– Fikk beskjed fra Sametinget at det ikke er godt nok å føle seg som same

Det er ikke lett å se fra utsiden av den moderne bygningen av glass og stål på Hasle, øst i Oslo, at den huser en av Norges mest tradisjonsrike aviser. Navnet «Dagbladet» finnes ikke på fasaden. Over inngangspartiet står det i stedet «Aller», det danske konsernet som eier avisen.

Heller ikke inne i lobbyen er det mye som forteller en besøkende at dette er redaksjonen til Dagbladet, foruten et avisstativ med dagens papirutgave. Besøkende må registrere seg på en maskin der språklig førstevalg er dansk, eierkonsernets språk, og selv når man velger norsk, kommer overraskende mange av beskjedene på skjermen tilbake på dansk.

Denne fordanskede anonymisering av den bunnsolide norske merkevaren Dagbladet, den kulturradikale blekka som folk enten elsket eller hatet, er sjefredaktør John Arne Markussens verk. Det var trolig turen over Skagen som reddet avisen.

John Arne Markussen har nettopp vært på et av de siste møtene med redaktørkollegiet i Dagbladet. Om noen uker er det hele over: Et helt liv i Dagbladet, mer enn 40 års tjeneste. Så lenge at han har gått fra gutt til gubbe. Det er ikke satt en endelig dato, men Markussen slutter i Dagbladet «innen sankthans», sier han.

Han stiller til intervju med Dagsavisen, han er jo nærmest forpliktet til det av rollen sin.

– Men jeg gruer meg til å bli portrettintervjuet, sier han.

Vi kan jo begynne med det John Arne Markussen liker dårligst at vi skriver om: privatlivet hans. Han er ikke en like «fargerik» personlighet som mange av sine forgjengere, selv om også Markussen har vært i gamet så lenge at han har gått rett fra fest på legendariske Tostrupkjelleren til Dagbladets redaksjonslokaler. Han har jobbet i det Dagbladet som var berømt eller beryktet, avhengig av hvem du spør, for fester, flørting og verbale og fysiske krangler.

Det som først og fremst er oppsiktsvekkende ved privatlivet til 65-åringen er følgende opplysning: Han har ni barn, med fem ulike kvinner. Den eldste ble født da Markussen var 18 år, den yngste er 13 år nå.

Han må telle over før han tør si hvor mange barnebarn han har («Fire i Tromsø, legedattera. Leger får jo alltid så mange barn», «fire i Oslo»), og kommer til slutt fram til 12. Han tar med seg sønnene på fotballtur, forteller han. Da jentene også krevde tur, dro han dem med til Berlin på shopping og spa.

John Arne Markussen har ikke vært Årets pappa, sier han. Han har jobbet mye, vært mye borte, ikke alltid bodd med barna. Farsrollen oppleves sterkere etter hvert som man blir eldre, sier Markussen. Og den har endret seg voldsomt i det tidsspennet han har fått barn, fra tidlig på 1970-tallet til begynnelsen på 2000-tallet.

John Arne Markussen, nå gift med Silje Hovland, redaksjonssjef i TV 2, og som bor med sine to yngste barn, har vært med på hele reisen fra den gryende velferden for foreldre til dagens rause ordninger. Han skiftet flere bleier på de yngste barna enn de eldste.

Foto: Lene Sørøy Neverdal

John Arne Markussen er nyhetsmann, men han kan også forretningssida av avisdrift etter å ha jobbet i nesten ti år på eiersida. Han vil ikke være med på det selv, men kanskje er det denne kombinasjonen som hjalp ham til å få Dagbladet på fote igjen.

Da han fikk tilbudet om sjefredaktørjobben i Dagbladet for sju år siden måtte han gå flere runder med seg selv. Han kunne bli redaktøren som la ned papiravisen. For bare to år siden snakket han fortsatt om å legge ned papiravisen innen kort tid.

– Vi gikk ut med det litt for å forberede organisasjonen på en slik endring, slik at sjokket ikke blir så stort. Men det er nok riktig at vi var litt for pessimistiske i trendbildene vi tegnet, sier han.

Resultatet for fjoråret viser et overskudd på rundt 80 millioner kroner, og 2018 tegner til å bli et «veldig godt» år. Markussen ble altså ikke mannen som måtte legge ned Dagbladet på papir. Han er ikke overbevist om at etterkommeren Alexandra Beverfjord, som Dagbladet har hentet tilbake fra direktørjobb i NRK, kan si det samme om hun blir sittende i noen år.

– Jeg er sikker på at det innen fem år gis ut avis på færre dager, kanskje bare en helgeutgave på papir, og at resten skjer digitalt.

– Og innen to-tre år?

– Da sier jeg et nølende ja til at Dagbladet fortsatt kommer daglig på papir.

Markussen er ikke lenger like opptatt av om nyhetene serveres på papir eller på annen såkalt plattform. Det handler om å lage et godt produkt, sier han.

Han kommer fra Repvåg, på fastlandssiden av Nordkapp. Faren var kommunist og fisker uten egen båt, mor var hjemmeværende, men jobbet på fiskemottaket på si. «Store mennesker, små kår», står det på grava til foreldrene.

Markussen har sterke røtter i Finnmark. Da han ble sjefredaktør i Dagbladet, skrev den samiske avisen Ságat «Sjøsame ny redaktør i Dagbladet». Han har nylig meldt seg inn i samemanntallet. Han hadde «kjent på det en stund», og gikk en dag inn på altinn.no for å søke. Begrunnelsen han oppga var at han «følte seg som same». Markussen ler.

– Da fikk jeg en telefon fra Sametinget med beskjed om at det ikke er godt nok å føle seg som same.

Det er ikke alltid lett å dokumentere en samisk bakgrunn, fornorskningspolitikken gjorde at mange prøvde å skjule den. Ved bruk av minner om onkler og andre kilder fikk han fram dokumentasjon som Sametinget aksepterte.

Han reiser nordover så ofte han får det til, til et sted i Porsanger-fjorden som hadde tilhørt familien og som John Arne Markussen kjøpte tilbake på 1980-tallet.

– Jeg restaurerer fortsatt. Det er fint, det er som å restaurere både bygningene og meg selv.

Han var der oppe pinsehelga. Da forlot han Oslo 16. mai, kjørte gjennom Sverige og var framme på morgenen 18. mai. To dager senere kjørte han tilbake den samme veien – til sammen 390 mil.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det var John Arne Markussen som var redaktør da Dagbladet ble solgt til utenlandske eiere. «En perfekt match», sier han om partnerskapet med danske Aller, selv om Markussen gjerne skulle sett Dagbladet-logoen på bygningen. Butikken går veldig godt. Selv om han underspiller sin egen rolle.

– Det er teamet som skal ha ansvaret for at det går så bra. Jeg har jobbet med en fantastisk gjeng.

Dessuten, sier han: De forretningsmessige endringene han har innført, kommer fra et strategidokument han laget som konsernredaktør i Berner Gruppen, som eide Dagbladet til 2013. «Nå kan du jo gjøre alt du har planlagt på papiret», sa konserndirektøren da Markussen fikk jobben i Dagbladet.

Blant Markussens forgjengere i redaktørstolen i Dagbladet de siste 40 årene finnes navn som Harald Stanghelle, Jahn Otto Johansen, John Olav Egeland, og Arve Solstad, som hadde vært sjef i 17 år da han gikk av i 1989. Selv om Dagbladet har hentet hjem Skup-prisen, den gjeveste journalist-utmerkelsen i landet, flere ganger de siste årene, i tillegg til en rekke andre utmerkelser, har Markussen aldri vært en like markant stemme i offentligheten som disse høvdingene – til tross for at han har vært sjef i sju år, den nest lengstsittende i avisas historie.

Dagbladet har alltid vært en redaktørstyrt avis. Men da Markussen overtok i 2011, hadde forgjengeren Lars Helle, nå redaktør i Stavanger Aftenblad, allerede reversert de radikale endringene til Anne Aasheim, som la om hele avisen for å dyrke kommentatorene og meningsstoffet. Hvem husker vel ikke kommentator Marie Simonsen i helfigur på baksida av avisen?

Da han overtok jobben sa Markussen at han ville videreføre den linja forgjengeren hadde ført. Sju år senere mener han å ha sine ord i behold. Han vil ikke si mye om verken forgjengere eller etterkommere, men han tror ikke Dagbladet vil forandre seg veldig under ny ledelse.

– Jeg tror vi fortsatt er inne i en kontinuitetsperiode.

Markussen begynte som lærling i Altaposten etter videregående skole, og drev med politikk ved siden av. Han sto langt ned på felleslista til NKP og SF til et kommunevalg på midten av 1970-tallet, men ble kumulert inn.

– Det skyldtes nok at jeg var et kjent navn fra lokalavisen, sier han.

Han måtte velge: journalistikk eller politikk, og valgte journalistikken. Det hindret ikke staten i å overvåke ham. Markussen ba om innsyn i mappa si, som så mange med bakgrunn på den politiske venstresiden gjorde etter at den politiske overvåkingen ble avslørt på 1990-tallet.

– Det var et lite sjokk. Jeg visste jo at jeg hadde blitt overvåket, men omfanget var ubehagelig.

Han var under oppsyn i 17 år, kunne mappa avsløre. Samtaler han hadde gjort som journalist var overvåket. Markussen søkte erstatning fra staten, og ble tilkjent «30-40.000 kroner».

– Jeg husker at advokaten min sa: «Kjøp deg noe kunst nå, John Arne».

Kontoret til sjefen ligger midt i redaksjonen. Bak pulten til Markussen henger en tegning som motsier hans erkjennelse av å ikke være Årets pappa: «Kontoret til verdens beste pappa», står det i friske farger.

Under vinduet står det en gammel skrivemaskin med en liten, hvit lapp på som forteller at den tilhørte Arne Skouen, regissøren, forfatteren og journalisten – en av mange Dagbladet-legender. På den andre veggen står en annen skrivemaskin, som skal ha tilhørt Arne Hestenes, «en av norsk presses mest frodige penner gjennom alle tider, på samme tid en fullblods journalist og en stor litterær begavelse», ifølge Norsk biografisk leksikon. Det finnes også et gammelt speilreflekskamera på kontoret til Markussen, med en imponerende blits montert på toppen. John Arne Markussen er «nokså sikker» på at kameraet var det Dagbladet-fotografen Johan Brun brukte da han skremte Hjalmar «Hjallis» Andersen til å falle etter 7000 meter av 10.000-meteren under OL i Oslo i 1952. (Hjallis gikk løpet om igjen, og vant.)

– Jeg prøver å ta vare på slike ting. Jeg er en kontinuitetsbærer her, mange av de andre er så unge at de ikke er opptatt av slikt. Det er viktig å huske historien, sier Markussen.

Han har også tatt vare på en stor pil i papp, som peker oppover. «Dagbladet vokser mest!» Det var en stund siden.

Markussen fikk den første foten innenfor døra i Dagbladet sommeren 1977, som sommervikar da han studerte journalistikk. Så gikk han den vanlige ruta i dette yrket: Han fikk flere vakter, som ble til et lengre engasjement, før han fikk fast jobb i 1979. Og siden har han vært her, omtrent. Han har jobbet på Tromsø-kontoret til Dagbladet, i London og som USA-korrespondent.

Det var i USA han begynte å interessere seg for forretningssiden av avisdriften. Han bodde på Manhattan i første halvdel av 1990-tallet, og så CNN vokse seg stor, at nyheter gikk fra å være gårsdagens nyheter på papir til å kreve dekning hele døgnet. Han så det gryende internettet. Det vekket noe i ham.

Men først og fremst elsket han livet i USA så høyt at han like godt sa opp jobben i sitt kjære Dagbladet for å kunne bli boende. De neste to årene var han frilanser, blant annet for Arbeiderbladet. Han kom ikke hjem igjen før en av døtrene, hun han kaller «juristen» overfor oss, sa at nok var nok.

– Hun sa «kom hjem, pappa». Da skjønte jeg at seks år ute, var lenge nok.

Han ble hentet tilbake til Dagbladet av Harald Stanghelle kort tid etter hjemkomsten, som redaksjonssjef, og senere nyhetsredaktør. Markussen var kandidat til sjefredaktørstillingen i 2003, men Thor Gjermund Eriksen, dagens kringkastingssjef, ble valgt foran ham. Da gikk Markussen inn på konsernsiden og fikk utløp for sin interesse for forretningsdriften.

– Er det fordi Eriksen fikk jobben i 2003 at du har et så anstrengt forhold til NRK?

– He-he. Nei, absolutt ikke. Jeg har et flott forhold til Thor Gjermund, og er storforbruker av NRKs tilbud. Men jeg synes politikerne gjør en altfor dårlig jobb med å begrense hva NRK skal drive med.

De siste årene har han vært en av de tydeligste kritikerne av at NRK får altfor store midler sammenlignet med de kommersielle konkurrentene.

– NRK er overfinansiert, og politikerne lar dem drive nrk.no som en nettavis, for eksempel. Da havner de i konkurranse med oss – som er avhengig av å tjene penger.

Det eneste NRK ikke driver i dag, sier Markussen, er en papiravis. NRK spiser seg inn på stadig nye områder. Tidligere denne uka leverte John Arne Markussen et høringsnotat om NRKs rolle til kulturminister Trine Skei Grande. Der ba han Grande ta grep og begrense NRKs mulighet til å utkonkurrere de kommersielle mediene. Men han er ikke optimist.

– Politikerne har et bevisstløst forhold til dette.

Markussen er kanskje også ekstra irritert fordi Dagbladet har mistet mange folk til NRK de siste årene. Alexandra Beverfjord er i det minste nå på vei tilbake.

– Så kan hun kanskje hente tilbake til Dagbladet de hun hentet til NRK?

– Ja, ha-ha.

Konkurransen fra NRK kommer på toppen av stadig trangere rammer for de kommersielle mediene. Tross synkende opplag – Dagbladets opplag på papir var like under 40.000 i fjor, ned fra en topp på nesten 230.000 i 1994 – kommer rundt 50 prosent av alle inntektene fra papiravisen. Selv om nettavisen går godt og Dagbladet+ øker nok til at Dagbladet har et tellende totalopplag på over 70.000, er det ikke like mye penger å hente digitalt. Trenden er den samme i hele Medie-Norge, og internasjonalt. Når Facebook og Google dessuten overtar mer og mer av annonsemarkedet, er ikke himmelen skyfri.

– Det vi har kalt normalen, de gode tidene, kommer ikke tilbake. Normalen finnes ikke lenger.

Ting tyder på at det verste er over. Dagbladet har i dag 115 redaksjonelt ansatte. Det tallet må nok ytterligere ned, men ikke dramatisk, i alle fall ikke på kort sikt.

– Men det er tøffe tak også framover, lover Markussen.

Det er ikke bare markedsmessig han er bekymret for mediene.

– Jeg ser en stadig sterkere tendens til undergraving av fakta og hets av media, også fra folk som burde vite bedre.

– Hvem tenker du konkret på da?

– Jeg har ikke behov for å peke på konkrete personer. Men jeg ser at mange som burde vite bedre, undergraver viktige institusjoner i samfunnet vårt.

– Jeg ser at noen, også her hjemme, hermer etter Trump. Det er skummelt.

Finnmarkingen Markussen jubler over at favorittlaget Tromsø knuste Vålerenga 3–0 i helgen. Han skulle gjerne sett et samlet Nord-Norge.

– Framtida til Norge ligger i nord. Det er der råstoffet og forutsetningene ligger. Vi trenger en skikkelig strategi for Nord-Norge, en visjon.

Men han er motstander av regjeringens overkjøring av folkets vilje i nord for å slå sammen de to nordligste fylkene våre.

– Som vi nylig skrev på lederplass i Dagbladet: Resultatet av folkeavstemningen i Finnmark er jo nesten som avstemningen om unionsoppløsningen i 1905. Det må også regjeringen se. Vi må ta en tenkepause.

Det var ikke Markussen som la ned Dagbladets kontor i Tromsø, det skjedde før hans tid. Men han har heller ikke bygd det opp igjen. Han erkjenner at det er for langt fra mediehovedstaden Oslo til hverdagen i nord.

– Det er for mange blindsider i norske medier, også i Dagbladet.

– Og så blir vi overrasket over styrken i motstanden mot fylkessammenslåingen?

– Ja. Det blir litt som med valget av Trump i USA. Vi forstår ikke folkedypet fordi vi ikke er der ute og rapporterer.

Det er altså bare noen uker til han ikke lenger trenger å ta ansvaret for disse blindsidene. Han vet ikke hva han skal gjøre når han går ut svingdøra under Aller-skiltet for siste gang, bedyrer han.

– Du kan skrive at jeg har et tilbud om å jobbe i Aller. Men jeg vet ikke.

Over 40 år i Dagbladet er snart et avsluttet kapittel. John Arne Markussen vil savne intensiteten og pulsen. Hvordan skal det gå når telefonen ikke lenger ringer, gjerne midt på natta? Han løfter opp telefonen, ser på den. Jo da, han gleder seg til å kunne legge den vekk litt oftere.

– Men det skal bli rart den dagen det blir stille, også.

Fem favoritter  

Musikk: Det må bli enten Elvis Costello eller Wilco. Jeg tror jeg sier Elvis Costello. Begge ble spilt på høyt volum på biltur til Finnmark i langhelga.

Film: «Fargo», av Coen-brødrene.

Litteratur: Kan man svare hele forfatterskap? I så fall sier jeg Philip Roth [som døde noen timer etter at dette intervjuet ble gjort, journ.anm.]. Om jeg må velge en bok av Roth, blir det «American Pastoral».

Mat: Bacalao, på «norsk» vis: Klippfisk i tomat.

Sted: Berlin. Jeg har faktisk kjøpt meg en leilighet der, i et prosjekt som snart står ferdig.