Portrett

Frode Kyvåg sykla hjem. Siden har han ikke vært på Ekebergsletta.

Frode Kyvåg ble pælmet ut av Norway Cup av en Høyre-mann. Men det er ikke bare derfor han er sosialdemokrat.

Når Frode Kyvåg er engasjert er journalisten bare et forstyrrende mellomledd. Han kan like gjerne få ordet:

– Det var nok overraskende for mange at jeg skulle fases ut og ned og bort fra Norway Cup og inn i politikken. Jeg har aldri vært en politikerspire som har stått på barrikadene med fanene mine, men samtidig har det vært en dårlig skjult hemmelighet at jeg er og har vært en ihuga sosialdemokrat.

– Mange av de tingene jeg har gjort, har jo røpet meg, og jeg har vært så privilegert at jeg har fått vanvittig mange priser og utmerkelser, og det har jo gått på det samme. Det er ingen som trodde at jeg var en Frp-er, eller Høyre-mann.

– Da det ble offentlig kjent at jeg skulle slutte i Norway Cup, ringte man fra partikontoret og sa at nå er tida overmoden for å ta et krafttak i politikken. Jeg sa: «Hallo, jeg har passert pensjonsalder». Ja, vi har registrert det, sa de, men vi trodde du var 50 ...

– De ville ha meg som kandidat til bystyret. Et par møter i måneden. Så jeg gikk rett ut av Norway Cup-finalene lørdag og rett inn i valgkampen mandag, og jeg visste ikke hva jeg gikk inn i. Jeg var nummer 17 eller noe sånt på lista vår, men så var det noe som het kumulering, som jeg aldri hadde hørt om, og så var det Geir Lippestad og meg, vi fikk noen tusen kryss hver. Da sa Raymond: Du skal ikke i bystyret. Du skal i byrådet, ti etasjer opp.

– Og siden har jeg ikke vært hjemme.

Og slik gikk det altså til at Frode Kyvåg, i en alder av 69 år, gikk inn i politikken etter et helt liv i Norway Cup og Bækkelagets Sportsklub.

Avsnittet over er resultatet av at Kyvåg og journalisten møttes og at journalisten rakk å si at han gjerne vil vite litt om overgangen fra Norway Cup til politikken. Siden holdt Kyvåg ordet uten å slippe det. (Pausene og avsnittsmarkeringene er satt inn av hensyn til leseren, Frode Kyvåg tar ingen slike hensyn når han snakker om et tema han er opptatt av.)

Det er enda en av disse skyfrie dagene i juli. Frode Kyvåg har på seg en helsvart sykkeldrakt. T-skjorte og tettsittende beinklær. Han har egentlig bare en eneste plan for feriedagen: Han skal sykle seg en skikkelig tur. Man blir ikke tatt for å være i femtiårene når man snart fyller 73 med mindre man holder seg i form.

Frode Kyvåg er i full gang med sitt nye liv på toppen av det politiske livet i hovedstaden, men det vil være galt å påstå at han ikke ser seg tilbake. Han er fortsatt såpass opprørt over måten han forlot Norway Cup på at han ikke legger fingrene imellom når han snakker om det som skjedde oppe på Ekeberg-sletta for tre-fire år siden, da Kyvåg ble kastet ut av turneringen han var blitt ensbetydende med i løpet av nesten 40 år.

Da Frode Kyvåg så smått nærmet seg 67 år og pensjonsalder skulle han egentlig avslutte Norway Cup-eventyret som begynte i 1972. Den gang var Kyvåg blant de frivillige da Bækkelaget arrangerte Norway Cup for første gang.

Fire år senere ble han generalsekretær, og under hans ledelse vokste Norway Cup til å bli «verdens største fotballturnering». I 1979 deltok mer enn tusen barne- og ungdomslag fra rundt ti nasjoner i turneringen. 1979 var også det året det første laget av fattige barn fra Brasil deltok. Siden har ungdom fra Norge fått møte ungdom fra fattigdom i Kenya, fra krig i Midtøsten fra flyktningleirer i Afrika på sletta på Ekeberg.

I 2015, Kyvågs siste sommer på sletta, deltok 1639 lag fra mer enn 50 land.

Det fargerike fellesskapet, sier Kyvåg i dag, var noe av det aller viktigste med Norway Cup. Han lurer på om det ikke var han som fant opp uttrykket. På nittitallet ble et kenyansk lag venneklubb med laget fra den rasismeplagede bygda Brumunddal, og Kyvåg har sørget for at et felles palestinsk-israelsk lag har spilt fotball i Oslo den første uka i august.

I 2005 fikk Frode Kyvåg kongens fortjenestemedalje i gull for sin innsats for breddeidrett og inkludering.

Han var ikke klar til å forlate alt dette.

– Flere og flere sa det til meg: «Fy faen, Frode. 67? Du oppfører deg jo som om du er 35».

Han inngikk derfor en avtale med daværende styreleder i Bækkelaget om en ny treårig avtale, så han skulle sitte til han var 70.

Han var overlykkelig over det. Alle andre også, sier Kyvåg. De var «superhappy». De tre årene gikk altfor fort.

På de tre årene fikk Bækkelaget en ny styreleder, Høyre-mannen Øystein Sundelin, som sitter i bystyret i Oslo.

Sundelin ble spurt om det var mulig for Kyvåg å sitte i enda noen år, han hadde fortsatt mer å gi.

Nei, sa styrelederen. Det står i kontrakten at du skal slutte. Det stemmer, det var avtalen, bekrefter Kyvåg.

Det sto også i avtalen som ble skrevet da Kyvåg var 67 at han skulle være aktiv i arbeidet med å plukke ut en etterfølger, det var tross alt Frode Kyvåg som hadde skapt Norway Cup. Sundelin, derimot, ønsket å bruke et headhunter-byrå, sier Kyvåg. Kyvåg følte seg ekskludert fra prosessen. For han hadde bestemt seg for hvem som skulle være hans etterfølger:

– Jeg hadde en drøm om at min etterfølger skulle hete Susan Goksør, gjerne sammen med Svein Erik Bjerkrheim, mannen hennes. Jeg kom aldri lenger enn en litt tullete, uformell forespørsel til Susan. Jeg vet ikke om hun kunne tenke seg det.

Kyvåg mener Sundelin hadde et horn i siden til ham etter en konflikt mellom Kyvåg og Sundelins far. Sundelin junior skrev stygt om Norway Cup-ledelsen da han som 16-åring ble redaktør i O-rientexpressen, orienteringsløperne i BSKs magasin, sier Kyvåg. Selv om Sundelin formelt sett gjorde alt etter boka, var det kulmineringen av årelangt nag når Kyvåg måtte slutte.

– Guttungen ble leid av foreldrene sine til han var 25, sier Kyvåg.

I oktober 2014 smalt nyheten i mediene: Frode Kyvåg var ferdig.

– Jeg kom dårlig ut av den medierunden. Folk trodde jeg hadde fått sparken, sier han.

Han «mener ingenting om prosessen», sier han, før han forteller om ansatte som gråt over avgangen, og som fryktet for framtida til Norway Cup.

Han hadde ett spørsmål da han innså at han måtte ut: Om han ikke kunne få fortsette ut hele 2015, slik at han ville nå 40 år før han pakket sammen.

Nei. Frode Kyvåg måtte gi seg etter 39 og ni måneder, 1. september 2015.

– Jeg trengte en pustepause, så jeg begynte å rydde kontoret i stillhet. De siste nettene hentet jeg alle tingene med min egen bil, sier han.

Mandag før turneringen startet sommeren 2015 spiste Kyvåg lunsj med de ansatte. Alle gråt, sier han, det var «snørr og tårer så det holdt».

– Jeg sa til dem: Dette er slutten. Når den siste finalen er holdt, setter jeg meg på sykkelen og drar rett hjem. Jeg kommer aldri til å se meg tilbake, sa jeg, og det har ikke gjort.

Turneringsstyret ville ha Kyvåg ut på banen under finalene. «Mini Jakobsen sto klar», og «Davy skulle holde tale», forteller Kyvåg.

Han klarte det ikke, og dessuten var det arbeidsgiveren, ved styreleder Sundelin, som skulle takke. Men det gjorde han aldri, sier Kyvåg.

Frode Kyvåg sykla hjem. Siden har han ikke vært på Ekebergsletta, med unntak av de to gangene jentene hans øvelseskjørte der i vår.

Han ønsker ikke ha en mening om hva som skjer med Norway Cup nå, sier han. Og selv om han saboterer det ønsket effektivt i løpet av praten, er det ingenting som skal på trykk i avisen, sier han.

Midt oppe i alt dette fikk Kyvåg «en livbøye kastet til seg», fra Arbeiderpartiet i Oslo som ville ha ham med på laget. Da var han ikke lenger like opptatt av å tenke på at han følte seg skviset ut av livsverket sitt, sier han. Man han kommer stadig tilbake til det: Han hadde en livsstil, ikke en jobb. Og den ble plutselig revet bort.

Sommeren etterpå merket han, da turneringen nærmest seg, en slags kroppslig reaksjon. Han klarte ikke være i Oslo under Norway Cup. Familien kastet seg på et fly til Malaga.

– 2016 ble et kanonarrangement, for det er jo alltid slik at den beste markedsføringen er forrige turnering, og i 2015 var alt helt fantastisk. Så 2016 gikk av seg selv, sier Kyvåg,

– Men jeg klarte det ikke. Jeg kunne ikke være her.

Han følte det samme i fjor, og forlot byen. Det hjelper litt, for han personlig, sier han, at så godt som alle han jobbet med har forlatt Norway Cup.

– Det er synd for Norway Cup, men det hjelper meg litt, rent følelsesmessig.

Det blir enklere med tida. I år skal Frode Kyvåg jobbe under hele Norway Cup, i sitt nye liv på rådhuset.

Han ble kastet rett inn i politikken, og fikk et lite sjokk. Det er ikke lett å «gå fra å være sportsidiot til å bli politiker».

Han ble byrådssekretær for kultur, frivillighet og idrett, under byråd Rina Mariann Hansen. Fagfeltet gjorde overgangen enklere, dette hadde jo vært Kyvågs liv. Dette kunne han.

– Jeg skal erkjenne at jeg brukte et halvt år på å finne ut hva dette faktisk handler om, sier han.

Mekanismene, hvordan du opptrer, hva er opposisjonens rolle, hva kan man tillate seg. Og «den jævlige opphopningen av dokument». To kilo dokumenter til hvert gruppemøte, like mye foran hvert byråd.

Kyvåg har brukt hundrevis av timer på å lese seg opp på kultur, sier han. Nå synes han til og med kultur er morsomt. Han er jublende i omtalen av sine kolleger. Det samlede byrådet er «strålende», sjefen er «fantastisk», kollegene er «geniale», «intelligente» og «imponerende». Frode Kyvåg kan ikke skjønne at det kan finnes bedre byråd.

Han ble reddet av politikken, av et Arbeiderparti i sterk motvind. Det hjalp ham med å legge ting bak seg.

– Jeg var superheldig. Og litt flink, synes jeg selv.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Han har møtt Øystein Sundelin bare én gang på de snart tre årene han har jobbet i rådhuset. De to nikket avmålt til hverandre og gikk hver sin vei.

Frode Kyvåg jobber ikke direkte med problemstillingen, men han har selvsagt fått med seg at ungdomskriminaliteten i Oslo gikk opp i fjor.

– Om det smeller en natt på Vestli, er det viktigere for meg å sørge for at kunstgresset kommer på plass på Voldsløkka. Men jeg er en samfunnsengasjert borger og har jobbet med disse problemstillingene i hele mitt liv. Så jeg involverer meg sterkt i dette.

Norway Cup er frivillighet, fellesskap og i forlengelsen forebygging. Kyvåg lar seg ikke skremme av dagens ungdom, for han husker Tveita-gjengen, ungdomsgjengen som oppsto rundt bydelssenteret på 1980-tallet, der flere til slutt endte i tung kriminalitet.

– Dette handler ikke om etnisitet, men om roten til alt vondt: lediggang. Du er ikke på skolen, ikke i jobb. Utenforskap.

Alt det Norway Cup skulle være en motvekt til. Alt det han nå skal motvirke som politiker.

Tveita-gjengen skapte delvis problemer for Norway Cup da det sto på som verst. Kyvåg tok affære:

– Jeg leide inn torpedoer som var på senteret uka før turneringa og fikk ordna slik at de tok seg en tur utenbys.

Ingen andre ledere visste om dette, sier Kyvåg. Leien av torpedo sto som en sekkepost i regnskapet.

– Vi jaget dem ut. Vi fortalte dem hvor viktig det var med Norway Cup. Det var ikke lederne vi snakket med, men de som yngla rundt dem. Det var ingen spøk, sier Kyvåg i dag.

– Jeg kan fortelle dette nå, for det er så lenge siden.

Frode Kyvåg er kjent for to ting: Norway Cup og håndball. Det var ikke gitt at det var håndball det skulle bli. Frode Kyvåg vokste opp med fotball, faren var formann i Vålerenga, og lille Frode og broren vokste opp på Valle Hovin. Kyvåg var på plass på Bislett før portene åpna, og hadde fast plass på Store stå.

Han spilte fotball på sommeren og gikk på skøyter på vinteren. Faren var fornøyd. Men så valgte Frode Kyvåg bort skøyter til fordel for håndball. Faren skjønte at det betydde at fotballen også sto i fare.

– Da snakket han ikke med meg på fire uker, for det var en idiotidrett, sa fatter’n. For kjerringer.

Saken fortsetter under bildet.

###

Foto: Siri Øverland Eriksen

Da Frode Kyvåg spilte NM-finale så faren sin første håndballkamp noensinne. Han gikk etter pause.

At det skulle bli kvinnehåndball for Frode Kyvåg – han har trent landslaget for kvinner, og trente Bækkelaget til store suksesser på 1990-tallet – var tilfeldig. Som spiller ble han kontaktet av Nordstrand, som ville satse på kvinnelaget og ønsket Kyvåg som trener. Så ballet det på seg, med seriegull og Europacupfinaler og store stjerner som Susan Goksør og danske Anja Andersen.

Kyvåg var aldri inne i garderoben da jentene skiftet, selvsagt var han ikke det. Men det var andre tider, sier han.

– Det ble gjort ting som i dag hadde skapt sensasjonsoverskrifter. Susann Goksør kom naken ut av dusjen og kastet seg om halsen min etter en seier.

Det var sporty typer han trente. Om en mann går inn i jentegarderoben i dag ville du fått et hvin, sier Kyvåg.

– Det skjedde jo at jeg gikk inn ved en feil. Da holdt jentene på å le se i hjel.

Men det var «aldri surr i hyppen».

Men Kyvåg fikk et problem som trener for et damelag. Han ble glad i en spiller på laget. Hun var 20, han 42. Hun, den yngste av det to, løste problemet «på det mest voksne vis du kan se for deg», og byttet lag. Monica Løken, kjæresten, fikk mange advarsler mot å involvere seg med den eldre mannen Frode Kyvåg. Nå heter hun Monica Kyvåg. Paret har vært gift i 22 år, og har to jenter på 17.

«En gave fra Gud», sier den ellers ikke dypt religiøse Frode Kyvåg om døtrene. Han hadde ventet lenge på dem.

Han hadde en 22 år yngre kjæreste. Hun spilte håndball på toppnivå, og Kyvåg verken kunne eller ville si at hun burde ta en liten pause slik at paret kunne få barn. Han ønsket barn sterkt, og ventet og ventet og kunne ikke si noe.

Monica Kyvåg spilte håndball til hun var 33. Da satte paret seg ned og snakket om framtida, om å få barn. Det var ikke bare enkelt: Kyvåg var da 55. De kom fram til at begge ønsket dette.

De hadde denne praten i april. Monica ble gravid i juni. Og så kom den første ultralydundersøkelsen. Kyvåg var vant til å lese ultralyd etter et liv i idretten.

– I helvete ..., tenkte jeg.

Da legen fortalte til Monica at det var to hjerter som banket der inne, sa det klask. Hun gikk i bakken.

– At det tok så kort tid, og at vi skulle få tvillinger, og jeg som hadde gleda meg til dette i 25 år ... Jeg kan ikke kalle det noe annet enn en gave fra Gud. Og slik har jeg opplevd det hver dag siden.

Frode Kyvåg sluttet å røyke. Han har knapt rørt alkohol i sitt liv. Han begynte å spise sunnere, og trener aktivt. Det var avtalen med kona: Skal vi få barn i din alder, må du holde deg i form.

– I min alder ... Jeg blir litt lattermild av det, når jeg drar forbi et par mann i 30-årene på vei opp Kongsbakken.

– Men det var avtalen. Jeg skulle føre en livsstil som gjorde at barna kunne ha meg så lenge som mulig. Og det koster meg ingenting. Jeg takker hver kveld for det eventyret jentene mine er.

Jentene har forandret ham, tror Kyvåg. Han tar mer hensyn, har til og med reist på strandferie flere år på rad for at de andre der hjemme ønsker det.

Men jentene er ikke medlem av Bækkelaget lenger. De ble meldt inn av en stolt pappa da de var fire timer gamle. I vår meldte begge overgang til Nordstrand.

– Du har ingenting med Bækkelaget å gjøre lenger?

– Ikke annet enn at jeg er æresmedlem.

Så setter Frode Kyvåg seg på sykkelen, den samme han satte seg på etter at siste kamp var spilt under Norway Cup 2015, og sykler av gårde på treningsturen sin.

Allerede opp den første flate stigningen mot Nordstrand, med utsikt over Ekebergsletta, vil han ha lagt bak seg flere yngre syklister.

Kanskje er også en av dem han passerer 33-åringen Øystein Sundelin. Som om framtida ikke presser seg på, men kan stagges av en 73-åring i en ung manns kropp.

Dagsavisen har vært i kontakt med Øystein Sundelin. Han bekrefter å ha skrevet kritisk om Norway Cup-ledelsen i O-rientexpressen, BKS Orienterings medlemsblad med et opplag på rundt 100 eksemplar, fordi han var uenig i mange av valgene som ble gjort. Han avviser at Kyvåg måtte gå som et resultat av en familiefeide. Kyvågs etterfølger ble funnet i tråd med avtalen med Kyvåg. Kontrakten, som Kyvåg selv hadde skrevet under på, ble fulgt, sier Sundelin.

Sundelin bekrefter også at han og Kyvåg har møttes én eneste gang i rådhuset, selv om Sundelin er på de fleste bystyremøtene.

– Det er trist for osloidretten at en byrådssekretær med ansvar for idrett og frivillighet bruker Norway Cups åpningshelg til å forsøke å skape splid og konflikter. Han burde i stedet ha snakket varmt om idrettsgleden, som skapes av titusenvis av spillere og frivillige som hvert år står på for Bækkelagets Sportsklub og Norway Cup.

Fem favoritter

Musikk: Liker og lytter til det meste, bortsett fra jazz.

Film: Broen over Kwai.

Bok: Best når det gjelder av Willi Railo. Den kom ut i 1983, og jeg har lest den hundre ganger.

Mat: Fårikål.

Sted: Ekeberg. Det er stedet jeg har tilbakt 45 somre.

Mer fra Dagsavisen