mine var. Miljøet på Nadderud kommunale høyere allmennskole var greit, så det var fint å være der. Ett sted skal man jo være.

– Vil du kalle deg selv ambisiøs?

– Ikke fra barnsbein av. Å få oppfylt yrkesmessige ambisjoner var noe som kom luskende etter hvert. Jeg har bare befunnet meg på steder, og der har jeg gjort ting. Det skal man gjøre når man er i yrkeslivet, du kan jo ikke bare stå der og glo.

Den helt store ambisjonen kom ikke før jeg var fylt 35 år, møtte Torkjell Berulfsen, og hadde skiftet ståsted fra Akersgata til Marienlyst. Men også det gikk litt tilfeldig og gradvis for seg.

Først hadde han søkt permisjon i VG et halvår for å jobbe i NRK. Når permisjonen gikk ut og han vendte tilbake til VG hadde han fått blod på tann.

– Kringkasting var morsomt, jeg fikk utfordringer og kunne gjøre ting man ikke kunne gjøre noe annet sted.

Enden på visa ble at han sa opp sin faste stilling i avisen og gikk inn i det som skulle bli et livslangt frilansforhold til statskanalen.

– Hva syntes din kone?

– Jeg fikk full backing. Hun hadde tross alt giftet seg med en stillfaren fyr som jobba fra ni til fire. Og så plutselig forvandlet vesenet seg til å bli et tryne alle mente noe om, og som attpåtil var borte så godt som hver eneste helg hele året. Hun ble utsatt for en omstilling som var ganske voldsom, men taklet det veldig bra.

– Drømte du om å bli kjendis?

– Du blir ikke kjendis på radio. I TV derimot blir du kjendis enten du vil eller ikke. Men, det var underordnet. Torkjel og jeg sparka fra oss sammen, og plutselig var det moro å gå på jobben. Vi fikk dette Borgulfsen-spøkelset opp å stå. Folk likte det. Og plutselig begynte folk å ringe utenfra huset og ville ha oss til å opptre. Vi var jo radiofolk, og ikke entertainere, men henvendelsene bare økte i omfang og intensitet, slik at vi til slutt tenkte at vi fikk prøve å se om vi kunne stå på en scene og underholde folk. Det gjorde vi. Og det fungerte.

– Hva var hemmeligheten?

– Vi hadde en dialog, en plattform der vi klarte å skape oss et lite univers. Vi sto jo ikke bare på scenen og bælja i tåka, men vi lærte hva som fungerte mens vi holdt på. Og hvorfor. Vi analyserte, snakka mye jobbteori, og gikk aktivt inn for å få spaltene våre inn i folks bevissthet. På ett tidspunkt hadde vi så mange baller i lufta at det gikk i ett: Reiseradioen, Nitimen, Borgulfsen, Swing og Sweet med Leif Anderson i Malmö, you name it. Både radio og TV.

Han fikk tilbud om fast jobb i radioen men takket nei. Ville ha muligheten til å jobbe mer variert. Da han tok tak i et gammelt spørreprogram på radio som hadde ligget brakk noen år tok det helt av. «20 spørsmål» ble en suksess.

– Allerede fra starten ble vi advart om at TV kom til å henge over skulderen vår og følge interessert med. De må åpenbart ha sett potensialet i å lage et slags filmet radio-TV.

Og riktig nok, etter to år på radio ble programmet omgjort til TV, helt uten visuelle tilpasninger.

– Det så ikke ut, det var sånn sovjetisk 50-øres TV-estetikk, verre enn en utedass. Jeg gremmet meg.

Så kom seertallene. Borge fikk en telefon fra Marienlyst: 839.000 seere. Det var sensasjonelt.

– Nå går alt i ball, tenkte jeg. Dette er ikke normalt. Men sånn fortsatte det. Jeg gikk til daværende underholdningssjef Tordis Aavatsmark og spurte: «Må vi se så demonstrativt jævlige ut? Går det ikke an å løfte det litt med noen enkle grep?» TV er tross alt et bildemedium, det stilles visse krav. Så jeg foreslo: «Hva med litt dekor, litt lys kanskje?» Vi sto jo der som en gjeng spøkelser i mørket. «Jo da» sa Tordis, det skulle de fikse. Så ble det seende litt bedre ut. Litt. Ikke mye.

I gangene på Marienlyst gikk folk og ristet på hodet og syns at programmet så for jævlig ut.

– Men – kan du ta av et program som har en million seere bare fordi det er litt dårlig lys der? Du kan jo ikke det. Hva skal du si om «Hurtigruta minutt for minutt» da? Der var det også mye dårlig lys – men du kan liksom ikke fradømme et program med så mange seere livets rett.

På det voldsomste var «20 spørsmål» oppe i en million seere. Derfor kom det også som et sjokk da Knut Borge i 2012 fikk beskjeden om at han ikke skulle lede programmet mer. Da gikk han i bakken. Borge spurte om de ikke like gjerne kunne sette en pistol mot pannen hans og gjøre kort prosess.

– Jeg var nok i nærheten av noe depressivt, ja. Jeg har ingen stor erfaring med depressiv sinnstilstand, men når jeg har tenkt på det i ettertid tror jeg det var noe sånt som skjedde.

– Hva slags forhold får man til en slik arbeidsgiver?

– Til tider en smule tynnslitt. Jeg fikk liksom ingen begrunnelse heller. Alt bare hang i lufta. Jeg syns det var vanskelig å takle det på en ordentlig måte. Men det har vært mye varmende støtte i reaksjonene fra publikum, med facebookgrupper og slikt som er veldig perifert for meg, men som betyr mye for andre. Det syns jeg er rørende og varmende.

Han har likevel fortsatt å lage programmer for radioen.

– Hva tenker du om personalpolitikken i NRK?

– Den eksisterer ikke. Og har så vidt jeg vet aldri gjort det. Det har liksom aldri vært NRKs sterkeste side, det.

I de senere år har han vært mye syk. Kiloene har rast av. Og overskriftene har slått hverandre i hjel: «Falt i koma. Brakk ryggen.»

– Fy faen, sto det det? Det var ikke bra, sier Borge og rister på hodet.

– Du er blitt veldig slank?

– Det er blitt litt borte en del kilo, ja. Det er fint, det. Jeg gikk og pleide en lungebetennelse med stort omhu i et helt år. Til slutt skar det seg. Jeg våknet en natt og skjønte at nå var det blitt så ille at jeg måtte ha hjelp. Så jeg fikk tak i en nabo klokka 3 om natten og han bare ringte til ambulanse. På Lovisenberg ble jeg behandlet og lå en uke i respirator. Såkalt kunstig koma. Våknet omsider, da sa en av de legene som behandlet meg og sa: «Knut, neste gang kommer du litt før». Da skjønte jeg at det var alvorlig. Så gikk jeg og hanglet etter den episoden, og samme høst var jeg på en liten strøjobb i Bergen. Der greide jeg å falle på hotellrommet og brekke ryggen på to steder. Så bar det rett til Haukeland og innoperering av støttestag i ryggsøyla. Herregud.

– Hvordan greide du å tryne?

– Jeg satt veldig lavt på en puff, og reiste meg opp for fort, mista balansen og alt gikk rundt. Husker ikke mer før jeg våkna på gulvet med brukket rygg. Og som om ikke det var nok – i Molde i fjor sommer hadde jeg så vidt ankommet hotellet, så greide jeg å miste balansen igjen. Og tørnet inn i et skrivebord. Før jeg rakk å blunke ble jeg hentet i ambulanse igjen, og ble lagt inn på Molde sykehus. Så fulgte ny runde med respirator, operasjoner og behandlinger i overarmen og skulderen.

– Har du ikke ramla ut av senga også?

– Jo da, men konsekvensen av det var til å leve med.

– Holder du deg i form nå da, trener og lever sunt?

– Bortsett fra militæret har jeg gått på ski én gang i voksen alder. Det var mot betaling. Jeg er antifanatiker av overbevisning og legning. Far var på samme måte. Han hadde et kosthold som gjorde ap til enhver sunnhetsapostel, røyka til han var 80 og drakk whisky soda til uka før han døde. Han ble 90 år. Jeg tror det viktigste er å ikke være fanatiker.

– Røykeloven kunne du vært foruten?

– Det er greit nok med røykelov, men det må være til å leve med. Det må da kunne være mulig å ha en røykfri kafé vegg-i-vegg-med en kafé der folk kan velge selv? Men nordmenn er fanatikere, de står i grunnstilling og tar innover seg alt myndighetene dytter på dem.

– Du nevner Amsterdam som en av dine favorittbyer. Har de ikke fått røykelov i Amsterdam også?

– Det kan godt hende, men jeg kan si med rimelig stor sikkerhet at det gir dem blanke faen i.

– Og siden vi er inne på moderne ordensregler, hvordan står det til med søppelsorteringa di? Det går rykter om at du nekter.

– Det er ikke min jobb, det er en oppgave for spesialister. Jeg kan ikke bruke livet mitt til å studere hva man kan ha i én plastpose og hva man må ha i en annen. Sånn er ikke min tilværelse innrettet. Jeg har én søppelbøtte. Det holder fint.

– Men bannskap, det skal du være ualminnelig god på?

– Nei, mitt vokabular der er høyest gjennomsnittlig. Leif «Smokerings» Anderson derimot var stolt av banninga si. Han sa: «I can outswear most people.»

5 favoritter

Bok: Jeg elsker John le Carré. Hamsun. Isaac Bashevis Singers «Trollmannen fra Lublin» er magisk. Og Axel Jensens «Ikaros».

Film: Jeg er trøtt av kino. Vonde seter, ikke lov til å røyke og folk som gomler foran og bak deg. Under press kan jeg si Monty Python og Hasse og Tage-filmene og Woody Allens «Zelig». Og Rod Steiger i «Pantelåneren» og «In the heat of the night».

Musikk: Billie Holiday. Duke Ellington. Thelonious Monk. Ornette Coleman. Keith Jarrett. Lista er uendelig.

Sted: Har hatt mange hyggelige opplevelser i Lofoten. Og så liker jeg meg i Amsterdam og København.

Mat: Jeg spiste en nydelig helgrilla makrell her om dagen. Det var fisken sin. Ellers liker jeg cajunma, en skikkelig gumbo eller blackened fish.