«Bjørn Kjos er som en viking på tokt, han bare tar for seg. Nå er han også som julenissen som vil fly over hele kloden, med fly som er røde på nesen, akkurat som reinsdyret Rudolf», skrev The Economist nylig.

Helt normal

«You must fly them cheap!» sa Bjørn Kjos på gebrokkent engelsk. Da klappet 300 britiske lorder og baronesser.

Portrettet

LONDON (Dagsavisen): - Normal. Det er det du må være. Helt vanlig.

Norwegianbossen Bjørn Kjos liker å framstå som en gjennomsnittskar, en som er sånn passe middels god i alt. Men hvor mange gjennomsnittskarer kjenner du som kan skilte med fallskjermjeger, jagerpilot, advokat, dommerfullmektig, krimforfatter og vellykket gründer på cv‘n? Likevel - spør du han hva slags personlighet man må ha for å lykkes i all disse grenene er svaret standard:

- Du må være helt vanlig.

 

Vi satte oss fore å se hvordan en helt vanlig, normal mann fra bondelandet på Ringerike har det på en helt vanlig, normal arbeidsdag. Klokka er 06.00 når han kommer strenende bortover avgangshallen på Gardermoen med frakken flagrende bak seg som kappen til en superhelt. «Intervju med Bjørn? Dere får henge på en dag», hadde informasjonssjef Lasse Sandaker-Nielsen skrevet i en e-post til oss. Lite ante vi hvor bokstavelig vi burde tolket «henge på». Kjos skal på rullebanekonferanse i London og fortelle britene hvorfor han mener den neste store rullebanen bør bygges på Gatwick og ikke Heathrow. Utenfor snør det bortover. Vi spør spøkefullt om flyet er i rute, og om han frykter at begrepet «å stå kjosfast» er kommet for å bli. Øynene blir som to streker idet ansiktet sprekker i et digert smil.

- Det spørs med dette været, men la oss håpe vi holder tida. Når det gjelder dette uttrykket tror jeg ikke det vil feste seg, se bare på askefast - mens det sto på som verst med askeskyen var begrepet i bruk daglig. Nå er det glemt.

 

Det har alltid blåst friskt rundt Bjørn Kjos og Norwegian, men ikke så mye motvind som etter at de begynte å fly lange distanser. Og det toppet seg ved juletider i fjor. Da endte passasjerer på et fly fra Florida med å være i lufta på selveste julaften, mens et annet fly fra New York var over 60 timer forsinket i nyttårshelgen. Og i Bangkok ble passasjerer plassert på vent på et hotell på grunn av de store forsinkelsene. Sinte nordmenn raste i TV-ruta. Omdømmeeksperter toet sine hender og Kjos selv sto fram i mediene og ba om unnskyldning. Han blir fortsatt alvorlig når vi tar det opp.

- Jeg skjønner godt at passasjerene fortvilte, det var jo verst tenkelige tidspunkt å bli forsinket.

- Hva var det egentlig som skjedde?

- Først hadde vi problemer i Fort Lauderdale. En antenne gikk i stykker, det er bare ytterst sjelden det skjer og første gang det har skjedd hos oss. Vi måtte fly til Seattle for å hente en ny antenne, og når du setter inn en reserveflight har du ikke crew i den andre enden. I tillegg stenger mange flyplasser om natta. Så det tok tid. Deretter fikk vi problemer i New York og til slutt ble vi truffet av en fugl under innflyging i Bangkok, forklarer han, og ser forbløffende opplagt ut til tross for at vi vet han ikke kan ha stått opp et minutt senere enn 04.00. Kjos sliter fortsatt med jetlag etter turen til Washington i forrige uke, og våkner nesten uanstendig tidlig likevel.

- Det betyr at jeg er kjempetrøtt sånn i totida på ettermiddagen og lys våken rundt klokka 02 om natta.

Særlig heftig er det når han flyr mellom Oslo og Seattle. Men i Seattle er det ikke så ille å våkne tidlig, da pleier han å gå ned på Farmers Market i solrenningen og spise frokost.

- Dit kommer alt fra advokater til uteliggere. Så jeg sitter og glor på folk, og ser byen våkne til liv. Det er artig.

 

Nå blir vi ikke sittende kjosfast denne morgenen. Avgangen går som smurt og det i en splitter ny maskin - så ny at de ikke har fått installert trådløst nett ennå, det gjøres i Budapest, forklarer Lasse Sandaker-Nielsen som er med for å holde styr på oss og på Kjos‘ avtaler. Idet vi gjør oss klare til å gå om bord i det ventende flyet begynner to unge jenter å hvine så en skulle tro de hadde sett Justin Bieber, ikke en norsk næringslivssjef på 67. De spør entusiastisk om de kan få lov til å ta bilde sammen med ham, og Kjos stiller seg velvillig mellom jentene og smiler inn kameraene på to mobiltelefoner med glitterdeksel. Jentene takker, dagens første selfies kan legges ut på Instagram. Inne i kabinen hilses og smiles det når folk skjønner at sjefen sjøl er om bord. Kjos‘ smilefjes er selskapets mest solide merkevare, hans ansikt er minst like godt kjent som logoen og det er et smil som smitter. Han hevder at det er naturlig, ikke noe bevisst markedsføringstriks.

For noen år siden skapte det debatt da Norwegian lot folk stemme på hvem de ville se bilder av på flyenes haler, og krigshelten Trond André Bolle ble vraket i frykt for terror.

- Har du vurdert å sette bilde av deg selv på flyhalen?

- Nei, for å havne på halen må du være horisontal og stille. Altså død, sier han. Og ler. På plass i kabinen fisker han fram telefonen fra innerlommen og skanner deltakerlista på dagens konferanse.

- Her er det lorder og ladyer i tur og orden, ja, smiler han.

- Har du selv vurdert å kjøpe deg en adelstittel eller holder det med sjef?

- Nei, jeg, ler Kjos, - jeg er helt vanlig.

 

«Bjørn Kjos er som en viking på tokt, han bare tar for seg. Nå er han også som julenissen som vil fly over hele kloden, med fly som er røde på nesen, akkurat som reinsdyret Rudolf», skrev The Economist nylig. Historien om Bjørn Kjos og Norwegian er nøye flettet sammen, han har et sterkt personlig forhold til selskapet. I 1993 var han shippingadvokat da noen venner i flyselskapet Busy Bee tok kontakt.

- Jeg driver ikke med arbeidsrett. Jeg er advokat, sa jeg. Men de var litt tragiske i stemmebruken, så jeg dro ut for å se om jeg kunne hjelpe dem på noen måte. Det første jeg så var at de var dønn konkurs, de hadde 25 fly og jobb til 5 av dem. De fløy noen ruter på Vestlandet for Braathen med disse 50-seterne, og Braathen trengte dem, så jeg ba dem lage deres eget selskap og fly selv. Det var det god stemning for.

Han hjalp dem å registrere selskapet, skifte navn til Norwegian Air Shuttle og ba folk tegne aksjer. Men da var det bare rundt 20-30 prosent av de ansatte som ville tegne, ringte han rundt og spurte om det var noen som ville tegne akser i et nystartet selskap som akkurat var kommet ut av konkurs.

- Og det var ikke så mange som ville. Jeg fikk noen venner av meg til å tegne rundt femti prosent, og for å få flyene i lufta tegnet jeg resten selv. Men jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle inn i denne virksomheten, ler han.

Han gikk med på å lede selskapet i seks måneder, deretter seks måneder til og til slutt bare ble han værende. Slik startet eventyret om Norwegian som først utfordret SAS‘ nordiske enevelde, og fortsatte helt til de ble en av Europas ledende lavprisselskap sammen med Ryanair og Easy Jet.

 

Når det gjelder fly er Kjos arvelig belastet. Faren drev sagbruket Kjos Sag og Høvleri på Sokna på Ringerike. I mange år var de hovedleverandør av sagflis til papirfabrikken på Fossum ved Hønefoss, men faren var en driftig kar som hadde flere attåtnæringer. En av de mest spesielle var å fotografere gårdene og skogsområdene i omegnen på si, en bedrift han drev sammen med familien Klev som bodde på nabogården. I 1955 hadde de investert i et lite propellfly av typen Super Club for å komme seg rundt og ansatt en fotograf til å ta bilder. Bjørn Kjos og brødrene syntes det var spennende å se den fabelaktige flymaskinen lande på jordet på Solenga, og selvfølgelig maste de alle om å få bli med opp i lufta.

- Åh, det var spesielt, det var en sånn liten toseter med halehjul. Det bråkte noe helt forferdelig, minnes Kjos.

- Var det her drømmen om å fly ble født?

- Ja. det var nok det.

Han var aldri redd der han satt i cockpiten og suste lavt over åkre og skog. Det var han heller ikke noen år senere da han hoppet i fallskjerm og fallskjermen ikke løste seg ut.

- Jeg fikk jo løst den ut til slutt, da, ved å presse linene ut manuelt slik vi hadde lært, ler han.

- Så du mener det var flaks?

- Nei, det vil jeg ikke si. Men i ekstremsituasjoner har jeg evnen til å være kald, gjøre de riktige tingene og ikke få panikk. Jo verre det blir, jo kaldere blir jeg. I risikosoner blir jeg rasjonell. Det er noe du lærer deg som jagerpilot - å vite når du går inn i en risikosone. Du skal aldri gå inn i en risikosone, men av og til har du ikke noe valg, og da må du vite hva du gjør.

- Er det litt som å drive business?

- I business må du gjøre vurderinger og ta avgjørelser. Det verste du kan gjøre er å ikke ta noen avgjørelser. Svakheten hos mange er at de bare ønsker å ta riktige avgjørelser. Men du må bare akseptere at ikke alle avgjørelser du tar er riktige, akkurat som du må akseptere at også andre gjør feil.

- Da du bestemte deg for å kjøpe fly for 127 milliarder kroner, hadde det vel vært litt leit om du tok feil?

- Et sånt kjøp er veldig rasjonelt, det er ren matematikk og ikke noen tilfeldigheter. Men du må ha backup, vite at du kan finansiere det og at du har en fluktmulighet, som i vårt tilfelle var muligheten til å leie ut.

- Men sover du om natta når du drar kortet på 127 milliarder.?

- Da sover jeg ekstra godt!

 

Av alt han har drevet med er det lite som kan måle seg med å fare gjennom lufta med 2,8 ganger lydens hastighet.

- Det er den artigste jobben jeg har hatt. Det går jækla fort og du kan drive kappflyging mot hverandre, sier han og kroer seg som en guttunge i flysetet. På gymnaset hadde han søkt Flyskolen, men kom inn på Fallskjermjegerskolen isteden. Så fikk han en innkalling til Flyskolen likevel, han kunne komme og ta opptaksprøven som jagerflyger. Men det var først da han kom inn på flyskole i USA at han fikk solid med luft under vingene.

- Som jagerflypilot har man vel også ekstra drag på damene?

Nå blir han lur som en rev og knegger godlynt:

- La meg si det sånn, du var jo ganske populær på byen. Men til daglig tenkte jeg ikke på det, det var bare en jobb.

Keesler Airforce Base var det han kaller en «skikkelig Top Gun-skole». Basen ligger i den lille sørstatsbyen Biloxi i Mississippi. Året var 1968 og raseskillet mellom afroamerikanere og den hvite befolkningen helt fremmed for en ung nordmann.

- Ku Klux Klan demonstrerte. De var ikke folk du ville omgås med, for å si det sånn, sier Kjos når han tenker tilbake.

- Spørr‘u meg så var de halvgærne hele gjengen. Nå er det gærninger i alle samfunnslag, men mange av disse var åpenbart folk med lav utdannelse og helt på bunnen av samfunnet.

- Merket dere at det var en spesiell stemning i byen?

- Ja, hatet var ubeskrivelig. I byen var det skilt for hvite og svarte. Det var særlig en restaurantkjede som reklamerte med «white only», dit gikk vi aldri av prinsipp. Vi fikk også en liste på over 200 steder i Mississippi hvor du ikke kunne gå som hvit. Utesteder. Ikke rart at afroamerikanerne var krigerske mot de hvite, men for oss var det helt nytt. Inne på basen, derimot, var det ingen forskjellsbehandling på noen måter. Der var det et stort, flerkulturelt miljø.

Det hendte at han og noen kamerater fra basen cruiset rundt i byen i en åpen, hvit Cadillac.

- Han som eide bilen var afroamerikaner, og når vi parkerte var det ikke uvanlig at folk kom løpende og ville skjære opp bilen. Jeg var sjokkert.

I løpet av studietida fikk han med seg rakettoppskytning på Cape Canaveral og en orkan som la hele Biloxi brakk.

- Vi skulle til Arizona og framskyndet turen nordover. Da vi dro var vinden kommet opp i hundre kilometer, vi greide akkurat å komme ut. Da vi stoppet i Texas, og så på TV var det bare tre hus som sto igjen i Biloxi.

- Du vurderte aldri å bli astronaut, da?

- Åh, men det hadde vært utrolig artig, smiler han.

Høsten 1970 var han tilbake i Norge. Men han fikk ikke kaste seg over F-5 flyene i Luftforsvaret slik han drømte om.

- Jeg er litt lang i ryggen, så jeg hadde problemer med å sitte ordentlig i cockpiten. Men etter et halvt år fikk jeg slippe til. Da fløy jeg en Starfighter, sier han og blir gutteaktig ivrig.

- Starfighteren ser ut som en rakett med hale på. Et vakkert og veldig behagelig fly. Å sitte der helt aleine i cockpiten, det er ubeskrivelig!

På Kjos‘ siste arbeidsdag i skvadronen forsvant en god kamerat fra radaren. Hans siste tur ble for å lete etter kameraten. De fant ham aldri.

 

Etter militæret søkte han pilotjobb i SAS. Men en opptaksstopp gjorde at han valgte å studere jus isteden. Og selv om han ikke hadde bestemt seg for å slutte å fly, søkte han jobb som dommerfullmektig og fikk den. Det ble advokatgjerning istedenfor vinger. Et nytt liv med skipskoalisjoner, skipsarrester og skipsfinansieringer som spesialfelt, og klienter over hele verden fra Dubai til Hongkong ventet.

- Jeg var heldig og fikk anledning til å prosedere i Høyesterett. Den intellektuelle holmgang som foregår i retten er veldig artig, men du må like det, det er litt spesielt. Jeg tok også noen straffesaker. En av mine klienter ble dømt, og jeg mente han ble dømt på feil grunnlag. Det likte jeg dårlig.

- Blir du frustrert når du ikke får det som du vil?

- Ja. Jeg gjør nok det, medgir han.

Det er liksom ingen bombe at Bjørn Kjos skulle falle for en flyvertinne. De møttes ikke i lufta, men på fjellet. Gerd var modellflott og stilig, mens Kjos som var student hadde latt hår og skjegg gro og så ut som et ekstramedlem i Beach Boys.

- Etter tida som striglet jagerpilot var det en egen frihet, humrer han.

- Hun, derimot, var veldig flott. Vi var the beauty and the beast.

- Hva var det hun falt for?

- Jeg vet ikke. Men hun var utrolig flott. Og det er hun fortsatt.

 

Vi går inn for landing i London. På Gatwick er det bare å bite seg fast. Etter at vi har passert passkontrollen langer Bjørn Kjos og Lasse Sandaker-Nielsen ut bortover korridorene og går gjennom dagens agenda mens Dagsavisen løper for å holde tritt. Togturen er et pustehull før vi ankommer sentrum, så bærer det videre med drosje fra Victoria Station til konferansehotellet. Det rumler i en mage, og fotografen spør forsiktig hva Pret-a-Manger er og peker på et spisested. Men kaffe og sandwicher må vike. Kjos skal ikke holde sitt innlegg før på ettermiddagen, men først står The Guardian og en rekke andre aviser og magasiner i kø for å intervjue den karismatiske nordmannen som våger å utfordre den ikke like karismatiske Michael O‘Leary og Ryanair. Guardianjournalisten har ikke lyst til å ha Dagsavisen med på intervjuet, vi blir henvist til speakers lounge der konferansedeltakerne kan slappe av mellom sine innlegg og se på TV. En pertentlig herremann i mørk dress med hvite krittstrekstriper byr på kaffe og te. Navneskiltet på jakkeslaget avslører at han heter Paul Wheeler, og som så mange briter er han en naturbegavelse når det gjelder small talk:

- Hvordan er boken? Mister Kjåss har jo kastet seg på nordic noir og tar opp kampen med Nesbø, sier han og rekker fram en kaffekopp.

Han sikter naturligvis til «Murmanskaffæren», spionthrilleren som Kjos ga ut i 2006. Usikre på om mister Wheeler egentlig lurer på om boka er god, eller om han bare vil få oss til å føle oss hjemme ved å vise at han kjenner til Nesbø, må vi innrømme at vi ikke har lest Kjos‘ roman. Men vi nikker unisont. Oh yes, mister Kjåss er en mann med mange talenter.

Ett av Bjørn Kjos‘ mange talenter er å holde foredrag uten manus. Lasse Sandaker-Nielsen forteller at kommunikasjonsavdelingen gang på gang har forsøkt å lage talekort slik at de har en viss kontroll på hva som kommer. Det synes Bjørn Kjos er kjempefint. Og så legger han igjen kortene på kontoret.

- Jeg bare snakker, sier Kjos.

- Ofte har jeg noen bilder jeg snakker rundt, og så timer jeg det etter hvor lang tid jeg har. Og så konsentrerer jeg meg om hva slags budskap jeg vil ha fram, hva som er kjernen av budskapet.

 

Etter noen timer med foredrag og intervjuer er det klart for lunsj.

- Where‘s Lassie?

Paul Wheeler spinner rundt sin egen akse. Enda en reporter har ankommet, men nå er ikke Kjos å se. Hvor han er forblir et mysterium, i hvert fall for undertegnede som vandrer ut i foajeen til et stående måltid som Kjos åpenbart går glipp av. Likevel er han uforskammet opplagt når det nærmer seg hans tur til å snakke. Først snakker amerikanske Craig Kreeger fra Virgin Atlantic Airlines om støystrategi. Baronesse Brenda Dean av Thornton le Fyde nikker anerkjennende på første rad. Bygging av ny rullebane er en lokaliseringsdebatt som engasjerer, og Kjos, som allerede flyr til Gatwick, vil selvsagt øke kapasiteten der. Omsider er det hans tur, han entrer scenen. Uten manus. Legger ut om framtidas turisme fra asiatiske land og spår at kinesisk turisme vil bli det største fenomenet siden kommersielle flyreiser. Og den kaka vil han ha en del av.

- So you got to fly them cheap! sier han uten spor av southern drawl etter tida i Mississippi. Uttalen er så forbløffende gebrokken at det blir sjarmerende. Baronessen smiler i hvert fall. Etter Kjos er det duket for flere dresskledde herrer med manus. Klokka sniker seg mot 17.00 og mens Kjos fortsatt følger med, har baronessen begynt å glippe med øynene. «Lassie» gjør tegn til at vi må tenke på retrett, vi skal tross alt ha flyet tilbake til Oslo. Så stormer de av gårde for å praie en taxi og det er bare for Dagsavisen å bite seg fast igjen. Med Lasse Sandaker-Nielsens hjelp får vi drosjen til å stoppe i to minutter utenfor Big Ben for å ta et bilde. Deretter bærer det tilbake til flytoget og Gatwick.

 

Hans blide åsyn er en viktig del av merkevarebyggingen til Norwegian. Men alle som tror Bjørn Kjos alltid smiler tar grundig feil, for han er en tøffing som ikke går av veien for å lage lyd og slå i bordet for å få det som han vil. Alle som har møtt ham i forhandlinger, enten de er flyselgere eller fagforeningsfolk, vet at når Kjos har bestemt seg for noe gir han seg ikke på tørre møkka. Men i fjor da pilotene truet med streik og ville ha faste ansettelser og lønn etter tariff, kom han dem i møte.

- Hva gjør deg skikkelig forbanna?

- Jeg kan være sur som søren. Jeg kan bli forbanna og. Hvis folk er urettferdige mot crewene, for eksempel. Jeg kan bli skikkelig forbanna hvis noen slenger dritt om thaibesetningen vår, som er fantastiske. Eller de spanske. Jeg kaller det jobbrasisme. Det er mye jobbrasisme i Norge, vi tåler liksom ikke at det er noen fra andre land som gjør det bra. Da er det liksom tredjerangs. Sånt liker jeg veldig dårlig.

- Tror vi litt bedre om oss selv enn vi er?

- Ja vi gjør nok det. Dessverre. Ikke alle, men noen. Det er helt på det rene at enkelte nordmenn har et snev av rasisme.

Påstander om dårlige arbeidsforhold og sosial dumping gjør ham også ganske forbannet.

- Du er blitt beskyldt for å betale folk luselønn?

- Når vi søker etter folk er vi helt avhengige av at minst halvparten har erfaring. Derfor må vi ha søkere som har jobbet i andre etablerte selskaper, som Finnair, British Airways, Thai og Emiratene. I Bangkok må du ha minst én bachelorgrad for å kunne søke jobb som cabin crew. Tror du de hadde giddet å søke hos oss om vi drev med sosial dumping? Og når det gjelder pilotene er vi helt avhengige av å rekruttere piloter som har 20 års erfaring eller mer fra langliner i selskaper som KLM eller Qatar. Om vi drev med sosial dumping, tror du virkelig vi ville fått de folkene til å jobbe for oss? Vi tilbyr alltid konkurransedyktige lønn- og arbeidsbetingelser i alle land vi har virksomhet. Selv om en del politikere og fagforeninger mener man skal eksportere norske lønninger til utlandet, tror jeg de fleste forstår at det er umulig.

- Vis meg hvordan du blir når du blir ordentlig forbanna.

Til dette ler han lenge og godt, og fomler litt med pappkruset med kaffe.

- Jeg kan bli ganske vokal, he he he.

- Hva med på styrerommet, der går det vel ei kule varmt av og til?

- Nei, der er det ordentlig. Der argumenterer jeg for meg, noe jeg lærte som advokat. En viktig ting du lærer som advokat er å gå etter fakta. Alltid fakta. Fakta-fakta-fakta.

- Så følelser er undervurdert?

- Nei, følelser skal du ha. Men det er faktaene som skal styre. Men det er lov å være menneske, det kalles sunn fornuft.

- Sunt bondevett?

- Ja. Være mest mulig normal. Det er det beste.

 

Tilbake på Gatwick har Kjos måttet ta av seg sko og belte i sikkerhetskontrollen. På veggen henger det største opplyste reklameskiltet i hele sikkerhetsområdet på Gatwick: «Fly Norwegian». Under står Kjos i bare sokkelesten. Helt vanlig.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

 

5 favoritter

MUSIKK: Glad i klassisk musikk og opera. I Berlin er jeg mye i operaen. Puccinis «Tosca» er noe av det fineste som er skrevet.

FILM: «Forrest Gump», særlig scenen der han har investert i frukt. Og «Gjøkeredet», en utrolig god film med Jack Nicholson i storform. Og så liker jeg Dustin Hoffman i «Rain Man».

BOK: «Peer Gynt», den kanskje aller beste historien som noen gang er skrevet. Jeg kan dra Bukkerittet i godt lag.

MAG: Veldig glad i fisk og sjømat, men ganske altetende.

STED: I seilbåt langs norskekysten. Kona og jeg drar ofte rett ut i båten etter jobb. Dropper anker ved ei lita øy og overnatter.