Flytoget er i rute. Det er ikke Berit Kjøll.

Portrett i Dagsavisen fra 10. oktober 1998

Hun ankommer vår avtale tre timer forsinket, glisende som en sprinter etter en nyavlagt negativ dopingtest. Den tidligere Tusenfryd-sjefen har vraket spøkelsestog framfor skandaletog. Er det noe å le av?

– Vi må ha kaffe, jeg er kaffe-keen! Linda fotograf, kan du gå og kjøpe kaffe, så begynner vi? Så benytter vi tiden bede.

Berit Kjøll, den nyansatte sjefen for NSB Gardermobanen, smiler perlehvitt og tar kommandoen med en selvfølge.

Jeg vil gjerne også ha en kyllingbaguette også. Kan jeg få det?

– Selvfølgelig.

– Tusen takk! Man må ha hjelpere, ellers går det ikke rundt. Er du ikke enig?

Til fotografen: – Åååh, kaffe, takk, takk! Vel utført, Linda!

Det har stort sett gått rundt for Berit Kjøll. I hvert fall de siste sju årene. Som daglig leder for fornøyelsesparken Tusenfryd har hun guffa fart i regnskap og karuseller. Da Uelands hodejegere banket på hadde hun egentlig ingen planer om å forlate tivolijobben.

– Jeg hadde det kjempegøy på Tusenfryd, hjertet mitt vil alltid ligge der. Men så ble jeg kontaktet for å overta i NSB Gardermobanen og må innrømme at det ble for fristende til å la det passere.

– Fristende? Mange synes det høres ut som en skikkelig drittjobb?

– Nei, dette er en kjempespennende og utfordrende jobb!

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Brannslokking er nærmest blitt en egen nisje for Berit Kjøll som er utdannet markedsøkonom. Hun har drevet hotell i Østerrike, vært salgssjef for et firma i New York, hun snudde dramatisk rundt på den konkurstruede reisebyråkjeden Kilroy Travel og har fått ord på seg for å være en slags brønndreper i pen drakt.

– Hva er så stas med å ta over på steder der alt har gått i baret – liker du å briefe med hvor flink du er?

– Jeg ser ikke på meg selv som spesielt flink, men jeg er en kremmersjel. Jeg liker å organisere. Og jeg liker å ta ledelse.

Hun knytter neven og vifter over bordet så det ringler i charms-armbåndet, en fet sølvlenke med hjerte.

– Jeg har et slags iboende behov for å gå inn og rydde opp når noe er galt. Etter hvert har jeg skaffet meg en slags oppskrift på hvordan oppgaver som er umulige i andres øyne bør takles.

– Hva er den hemmelige formelen?

–  Nei, det er ikke noe slikt. Men uten å skryte tror jeg at min evne til entusiasme har mye å si. Uten unntak identifiserer jeg med alltid veldig sterkt med det jeg driver med, «setter inn fullt trøkk». Det tror jeg mine medarbeidere merker.

Foto: Stein Marienborg

Flytogprosjektet har væt belemret med så mange økonomiske og miljømessige skandaler at man skulle tro Djengis Khan hadde holdt julebord i Romeriksporten hver dag gjennom lang tid.

Men nå skal det altså være slutt på blemmer og bortforklaringer fra inkompetente taskenspillere, slabbedasker og sosemikler i dress og slips. To knappe uker har Kjøll rukket å sitte i sjefsstolen hun tok over etter Ottar Remman, og hun har allerede rukket å få skryt for sin ærlighet. I Aftenposten har hun åpent beskrevet Gardermobanen som en økonomisk skandale og hevdet at den markedsmessige situasjonen er vanskelig. Og hun har bedyret at hennes viktigste jobb akkurat nå er å gjenreise tillit.

– Jeg vil ikke si at vi skal fokusere så mye på historien. Nå skal vi se framover, på mulighetene. Jeg gleder meg til å få være med og utvikle høyhastighetsbanens muligheter i reise- og transportmarkedet og ser mange og store utfordringer framover.

– Hvor fort skal flytoget egentlig gå?

– 210 kilometer i timen, så snart alle godkjenninger foreligger.

– Og når skal det begynne å gå med overskudd?

– Positiv cashflow i år 2000. Det viktigste framover blir å holde stø kurs rundt det pågående tetningsarbeidet slik at vi klarer å tilfredsstille myndighetenes lekkasjekrav. Det er viktig at vi nå bruker den tiden som er satt av til å oppfylle de bestemmelsene, slik at vi omsider kan få endelig aksept for åpningen av tunnellen.

– Du er kjent for å aldri gi opp?

Hvis det er noe jeg tror på. Men jeg er ikke sånn som skal vinne alt, alltid. Jeg er overhodet ingen arbeidsnarkoman og setter ikke jobben på øverste hylle i livet mitt. Men jeg er flink til å organisere ting og sørger for å planlegge tiden slik at jeg kan ha nok fritid til å koble av med å gjøre andre ting jeg liker.

Så påstår hun at hun er latskapen selv. Og forteller i neste øyeblikk småpikeaktig triumferende at hun stort sett slår i hjel fritiden med å seile, gå i fjellet, at hun rir, går på jakt, driver med hundeoppdrett – hun har to engelske settere, hester – hun låner to stykker, og at hun leser bøker. Når ikke dette strekker til, jobber hun i hagen. Ellers sportsfisker. Og så går hun selvfølgelig på ski.

– Helst off piste i dyp snø.

– Det må ikke være for enkelt?

Fotografen fikler med kameraet og Kjøll retusjerer leppestiften. Kirsebærfarget Dior. Men det er slett ikke vanskelig å se for seg sportsfiskeren Berit Kjøll usminket og frisk der hun gjeller små skjelvende fisk med samme entusiastiske glis om munnen som når hun bosser fotografer og andre omkring.

I all diskresjon skal du ha pyntet opp kontoret ditt med en diger sjølfisket ørret påmontert en plakett der inskripsjonen er «Killed på Berit Kjøll»?

Den hang på det gamle kontoret mitt på Tusenfryd. Nå ligger den i flyttekassa. Jeg har ikke fått pakket den ut ennå.

Fangsten stammer fra en fisketur på Mørekysten der Kjøll dro opp et 5,2 kilos beist, større enn noe mannsmenneske noensinne har dratt opp i de trakter. Noe som må ha vært en herlig fornemmelse for Kjøll som elsker å konkurrere. Eller bare sitte i sofakroken og lese.

Les nytt portrett: Berit Kjøll er blitt fremstilt som en vestkantjåle med seiling, jakt og sprangridnidning som hobby (DA+)

– Stemmer det at du har lest «Sofies verden» to ganger?

– Nei da, jeg har lest den en gang.

– Ble du sur fordi Platon sorterer kremmersjelene helt nederst i samfunnet?

– Nei, men jeg foretrekker å vente på filmen.

Å kaste bort energi på prosjekter hun ikke tror hundre prosent på gidder hun ikke. Hun sier også at hun ikke ser noe poeng i å lure folk med på å gjøre ting de absolutt ikke vil. Faktum er at hun har lurt både pent antrukne kontordamer og forvorpne journalister med på både det ene og det andre da hun satt som boss over karusellene og blomsterhjulene ute på Mosseveien. En periode periode gikk det så heftig for seg at folk til stadighet kunne se foldeskjørt og permanentkrøller feie over skog og snar og utfartsfila på E6 til hysteriske skrik og skrål.

– Du har lurt den gamle sekretæren din opp i loopen, sky coasteren, space shot-en og hele sulamitten på Tusenfryd selv om hun hadde høydeskrekk?

– Ja, ha-ha… jeg har høydeskrekk selv, jeg! Men når jeg er sikker på at sikkerheten er, eeh, sikker, da tør jeg. Dette klarte jeg å overbevise sekretæren min om, sier Kjøll og spidder baguetten med fortenna. Hvorpå hun ler lenge og rått i en sky av smuler.

–  Jeg har hoppet i strikk, det var helt fryktelig. Først hoppet jeg tandem og etterpå skulle jeg hoppe alene. Men de måtte ta meg ned igjen fordi jeg ble redd. Men så tenkte jeg: ikke søren, dette bare skal jeg fikse, og så dro vi opp igjen. Det var en svenske som sto bak meg, han pirket meg i ryggen og sa «hoppa nu – hoppa nu». Til slutt ba jeg ham å dytte meg ut svevet. Det gjorde han. Og jeg hoppet. Det er enkelte som har sagt at denne nye jobben min er som å hoppe i strikk. Uten strikk.

– Apropos drittjobb, møkk er kanskje ikke noe nytt for deg siden du egentlig er bonde?

Jeg har sterke bonderøtter, ja. Både mor og far var fra tjukkeste landet. Jeg vokste opp på gård i Borre i Vestfold., sammen med en eldre bror og en yngre søster. Altså har jeg fått min porsjon sunt bondevett, og er opptatt av å ha beina plantet på jorda. Er seig og egen, med solid ryggrad og et jordnært tenkesett. Men da vi flyttet til Asker var jeg åtte.

– Og da begynte du å tenke mer sofistikert?

– Nei, jeg har beholdt jordnærheten.

– Så jordnær er du at du satte ut ørret i tømmerrenna på Tusenfryd?

– Ja, jeg gjorde det. Som et eksperiment. Fiske er trivelig.

– Hvis du skal være ærlig, var det ikke mye artigere å være sjef på tivoli enn administrerende direktør i NSB Gardermobanen AS?

– Før var jeg tivolidirektør. Nå kaller jeg meg flytog-general. Det er ikke mindre moro, bare annerledes.

Kjøll ser på klokka, en lekkerbisken i børstet stål.

– Jeg skal på TV etterpå. Og du skal hjem og skrive, stakkar. Ta for deg ett av de andre intervjuene som jeg hadde i Aftenposten eller VG, så slipper du å skrive alt om igjen! Så sparer du tid!

Les Lydhørt: Bob Dylans rullende torden på film og plate (DA+)