Portrett

Imam-revolusjonen

Silvana Imam blir sett på som selve forsidepiken for feministisk, lesbisk kulturaktivisme. Men kom ikke her og sett henne i den slags båser.

– Ikke gjør det der. Ikke reduser meg til en politisk rapper, til et ensidig politisk prosjekt. Det er ikke sånn. Jeg promoterer ikke feminisme.

Jeg har forsøkt å politisere den svenske rapkometen Silvana Imam. Det liker hun dårlig, til tross for at rapperens portefølje bugner av politisk vilje. Det er blitt sagt at hun leder den lesbiske kulturrevolusjonen i Sverige. Hun vil knuse patriarkatet. Hun vil utslette kjønnsnormene. Hun tror ikke på landegrenser. Hun har rappet om å slakte Sverigedemokraterna og Jimmie Åkesson, og hun har selv blitt slaktemat for høyreekstremes Twittertomler. Da hun mottok en svensk Grammis for Årets Artist i 2016 brukte hun anledningen til å kritisere bransjens blendahvithet. I takketalen som hun holdt på sine to språk, arabisk og litauisk, snakket hun om det eneste hun egentlig bryr seg om: flyktningkrisen og Syria.

Men når jeg forsøker å spørre hvor det hele kommer fra, sinnet, feminismen og den skeive aktivismen, da ser hun på meg som jeg ikke har skjønt poenget overhode.

– Jeg må ha meninger fordi jeg ikke er privilegert nok til å ikke kunne ha det. Det er mange i dette landet som kan vokse opp og velge politisk retning, velge feminismen, men jeg har aldri kunnet velge. Jeg hater politikk! Jeg rapper om mitt liv.

###

Imams liv begynte i det kommunistiske Litauen, 19. september 1986. Moren var språkviter og kom fra Litauen og faren journalist, advokat og kom fra Syria. Han var også en politisk skribent, og da familien bosatte seg i det daværende kommunistiske Tsjekkoslovakia ble farens opposisjonelle holdninger snart et problem. Som fireåring flyktet de til Sverige, og Stockholmsforstaden Jakobsberg skulle bli Imamfamiliens hjem. Men utenfor hjemmets fire vegger begynte Silvana etter hvert å føle seg annerledes. Ikke bare var hun den eneste innvandreren, hun var også en skikkelig guttejente og kalte seg konsekvent for Erik.

Lenge var det uproblematisk at hun ikke var like streit som resten av nabolaget. Hun var opptatt med å være barn: leke, danse, være bastant, verbal, alltid si det hun mente. At hennes versjon av hva det ville si å være jente kolliderte med samfunnets normer, var hun helt uvitende om.

– Som sjuåring kjenner du ikke på hva kvinnelighet eller mannlighet er. Jeg kjente meg som en levende person, og jeg kunne være akkurat som jeg selv ville være, sier hun.

Akkurat det skulle endre seg.

– Jeg følte med tiden at jeg ikke passet inn i jentenormen, og jeg klarte ikke å møte de forventningene man har til en jente. Ettersom det bare er to kjønnsidentiteter å velge mellom, så kjente jeg meg mer gutteaktig. Men hvis noen hadde sagt til meg at det var OK å være akkurat som jeg ville, hadde jeg nok ikke hatt et behov for å definere meg som en gutt. Å ikke definere seg, det er frihet for meg. Å bare være!

– Noe som naturligvis er enklere sagt enn gjort?

– Så fort du er født inn i denne verden skal du defineres og velge retning. Jeg skulle ønske at voksne ikke gjorde det, verken da eller nå. Det finnes like mange kjønn som det finnes mennesker. Kjønn er en konstruksjon, sier Imam.

Hun siterer indirekte både Judith Butler og en av hennes første låter «I min zon», der hun ikke har et refreng, men heller en «rant» mot samfunnets trange rammer: «Faller vi ändå utanför ramarna/ Vem spände dom här ramarna? Det finns inga ramar/ Allt är en konstruktion», rapper hun.

– Hvordan fant du frihet og rom til å være kvinne på dine egne premisser, i så fall?

– Da jeg var Erik! Det har alltid vært noen utenfra som har ønsket å definere meg. Jeg har aldri brydd meg om det. Den styrken kommer nok fra min søster, men også mine foreldre. De pratet mye om hvor viktig det var å ha solidaritet med andre mennesker da jeg var liten. Jeg startet med meg selv, ha solidaritet med hvem jeg ville være.

– Annerledesheten, å ikke passe inn i disse normene, gjorde det deg ensom som barn? Du rapper i låten «Ha tålamod» at du har vært dronning av ditt indre?

– Jeg var ganske isolert som barn, for jeg følte ikke at jeg fikk noe ut av barna på min egen alder og passet ikke inn noe sted. Klart det var vanskelig. Vokser du opp uten noen å speile deg i, noen å relatere deg til, så vokser ensomhet i deg. I dag takler jeg ikke tomprat og jeg hater å mingle. Jeg foretrekker ordentlige samtaler, ordentlige følelser, ordentlige mennesker. Det grunne gidder jeg ikke slippe inn. Jeg slipper inn en masse mennesker, venner som ser meg, som elsker meg for meg, og som ikke forventer at jeg skal spille en rolle, sier hun.

###

«När du ser mig, se dig» er en av rapperens tidlige kongesetninger. Den sier mye om hvem Imam har blitt for unge, spesielt lesbiske jenter, i Sverige i dag. Går du en Silvana Imam-konsert er du nemlig vitne til noe ganske unikt i rap- og kultursammenheng. Du er nødt til å ta utgangspunkt i at alle er skeive. Alle er lesbiske. Det er ikke nødvendigvis helt sant, men heteronormen som finnes på utsiden av Imams konsertlokale er i denne sammenhengen parkert ved inngangsdøra. Den hvite, middelaldrende mannen på 1,82 er noe så sjeldent som selvlysende i mengden. Jeg husker ham fortsatt fra Imams konsert på Rockefeller i mars.

Imam har på sine år i rampelyset rappet om kvinnelig kjærlighet, til sin kjæreste og popmusiker Beatrice Eli, men også til sin søster, sin mor, sin niese Simone og til kvinner generelt.

– Om det manglet representasjon av lesbiske i Sverige? Oh my god, absolutt. Det var jo derfor jeg var så «revolusjonerende» – folk var sjokkert over at en homofil kunne se ut som meg! Folks hjerne ble nærmest sprengt av det faktum. Hvordan er det folk tenker?!

Heterosexuality can be cured, står det skrevet i små elegante bokstaver på den krispe, hvite T-skjorten Imam har tatt på seg for dagen. I både ord og handling hogger hun etter et syn på homofili som er styrt etter heteronormen: den om at såkalt avvikende seksualitet er synlig, og at homofile er inverterte kvinner og lesbiske inverterte menn. Gaydar, traktorlesbe og skrullehomo står fortsatt støtt i vokabularet vårt. For selv om benken i Oslo der Kim Friele på 60-tallet satt og skuet etter synlige lesbiske fra, i juni måned ble markert som et historisk minnesmerke, henger fordommene om at lesbiske er mannhaftige kvinner med kort hår og svart spaserdrakt igjen. Det kjente i alle fall Imam på, til tross for at lesbiske slettest ikke er usynlige i det offentlige ordskiftet i dag. Det var annerledes med rappen. Med sine lyse lokker og lange øyevipper følte hun at hun kolliderte med samfunnets forventninger av rollen hennes, nok en gang.

– Det er ganske sjukt at det faktum at jeg er lesbisk og rapper om det er revolusjonerende. Duh! Hvordan kan det ha seg slik at folk fortsatt tror visse folk ser på en bestemt måte? Jeg tror at seksualitet kan være flytende. Det er ikke det ene eller andre, og det er så skeivt at dette er en greie i dagens samfunn. Samtidig er det viktig å innse at det er slik det er, og at det eneste som kan endre det er økt representasjon. Jeg har vel «pushat the boundaries» antar jeg, og det vil jeg gjøre i Norge også, siden jeg har fått en oppfatning av at lesbisk kulturrepresentasjon nærmest ikke finnes i dette landet heller, sier hun.

I kjølvannet av å uttrykke en form for synlig lesbiskhet, har fansen hennes – som ofte blir kalt for hennes «nonsense warriors» – fortalt at de har funnet motet til å være synlige lesbiske, de også.

– Når jeg hører det ... Imam sperrer opp øynene og leter etter ordene, som de legger utenfor hennes fatteevne.

– ... da kan jeg være superhelt, ikon, et orakel. Jeg kan være alt hvis det er noen som kjenner på det når de hører musikken min. Jeg skulle ønske jeg hadde hørt noe lignende da jeg var barn. At jeg hadde sett eller hørt noen som fikk meg til å forstå at jeg ikke var alene, at det fantes personer som så ut som meg, følte som meg, sier hun.

Imam har hatt braksuksess i Sverige. Hun debuterte med singelen «I•M•A•M» i 2014, der hun med en bråkjekk, anti-jantelovmentalitet introduserte seg selv som en unik rapper: «Jag är bastant, finns bara en I•M•A•M. Bara en I•M•A•M och det är inte en man» rappet hun med dommedagskoring i bakgrunnen. I tråd med et feministisk klima som bygget seg opp til #metoo-opprøret, rappet hun om «pussy power», en varslet revolusjon, ett folk samlet i kamp mot samme mål.

– Målet er at det ikke skal være noen kategorier i det hele tatt. At normene ikke finnes, så antakelsene og fordommene ikke finnes. Det å være en minoritet er i seg selv ikke noe slitsomt, det er alle antakelsene om deg, fordi du er et avvik. Jeg sier det gjerne igjen: det finnes like mange kjønn som mennesker i verden. Vi er alle unike. Jeg håper at den tanken kan befri folk. At vi kun har to valgmuligheter, to kjønnskategorier, det gir ikke mening, sier hun.

###

Budskapet var og er mer enn en 70-talls-pastisj om frihet, samhold og kjærlighet. Imams holdninger skar rett inn i en tid der homokampens regnbueflagg hadde blitt omfavnet av kapitalismen, der transseksualisme hadde fått forankring i samfunnet og der stadig flere kjente seg hjemme i udefinerte kjønnskategorier som ikke-binær, hen, hin eller til og med de. Låtene resonnerte, og hun eksploderte.

To år etter hadde hun en egen dokumentarfilm om seg selv, en Grammis og en uttalt ikonstatus svøpt om sine føtter.

Da hennes andre plate kom ut, «Naturkraft», fortalte hun en historie om seg selv, med flyktningkrisen som utgangspunkt. Sorgen i platen pekte mot hennes egen familie fra Syria, samtidig som den reflekterer over hvor privilegert hun selv var som kunne rappe om krisen, istedenfor å flykte fra den.

– I «Naturkraft» avslutter jeg med «båtar sjunker, svält på gatan, jag är trygg men vad är du?» Jeg prater om min kusine som flyktet i en båt. Det er min sorg, og det er vår samtidsskildring. Samtidig er jeg trygg her, jeg er så privilegert. Hvorfor er jeg det? Det er så urettferdig, sier hun.

I hennes tredje og siste plate, «Helig Moder», er sorgen også temaet som avslutter platen.

– Denne gangen handler det om sorgen inni deg, «jag ser ljus i din sjel, jag ser sorg i din sjel», rapper jeg. Livet kan være så vanskelig. Å si at alt er bra er hele tiden, gjør meg ulykkelig. Det er jo ikke sant.

Men å spille rollen som rappens skeive, hellige mor, har ikke vært ukomplisert for Imam. Hun presiserer at hun ikke velger seg politiske prosjekter eller kampsaker på vegne av andre. Hun rapper om sitt liv, og så blir det private, slik 70-talls feministene som kjent sa det, politisk. Helst vil Imam fri seg fra både egoet og identitetsmarkørene, hun vil være én med alle rundt henne – på sett og vis vil hun være det stikk motsatte av et ikon.

– Våre største brister er at vi definerer oss ut ifra egoet. Egoet er det som definerer seg med sitt navn, kjønn, nasjonalitet, alle disse ytre faktorene som bare er funnet på! Det er der den største separasjonen blant oss skjer. Vi blir puttet inn i disse rammene, og så må vi navigere oss ut ifra det resten av vårt liv. Men jeg tror ikke på sånt! Grenser, nasjonaliteter, det er så falskt. Epidemien i verden er egoet vårt. Verden er syk, og det er alle disse definisjonene vi må befri oss fra.

På et vis er det er paradoksalt at det er kulturuttrykket rap Imam har valgt å kjempe mot egoet med. For kanskje finnes det ingen sjanger innen kulturen som opphøyer egoet så mye som rappen gjør. Selv kan hun ikke si det enklere:

– Dette er min person, min pain and passion, jeg er poet, dette er måten jeg uttrykker meg på.

Mellom banneord og skarpe rim kan det virke som hun børster støvet av fortidens glade budskap; kjærlighet, samhold, fellesskap og frihet. I stor grad handler hennes siste plate også om dette. Supplert med den sterke antipatriarkalske nerven som finnes i albumet adresserer hun en utopi der kjønnsnormer ikke finnes, der likestillingen er fullkommen, der grensene er visket ut.

– Når jeg ikke lager musikk, så handler livet om å leve etter gode verdier. Forstå at alle mennesker er ulike, og at vi alle er født perfekte, både min pappa og Jimmie Åkesson. Så former livsvalgene våre og samfunnets definisjoner hvem vi blir siden. Som jeg sier i begynnelsen av Helig Moder: «Förlåt oss våra brister/ Vi föds som en, men vi går vil sen/ Led oss tillbaka till varandra».

– Det er en hel bevegelse bak meg, rundt meg, over meg, som forstår dette. Det handler om frihet. Kampen om frihet, sier hun.

Imams budskap har nærmest bibelske proporsjoner. Men guden? Den er verken henne selv eller Jesus.

– På mitt vis er jeg supertroende! Jeg tror at alle mennesker har Gud i seg, vi er alle Gud. Jeg tror vi styres av eksakt de samme mekanismene som jorden styres av. Vi har like mye vann i kroppen vår som det finnes vann på jorden. 70 prosent. Det gjør oss hellige.

Selv kommer hun fra en halvt kristen og halvt ateistisk familie, der kun hennes familie i Syria er muslimer.

– Å tro er det vakreste vi har. Men jeg tror ikke på organisert religion. Jeg tror naturkraften i mennesket, på naturlovene – vår aller eldste religion. Jeg er utrolig spirituell, tror på numerologi, stjernetegn. Jeg tror at vi alle er født perfekte, vi går oss bare vill med tiden.

Mer fra Dagsavisen