Annonse
Ole Torp

Hyperaktuell

Han står midt i Las Vegas, platinablond og bebrillet iført rutete skjorte, jeans og boots. Marlboromannen? Nei da, Ole Torp.

Annonse
Portrettet

Vi snakker selvfølgelig Las Vegas, NRK. Korridoren bak resepsjonen som har fått sitt klengenavn på grunn av kaffeautomatene som står på rekke og rad og lyser som enarmede banditter. Ole Nicolay Torp tar oss med på en liten sightseeing i sin egen manesje, i studioet der han har ledet NRK 2s debattprogram «Aktuelt», som på sine beste dager har hatt helt opp til 200.000 seere. Han hadde nettopp avsluttet tre år som korrespondent i Beijing da han tok over programlederjobben i 2010, og siden er programmet blitt et av kanalens mest populære. Nå har rekordmange seere gitt uttrykk for at de synes det er trist at programmet forsvinner. Men til jul er det ubønnhørlig slutt.

– Selvfølgelig er det litt vemodig. Da jeg fikk programlederjobben trodde vi bare at det skulle gå ut året, for det var et program som ikke gikk så bra. For meg var det en fantastisk måte å komme tilbake og bli oppdatert på det norske samfunnet igjen, for du mister liksom litt oversikten over hva som skjer hjemme når du er så lenge ute.

Han er om mulig blitt enda mer populær enn før, men hva han skal gjøre neste år vet han ikke ennå. Men fastslår at han er allsidig.

– Jeg hadde en liten rolle som skurk i barnas påskekrim på NRK Super i år. Det var veldig gøy. Så om det skulle strande helt med nye oppgaver har jeg altså bevist at jeg har grep på de aller yngste seerne, sier han spøkefullt.

– Var det gøy for deg som er så kjekk og ordentlig å få lov til å spille bad guy?

– Ja, veldig. Og ikke bare det, men det falt meg nifst naturlig også, ler han og viser vei inn i NRKs kantine, et glimrende sted for kjendisspotting. Her kan man på en helt vanlig onsdag se kjente TV-fjes kikke opp over rundstykkene og salatbollene overalt.

– Intervju nå igjen? Ja, hva gjør man ikke for å komme i avisen, hoier en spøkefugl ved navn Dan Børge. Ole Torp strener inn i lokalet med den berømte, hvite hårmanken flagrende. Hilser til høyre og venstre. Vi tar plass ved vinduet. Og den observante programlederen følger undertegnedes blikk.

– Er det dette du ser på, sier han og tar av seg sølvarmbåndet han har rundt høyre håndledd. Forteller at det er laget av zuñifolk, en del av puebloindianerne som bor i områdene rundt Rio Grande-dalen i New Mexico og Arizona.

Det er ingen hemmelighet at Ole Torp er over gjennomsnittet interessert i americana. Det skyldes delvis at han vokste opp i en tid da en av de mest populære tingene man kunne leke ute i gata var lekte cowboy og indianer. Men mye fikk han også hjemmefra.

– Far og bestefar var sjømenn, og jeg vokste opp med deres spennende historier fra reiser til fjerne strøk. Jeg tror også det var med å stimulere min utferdstrang.

– Var du cowboy eller indianer ute i gata?

– Jeg ble veldig fort indianer. Ettersom jeg ganske tidlig ble opptatt av rettferdighet, skjønte jeg at Kit Carson ikke var noen snill gutt.

Faren var krigsseiler og fortalte historier fra krigen og livet i fremmede havner. Slik drev han en form for oppdragelse uten å være moralsk.

 – Første gang jeg kom hjem full, sa min mor: «Bare vent til far kommer hjem. Da blir det bråk!» Hun var nok litt oppgitt ettersom hun strevde med en gutt som var litt vilter og meget opprørsk, jeg var i sterk opposisjon både på skolen og hjemme. Og så kom far hjem, og jeg husker han sto der i uniform, at han fylte hele dørkarmen. Og så sa han: «Full? Ja, jeg husker første gang jeg var full, det var i Kairo ...» Så satt han seg ned og fortalte en lang og spennende historie om hvordan det var å gå på fylla i Kairo som ung dekksgutt. Det var liksom ikke den straffen jeg hadde ventet meg, men likevel en slags moral om at man må passe seg for drikking fordi det kan gå galt.

Han fikk tidlig sansen for en god tekst, men på skolen var han bare måtelig interessert. Han så for seg et liv langt utenfor akademia, helst på en av verdens mest prestisjetunge teaterscener. Forbildet var skuespillere som kunne framføre lange, dramatiske monologer, og spille klassikere med en trøkk og pondus.

– Skolen skjer liksom på et tidspunkt i livet da du er opptatt av helt andre ting. Jeg syns husokkupasjoner og rockemusikk var langt mer spennende enn tysk grammatikk. Jeg var flink i norsk og engelsk, men hadde forferdelige oppførselskarakterer. Skuespillerdrømmen var ramme alvor, jeg skulket skolen jeg for å spille teater og leste til og med for en skuespiller i Bergen. Planen var å søke teaterskolen, men mine foreldre var ikke spesielt begeistrede, de så vel for seg at jeg skulle bli en sånn fyr som får en replikk i hvert stykke. Jeg var opptatt av store tekster. Shakespeare. Historiske skuespill og store britiske skuespillere.

– Som Richard Burton?

– Ja. Hvordan visste du det?

– Kall det intuisjon. Eller research. Jeg vet du har en bok med Burtons kjærlighetsbrev til Elizabeth Taylor som er ganske heftige?

– Ja! De er så heftige at de kan nesten ikke siteres, altså. Meget erotiske, han beskriver alt på henne og ved henne og hvordan han lengter etter henne.

Det skulle en sommerjobb i Bergensavisen, som den gang het Bergens Arbeiderblad, til for å få han på andre tanker. Her utviklet han en tabloid puls som resulterte i digre oppslag og mange førstesider. Det var besnærende.

– Jeg var beruset av min egen rettferdighetssans og lærte tidlig at i god journalistikk skulle man se verden litt nedenfra. Det var en liten og ganske fattig avis der vi nærmest måtte betale reportasjereisene selv, men jeg fikk skrive om alt jeg ville og gjorde selvfølgelig alle de store tabbene. Det var learning the hard way.

Da han fikk tilbud om jobb i Dagbladet i 1977 var han så bitt av journalistbasillen at han dro sporenstreks til Oslo.

– Jeg husker jeg spurte redaktør Arve Solstad om hva lønnen var, og han svarte: «Du skal nok bli fornøyd.» Det var alt jeg trengte. På det ordet forlot jeg min barndoms dal, sier Torp, og understreker at han var helt gal etter å få jobbe i Dagbladet, avisen han så opp til og som lot journalistene få lov til å skrive så personlig. I redaksjonen traff han hun som skulle bli hans kone, journalist Ingrid Bentzrud. Og da det var åpent for to nye stillinger som utenrikskorrespondenter i USA dro de sammen på jobb til New York. Hun fulgte George Bush, han fulgte Michael Dukakis i valgkampen. Men journalistyrket er mangfoldig og det vanket alt fra intervjuer med indianere og popstjerner til såpeskuespillerne i «Dynastiet». Ole Torp la godt merke til hvordan amerikanske kollegaer i aviser og på TV fikk dyrke en journalistisk egenart som var nærmest litterær. Han ble inspirert.

– Med verdens beste aviser som daglig lesing, var det umulig å ikke bli påvirket av den amerikanske stilen. Jeg tror det forandret meg mye som journalist, at jeg ble enda mer opptatt av å skrive godt, utvikle en stil og uttrykke meg med en forsøksvis eleganse.

«I'm all for it!» ropte Hillary Clinton. Ole Torp begynte i NRK 1991, som reporter og vaktsjef. Senere var han utenrikskorrespondent i to omganger. Og det var mens han var i USA han klarte å kare til seg Clintons oppmerksomhet. Clinton var midt i sin egen politiske klatrekampanje, samtidig som Bill- og Monica-saken gikk for fullt.

  – I USA var det meget vanskelig å få kontakt med intervjuobjekter, folk er så ekstremt opptatte. Hillary-kommentaren var bare flaks. Jeg ropte til henne noe om at i Norge er det helt vanlig at kvinner gjør politisk karriere, og den tok hun.

– Er det noen du har møtt under dine opphold i utlandet som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?

– Noen av de sterkeste møtene tror jeg rett og slett har vært med såkalt vanlige folk. Amerikanerne er flinke til å snakke og formulere tanker om hvordan samfunnet utvikler seg, og jeg forsøkte legge vekt på å snakke med litt andre enn bare politikere, og kjendiser.

En vakker høstdag satt NRKs mann i Washington og spiste frokost sammen med sin lille datter mens de så på barne-TV, «Dragontails». Hjemme hadde Jens Stoltenberg tapt valget dagen før, og Torp tenkte at nå ville norske medier ha mer enn nok å gjøre med norsk politikk, at det ville bli en såkalt slow news day fra USA. Så ringte telefonen. Det var vaktsjef Joar Hoel Larsen fra desken i NRK. «Ser du på TV?» spurte han.

«Ja, barne-TV», svarte Ole Torp.

«Kanskje du skal vurdere å skifte kanal», svarte vaktsjefen tørt. «Du har tre minutter før du skal gå på luften.»

Et fly hadde nettopp krasjet i World Trade Center i New York, et bygg der 50.000 mennesker hadde sin arbeidsplass. Etter en lynrask oppdatering gikk Torp på luften i radioens Dagsnyttsending. De ante foreløpig ikke hva som var i ferd med å skje, om det var en ulykke som hadde rammet, eller om det var krig. Teknikeren på Marienlyst satte ham på vent for at han skulle gå videre på sending i «Her og nå» fra Tyholt i Trondheim, da han så på fjernsynsskjermen at fly nummer to traff tvillingtårnene. «Dette er ingen ulykke, få meg på med en gang!» ropte han.

– Det gikk slag i slag. Et fly rammet Pentagon som var svært nær oss, et annet kapret fly krasjet i Pennsylvania. Alt skjedde så fort og så tett at jeg var i tvil om jeg i det hele tatt hadde tid til å gå i dusjen, forteller Torp, som diskuterte med kona om de skulle dra hjem til Norge eller bli værende i USA.

– Vi trodde det var begynnelsen på en stor krig, og det siste jeg ønsket var å dra hjem. Når du er journalist og noe slik skjer, blir du liksom storyen på en måte. Du kjenner helt intuitivt at du må bli, at du må komme så nær hendelsene som overhodet mulig.

New York stengte. Luftrommet, veier, bruer og tunneler ble sperret. Bare de som var inne i byen kunne rapportere ut. Torp har selv beskrevet i en reportasje om kollegaer fra andre lands aviser som tok drosjer fra New Orleans og kjørte i ett strekk fra vestkysten til New York for å dekke terrorhandlingen. En kollega fra BBC som befant seg i Nicaragua leide bil og kjørte strake veien til New York selv. Etter to døgn klarte Ole Torp å komme seg med det første toget fra Washington som fikk slippe inn.

– Jeg husker togføreren stoppet på New Jersey-siden, og vi så røyken og asken stige opp fra ground zero. Det fortsatte å ryke i flere døgn. Det var mer enn kontorstoler som brant.

– Hvordan var det å gå rundt på gatene?

– Det var nydelige høstdager. Uptown virket alt normalt, der satt folk på uterestaurantene og drakk sin Chardonnay, jentene trippet forbi i miniskjørt mens brannbilene føyk forbi. Downtown var en annen verden. Folk holdt spontane seremonier og sang, «America the beautiful» og «This land is my land», samtidig som det hele tida var tilløp til frykt for en ny bølge. Det gjorde sterkt inntrykk.

Han reiste til Pennsylvania der det kaprede flyet United Flight 93 styrtet.

– Det var omtrent ingen ting igjen av det. Det lille som var igjen kunne fått plass i en bærepose. Eneste de kunne gjenkjenne var et nesehjul som en bonde fant på markene sine mange kilometer unna. Nei, det var sterke tider.

I 2007 reiste han til som korrespondent til Beijing. Der lærte han seg blant annet å snakke såkalt journalist-kinesisk. 

– Nå kan jeg neppe skryte av at jeg har lært meg å snakke kinesisk, jeg kan bestille en øl og sånn. Spørre «Hvor mange er døde?». Vi hadde en privatlærer i kinesisk som kom hjem til oss to ganger i uka, men min datter ble langt flinkere enn meg, hun studerer kinesisk fortsatt.

Datteren er kinesisk, og Ole Torp innrømmer at kinainteressen nok i stor grad skyldes datterens kulturbakgrunn.

– Hun snakker også stadig bedre kinesisk, jeg tror det sitter i genene.

Å jobbe som journalist i Kina bød på helt andre typer utfordringer enn i USA. Selv om han jobbet sammen med en fotograf som også var tolk, var det ikke lett å få gode intervjuer. Og hele tida ble de overvåket, det ble ikke engang lagt skjul på.

Særlig er opplevelsene etter jordskjelvet i Sichuan i 2008 noe han vil bære med seg hele livet.

– Vi var ved en skole der det viste seg at noen hadde rappet og solgt armeringsjernene som holdt bygningen oppe. Ungene var allerede blitt advart om at de ikke måtte løpe i trappene og den slags. Da skjelvet kom klappet bygget sammen som et korthus og de som befant seg inne ble klemt flate. Jeg husker fortsatt stemningen utenfor da hjelpearbeiderne kom løpende ut fra ruinene med døde barn liggende på dørblad, mens foreldrene ventet for å se om det var sine. Samtidig skjøt folk fyrverkeri hele tida, det er en tradisjon kineserne har for å jage vekk onde ånder. Fotografen var helt knekt etterpå.

– Har du selv fått problemer etter slike opplevelser?

– Nei. Litt søvnproblemer, men det er alt.

– Hvordan er det å komme hjem til Norge når man har jobbet ute en stund og opplevd så dramatiske ting?

– Du lærer jo mye spennende, samtidig som du får et nytt perspektiv på ditt eget land. Når du kommer hjem og ser at den største debatten er sykehusene eller barnehageutbyggingen, slår det deg at det er litt smått, sier han og innrømmer at lysten til å reise ut igjen nok alltid kommer til å være der.

«Tell me, after 30 years as a rock'n'roll star, what keeps you ticking?». I «Aktuelt» har han intervjuet alt fra gitaristen Slash til Liv Signe Navarsete. Etter over 600 sendinger innrømmer han at han fortsatt er nervøs før han går på. 

– Det er sånn godt og vondt samtidig. Like før er jeg helt tørr i munnen og får jernteppe. Det lover selvfølgelig ikke bra for gjestene dersom de er litt nervøse også. Det er jo live, en performance på en måte, og bare arrogante folk vil kunne si at de leverer perfekt hver gang. Men når kameraene kommer på og vi er i gang, er det som et skudd i armen.

– Hva er det verste du har opplevd live?

– Med fire litt ukjente gjester i studio og alle har brun jakke kan det være at jeg har glemt navn, fått panikk og tenkt: «Hvem er det som er han fra YS igjen?». Og så kan det jo skje at folk blir forbanna.

– Har du opplevd at noen er blitt sinte?

– Liv Signe Navarsete har vel dirret litt i stemmen. Og i en av de første sendingene hadde vi noen runder med Dagfinn Høybråten hvor vi hadde en liten meningsutveksling om hva han ønsket og ikke ønsket å snakke om. Det handlet om hans lederstil i KrF, som han kanskje følte seg ferdig med. Da var det min jobb å si at nei, dette må vi spørre om. Det handler om å tørre, med den risiko at intervjuobjektet kan bli sint og nekte å svare. Det har jeg aldri opplevd som nifst. Om du behandler folk ordentlig og ser dem i øynene kan du spørre dem om nesten hva som helst.

– Et eksempel?

– Tja, for eksempel: «Si meg statsråd, med all respekt – synes De selv at De er kvalifisert til denne jobben?»

 

5 favoritter

Musikk: Emmylou Harris «Elite Hotel». Hun har noe i stemmen som rører meg. Jeg har alltid likt C&W. 
Film: Richard Linkleiters «Boyhood». Superspennende, og det uten ett eneste drap eller en biljakt! 
Bok: «The Son» av Philipp Meyer har gjort inntrykk. En stor amerikansk roman om vold og grådighet. 
Mat: Asiatisk. Det jeg savner fra Østen er det japanske, vietnamesiske og kinesiske kjøkkenet.
Sted: Utenom Bergen, mener du? Men jeg er også veldig glad i San Francisco, det minner litt om Bergen. 

Annonse