Erling Lae – ridderen på haugen

– Voff, voff!

Julius (3), kjent fra Facebook som Vestfolds egen «fylkeshund», gir fra seg noen engstelige bjeff, og rykker hardt i lenka. Nå vil han løpe etter eieren sin, den tidligere fylkesmann Erling Lae (70), som urovekkende nok har forlatt ham her nede ved foten av St. Hanshaugen sammen med en vilt fremmed journalist. Nå ser Julius til sin fortvilelse at Lae spaserer uanfektet i forveien oppover gressbakkene sammen med fotografen. Julius setter fart og løper etter, med journalisten dinglende på slep. Og hjelp, Fylkeshunden er sterk!

Etter en rask springmarsj blir «flokken» gjenforent og Julius har roet seg (og styrket seg på noen godbiter). Erling Lae viser oss et mobilbilde av et monument som ble reist i Tønsberg i fjor sommer, da han skulle forlate Vestfold etter sine seks år som fylkesmann der. «Fylkeshundens plass» står det på monumentet, som inkluderer en «drikkestasjon for snille hunder». I flere år skrev Lae jevnlig en slags Facebook-spalte på profilen sin, der verden ble sett fra Fylkeshundens perspektiv. Hans betraktninger, skrevet av hans «sekretær» Erling Lae, fikk store mengder likes og kommentarer, og de ble begge siden intervjuet av både Vestfold-avisene og Aftenposten. Da Julius` forgjenger som fylkeshund, Jonas, døde omtrent halvveis i åremålet, ble det sorg på Facebook. Etter noen måneder fikk Lae en ny hund, som til å begynne med omtalt som «fylkesvalpen». Senere ble han forfremmet til fylkeshund, og i dag omtales Julius i det daglige som «gatehunden», «fylkeshund emeritus», eller bare «emeritusen». Dette signaliserer at Julius for framtida alltid vil ha en rolle som den avgåtte fylkeshunden i Vestfold. Vi ser nok ikke hans like igjen.

– Der kan du se, det var Julius som fikk egen statue etter min tid i Vestfold. Selv fikk jeg ikkeno`, sier Lae, og later som om han er forurettet.

– Men nå blir du i alle fall «ridder av 1. klasse?»

– Ja, det er sant. Og det ville være hyklersk av meg å ikke innrømme at jeg syns akkurat det er veldig ålreit.

– Men Fylkeshunden får ikke egen tittel i den forbindelse, da?

– Han? Nei. Han fikk statuen, han. Han overtok jo Facebook-siden min helt også, det var han som fikk alle likesene. Selv kom jeg helt i skyggen. Ja: Omsider kommer jeg ut Fylkeshundens skygge! slår Lae fornøyd fast.

Det skjer på tirdag. Den 3. oktober blir Erling Lae ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Den skal han få for sin innsats «for samfunn og likeverd», står det på Slottets hjemmesider. Utdelingen skjer i Oslo rådhus, der Lae har tilbrakt så mange år av sitt yrkesliv. Først som vanlig bystyremedlem for Høyre fra tidlig på 90-tallet, så som byråd for eldre og bydelene, og siden fulgte hans ni år som Oslos byrådsleder. For nesten nøyaktig 8 år siden, i september 2009, gikk han opp på talerstolen i bystyresalen i Rådhuset for å legge fram Oslo-budsjettet for 2010. Etter at han hadde gjort det, erklærte han at tida var inne til å trekke seg som byrådsleder. Han overlot «tronen» til Stian Berger Røsland, og i romjulen 2010 leverte Lae diskret inn en søknad om å bli fylkesmann i Vestfold. Like før sommeren 2011 ble han utnevnt til nettopp det. Nå har det allerede gått over ett år siden åremålet hans på seks år gikk ut. Og ved siden av «noen verv» (mer om det senere), skal han nå bli ridder på heltid.

Men hva gjør egentlig en ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden sånn til daglig?

– Jeg tror egentlig ikke riddere trenger å gjøre så mye. Jo, jeg må jo dra ned på Rådhuset og ta imot ordenen, da. Og så kle meg i pentøyet, sier Erling Lae, som har fått satt seg ned ved et bord i en av kaffebarene like ved St. Hanshaugen. Julius er hjemme nå, men befinner seg likevel rett i nærheten, i leiligheten han deler med «pappa» Erling Lae og samboeren gjennom 34 år, den pensjonerte presten Jens Torstein Olsen. Lae har solgt fylkesmannsleiligheten sin i Tønsberg, og vendt hjem til Oslo for godt.

– Men selv om jeg er glad for å bli ridder, så skal jeg ikke la det gå til hue på meg, forsikrer Lae, og kommer med en avsløring: Han er ikke den første ridderen i familien. Hans tipp-tipp-oldefar Ludvig Wiese, Lillehammers første ordfører, ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1851 av kong Oscar den I.

– Ludvig Wiese var radikaler og republikaner, og helt imot alt ordensvesen. Men da han selv fikk St. Olavsordenen, fortelles det at han gikk med den på seg hver eneste dag, smiler Lae.

– Han får stå som eksempel på et menneske som hadde et prinsipp, helt til han skaffet seg et annet.

– Så du kommer ikke til å gå med ordenen på deg til daglig?

– Nei.

– Ikke når du lufter hunden, eller ...?

– Nei!

Lae ser litt sjokkert ut ved tanken.

– Hvis jeg tar meg selv i å gjøre det, vil jeg nok be noen kontakte helsevesenet. Altså, blir man bedt i en slottsmiddag, skal man visst ha denne ordenen på. Men den tida er jo forbi at jeg blir bedt på sånt. Jeg tipper den blir liggende i en skuff, og så vil jeg av og til se på den, og tenke: «Det var ålreit».

Erling Lae. Foto: Siri Øverland Eriksen

Lae forteller nå en anekdote om da han nettopp var tiltrådt som byrådsleder i Oslo i 2000. Da fikk han et råd fra borgermesteren i Göteborg («sosialdemokrat, men vi bare fant hverandre, altså»).

– Han sa: «Nå som du er byrådsleder, kommer du til å få mange invitasjoner. Da skal du huske på at det ikke er deg som er bedt, men tittelen din. Det er noen som blir lei seg for at de ikke lenger blir invitert på fine middager når de har gått av, men det skal du ikke være. Det var tittelen din det handler om», forteller Lae.

– Dette syns jeg hørtes ut som et fornuftig råd. Nå blir jeg jo ikke bedt på slottsmiddag mer. I stedet kan jeg prøve å sette pris på at jeg har blitt meg selv igjen, og at jeg syns det er helt greit å gå ned på Schrøder for å ta en fiskepudding. Jeg så forresten at Erna fortalte på «Skavlan» at hun sto og lagde kjøttkaker da Angela Merkel ringte henne sist. Da ble jeg veldig fornøyd. Da har du ikke tatt skade på din sjel. Da greier du å vende tilbake til hverdagslivet igjen.

Selv om Erling Lae selv bare for noen år siden satt i Høyres ledelse sammen med nettopp statsminister Erna Solberg, ble det aldri til at han kom i regjering. Høydepunktet i hans politiske karriere var nok de ni årene han satt som mektig og respektert byrådsleder i Oslo. Men da han møtte russekullet sitt igjen til 50-årsjubileum i fjor, var det en av dem sa: «Det er nå rart da, at akkurat du skulle bli politiker». For Erling Lae var den gutten som «bare satt der» og ikke sa stort, og som gjerne ventet med å snakke til han ble spurt. Han var en av de minste og stilleste guttene i en søskenflokk på seks da han vokste opp på Oslo vest, og det eneste som var litt spesielt med ham, var at han var så musikalsk. Han gikk i musikkbarnehage i regi av Barratt-Due. «Den gutten har absolutt gehør», sa de om ham der, og fortsatt er musikk en stor og viktig del av Laes liv. Han har hatt sesongkort i Operaen siden han var 11, og hører på mye musikk hjemme. Han kan komme inn i intense Beethoven- og Mozart-perioder, og hans to yndlingsoperaer er Mozarts «Don Giovanni» og Verdis «Don Carlos», fordi «de har så mange lag».

Men nå begynner det å bli lenge siden han gikk i musikkbarnehagen. Erling Lae fylte 70 år i mars, og har «egentlig» har gått av med pensjon.

– Ja, jeg har jo noen verv, da. Bare noe smårusk, altså, noen valgkomiteer og sånt, sier Lae litt svevende.

Han må likevel ty til en liste han har på mobilen slik at han skal huske dem alle. Han er også selv ansvarlig for alle avtalene sine, for nå har han ikke lenger en stab rundt seg. Som byrådsleder var han likevel beryktet for sine dobbeltbookinger. Det kunne sitte to ulike delegasjoner og vente på ham utenfor byrådslederkontoret, samtidig. Lae sa gjerne sa ja til «alle» fordi han ikke likte å skuffe noen. Legendarisk er historien om da Erling Lae plutselig, midt i hektisk møtevirksomhet i Rådhuset, oppdaget at han hadde at time hos tannlegen. Lae løste dette ved å sende rådgiveren sin til tannlegetimen i stedet. Praktisk nok het også rådgiveren Erling til fornavn.

– Så Erling fikk stelt sine tenner, og tannlegen fikk en ny kunde! oppsummerer Lae med et lurt smil. Så snur han nesen ned mot mobilen sin igjen, og myser mot oversikten over sine nåværende verv og forpliktelser.

– Det er vel ikke mer enn fire-fem verv, eller jo, det blir visst 11 til sammen. Så, her skal vi se, ja, det dreier seg om helt vidt forskjellige ting, som jeg aldri trodde jeg skulle komme borti. Du vet, alle ting blir spennende når du bare begynner å grave i dem. Nå sitter jeg i styret i Sparebankstiftelsen, og i stiftelsens datterselskap, Dextra Musica, som låner ut musikkinstrumenter til musikktalenter som ellers ikke ville hatt råd til det. Fenomenalt, altså! Og så sitter jeg i noe som heter «Kvartettserien», som arrangerer konserter med strykekvartetter. Det var faktisk en strykekonsert i Gamle Logen i går kveld, og det var helt fullt. altså! Og så sitter jeg i styret i Slottsfjellsmuseet, men det er jo knapt nok et møte i året. Så er det Oslo Høyres representantskap, så er jeg nestleder i Oslo havnestyre, det er stas! Og Fekjærs psykiatriske sykehus i Valdres, det kan jeg jo ta på vei til hytta på Gol, tenkte jeg da jeg sa ja ...

– Og så er du styreleder i Norsk Friluftsliv (NF), og leder for det utvalget som skal utrede søndagsåpne butikker?

– Ja, det med friluftslivet, det er nok fordi jeg i seks år satt i Oslo-avdelingen av Den Norske Turistforening (DNT). For jeg er jo en friluftsmann. Ski og toppturer, der har du meg! Om det vervet i det utvalget kan vi godt si at ringen er sluttet, ettersom jeg tidlig på 80-tallet var politisk rådgiver for forbrukerminister Astrid Gjertsen, som kom med den nye åpningstidsloven. Det var vel kanskje derfor departementet ringte meg? Men jeg måtte nesten spørre statssekretæren som ringte: «Si meg, tror du jeg har en tryllestav? Hvordan skal dette utvalget bli enig?» «Du pleier jo å være flink til å få folk til å bli enige», sa han. Foreløpig har det gått bra, det har vært konstruktive samtaler, og vi skal jo ikke levere innstillingen før ved nyttår. Da jeg ble pensjonist, tenkte jeg: «Nå skal jeg bare ta morsomme verv». Så ble det ikke helt slik, da. Du skal jo også gjøre noe du gruer deg litt til. Ellers blir man sløv. Litt må man grue seg, understreker Lae, og legger til:

– Det gjør jeg når det gjelder de åpningstidene, så det er greit.

Men ett verv Erling Lae også har, er faktisk litt i slekt med det å bli utnevnt til ridder av 1. klasse for «innsats for samfunn og likeverd», i alle fall om man som Lae tolker det som at han hedres for sin innsats for minoriteter. Det er vervet som styremedlem i organisasjonen «JustUnity», som jobber med å forebygge ekstremisme blant ungdom. De har engasjert seg sterkt i Faten-saken, der den unge programlederens bruk av hijab avstedkom rekordmange klager til Kringkastingsrådet. Klagene førte også til et slags rekordsinne hos Erling Lae, som i alle år har forsvart den muslimske minoritetens rett til å gå med hijab. «Klespoliti», er et ord han har brukt en rekke ganger om de som vil forby hijab.

– Faten, ja. Jeg visste ikke at jeg kunne bli så sint, jeg! At det går an å problematisere et hodeplagg på den måten! Og all hetsen mot en ung, modig person – for hun har vært modig, hun, sier Lae om 22 år gamle Faten Mahdi Al-Hussaini.

– Hun våget å ta et oppgjør med ekstremistene blant sine egne. Hun var en av de unge muslimene som var med på å danne en ring rundt den jødiske synagogen for noen år siden. Så blir hun, av alle, beskyldt for å være fundamentalist?! Det tyder på en nesten bunnløs uvitenhet, mener Lae, som alltid har følt seg som en del av annen minoritet, landets homofile. Han kom ut av skapet allerede tidlig på 80-tallet, og opplevde i tida på 2000-tallet at samboeren måtte slåss for få å beholde jobben som prest fordi de to bodde sammen.

– Jeg opplevde at Jens fikk store problemer i yrkeslivet sitt på grunn av meg. Nå har vi det bra, men en skal aldri trekke opp stigen etter seg selv. Jeg har sett det å verne om minoriteter som en forpliktelse i de jobbene jeg har fått etterpå, for minoriteters problemer er universelle. Kjennetegnet på et godt samfunn, er mangfoldet og takhøyden. Som jeg har pleid å si: Alt nytt er annerledes. Hvis du da ikke tåler det som annerledes, tåler du ikke det nye heller. Og et samfunn der det ikke skjer noe nytt, blir et statisk samfunn. Dette arbeidet for mangfold, toleranse og raushet, det er et evig, Det har jeg tenkt å fortsette med så lenge jeg lever.

– Carl I. Hagen i Frp uttalte en gang: «Et samfunn uten etniske minoriteter er et samfunn i harmoni»?

– Jeg vil heller si som en klok person sa: «Et samfunn skal dømmes på måten det behandler sine minoriteter på». Det er fint om det store flertallet har det bra, men det aller viktigste er hvordan de få opplever det. Det er det som er kjennetegnet på et åpent og liberalt samfunn, mener Lae.

– Jeg spurte en gang Jo Benkow. om hvorfor han hadde valgt Høyre. Han svarte, som jøde, at han følte Høyre sto for hans rett til å være annerledes. Nå skryter jeg av mitt eget parti, og det er andre partier også som hegner om dette, men jeg la meg dette svaret på minnet. Det er også min begrunnelse for å velge Høyre, sier Lae, og legger til:

– Selvsagt er dette også komplekst. Det er ikke sånn at man alltid er snill og god bare fordi man er i mindretall. Det er vel fortsatt ikke greit å være homofil og muslim, heller.

Erling Lae. Foto: Siri Øverland Eriksen

Da Erling Lae og Høyre styrte Oslo, gjorde de det sammen med Venstre og KrF. Nettopp disse erfaringene gjør at han gjerne ser at både KrF og Venstre går inn i Solberg-regjeringen i løpet av høsten.

– KrF har sagt nei nå, men jeg håper virkelig at Venstre går inn. Den politiske dynamikken mellom Høyre og Venstre er veldig bra og kreativ, og jeg tror Venstre ville være bra for regjeringens profil, sier Lae, som også har styrt Oslo sammen med Frp.

Han var Sylvi Listhaugs sjef da hun var byråd i Oslo, og journalistene i Rådhuset la merke til at ingen gråt mer enn henne den dagen i 2010 han så overraskende trakk seg som byrådsleder.

Men hva syns han om integreringsminister Sylvi Listhaug, som omtales som «polariseringsminister»?

– Jeg vil skille skarpt mellom en språkbruk tilpasset en valgkamp, og den praktiske politikken hun i virkeligheten fører, og som det er flertall for i Stortinget. Men jeg syns hun gikk for langt i valgkampen, og det var ikke ålreit å høre hennes omtale av KrFs Knut Arild Hareide. Jeg hadde heller ikke sans for hennes dagstur til Sverige. Jeg har generelt ikke sans for splittende retorikk i disse spørsmålene. Det kan være utilsiktet, men man må ikke leke med ilden i et partibyggende arbeid. Jeg liker veldig dårlig det debattklimaet vi har nå, sier Lae.

– Og til begge sider i politikken vil jeg si: En skal aldri falle for fristelsen til å appellere de manges fordommer mot de få. Det skal man alltid holde seg for god til.

– Av kommentarfeltene kan man få inntrykk av bare vi får kastet ut alle innvandrere, så vil Norge bli et harmonisk samfunn?

– Et slikt samfunn ville ikke blitt mangfoldig, men enfoldig. Et slikt samfunn ville størkne. Kulturpåvirkning har vi hatt hele tida. Norske stavkirker ble i sin tid bygd etter en modell av europeiske kirker. Norsk folkemusikk har blitt til i brytningen av musikk som er kommet utenfra. Norsk kultur er blitt norsk kultur gjennom brytninger, og i det ligger utviklingen.

Apropos norsk kultur: Akkurat der er Erling Lae mer på hugget enn de fleste. Han er for det første veldig glad i norsk folkemusikk, norske dialekter, nynorsk og Knut Hamsun. Som barn på familiehytta i Hallingdal kom han i nærkontakt med både seterdrift og bondegårder, noe som er av grunnene til at Lae i dag er noe av en ekspert på norske ku-raser.

– Så du er i stand til å fører en klok samtale med noen som faktisk har greie på dette?

– På ku-raser? Ja, jeg kan det, sier Lae, og begynner å bruke begreper som «telemarkskyr», «raukoller» og «stedsegenhetslæren».

Vi lar ham fortsette med det en stund, og siden lar vi ham vende tilbake til hunden Julius, samboeren Jens og sitt nye liv som anonym, tilbaketrukket ridder (med kanskje litt for mange styreverv). En stillferdig hverdagsridder som aldri mer blir invitert på slottsmiddager, men som vil nøye seg med litt fiskepudding på Schrøder.

Fem favoritter

Musikk: Akkurat nå sier jeg Beethovens siste strykekvartetter.

Film: Den polske «Agnus Dei» (2016).

Bok: En jeg nylig leste på nytt er Antony Beevors «Berlin».

Mat: Jeg er glad i fersk, nykokt torsk.

Sted: Toppen av Skarvan-fjellet i Hemsedal, i solnedgangen.