Fabian Stang har et nært forhold til hunden sin. – Det er ei jente, og vi har kalt henne «Tøffen», for jenter kan også være tøffe, sier han. FOTO: MIMSY MØLLER

Fabian av Oslo

Søndag er Fabian Stangs åttende 17. mai som ordfører i Oslo. Han tar gjerne fire til.

– Vent litt, nå ringer de fra ordføreren, avbryter Røde Kors-sjefen, og fisker opp mobilen. Like etter er hun i mikrofonen igjen:

– Dere, ordføreren har kjørt seg litt bort, han! Han tok seg visst en tur ned til Engebråten skole i stedet. Men da fortsetter vi å synge mens vi venter. «Alle barna hopper ...»

– Hallo, alle sammen! Beklager så mye at jeg er sen! I dag skal vi avduke en samtalebenk, for alle trenger vi noen å snakke med iblant. Ja, jeg ser for så vidt at den benken er rød, og jeg hadde nok likt den enda bedre om den hadde vært blå, he he he. Men til gjengjeld har jeg rød jakke på i dag, til ære for Røde Kors og benken. Nå! Er det noen av dere barna som har bursdag i dag? Hva, ikke det? Det pleier da alltid å melde seg noen frivillige? Oi, du hadde bursdag i «overigår», du, ja! Hva heter du?

LES OGSÅ: Oslo i raskt tempo mot millionen

En bitte liten barnehagegutt kommer bort til ordføreren. Han blir straks fanget inn i Fabians boblejakkefavn, og de setter seg på benken.

– Jeg heter Kasper, hvisker gutten sjenert inn i mikrofonen.

– Kasper heter du, ja! Og hva skjedde på bursdagen din? Fikk du gave?

– Ja!

– Hvorfor fikk du gave, tror du?

– Fordi jeg hadde bursdag, svarer Kasper med suveren logikk, og ordfører Fabian ler godt. Siden får han med seg en av Nordre Akers eldre damer på den røde benken. De ser faktisk ut til å være fordypet i en ekte, god samtale, på tross av all ståheien rundt dem. Etterpå sier hun til Dagsavisen: «Fabian var jo veldig hyggelig å snakke med. En fin mann til å være blå!»

– Jenter kan også være tøffe

– Det er ei jente, og vi har kalt henne «Tøffen», for jenter kan også være tøffe, understreker Stang, setter seg inn i baksetet og tar bagen med hunden i på fanget. Hun skal være en blanding av chihuahua og Jack Russel-terrier, men Stang pleier visst å svare «belgisk trøffelhund» når noen spør. «Tøffen» blir liggende og stirre på oss med store, brune øyne under hele kjøreturen. Underveis ringer også ordførerens telefon. Det er byrådsleder Stian Berger Røsland som gjerne vil ha et møte med Stang på Rådhuset straks vi kommer dit. Etter det er det flere interne møter, før Stang skal lede et møte i forretningsutvalget, etterfulgt av en tur opp på Bislett stadion. Det ligger an til å bli nok en travel uke på Stangs kontor i Rådhuset, og i tillegg er 17. mai bare dager unna. Fabian Stang forteller at i år blir 17. mai «en av mine roligste dager på lenge».

– Da har jeg bare en to–tre kransnedleggelser på morgenen. Så har jeg frokost med 17. mai-komiteen, og så … skal jeg vel en tur på TV 2? Så er det barnetoget, da, og så har jeg den barnefesten etter toget, med tusen barn i Rådhuset. Ja, og så har jeg en lunsj for å takke alle de som har fått alt dette til å gli, politiet og Røde Kors og sånn, Så da er jeg vel ferdig sånn i 3–4-tida. Rene hviledagen, dette!

Fabian Stang lykkes faktisk i å holde ansiktet i alvorlige folder når han redegjør for «den stille og rolige dagen» han skal ha den 17. mai.

Formidabelt sosialt talent

Det er åtte år siden han nærmest snublet inn i Oslo rådhus som ny ordfører for Høyre i 2007. Den gang var det få som drømte om at nettopp Fabian Stang skulle bli Oslo Høyres aller sterkeste kort i de neste valgkampene. Han var et benkeforslag på Oslo Høyres nominasjonsmøte, og opposisjonen omtalte ham som en lettvekter. Så viste det seg at Fabian Stang var et formidabelt sosialt talent, i landet antakelig bare så vidt overgått av Thorvald Stoltenberg. I valgkampen 2011 observerte Dagsavisen utslagene av denne litt magiske «Fabian-effekten» på nært hold, og det så ut til at Stang med sin belevne, godmodige vestkantsjarm kommuniserte like godt med somaliske unggutter på Grønlands Torg som med eldre, norske damer på Ullern. Vi så ham også ta et psykiatriseminar på Vindern med storm da han med enkle ord fortalte om sin egen depresjon da han nærmet seg 40. Han sammenlignet med en prolaps han hadde i ryggen. «En ting vet jeg: Den psykiske smerten kan faktisk føles verre enn når du har så vondt at du blir hentet i ambulanse», sa Stang. Han tok også til orde for fysisk trening mot psykisk trøbbel, og la til: «Men det er ikke sånn at jeg sier til dem på Gaustad: Jo gærnere du er, jo fortere må du løpe».

I de åtte årene som har gått siden han ble ordfører har han også vært den som har stått opp for toleranse og mangfold i Oslo, og som har avvæpnet de fleste politiske angrep med en lun replikk. Han har gjort sine tabber også, men ingen store, og sommeren 2011 trøstet han Oslo-folk etter terroren 22. juli på en måte som var en landsfader verdig. Den våren mistet han for øvrig sin skuespillermor, Wenche Foss, og om høsten ble Stang gjenvalgt uten støy i eget parti, og med svimlende 53.000 personstemmer attåt.

Fabian Stang bemerker i bilen ned til Rådhuset at han syns «det var i går» at han ble valgt til ordfører i Oslo for første gang i 2007.

«Fabian-effekten»

– I 2011 fikk du utrolig mange personlige stemmer. Tror du at du får like mange i år?

– Ha ha ha, DET skal mye til! Det var jo en nesten absurd hyggelig gest fra velgerne den gangen. Om det skjer igjen? Nja …

– Men kanskje «Fabian-effekten» nå har avtatt, etter åtte år?

– Spør oss om det til høsten, da! sier rådgiver Dahl muntert fra forsetet.

– Det viktigste er jo at vi får synliggjort den politikken som er grunnen til at jeg er her, sier Stang med en kledelig beskjeden mine.

– Vi vil jo at denne byen skal fungere best mulig, og hvis noen syns vi gjør dette på en god måte, og setter kryss og kumulerer og alt sånt, så er jo det veldig hyggelig.

– Men er det ikke en merkbar politisk slitasje i byen nå? Dere borgerlige har regjert veldig lenge?

– Nei, det tror jeg ikke. Det er jo dessuten mange forskjellige personer som har styrt disse årene. Det er skiftet byrådsleder, det er skiftet skolebyråd, det er skiftet finansbyråd … Vi har stadig hatt nye koster til å feie, sier Stang, og legger ivrig til:

– Så når våre politiske motstandere sier: «Nå er det behov for et skifte i Oslo», så blir det litt som når president Barack Obama i USA ble valgt på slagordet «change». Obama kunne nok heller ønsket seg at han hadde fokusert mer på egen politikk, enn bare det at det var noe feil med republikanerne. Jeg merket meg at Thorvald Stoltenberg nylig sa at nå var det viktig å få skiftet ut ordføreren, fordi folk «fortjener» å få se et nytt ansikt. Men da må man forklare: Hvilken del av politikken er det man vil skal være annerledes? spør Stang.

LES OGSÅ: Fabian Stang ber er Kvarme åpne domkirken

– Sosialistene blir enige

– Så langt i valgkampen er vi veldig stolte av at det ennå ikke har dukket opp noe som sosialistene er misfornøyde med. I de åtte årene jeg har sittet som ordfører, har jeg sett at Ap, SV og Rødt har stemt imot så å si alle endringer vi har gjort, for eksempel i skolepolitikken. Så er de fortløpende likevel blitt enige i de endringene. Nå er de imot de nye endringene vi kommer med, men slik jeg kjenner dem, så vil de være enig med oss allikevel om et halvt år. Det er veldig få alternative forslag fra de røde. Som sist helg, da jeg så Raymond Johansens utspill om at han vil ha ny tunnel til T-banen. Det er jo ikke veldig revolusjonerende politikk! Det jobber jo vi med fortløpende! Så hvis det ikke er noe nytt eller annerledes de ønsker å gjennomføre, så skjønner jeg ikke helt hvorfor de vil ha et skifte. På meg virker Ap-folkene stokk konservative, helt i lomma på fagbevegelsen. Men jeg gleder meg veldig til å møte Aps førstekandidat Raymond Johansen i valgkampen. Vi møtes til debatt første gang hos Røde Kors allerede førstkommende onsdag, for å diskutere frivillighetens betydning for å skape et varmere Oslo.

– Men for å holde oss til Obama, i USA blir presidenter kastet ut etter åtte år. Det blir ikke ordførere i Oslo?

– Nei, de har en begrensning på det, og det kan sikkert diskuteres hvor lenge man bør sitte i et politisk verv. Det er i alle fall ingen tvil om at blir jeg gjenvalgt nå, så blir det min siste periode. 12 år, lenger enn det skal jeg nok ikke sitte. Da får det holde. Det er såpass mye å gjøre i denne jobben, at det er en grense for hvor mye et menneske klarer å levere. Det er vel bare kongefamilien som klarer å jobbe sånn et helt liv.

– Jeg er usikker på om jeg har ekte, egne minner om Tommeliten, eller om jeg bare har fått høre så mye om ham. Men de sier at vi to var søte og gode mot hverandre, sier Fabian Stang.

– Faren min var i slutten av 50-årene da vi ble født. Så han var en gammel far, men til gjengjeld hadde han mye tid til å være sammen med meg da han ble pensjonist. Han var med meg på hytteturer med kameratene mine, sier Stang stolt.

Faren døde i 1982, på den tida Fabian selv var i ferd med å etablere en advokatpraksis og en kjernefamilie, med kone og to sønner. På slutten av sitt liv var faren preget av Parkinson, og en dag kom han seg ikke opp trappa til andre etasje. Det var sterkt for både far og sønn da Fabian tok ham i armene sine og bar ham opp trappa. Men faren takket ham da de kom opp. «Jeg er så stolt av deg», hadde han sagt.

– Det var en veldig spesiell opplevelse. Det var et generasjonsskifte, der han fram til da hadde vært den faren jeg kunne lene meg på. I det øyeblikket i trappa skjønner vi begge at han er blitt barnet som trenger omsorg. Med det han sa, klarte å synliggjøre både hans sårhet, men også hans takknemlighet over at jeg var der for ham.

– Men hva med din barndoms 17. mai-er, sto hun og vinket til deg når du gikk i barnetoget?

– Å nei, det var jo alltid forestillinger på Nationaltheatret på 17. mai, sier Fabian Stang, som nå har slått seg til ro inne på sitt store ordførerkontor i Rådhuset.

LES OGSÅ: - Ingen sperrer for privatisering

Viserussepresident

Eller, ro og ro, her skjer det jo noe hele tida. Først har Stang et lite ekstramøte på terrassen med byrådsleder Stian Berger Røsland, og mens de to snakker der ute, ser vi at lille «Tøffen» står og bjeffer mot glassdøra og vil inn. I det hele tatt er «Tøffen» merkbart til stede under dette intervjuet. Ikke bare hopper og spretter hun opp og ned fra sofaer og stoler («vi var veldig strenge med henne de første tre dagene», sier Stang), men hun har også sine vakthundinstinkter i behold. Med små, men absolutt hørbare bjeff varsler hun både når finansbyråd Eirik Lae Solberg og Høyres gruppeleder Øystein Sundelin stikker innom ordførerens kontor («nå må du ikke bjeffe på finansbyråden, da, han er jo snill, han, vet du»). «Tøffen» blir også litt for interessert i Stangs lunsjsalat («nei, nei, den er pappa sin»), og når ordføreren noe uventet får besøk av to blide damer fra kommunikasjonsbyrået Hammer & Hanborg, løper «Tøffen» dem lykkelig i møte og hopper mot leggene deres. De på sin side gir Fabian Stang et diplom fordi de mener han er en av Norges beste tvitrere.

– Jeg sa til russegutta at de ikke må undervurdere den smerten et slikt overgrep kan føre til for den enkelte. Slikt kan ødelegge et helt liv. Jeg har fått mange reaksjoner etterpå, fra folk som takker meg for at jeg fortalte dette, sier Stang, som selv var russ for akkurat 40 år siden i år.

Da ble det få sprell, hevder han, fordi han som ansvarlig visepresident blant annet skulle holde styr på 400 gærne russ på en 14-dagerstur til Mallorca. Stang slet faglig på skolen, men var aktiv i elevrådet og tok altså ledelsen i russetiden. Men først i 1999 kom han for alvor inn i politikken, med en plass i Oslo bystyre. Og i morgen kan han altså feire sin åttende 17. mai som Oslos ordfører. Kan hende det blir flere også, om Fabian-effekten slår grusomt til igjen til høsten.

 

5 favoritter

FILM: «As good as it gets» med Jack Nicholson og Helen Hunt.

MAT: Favorittmaten min er sushi, og alt kona mi Catharina lager.

MUSIKK: Er nyhetsmann og hører ikke så mye på musikk, men liker The Doors og Postgirobygget.

BOK: Jeg kommer alltid tilbake til lovsamlingen, men setter pris på Tor Bomann-Larsen og Jo Nesbø.

STED: Mitt favorittsted? Enkelt. Oslo.