Den perlende latteren kommer først. Deretter kommer Anne Marie Ottersen strenende inn Dagligstuen iført rosa blazer og svart.
– Ha-ha-ha-ha hei! roper hun, som om vi har kjent hverandre i hundre år.
Det har vi for så vidt også. Anne Marie Ottersen er en av våre mest folkekjære skuespillere, hennes komiske talent er legendarisk, og med mindre du kommer fra månen er det umulig å ikke vite hvem hun er. Hun tar plass i sofaen, trekker i den snuppekorte blazeren og bestiller. I dag vil hun være riktig råflott – det blir en cappuccino og en farris.
– Du ser uforskammet godt ut, hva er hemmeligheten?
– Nei gud, sier hun og tar seg til kinnene.
– Man blir jo eldre. Det er det ikke noe å gjøre noe med.
I kveld er det premiere for «Revisoren», en situasjonskomedie som handler om revisjon, korrupsjon, bedrageri og grådighet – menneskelig svakhet i sine minst flatterende sider.
– Jeg skal ikke foregripe noe som helst, men det er en veldig morsom rolle, sier Ottersen.
– Stykket handler om de dårlige egenskapene som de fleste av oss har. Vi har det jo alle sammen, enten vi sniker i køen, går på rødt lys eller juger litt. Som Anders Modal som spiller mannen min sier: «Det går ikke an å føre en samtale uten å juge», sier Ottersen.
For Anne Marie Ottersen er det en meget spesiell forestilling. 29. april fyller hun 70, og takker av som fast ansatt på landets hovedscene. En «avskjed med Otters» står på Nationaltheatrets hjemmeside. Hun ser ut av vinduet mot det som har vært hennes arbeidsplass siden hun sto på Arild Brinchmanns kontor 1. mars 1970 og skrev under på sin ansettelseskontrakt. Ottersen, som gikk siste året på Teaterhøgskolen, hadde akkurat fått sin aller største drøm oppfylt.
– Det er så nydelig det huset, sukker hun.
– Jeg kan fortsatt sitte i den salen på en prøve og bare se meg rundt, kikke på alt i taket, på scenen overalt og oppdage nye ting. 45 år og er enda ikke ferdigkikka! Jeg vet alt om svette, nerver og tårer, og magien når teppet går opp. Det har aldri gitt seg. Jeg kjenner det i hele kroppen!
– Har du fortsatt nerver før forestilling?
– Åh, noe så inn i gamperæva! Jeg sier at skuespilleryrket er et liv i angst, men ekshibisjonismen er vel større enn angsten, da, ler hun og legger til:
– Kanskje det må være sånn. Jeg har hørt idrettsfolk som Marit Bjørgen si det samme. Hvis du skal yte ditt beste og det skal skje der og da, så må du ha litt nerver for alt avhenger av øyeblikket. Og det skal så lite til for at det blir feil, og da kan du lese om det i avisene dagen etter. Men det skjer gudskjelov ikke så ofte, sier hun og banker i bordet.
I motsetning til mange andre skuespillere kommer hun ikke fra noen skuespillerfamilie.
– Men jeg kommer fra en ganske morsom familie. Nå skal jeg skryte litt, sier hun og peker ut av vinduet i retning Universitetsplassen.
– Rektor Ole Petter Ottersen på universitetet er sønn av min fetter. Det er det intellektuelle alibiet i familien Ottersen. Og broren min Per startet Kongsberg jazzfestival sammen med Kjell Gunnar Hoff.
Hele slekta bodde side om side i et villastrøk i Kongsberg, ifølge Ottersen var det haugevis av onkler og tanter, fettere og kusiner på alle bauer og kanter. Var de samlet ute i hagen hos en av familiene, kunne det hendet at de moret seg med å klippe slipsene av hverandre eller finne på annen galskap blant ripsbusker og epletrær.
– Bestefaren til Ole Petter er min onkel, altså bror av min far. Og de var født på samme dag med ett års mellomrom. Hver eneste bursdag ga de hverandre det styggeste slipset de kunne finne, jeg husker at faren min begynte å humre allerede fra mårra’n av, han gledet seg sånn til å gi onkel Trygve det styggeste slipset han kunne finne, skratter hun.
Hun var en typisk «se på meg»-unge, alltid snar med å rekke opp hånda dersom det ble spurt om noen ville synge eller lese dikt. På Kongsberg var det ikke noe amatørteater, men hun og en venninne laget sitt eget lille sommerteater som de døpte Sommerfuglen. Iført kreppapirkostymer oppførte de stykker for en håndfull familie og venner i hagen. I puberteten skjøv hun trangen til å opptre helt vekk. Men på gymnaset leste hun diktet «Vann» av Nordahl Grieg med sånn innlevelse at rektor ba henne søke teaterskolen.
– «Anne Marie, du har et flott organ», sa han. Å si det i pubertetsalderen når halvparten av elevene klassen er gutter? Det var kanskje ikke det lureste ordvalget. Det forfulgte meg resten av året, ler hun.
Å være ung skuespiller på 70-tallet var grensesprengende. Selv i kulturens høyborg Nationaltheatret ble det spilt politisk teater. Og skuespillerne drev med såkalt oppsøkende teater der skuespillerne sammen med forfatter og komponist fikk være med å skrive stykker basert på konflikter ute i samfunnet. Med stykket «Jenteloven» tok de utgangspunktet i kampen til streikende renholdskvinner på Kongsberg.
Liv Køltzow skrev manus og instruktøren var en ung, ambisiøs filmregissør ved navn Anja Breien. Stykket ble oppført på Romsås og fikk stor oppmerksomhet som det første, egenproduserte kvinnestykket på en norsk scene. Forestillingene skapte begeistring blant publikum. Så da Anja Breien skulle lage sin neste film, tok hun med seg skuespillerne fra «Jenteloven», trekløveret Ottersen, Frøydis Armand og Katja Medbøe. I 1975 kom «Hustruer» på kino, og skrev norsk filmhistorie.
– Vi fikk være med å forme våre egne roller. Historien ble bygget på John Cassavetes film «Husbands», som handler om tre menn som befinner seg i midtlivskrisa. Når en venn av dem dør bestemmer de seg for at de må reise ut og oppleve noe for det er for sent, så de reiser til Europa og lever det søte liv. I den filmen hører du ikke ett ord om at de har koner og barn før de reiser hjem til familiene sine til slutt. Så vi tenkte: hva om kvinner oppførte seg sånn? Hva ville skjedd da? minnes Ottersen.
«Hustruer» hadde premiere i det internasjonale kvinneåret 1975. Selvom den var et vesentlig innlegg i den pågående kjønnsdebatten og er blitt stående som et fyrtårn i norsk, feministisk kulturhistorie føltes den ikke som et politisk prosjekt, til det var den for leken og humorfylt. Suksessen kom helt uventet på de medvirkende.
– Den gangen gikk norske filmer kanskje ei halv uke på Saga og det var det. Så vi regnet ikke med noe mer, og tenkte ja ja vi har i hvert fall hatt det gøy mens vi laget den. Men om det er en ting jeg har lært om dette yrket, så er det at du aldri kan forutsi en suksess eller fiasko. Og reaksjonene var helt overveldende, vi ble nesten slått ut. Vi ble invitert til filmfestivaler i hele verden og blant annet en i Istanbul. Jeg hadde så lyst til å dra at jeg var helt syk, men jeg hadde kontrakt med teateret og skulle spille tante Sofie i Kardemommeby, så jeg kunne ikke. Ingen av de andre kunne heller, så Ellen Horn dro for oss den gangen. Hun var ikke med i filmen, men hun var norsk, kvinne og skuespiller, det holdt visst for festivalarrangørene.
– Var du en sånn sinnafeminist på syttitallet?
– Åh, noe så inn i svarte. Kjempesinna! Jeg måtte jobbe med meg selv og temperamentet. Det har mannen min måttet også, forresten, vi er ganske like der. Takk og lov går det fort over, ellers ville det vært et helvete. Men på syttitallet var for øvrig alle sinte og engasjerte.
– Perioden har fått ry på seg for å være ganske humørløs også?
– For noe tull! «Hustruer»-filmen slo så godt an nettopp fordi det var mye humor i den. Ikke var syttitallet så uglamorøst heller. Jeg gikk med kort-korte kjoler, uten bh og var så jålete at fyttikatta. Og det var mye liv og røre i byen, vi vanket på restaurant Casino og jeg har følelsen av at vi aldri gikk hjem. Alle var der, Solstad, Michelet, Edvard Hoem. Vi drakk og skreik og kosa vårs i et meget levende og morsomt miljø. Det ble ikke grått en dag, kanskje til og med litt for lite, ler hun.
– Casino var vårt andre hjem. Da stedet stengte, sa Edvard Hoem til meg: Anne Marie, verdens lengste ungdomstid er over. Vi var blitt førti. Da gikk jeg hjem.
Ottersen opparbeidet seg raskt en merittliste som unge skuespillere bare kan drømme om. Rolletilbudene rant på. I tillegg til full jobb var hun alenemamma til to små gutter. Et øyeblikk har festet seg i hukommelsen. En kald vinterdag gikk hun og balanserte på umåkte fortau med ettåringen i barnevogn og fireåringen ved siden av. Hun hadde skyndet seg for å hente dem i barnehagen etter formiddagsprøvene på teateret, og skulle ned igjen og spille på kvelden.
– Da husker jeg at jeg skalv litt i underleppa og tenkte: «Nå er det synd på deg, Anne Marie.» Takk og lov hadde jeg humorens gave og ungdommens krefter. Det var som om jeg fikk energi av å være på teateret. Så jeg klarte det. Men jeg tok en dag av gangen.
– Det var ikke lett skal jeg si deg. Men den gangen var det noe som het vikartjenesten i Oslo kommune og de brukte jeg regelmessig. Du bare ringte og bestilte, så kom det søte, eldre damer hjem til deg og passert barna. En fantastisk ordning.
17. mai 1985 var hun æresruss i Kongsberg, sammen med hopplegenden Birger Ruud. De ble kjørt gjennom byen i en stor parade, og med på lasset var en kjekk og nyskilt mann i hvit dress. Skuespiller Lasse Lindtner var 30, og ifølge avisene «Norges vakreste mann». Han og Ottersen hadde truffet hverandre under oppsetningen av «En handelsreisendes død» og forelskelsen var vanskelig å skjule.
– Han var et fruktfat! En gave! Det er 10 års forskjell mellom oss så vi tenkte ikke at vi skulle bli et par, men det ble vi. Og siden har vi vært sammen. Selv om han var veldig kjekk er han ujålete, ikkeno’ opptatt av seg sjæl. Jeg tror ikke han skjønner hvor flott han er, og det er noe av sjarmen, smiler hun.
Skuespillere blir ustanselig minnet på sin alder. Rolletilbudene er som skriften på veggen. Som ung spilte hun uskyldige Honey i «Hvem er redd for Virginia Woolf?» og heite «Maggie the cat» i «Katt på et hett blikktak». Skru klokka fram noen tiår og hun spiller i stykkene «Gammel dame er vond å vende» og «I siste minutt» som handler om å bli eldre. Og er oppført som Gammelsøya i musikalen «Rockeulven» og Surmusa i komedien «Hakkebakkekrakket».
– Hvordan har du opplevd å bli eldre i ditt yrke?
– Det er tøft, men ikke så tøft som i Amerika. Der skal du jo ikke eldes heller. Den største utfordringen er at det ikke finnes roller nok, og det er veldig mange gode skuespillere som ikke får nok å gjøre. Noen slipper til og andre ikke, og det er veldig trist. Ta for eksempel «Kampen om tungtvannet», med all respekt – en fantastisk serie. Men det er jo omtrent bare menn med. Menn-menn-menn-menn-menn. Alltid hauger av menn, sier hun og dæljer til en myk sofapute som ender skjelvende i andre enden av sofaen.
– Men hvordan takler du dette kravet om at man må holde seg ung?
– Overgangen fra å være et naturlig attraktivt objekt til å plutselig å merke at, nei, det er ikke der lenger, det er litt rart. Det er liksom så dumt når eldre sier de føler seg unge, men noen ganger – når jeg ser i speilet ser jeg en gammel dame. Og da skvetter jeg litt, for jeg føler meg ikke sånn.
– Det finnes mange gode eldre rollemodeller, særlig i Storbritannia. Nå er Judi Dench blitt åtti, Maggie Smith er åtti. De jobber fortsatt, og ikke har de gjort noe med ansiktene sine heller, ikkeno’ facelift eller noe sånt. Og så har du Meryl Streep og Jane Fonda, men de har jo fiksa litt på sakene da.
– Har du tatt ansiktsløftning eller Botox?
– Nei. Ingen ting. Men jeg klandrer ingen som gjør det. Du ser det godt på film at huden eldes. Men, jeg trener en del. Løper. Så jeg holder meg på den måten, men det må jeg slite for, det gir seg ikke sjæl. Jeg spiser og lever forholdsvis sunt selv om jeg ikke er noen fanatiker.
I 2007 kollapset hun på påskeferie sammen med familien, og ble kjørt til sykehus.
– Jeg hadde ikke vært syk, det sa liksom bare bang! I løpet av to uker fikk jeg påvist godartet hjernesvulst, og jeg ble operert i all hast. Det var dramatisk mens det sto på og jeg fikk luktet på døden. Når du tror at du står ved dødens terskel, er det helt eksistensielle følelser som melder seg. Før fikk jeg helt angst bare jeg tenkte på pensjonsalderen, men plutselig gleder jeg meg til å ha fri. Fri! sier hun, og legger til:
– Å bli eldre handler om å miste, men ikke bare om det. Det som er vemodig er at du vet at du har færre år igjen. Det er en eksistensiell sårhet, fordi du vet du ikke skal leve evig. Du lever ikke evig. Men jeg føler meg lykkelig. Hvis du ikke er syk blir du lykkelig, for det er liksom mange av livets krav og plikter løftes av dine skuldre. Du kan begynne å leve for deg selv igjen slik du gjorde da du var barn. Og det er vidunderlig.
– Tror du på et liv etter døden?
– Jeg er nok ikke helt der. Man skal trøste seg med dette magiske vi er del av, dette at vi går rundt her på ei lita kule som svever rundt i et enormt verdensrom med masse andre planeter. Det er så mye vi ikke vet, og det syns jeg er spennende. I følge Platons Huleteori sitter vi i en hule og ser innover, men innimellom får vi små glimt av ting som skjer bak oss. Vi liksom aner en virkelighet vi ikke ser. Når vi dør oppløses vi, men vi blir ikke borte, noe blir igjen.
– Du mener sjelen?
– Ja, hva vet vi? Sjelen ligger kanskje i hvert eneste atom. Energien forblir.
– Tror du vi får noen svar?
– Ha’kke peiling.
5 favoritter
MUSIKK: Mahlers 5. symfoni
FILM: "Hustruer", 1, 2, 3
BOK: "På sporet av den tapte tid" av Marcel Proust
MAT: Alt som smaker godt
STED: Ruten Fjellstue