Portrett

Historielæreren

Du kan lære mye av å lese Karsten Alnæs’ bøker. Du kan lære enda mer av å snakke med ham. Som at han har bedratt sin kone på loftet.

- Han er nede i hagen med barnebarnet og plukker plommer, sier Nina Alnæs og tar Dagsavisen med rundt familiehuset hjemme på Nordstrand.

Vi runder hushjørnet og får øye på den berømte forfatteren i ivrig samtale med en liten gutt. De står helt nederst i den frodige hagen og napper store, saftige plommer av en busk. Bakken rundt dem er dekket av nedfallsfrukt, og fra ett av de krokete epletrærne svaier en huske i den svake vinden.

- Planleggingsdag, forklarer Alnæs smilende og klapper den lille gutten på hodet.

Himmelen har vært dekket av truende, mørke skyer, men nå bryter sola gjennom og lager bibelsk lys. Karsten Alnæs myser mot oss og rekke fram hånden. Han har blå skjorte, blå bukse, plommesaft på hånden og skrubbsår i pannen. Huden er brun på den måten som den kun blir hos folk som er mye på fjellet. Kona Nina avslører at de fleste ulykker skjer i hjemmet: Han har stanget i taket på hytta i Rondane.

- Skal vi sitte her i hagen, mener dere? Jo, det går bra, det, vi kan jo ta kaffe her, sier Karsten Alnæs og smiler til kona.

- Journalisten vil helst unngå skyhøye regninger fra Ekebergrestauranten, skjønner jeg.

Karsten Alnæs blir aldri lei av å fortelle historier, og jeg tenker at det skulle ha vært en historielærer som ham på enhver skole. Snart blir vi vartet opp med eplemost, baguetter og nytrukket kaffe, mens Alnæs legger ut om blodige slag, feltmarskalker og eneveldige konger. Med hans sobre språk og ord som for lengst er borte fra den vanlige, norske dagligtale blir selv glemte byfogder fra småsteder uten navn spennende. Han er vant til å gjøre historien levende, denne gang er det historien om Norges selvstendighet det gjelder. På oppdrag fra Schibsted har han de siste tre årene sittet nedgravd i gamle dagbøker og historiske dokumenter og hamret ut boka «1814. Miraklenes år», en murstein på nesten 600 sider.

- Jeg hadde ikke skrevet den om de ikke hadde spurt meg, sier han.

- Ikke det?

- Nei. Jeg kunne kanskje ha gått rundt og drømt om at noen skulle spørre meg, men jeg ville aldri ha tatt initiativet til en slik bok selv. Til det er det altfor krevende.

Boka er rik på bilder, tegninger og illustrasjoner.

- Men på 600 sider er det bare plass til bilde av én eneste kvinne?

- Kvinnene er veldig lite til stede i 1814, men jeg skriver om dem, sier han ivrig.

- Som alle menn er jeg veldig interessert i damer, jeg skriver en del om deres kår. Og jeg siterer fra dagbøkene til to kvinner ved navn Christiane Koren og Emerentze Munch. Ellers er det lite kvinner med, det er riktig, det.

I tillegg til dette verket har Moss kommune bedt ham oversette dagboken til Gregers Winther Wulfsberg som var byfogd i Moss og satt i riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, og så har han bidratt i en ny bok om Finansdepartementets historie.

- Hva skal sånne som deg lete i i framtida, tror du, når alle dagbøker ligger bloggform ute i cyberspace?

- Ja, det der er til å gråte over. Når jeg ser på gamle dagbøker, for eksempel den til slottsprest Claus Pavels på Akershus, som han skrev i omtrent hver dag fra 1813 til 1816, så får vi innblikk - ikke bare i de store hendelsene - men også hva han spiser, hva han drikker, hvem han møter og, ikke minst, hans følelser.

Alnæs er nysgjerrig og vitebegjærlig. Litt rastløs. Liker nye utfordringer og har aldri vært redd for å kaste seg ut i det ukjente.

- Jeg har blant annet jobbet som reiseleder langs norskekysten og i Portugal, det var spennende. Det er nok den evige omflakkingen til journalisten som sitter i meg.

Han har jobbet som journalist både i Arbeiderbladet og i Dagbladet, hos sistnevnte var han også kulturredaktør fra 1987 til 1991.

- Hver dag var et eventyr. Og når dagen var omme og du hadde levert, ja, så var den helt over. Å være lærer, som jeg også har vært, bærer du med deg hele tida. Elevene og det du skal gjøre neste dag, lever i deg. I Dagbladet visste jeg aldri hva som skulle skje når jeg kom på jobben, morgenmøtet bestemte alt. Det hendte jo du hadde planer, men journalister er en ustadig rase og vil helst ha dagen her og nå. Det passet meg bra.

- Å skrive bøker er mer overveldende?

- Ja. Spesielt om du skriver en roman som betar deg, som du er veldig fanget av, da kan det være en lidelse når det går uker og måneder. Det kan være en glede også. Da jeg skrev «Sabina» (1994), om Sabina Spielrein, til da ukjent psykiater som sto bak de mer berømte Sigmund Freud og Carl Jung, ble jeg nesten forelsket i damen. Så jeg gikk opp på loftet og bedro min kone hver dag.

- Men Falsen og gutta fra Eidsvoll ble du ikke forelsket i?

- Nei, du vet Spielrein var et levende menneske som ble en romanfigur. Å skrive en bok om 1814 er noe helt annet, det er å mønstre på Riksarkivet og samle. Det ligner møysommelig filigransarbeid, å sette sammen en mosaikk som skal spille i forskjellige farger. Det er håndverk.

- Jeg skjønner det er mer moro å gå på loftet og leke med spennende kvinner. Var det vondt da det var over med Sabina?

- Ja, det er liksom ikke helt slutt mellom oss ennå. Jeg har lært veldig mye om henne etter at boka ble ferdig. Jeg hadde ikke evner til å gå inn i hennes vitenskap, men har etter hvert skjønt at den var mer omfattende enn jeg var klar over. I ettertid har jeg snakket med eksperter og skjønt at hun var det som på nynorsk kalles et flogvit - et geni - på mange forskjellige felt.

Han blir brått 18 år i blikket og kroer seg i stolen med et bredt smil.

- Er det intellektet eller utseendet du faller for?

- Utseendet! Jeg går kun etter utseendet. Eller nei, forresten - det er nok en blanding.

- Har du hatt flere affærer?

- Nei. Men det vil ikke si at tanken ikke har streifet meg.

Nå var det riktignok kona Nina som introduserte ham for Sabina Spielrein og fikk ham interessert. De har vært gift i det Karsten Alnæs kaller en menneskealder. Det vil si over 40 år. Det er hans andre ekteskap. Gjensidig respekt har holdt kjærligheten ved like.

- Nina er fantastisk snill og vil meg det beste.

- Men er du flink til å gi henne komplimenter for andre ting, ikke bare at hun er snill og grei?

- Ja, det vil jeg si. Og med god grunn. Jeg har stor respekt for hennes intellektuelle kapasitet også, hun tok doktorgraden på Ibsen mens vi hadde store problemer i familien. Vi har hatt mye personlig motgang med sykdom og død, i veldig stort monn i vår familie, og jeg tror det har sveiset oss sammen. At vi helt fra begynnelsen ble konfrontert med alvoret. Nina er et tvers igjennom positivt menneske, og det har jeg enorm respekt for.

Det slamrer med jern og metall på den andre siden av huset. Et kompani arbeidskarer har ankommet, og Alnæs forklarer at huset trenger reparasjoner på taket. Selv betakker han seg for å klatre i høyden. Han gjorde det én gang tidligere, med fatale følger: Han ramlet ned og slo seg halvt i svime. Nå har han klatreforbud og nyter heller den uvanlig varme høsten med å sette seg ned på trappa med en kopp kaffe og se andre arbeide.

Han forteller med trist mine at epleslang er gått av moten. Selv har han mange gode minner fra guttedagene med epleslang og annet fanteri. For selv om han var riktig god på skolen og aktiv i idrett, var han full av rampestreker og gikk ikke av veien for en epleslang eller to.

- Det var jo spenning! Et av barndommens absolutte høydepunkt, smiler han.

På den tida fikk unger ris når de gjorde noe galt. I boka «Bakenfor alle farger», som kom ut i 2008, forteller han om hvordan han var ridd av angst overfor faren, som var prest og av den gamle skolen når det gjaldt oppdragelse. Han ville fortelle først og fremst fordi han vet mange andre har det på samme måte.

- Du var livredd, både for faren din og for å havne i helvete?

- Far var veldig streng og autoritær. Men du må huske på at oppdragelsesmetodene var annerledes i tida etter krigen. Spanskrøret og den korporlige avstraffelse i skolen varte helt fram til mellomkrigstida her i Norge, det var lov å gi en ørefik, en kilevink, og det var lov til å løfte folk etter håret. Små jenter og gutter ble slått på blanke messingen mens de andre satt og så på, og det var sånn far straffet meg også. Han hadde et ris i skapet, og hvis jeg gjorde noe galt, og det gjorde jeg jo hele tida, så var det ned med buksene og over fars kne. Så slo han med blanke hånda, eller riset. Men han overtok altså bare den praksis som var lovlig i skolen lenge etter hans tid. Jeg husker blant annet en lærer som hadde en liten stokk som han kalte Mester Erik, og den ga han oss guttene en rapp over fingrene med.

- Ble dere mer lydige av det?

- Overhodet ikke.

- Men det gjorde noe med selvsikkerheten din?

- Ja, og det tror jeg gjelder ganske mange i samme situasjon. Folk trodde barn ble bortskjemte av ros og at man heller skulle fortelle dem hvilke elendige kryp de var og peke på deres svakheter.

- Strevde du etter din fars anerkjennelse?

- Selvfølgelig gjorde jeg det. I dag møter foreldrene opp og heier og skriker og er over seg av entusiasme når barna er med på ting. Sånt opplevde ikke jeg. Jeg ble kretsmester på 100-meter i Oslo og Akershus i 1956 på 11,3. Far sto på tribunen, han sa ikke ett ord om at han var stolt. Og jeg fikk usikkerhet. Det er en usikkerhet som har vart lenge, helt opp i voksen alder. Men jeg var veldig glad i far.

- Var han glad i deg?

- Ja. Det var kjærlighet der, sier han og smiler:

- Det var min svigermor som til slutt satte ham på plass. Han hadde respekt for henne, det var en fra samme generasjon. Så det var triumf for meg.

- Vi du si at du har god selvtillit i dag?

- Nei. Jeg har fundert selvtillit i det jeg kan og kjenner mine svakheter. Det er vel nesten ingen mennesker som strutter av selvtillit. Vi har ømme punkter i sjelen, alle sammen, og vi vil gjerne lykkes.

- Har du gitt dine egne barn masse ros?

- Ja. Det var helt naturlig for meg.

- Din far var prest, du ville ikke følge i hans fotspor?

- Nei. Far var personlig troende. Jeg er agnostiker, men interessert i kristne verdier. For øvrig var far egentlig utdannet maskinist og hadde vært på sjøen. Men av personlige grunner dro han hjem og studerte teologi isteden. Og endte som lektor. Selv så jeg han med prestekrage bare to ganger.

Familien hans er fra Møre på både mors- og farssiden. Farfaren kom fra Godøy, og hjemme ble det snakket møredialekt. Slekten var knyttet til sjøfart og fiske og ikke minst vestlandske klippfisktradisjoner.

- Det er vestlandsblod i årene mine, det kjenner jeg veldig godt. Som 15-åring dro jeg til sjøs med onkelen min på en familieskute. Det ble en såkalt lang sommerferie, der jeg lærte veldig mye. Onkel Oskar ble i grunnen en slags reservefar for meg. Han var full av ro og godmodighet. Og så skrøt han av meg. Det likte jeg, selv om jeg merket at han var som far. Sine egne sønner, altså mine fettere, dem kunne han ikke skryte av, mens han holdt meg fram som et godt eksempel. Det syntes jeg ikke var så bra, men jeg godtok det.

- Er folk annerledes på Vestlandet?

- Ja, de er mye raskere i snuen, vet du. Handlekraftige. De får ting unna. Da jeg var 22, var jeg full av pietet for gamle ting, og jeg husker godt at min onkel skulle rive en gammel patrisiergård fra 1820. Bygge nytt. Jeg gråt og ba for de gamle tingene, men han sa: «Hiv det på sjøen!»

På gymnaset ble han begeistret for historiefaget, ikke minst på grunn av en dyktig lærer som senere også ble en god studiekamerat.

- John Midtgård hadde skrevet doktoravhandling om forspillet til første verdenskrig. Han var en innmari god forteller, jeg dyrket ham.

Da Karsten Alnæs begynte på universitetet, møtte han igjen sin tidligere lærer på Universitetsbiblioteket.

- Vi ble godt kjent etter hvert, vi spiste mat sammen, drakk kaffe, og det var nok han som inspirerte meg. Han ville jeg skulle ta historie hovedfag, men jeg valgte nordisk isteden, nesten ved en tilfeldighet.

Nå, 34 bøker senere, har det vist seg å være en klok beslutning. Alnæs har opparbeidet seg et solid rykte som en av våre mest leste og kunnskapsrike historieskrivere. Og der var han, helt på høyden, i 2003 da Morgenbladet beskyldte ham for plagiat og mangelfulle kildehenvisninger i boka «Historien om Norge».

- Hvordan opplevde du det å bli beskyldt for plagiat?

- Det var ikke noe særlig hyggelig. Og slik jeg opplever det, svært urimelig. Men det har jeg lagt bak meg. Og jeg blir behandlet med respekt og tatt godt imot av norske historikere, jeg har ikke merket noe skepsis der.

- Hvordan hadde du det privat?

- Jeg syntes det var tøft en god stund. Men da jeg hadde gjennomlevd det et halvt års tid, forsvant det, ikke minst fordi jeg fikk veldig mye støtte fra folk i miljøet. Flere eldre historikere støttet meg, jeg fikk brev, telefoner og e-poster fra gamle hedersmenn i historiefaget.

- Du som er så interessert i historie, om du kunne reise tilbake i tid, hvor ville du dratt?

- Jeg ville gjerne ha vært med på Eidsvoll i 1814. 1814 var en revolusjon der vi ble frigjort fra en union som hadde vart i 400 år og samtidig kastet eneveldet på båten. I tillegg ble det innkalt en grunnlovgivende forsamling som vedtok den kanskje mest liberale grunnloven i hele Europa. Vi valgte vår egen konge og fikk en forfatning som ikke var noe demokrati i vår mening, men som var spiren til et demokrati. Herman Wedel Jarlsberg ble regjeringens mektigste mann og beskyttet den norske intergriteten gjennom en fast og myndig politikk.

- Han skulle ha tatt seg en tur i Oslo sentrum i dag. Den svenske åndelige invasjonen ser ut til å være bortimot total.

- Ja, og nå er den heldigvis velkommen. Jeg synes de tilfører miljøet i Oslo veldig mye dannelse som vi burde ha greid å få etter 200 år, sier Alnæs.

Og legger til at han elsker Oslo og sier han er litt av en byromantiker som synes politikere og planleggere mangler både stil og smak. Høyhusene i Bjørvika kaller han et stengsel, og skulpturparken til Christian Ringnes synes han er prangende vulgær og et overgrep mot naturen og gamle fornminner. Han hevder vi mangler pietet.

- Er vi fortsatt litt bondske og nyrike?

- Vi er nok litt røffe og kantete og usikre fremdeles, ja. Jeg tror vi mangler indre ro. Vi er en rå, udannet nasjon, nikker han.

- Forresten, siden vi snakker om tidsreiser; jeg kunne gjerne ha tatt en tur til Wien omkring 1910 også. Opplevd det frodige, intellektuelle miljøet med arkitekter, kunstnere, forfattere. Og skjønne kvinner.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

5 favoritter

BOK: Jeg liker Thomas Mann. «Trolldomsfjellet», for eksempel. Og «Doktor Faustus» har jeg vært veldig fascinert av fra jeg var veldig ung, både som analyse av makt, ondskap og krigens årsaker.

FILM: Som frankofil velger jeg meg «Dagen gryr» med Jean Gabin.

MUSIKK: Elsker barokkmusikk og er en entusiastisk Händel-tilhenger, spesielt hans operaer.

STED: Det er mange steder jeg elsker overalt i verden. Men jeg tror jeg velger meg hytta med utedo 
i Lunner på Hadeland.

MAT: Bacalao. Det er en familietradisjon. Jeg har mange favoritter, både portugisiske og sunnmørske, men den beste får jeg hjemme.

Mer fra Dagsavisen