Denne uka slapp Tønes sitt åttende album. Flere aviser har gitt «Vindbrest» terningkast seks. FOTO: ROY STORVIK

En ny dag truer

Det er lite som slår en god hverdag, synes Frank Tønnesen. Men kan hverdagen noen gang bli den samme, når han blir hyllet som en ny Prøysen? Bli med hjem og spis grøt med Tønes.

 

– Det er ikke så godt med graut.
Frank «Tønes» Tønnesen stirrer ned i den grå grøten. Han kan irritere seg over voksne folk som pirker i maten. Det er noe unger gjør. Grøten som han selv har kokt skal ned selv om den er aldri så vond. Det er stille i stua. Kona er på jobb, og det er ennå en stund til ungene kommer hjem. Det er lite som slår en god hverdag, synes Frank Tønnesen. Men denne dagen har vært alt annet enn god. Han sov nesten ingenting natta i forveien. Tidlig på morgenen dro han til legen. Det er visst noe galt med det ene øyet. Det er vondt. Det klør. Han svelger unna grøten. Sier det er greit å få besøk.

 

Frank Tønnesen fra Sokndal i Rogaland er klar med sin åttende plate. I 20 år har sokndølen fått folk i hjemfylket til å le så de griner av alle hverdagsproblemene han tar opp i sine viser. Tønnesen kan synge med voldsom innlevelse om hvor viktig det er å ha et futteral til brillene eller om hvordan man koker vann. En av de mest populære sangene handler om reglene i Yatzy. Selv ler han aldri når han skriver sangene. Det gjør han heller ikke når han synger dem. Tønnesen skriver om vanlige folk – folk som ikke skriker høyest eller tramper i gulvet for å bli hørt. Visene spenner fra det komisk trivielle til det dypt eksistensielle. Han har opptrådt på årsmøtet til Bondekvinnelaget i Bjerkreim, på grendehus og bedehus. Lenge var han et lokalt fenomen. I dag selger han ut Rockefeller.

 

Det nasjonale gjennombruddet kom i 2012 med skiva «Sån av Salve», som ble belønnet med to Spellemannspriser og Prøysenprisen. Denne uka slapp han «Vindbrest». Etter opptredenen hos Lindmo sist helg, tvitret Bjørn Eidsvåg: «Ikke bare en underfundig, god låtskriver, men @toenes er også en av de beste vokalistene vi har». Flere aviser har gitt den nye plata terningkast seks. «Mørket har senket seg over Sokndal. Tønes har laget sin beste plate», skrev Dagsavisens anmelder. Tønnesen trodde ikke «Vindbrest» skulle bli så mørk, men da plata var ferdig ble det klart for ham at ordene, og det som dirrer mellom linjene, er fulle av savn, skam og dårlig samvittighet.
– Sangene handler vel mye om å holde en slags balanse i livet. Jeg beskriver hvordan vi prøver å klamre oss fast til noe som er godt.
Han forteller at han har kjent mye på savn de siste årene, men som i sangene holder han mye igjen når han får spørsmål om å være mer konkret.
– Jeg synes det er vanskelig å snakke om det. Når folk du har truffet plutselig ikke er der lenger – det er vondt bare å tenke på at folk du er glad i forsvinner.
– Man forstår mer om hvordan ting henger sammen når man blir eldre, samtidig er det så mye som ikke kan forstås, og som er vanskelig å forberede seg på å takle.
Tønnesen reiser seg brått og går en runde på stuegulvet. Han har ikke rukket å fyre i ovnen og synes det er kaldt. En undulat sitter i et bur og glor. Det var ungene som maste seg til den. Tønnesen er mer opptatt av ville fugler. Han kommer tilbake og setter seg.
– Jeg hørte en forfatter som sa i et diktprogram på radioen at alle dikt handler om at vi skal dø. Jeg vet ikke om jeg mener det selv. Men jeg skjønner litt av den tanken der.
– Nei, nå ble det veldig dystert.

 

Det går i ytterdøra. Kona Jane og eldstesønnen kommer inn. Jane jobber hos Rekefjord Stone, et pukkverk i Sokndal. Tønnesen var ansatt som elektriker i en annen lokal bedrift, gruveselskapet Titania AS. Men etter mer enn 20 år i selskapet, sa han i fjor opp jobben.
– Det var ikke gøy å rydde ut av skuffen min. Jeg kan savne det å være del av et fellesskap. Men jeg fant ut at jeg måtte fortsette på denne veien. Det var nok jeg selv som ble mest sjokkert over oppsigelsen.
For første gang lever han bare av musikken.
– Det skjedde noe i hodet mitt etter at jeg sa opp. Jeg føler litt mer press nå, at jeg må få mer ut av dagen.
– Hva gjør du i løpet av en vanlig dag?
Han roper spørsmålet til Jane, som svarer:
– Det er ikke mye, det. Nei, jeg bare tøyser. Det er middagen, er det ikke?
Det er visst et veldig opplegg med den middagen, et evig diskusjonstema. Hva de skal spise, hvem som skal lage den.
– Det er et tema hver dag, det passer ikke inn for en som skal være kreativ, sier Tønnesen.
– Det virker som et tullete problem. Vi prøver å planlegge for hele uka, men så sklir det ut, sier Jane, før hun legger til:
– Men vi har det veldig greit.
– Etter middagen går det greit, sier Tønnesen.
– Hvordan traff dere hverandre?
– Nå skal han vite hvordan vi traff hverandre, skal vi si noe om det?
– Åh!
Tønnesen pleier å styre unna slike spørsmål. Men Jane sier litt.
– Det var jeg som hengte meg på ham, jeg ga meg ikke.
– Nei, svarer Tønnesen.
– Han jobbet i samme bedrift som min far, sier Jane.
– Jeg var treig. Jeg var ikke interessert i sånn, svarer Tønnesen.
– Ja, jeg måtte vente på ham. Han er veldig til å regne på ting, sier Jane og smiler.

 

– Alt jeg holder på med er her inne.
Vi har tatt en pause i intervjuet og gått inn på arbeidsrommet. Midt på gulvet står bordhockeyspillet. Tønnesen har deltatt i NM flere ganger og viser fram noen triks.
– Jeg har trappet veldig ned på bordhockeyen. Men det er jæklig gøy ennå.
– Har du fått deg noen nye hobbyer?
– En del av kameratene mine har vært fuglefolk lenge. Jeg er ikke blitt en fuglemann, men jeg kjenner en dragning mot fugler. Det er så mange fine fugler. Jeg har kjøpt en god fuglebok. Det skal bli interessant å finne ut hvilke arter som bor her.
Ved siden av skrivepulten står et bord som han bruker til fluebinding. Til magasinet Vak har han fortalt om interessen for fluefiske: «Å stå med ei eihånds fluestong og kjøra fisk e nesten alltid bedre enn å spela gitar.»
Hyllene på arbeidsrommet er fulle av bøker og musikk. Tønnesen tar ut en CD med Alf Prøysen.
– Jeg har veldig respekt for Prøysen. Jeg er nok mer inspirert av ham enn jeg har turt å si høyt. Etter at jeg skrev «Sån av Salve», tenkte jeg på ham. Prøysen har skrevet om akkurat det samme.
«Sån av Salve» handler om bygdedyret som står bak gardina og skuler over til naboen når sønnen kommer på besøk. Låta er en slags komprimert utgave av Prøysens bok «Trost i taklampa», der folk holder hverandre nede gjennom baksnakking og smålighet. Det er mange likhetstrekk mellom Tønnesen og Prøysen. Som Tønnesen var også Prøysen både revyartist og visesanger. Prøysen kunne bli frustrert når det ble forventet at han hele tida skulle være morsom, og uttalte selv at det alltid lå et alvor bak det han holdt på med. Selv om mange har oppdaget at Tønes har mange lag, forbinder nok de fleste ham med humoristiske sanger som «Sånn koga eg» og «Eg går å legge meg».
– Prøysen uttalte en gang at han absolutt ikke ville være morsom. Vil du være morsom?
– Jeg har tenkt en del på det. Før «Sån av Salve» lurte jeg på om jeg skulle gi ut to plater, skille det løgne fra det seriøse: «Se her, dette er ikke så løye!». Men jeg kom fram til at det ikke var så lurt å være overtydelig.
Det hender han synes folk ler for mye og på feil sted, at folk ler samme hva han sier.
– Det er ikke noe galt med det. Men jeg vil ikke på død og liv være morsom. Samtidig tenker jeg at det er en viktig oppgave å få folk til å le.

 

Den nye plata er ikke bare mørk. Han har gitt plass til detaljerte, komiske hverdagsbeskrivelser også denne gangen – som i «Grett å få besøg»:

grett å få besøg
av sånne så ikkje gjenge
så sedde seg te og sidde å gneve
om alt som e gale

– Jeg synes det er helt topp med folk som bare detter inn, altså. Men det følger jo mye med. I sangen har jeg vridd alt til noe forferdelig irriterende. Det er mye humor i irritasjon. Da kjenner folk seg igjen. Neste gang de irriterer seg, kan de kanskje le litt av seg selv.
Tønnesen framstår ikke som en fyr som lett lar seg irritere.
– Vi har det jo stort sett godt i dette landet. Jeg prøver å ta meg selv i nakken og ikke irritere meg, men det glipper jo hele veien.
I en annen låt, «Sprøe svor», sklir det helt ut. Tante Gunda blir slått med en stokk fordi slektningene som er på besøk blir rasende når hun ikke greier å få svoren på ribba sprø. Tønnesen forteller at sangen egentlig ble skrevet til en lokal julerevy.
– Det er jo fryktelig irriterende å være på besøk og ikke få maten tilberedt på samme måte som hjemme. Det er den følelsen jeg tar opp. Det ble litt dramatisk da han slo ned tanta som ikke kan lage mat. Men jeg går god for den. Det er et bilde på en frustrasjon.
Det hender han tenker at det han skriver blir for smått og bagatellmessig.
– Jeg skriver sanger om folk som skal legge seg og som synes det er fælt med besøk, samtidig lever vi i en verden med uendelig mye større problemer – med krig og elendighet. Det er en skummel tid, mye vondt som skjer. Jeg skulle ønske det var flere som kunne stri med små problemer.

 

Vi går ut og setter oss i bilen. Nedenfor huset glir elva Sokna rolig gjennom landskapet. Tønnesen forteller at han liker best å fiske om natta, og helst etter sjøørret. Vi kjører forbi kommunesenteret og den lille parken der han mottok prisen «Årets Sokndøl», en pris han har fått to ganger. Vi passerer bedehuset og Betania. På spørsmål om han vokste opp i et religiøst hjem, svarer han:
– Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Det var ikke utagerende i alle fall. Men vi var jo på bedehuset. Jeg var mye der.
Det var på bedehuset han startet med musikk. Her raste han av gårde på gitar i punkbandet Røde Knær.
– Det er mye gnål i denne landsdelen om at det er så konservativt og at vi er midt i bibelbeltet og dill og dall. Jeg opplevde aldri det. Det var ikke måte på hvor mye vi fikk holde på. Det var et romslig og fritt miljø.
Røde Knær sang og skrek på østlandsdialekt med venstrevridde tekster. «Oberst og generaler», «18 politimenn skadd», «Carl I. Hagen har en gård» var noen av titlene på låtene. Tønnesen var fascinert av Blitz og Natur og ungdom, folk som brant for noe. Men i dag er han usikker på hvor dypt det politiske engasjementet stakk.
– Alle punkbandene vi hørte på var sinte og politiske. Jeg skrev noen veldig politisk korrekte tekster, antikrigssanger, sanger mot porno – men det var også noen som var helt tullete. I en låt gjentok vi bare: «Har du sett en melkemann?».
– Var du en sint ung mann?
– Nei, jeg tror ikke jeg var så sint. Vi prøvde vel å herme etter det vi hørte på. Men punken appellerte til meg – det var mer motstand i den enn mye annet. Jeg er fortsatt fascinert av folk som engasjerer seg og bryr seg, det burde vi vel alle gjort mer av.
Tønnesen var ikke opptatt av å bli populær da han spilte punk.
– Nei, vi ville ikke at noen skulle like musikken. Vi bare holdt på.
Han drev ikke bare med punk. I tenårene spilte han inn sketsjer på kassetter sammen med en kamerat og skrev fanziner.
– Vokste du opp i et musikalsk hjem?
– Nei, det var ikke et hjem med tjo og hei og mye musikk. Men bestefar spilte trekkspill og faren min litt munnspill. Jeg hørte mye på radioen. Og så hadde jeg en onkel, onkel Geir, som hadde en stor platesamling. Det var veldig gøy å komme dit og spille LP-plater.
Tønnesen trodde aldri han kunne leve av musikk.
– Jeg tenkte aldri at det var noe alternativ ut fra det ståstedet jeg hadde. Jeg likte bare å lage ting. For mange var det sikkert et sjokk da jeg gikk opp på en scene og sa noe første gangen. Jeg har alltid vært sjenert.
Vi ser knapt folk på kjøreturen gjennom Hauge i Dalane, som kommunesenteret heter.
– Haua er ikke et tivoli. Når jeg sier at det ikke er noe som skjer her, så er det litt sant. Folk er mye hjemme og holder på.
– Er du en bygderomantiker?
– Nei, jeg er vel ikke det. Men jeg er glad i «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Jeg liker folk som holder på med sitt, som får mye ut av noe som ser primitivt ut. Jeg kan kjenne glede over at det ikke skjer så mye. Og jeg liker også folk som er helt A4. Det er jo dem jeg skriver om.
Nede ved Sogndalstrand står små, gamle trehus på rekke og rad. Vi går ut. Tønnesen tar oss med ned i fengselet, som er en liten pub. Der har han stått på scenen utallige ganger. I gata utenfor henger det bilder som Tønnesen har skrevet tekster til. Vi går inn på Sogndalstrand Kulturhotell.
– Er det ikke selveste? Herligheten!
Innehaver Eli Laupstad Omdal kommer ut av kjøkkenet og klemmer Tønnesen.
– Han er så populær! Gjestene har allerede begynt å booke plass til julerevyen. I fjor hadde vi lange ventelister.
Tønnesen sier vi må trekke fra halvparten av det hun sier.
– Her i Dalane er han verdensberømt. Vi er så stolte. Han har hatt en utrolig utvikling. Frank er så folkelig. Ikke noe tull. Folk kjenner seg igjen i absolutt alt.
 Innehaver Omdal vil ikke gi slipp på bygdas store sønn. Hun byr på kaffe og setter seg ned ved bordet. Tønnesen sier det har vært viktig å få herje på scenen her. Det er her han har prøvd ut mange av låtene som har havnet på platene hans.
– Har du tenkt noe mer på Rotary?
Frank Tønnesen smiler, men svarer ikke. Hun fortsetter:
– Vi vil at han skal komme å fortelle om sin suksesshistorie.
 Tønnesen strekker på armene og vrir seg.  
 – Jeg må jo ha et opplegg, noe konkret. Vi får se.
Innehaveren gir seg ikke:
– Han er så treig med å svare! Når han blir verdensstjerne, må vi nok stille oss helt bakerst i køen, sukker Omdal.
De snakker litt om bygda. Omdal mener de bor i verdens navle.
– Det er fort gjort ikke å bli tilfredsstilt her. Man må gjøre noe selv, sier Tønnesen.
Og sånn fortsetter samtalen. Omdal drar på. Tønnesen tar det litt ned. De blir enige om at folk fra stedet er uberegnelige. Det er visstnok helt umulig å vite om folk kommer eller ikke når noe skjer.
– Folk er vel på det jevne her, sier Omdal.
– På det jevne, ja, svarer Tønnesen.

 

Vi kjører tilbake til huset ved elva. På gårdsplassen står bilen til Tønnesen parkert, en Saab 9–3 stasjonsvogn. Tønnesen går inn og setter seg ved kjøkkenbordet. Det har vært en lang dag. Han grubler lenge før han svarer på spørsmålene. Av og til legger han hodet på armene over bordet.
– Jeg får høre fra mange hold at jeg er treig. Jeg må kanskje prøve å bli litt raskere noen ganger. Samtidig synes jeg det er viktig ikke å skynde seg videre. En jeg kjenner bestemte seg for ikke å ha det travelt. Det er en god ting å bestemme seg for.
Vi snakker litt om «Då Runar fekk skabb», en klassisk Tønes-låt der det er vanskelig å skille hva som er humor og hva som er alvor. En kamerat av Tønnesen lo så han grein da han hørte den. Andre synes den bare er trist. Selv heller han mest mot den siste tolkningen.
 – Ja, den ble litt trist. Det er en realistisk sang. Jeg gjorde litt research, det er mange som har skabb. Han som synger har dårlig samvittighet. Sangen handler om en person som folk ikke har vært helt snille mot. Men det blei som det blei, som jeg skriver. Kanskje blir det litt for ofte det, det går for langt med en del ting.
Nå skal han ut på Norgesturné, spille på de største scenene i landet. Han er glad for anerkjennelsen, glad for å ha et publikum. Men han vil også fortsette å opptre på de små scenene.
– Jeg liker egentlig sånne små konserter der det ikke er så mange plakater utenfor lokalet. Jeg blir mer nervøs når folk har kjøpt billett og greier.
Han drømmer ikke om å bli mer populær enn han er nå, er bare glad for at kan holde på, skrive låter og spille konserter.
– Det viktigste er vel å holde på familien, være en god pappa for ungene – passe på at jeg ikke roter meg vekk. Det er et litt klissete svar, men det er jo viktig.
Om han ikke har store drømmer, så er det mye han ser fram til. Nylig satte han opp en uglekasse i skogen utenfor huset. Nå gleder han seg til å se om det kommer ugler i den.
 – Sånt er spennende – på et enkelt og greit vis.

 

5 favoritter

MUSIKK: The Mountain Goats, John Darnielle har laget sangene. Jeg blir så utrolig glad når jeg hører på dette her. Tekstene er så gode at det nesten er skummelt.

FILM: «Into the wild», fantastisk god film som satte meg helt ut. Den handler om en reise Christopher Johnsen McCandless gjorde.

BOK: «Dette er mine gamle dager» av Tore Renberg. Kjenner jeg må lese den om igjen. Voldsom bok, ekte og alvorlig.

MAT: Kjøttsuppe. Det er ikke mye som slår den retten når alt stemmer. Passelig kokte gode grønnsaker, mye sellerirot, poteter og godt kjøtt. Viktig med godt kjøtt.

STED: Haua selvfølgelig. Her har jeg noen viktige ting rundt meg som trumfer en god del av det andre verdener kan trumfe med.