Henning Kvitnes: Det er lov å være blid

Se video over!

Han kommer ruslende i snøføyka med caps og parkas, er omtrent like høy som en halv pils og ser akkurat så lite rockestjerne ut som det er mulig. Men inne på Bryggerhuset hilser folk i øst og vest, og en kvinne gir lavmælte komplimenter. Henning Kvitnes er byens lille store sønn. Nylig sjarmerte han alle med å rocke Ravis hit «Utadæsjælopplevelse» i TV-programmet «Hver gang vi møtes». Et uvanlig program å takke ja til for en mann som sier han ikke liker å mimre. Uansett – da han ble spurt satte han som betingelse at han fikk gjøre nettopp denne låta.

– Den har fulgt med meg siden den var ny, og det starta da dattera mi på sju sto på stuebordet og sang den ordrett fra A til Å. «Men jenta mi, hvor har du hørt dette?» sa jeg, for jeg klarte ikke å følge med på teksten sånn som hun. Det gjorde jeg ikke på TV heller, jeg måtte lage min egen vri.

– Hvordan er det å være på et sånt program?

– Man kommer tett innpå folk og oppdager at vi er mye mer lik hverandre enn vi kanskje tror. At alle sliter med den samme usikkerheten, samme tvilen på seg sjøl. Det kan være godt å føle på, sier Kvitnes, som etter 38 år som artist fortsatt kjenner på usikkerheten før en konsert.

– Ja, kanskje til og med mer nå enn før, nikker han.

I disse dager er han på turné sammen med en annen veteran, Claudia Scott. Helt fram til slutten av april skal de spille rundt omkring på øst- og vestlandet, og 12. mars spiller de på Svalbard.

– Du har sagt at turnévirksomhet er som toppidrett for eldre menn?

– Absolutt. Nå skal jeg ut sammen med bandet og Claudia og det er kjempefint. Men å turnere med solokonserter, det er toppidrett.

Å være frontfigur i et band er ikke for sarte sjeler. Stereotypien er en utagerende ekstrovert som er født med drømmen om å bli kastet inn på scenen foran hundretusenvis av hylende fans hver kveld. Sannheten blant mange av rockens kvinner og menn er en annen, også for Henning Kvitnes, som går i kjelleren foran hver konsert. Da kommer helvetestimen.

– Den er som en lang, mørk tunnel som fører fram til scenen. Når jeg kommer ut der i den andre enden, ser publikum og sier: «Hællæ!». Da er alt fint.

– Hender det at du spør deg selv hvorfor du gjør dette?

– Hver gang! ler han.

– Jeg må liksom psyke meg helt ned, så blir alt annet en opptur.

– Blir du aldri ferdig med det?

– Jeg håper ikke det. Jeg tror det er gjengs for alle som driver med utøvende kunst i en eller annen form at man må være litt nervøs. Jeg kjenner fotballspillere som sier at jo dårligere de føler seg før en kamp, jo mindre energi de har, jo bedre blir kampen. Og sånn føler jeg også. Den siste timen før jeg skal på, føler jeg meg ofte i så dårlig form at jeg tenker: denne gangen går det bare ikke. Da blir det en kjempekonsert. Du må grue deg litt for å få opp adrenalinet.

[ Les flere Dagsavisen-portetter her! ]

– Keith Richards sa en gang at det var først da han frontet sitt eget band utenom Stones at han skjønte hvilket gigantisk press Mick Jagger lever med...

– Ja, det største presset er selvsagt på den som står foran, det er ikke noen tvil om det. 90 minutter av gangen uten et eneste hvileskjær – da må du være hundre prosent i form, til og med de dagene da du ikke er det. Det er livets harde teaterskole.

– Men du kunne ikke tenkt deg noe annet liv?

– Jeg har turnert i 38 år, jeg har venta i 35 av dem. Det er mange som ikke gidder. Det blir en livsstil, men det er fint å møte publikum, musikk betyr mye for både dem og meg.

Ungdomstida betydde løkkefotball og etter hvert også rock. I oppvekstsoundtracket finner vi Stones, The Who og Kinks og på nettstedet «Det er her vi kommer fra» skriver han:

«Mitt utgangspunkt vil alltid være å stå i Romika-støvler fulle av sand, svett og mørbanket – til lyden av «Talking about my ggggggeneration». Det er der jeg kommer fra.»

– Hva var den første LP-plata du kjøpte?

– Det er et godt spørsmål. Jeg tror det var Hootenanny Singers. Men det er liksom to plater som er blitt stående som påler i livet mitt og den ene er «Blood on the tracks» av Bob Dylan og den andre er «Harvest» av Neil Young. Det er liksom kjernen, og fikk en enorm betydning for meg da jeg begynte å spille gitar i 14-15-årsalderen. Fantastisk gode plater. Så kom new wave tida med Patti Smith, Graham Parker, og også Bruce Springsteen som var en del av den tida. Og Elvis Costello og Sex Pistols også for den saks skyld.

For å få med seg det nyeste var det bare å peile inn radioen på svensk P3 der de to journalistene Kjell Alinge og Janne Forsell var tidlig ute med det siste.

– De spilte plater som ennå ikke var utgitt i Sverige og i hvert fall lenge før de ble utgitt i Norge. Det var første stedet jeg hørte Patti Smith, Graham Parker og Tom Waits. Jeg hørte Bruce der også, og Ian Hunter med «All American Alien Boy» som er et album fullt av fantastisk gode sanger.

For en ung mann med gitar og stemplingskort på papirfabrikken var valget enkelt, han ville starte band.

– Jeg jobba som skiftarbeider på fabrikken og hadde ingen ting å tape. Den gangen var det sånn at du kunne bare ringe og be om å få tilbake den jobben om du slutta.

– Jobba faren din der også?

– Ja da. Den gangen var det ikke så unormalt å jobbe på fabrikk i Norge.

Han hadde spilt i flere skoleband da han en dag tok mål av seg til å starte band på ordentlig. Et besøk på Halden kino ble avgjørende.

– Det var 21. januar i 1978. Filmen var «Jack», basert på debutromanen til Ulf Lundell. Vi var en kameratgjeng som hadde spilt litt sammen, og etter filmen sto vi der og hang og hørte på musikk ut av en gammel Amazon. Og så ble det sånn «nei, vi starter band. Nå.» Og så gjorde vi det.

– Resten er historie?

– Resten er historie. To måneder seinere hadde vi vår første konsert, på Roklubben rett borti her. 4. juli spilte vi support for Elvis Costello, som var en av de store forbildene våre da vi starta. Så det gikk fort.

Da var The Ice Cream Band blitt omdøpt til Young Lords, med Henning Kvitnes iført Haldenbunad – svart bikerjakke a la Ramones – som frontmann.

– Og du var nervøs, selvfølgelig?

– Ja, det må jeg ha vært.

– Hvordan var Elvis Costello?

– Han kom i hvert fall innom garderoben vår og sa hei. Det må jo ha vært litt merkelig for han også, vi satt jo der og sang Elvis Costellolåter av full hals, det var det vi spilte en del av også.

Forfatterne av punkboka «Please Kill Me» har sagt at å intervjue rockestjerner ofte er helt meningsløst fordi de ikke husker noen verdens ting. Kvitnes er ikke langt unna. Når vi prøver oss på noen spørsmål om det ville rockelivet fra tida med Young Lords og senere Saturday Cowboys, blir han fjern i blikket.

– Hva er det du vil vite egentlig? Det er jo 36 år siden, jeg husker ingen ting. Det var en annen tid, en annen person enn jeg er i dag.

– Er det mange svarte hull?

– Med Young Lords var vi en gjeng som var inspirerte av engelsk og amerikansk new wave, og ble vi kasta ut i et turnélandskap på karsknivå. Vi tok vel for oss vår del av det som skulle tas, men det er så jævlig lenge siden. Tida flyr når du har det gøy og dårlige kamerater.

LES OGSÅ: «Hver gang vi møtes» er full av gode overraskelser

– Når man ser på Keith Richards og Mick Jagger kan en ta seg i å tenke at sex drugs og rock’n’roll er bra for deg?

– Keith har nok hatt tilgang på det beste, og latt myten få lov til å leve lenge etter at han ga seg med det. Jeg tror selv ikke Keith Richards kan leve som Keith Richards i lengden. Men den er morsom den som går på Facebook om at vi må tenke på hva slags verden vi skal overlate til Keith Richards.

– Men fortell litt om det ville rockelivet, da.

– Vel, det er litt andre dimensjoner når folk som Stones ligger på veien med privatfly og 15 massører per mann. Nå snakker du med en mann som har reist rundt i Norge i en dårlig Toyota Hiace.

– Så dopet og damene er blitt deretter mener du?

– Du kan si det er blitt mer svele, vestlandslefse og dårlig kaffe.

– Det høres jo nesten stusslig ut?

– Det er litt stusslig ja, ler han.

– La meg si det sånn: vi er tålmodige mennesker, vi som turnerer land og strand rundt i Norge. Vi kan gjerne bli sammenligna med de store utenlandske, men ta Bruce Springsteen da, når han drar på turne så har de 150 mann som bare jobber for at bandet skal ha det bra. Vi er heldige om vi har to. Det er som løkkefotball kontra Real Madrid.

Han smiler lurt.

– Forresten, du veit Ramones var utvekslingsstudenter her i Halden? Det var da de kjøpte de skinnjakkene sine. De kjøpte dem i en butikk på Svinesund.

– Nå tuller du!

– Nei, det er helt sant det. Rockebransjen er bare tull, så why not? Hadde det ikke vært for Halden så hadde det ikke vært no’ Ramones.

– I Oslo kalte vi sånne jakker for harryjakke.

– Ja, selvfølgelig, det var fordi den ikke kom fra Oslo, det. Hadde den vært funnet opp i Oslo hadde den vært hipp. Petter Baarli syns sikkert den er ganske hipp ennå. Han er Norges svar på Keith, han blir liksom aldri eldre, han. Noen må ha dyppa’n i ett slags ungdomseliksir, for han ser faenimeg helt lik ut som han gjorde på åttitallet.

– Dere som starta band på syttitallet sørget for at Haldenrocken ble et begrep, hva er Haldenrock?

– Det er vanskelig for oss som bor her å si. Den sprang vel ut av et miljø, en kameratgjeng som ikke nødvendigvis var musikere, men hadde felles interesse for musikk. Vi som gikk sammen og så filmen «Jack». Det starta der. Så fikk vi av og til tak i en svenske som kom hit for å haldenrocke litt. Vi bor jo ganske tett på grensa, hvis du går ut på havna og ser ut gjennom sundet, ser du Sverige i sørvest. Det kom flere band ut av det, Front Page, Ghost Riders. Og Ole Idole, som kjørte disko mellom settene til Saturday Cowboys. Ole er en modig maur som alltid har stått opp for det han har likt, en mann med integritet.

– I TV-serien om norsk punk som gikk på NRK for en stund siden, var ikke Young Lords med – noen tanker om det?

– Både Akp-ml og raddis-siden og anarkistene la tidlig en klam hånd over den norske punken, og i det landskapet passet ikke vi inn.

Åttitallets rock’n roll-liv krevde sitt og for Kvitnes var det ikke uvanlig å bøtte ned en halvflaske vodka på morgenen for å bli såkalt normal. På nittitallet tok han et oppgjør med seg selv og livsstilen, sluttet å drikke og begynte å skrive tekster på norsk. I TV-programmet «Hver gang vi møtes» har han snakket åpent om hvordan han på åttitallet var på full fart inn i alkoholismen.

«Gudskjelov at jeg klarte å stoppe da. Jeg bestemte meg for ikke å kjempe imot, å slutte å drikke er det minst dramatiske jeg har gjort. Det finnes ingen dramatikk i å slutte å drikke. Alt bra jeg har gjort i livet har jeg gjort etterpå, og jeg har skrevet ufattelig mye bedre tekster etter det», sa han i programmet. I dag er han blitt en mann med sans for mindfulness og god mat. Som når yngstedatteren kommer hjemom og han skal varte opp med hjemmelaget mango-kylling.

– I dag lever du sunt?

– Jeg lever ikke så veldig sunt, men visse ting har jeg slutta med. Det er et helt liv siden, et helt annet liv på mange måter. Jeg liker det livet jeg lever nå – I enjoy every sandwich.

– Hva var det som fikk deg til å begynne å skrive og synge på norsk?

– De låtskriverne jeg har sett opp til, har stort sett alltid skrevet på sitt eget språk. Jeg har for eksempel alltid hørt mye på svensk musikk. Lars Winnerbäck og Môra-Per. Dere i pressen snakker jo alltid om de fire store – gud vet hvor dere har fått uttrykket fra – men de synger alle på norsk. Dum Dum, Raga, Jokke og Valentinerne og deLillos. Jeg syns kanskje det rockebandet som har gjort mest for rock på norsk er DumDum, de har virkelig bra tekster. For meg er det noen av de største. Men jeg er jo vokst opp med Finn Kalvik og Ole Paus og visebølgen, da jeg starta var det veldig pop.

– Ja, de sang på jo på norsk ...

– Det skal jeg love deg dem gjorde, ja! Jeg husker en gang jeg holdt konsert i Kristiansand for mange år sia – sikkert på åttitalet en gang – og da var Gitarkameratene der. Etter konserten nærmest angrep de meg og spurte: «Hvorfor synger du ikke på norsk?» Da ble jeg litt satt ut. Men dem hadde jo helt rett.

– Dersom du fikk velge en annen artist fra øverste hylle til å framføre en cover av dine låter – hvilken artist og låt skulle det vært?

– Bruce Springsteen kunne godt få lov til å gjøre «Back to Little Eden» – også fordi Little Eden egentlig er en fornøyelsespark i New Jersey – og er omsunget i hans låt «Sandy».

Mimring er ikke hans greie, Henning Kvitnes er mer nysgjerrig på framtida, samtidig som han over midtveis i livet også kan bli vemodig – en hobbyfilosof som godtar egne begrensninger og aksepterer at han ikke er guds gave til noen. Det ligger ydmykhet og ro i det. Men også noe mørkere, han sier han er klar over at han har gått for å være en trist jævel i alle år.

– Hva er det i det mørket ditt?

– Det er vel det samme mørket som bor i nesten alle mennesker, med negative og destruktive tanker – og fluktplaner. Å skrive om dem – gjerne i andre og tredjeperson – har ofte vært selvterapeutisk, og gitt perspektiv. Noen ganger må man omfavne mørket for å se lyset.

– For to år siden sa du at det ikke ble noe mer plater, men nå har du ombestemt deg?

– Ja, jeg har fått lyst igjen. På det tidspunktet der syns jeg bare det var så høl i huet å gjøre noe, men så har jeg skrevet så mange nye sanger. Det var bare godt å si det den gangen, for å ta seg fri fra alt. Det å gå i studio og dra på turné er litt som å løpe i et hamsterhjul.

– Men du er kritisk til musikkbransjen, hva er det verste?

– At musikken bare er blitt en råvare som ingen vil betale for. Folk betaler gjerne i dyre dommer for det de skal spille av musikken på, men innholdet skal være gratis. Det er helt høl i huet. Hvis jeg skal gi ut mer musikk, som jeg tror jeg kommer til å gjøre, skal det i hvert fall ikke komme gratis. Du skal pent måtte kjøpe det som et album, enten du kjøper plate eller laster ned.

– Er du glad du ikke står der som 17-åring og skal starte en musikerkarriere i dag?

– Jeg kunne godt tenkt meg å ha vært 17 igjen, det er ikke det. Men det var ikke så lett da vi starta heller, det var et smalt nåløye å komme gjennom for å få lov til å komme inn i et platestudio. I dag er det nåløyet blitt veldig bredt, du kan gjøre det meste hjemme på gutterommet, eller jenterommet for den saks skyld. Musikkbransjen er per i dag nesten oppløst, og ut av sånt vokser det alltid noe nytt fram.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Før kunne du gi folk ei plate i presang, det kan man liksom ikke lenger?

– Ja, og hvorfor kan man ikke det? Jeg tror savnet etter fysiske objekter kommer til å gjøre seg mer og mer gjeldende, og ser du for eksempel på Tyskland og USA, så har platesalget begynt å ta seg opp igjen. I USA er også print etterspurt igjen. Det er ett eller annet med å sette seg ned med en avis eller et blad, handlingen i seg sjøl. Det er ikke bare informasjon, det er rekreasjon også. Det er så lett å glemme når du kan få alt på en datamaskin. Nei, la meg nå for faen få litt fred fra denne datamaskinen. Og det kan du sitere meg på! Skal jeg måtte gjøre alt på denne jævla skjermen, liksom?

– Så du laster ikke ned musikk til telefonen?

– Jeg har Spotify som alle andre, men jeg har aldri hørt på så lite musikk som nå. Når du sitter der med tusenvis av muligheter, ender det bare med at du blar igjennom låter. Det er en annen lytteopplevelse.

– Føler du deg av og til som rockens siste sliter?

– Det er ganske mange av min generasjon som holder på og jeg tror det kommer flere etter oss. Vi var også en gang de nye og måtte ta oss fram på egen hånd. De får ta sine egne kamper.

Fem favoritter

Musikk: En plate på en øde øy? «Blood On The Tracks» av Bob Dylan.

Film: «The Fisher King» med Robin Williams og Jeff Bridges. Har den liggene på DVD hjemme på benken.

Bok: «Den vidunderlige kjærlighetens historie» av Carl-Johan Vallgren. En magisk bok og en historie.

Mat: Jeg er glad i å lage mat, sammen med dattera mi. Mango-kylling i dag med salat og ris.

Sted: En lun vik på Hvalerøyene.