Laila Bokhari er Norges første sikkerhetsrådgiver ved Statsministerens kontor.

En kvinne for kriser

Det heter at man ikke skal gå rundt med katastrofetanker. Men det er nettopp det statssekretær Laila Bokhari er ansatt på Statsministerens kontor for å gjøre.

Ennå er det ikke lett å se at dette rommet er statssekretær Laila Bokharis nye hule her inne på Statsministerens kontor (SMK). Her er det verken familiebilder eller potteplanter, men hun har i alle fall fått opp et stort verdenskart over det lille «besøksbordet» i hjørnet. Hele vår store, vide verden har hun hengende der.

Der er for eksempel London, byen hun ble født i, der er Lillehammer, byen hun vokste opp i. Der er Kent og Amsterdam, studiebyene hennes, der er Jerusalem, hvor hun også studerte en stund. Der er New York, Warszawa, Wien og Geneve hvor hun har bodd. Men kanskje framfor alt: Der er Pakistan, landet faren hennes en gang kom fra og der hun selv bodde i noen barndomsår på 70-tallet, omgitt av mangotrær og appelsinåkre. Og der er de pakistanske byene Sultanabad, der farens filleryefabrikk og jenteskole fortsatt er i full sving, og Faisalabad, der han ble begravet i fjor høst. Men der er også Islamabad, storbyen der Laila Bokhari var ansatt som diplomat ved den norske ambassaden da det smalt i regjeringskvartalet i Oslo 22. juli 2011.

- Vet du, det er fortsatt veldig rart å være her, for grunnen til at statsministeren holder til akkurat her, er jo 22. juli, sier Laila Bokhari etter at vi har fått satt oss ned ved møtebordet med kaffe og Farris.

For selvsagt er ikke SMK lenger på toppen av Høyblokka, men her i Glacisgata, like ved Akershus festning. Hit kom daværende statsminister Jens Stoltenberg etter at hans gamle kontorer var smadret av Anders Behring Breiviks bombe, og hit kom nåværende statsminister Erna Solberg etter valgseieren i høst.

Nå har Solberg håndplukket Laila Bokhari til å bli statssekretær med ansvar for sikkerhet og beredskap her ved SMK, som den første i Norge.

- Hver gang jeg sier til folk at «dette er et fantastisk bygg å være i», så tenker jeg samtidig igjennom hvorfor vi sitter nettopp her, sier Bokhari som vet mer enn de fleste om hva som skjedde i Norge 22. juli, og det på tross av hun satt langt unna, helt borte i Islamabad i Pakistan.

Ikke lenge etter terrorangrepet ble hun kalt hjem for å sitte i 22. juli-kommisjonen, ledet av Alexandra Bech Gjørv. Med sin bakgrunn som statsviter og terrorforsker var Laila Bokhari med på å skrive den knusende rapporten om hvordan den norske beredskapen sviktet den fatale dagen. Noen få år før hadde hun skrevet boken «Hellig vrede» fra farens gamle hjemland, Pakistan, der hun intervjuet radikale islamister. Også hun var redd for at radikale islamister kunne være innblandet i bomben i regjeringskvartalet, men hun visste at andre miljøer ikke kunne utelukkes.

- Det var et sjokk da vi fikk nyhetene fra Norge. Noe av det første jeg tenkte, var: «Jeg håper ikke det er en av oss som står bak». Jeg var bekymret for hva det ville si for Norge. Men så var det jo «en av oss» likevel. Ikke «en av oss», i betydningen at jeg er halvt pakistansk, halvt norsk, men «en av oss» i en mye større betydning: Oss i Norge, vi som samfunn, sier Bokhari.

Hun virker trygg og fortrolig med den store utfordringen hun nå har fått: Å forme den helt nye rollen som ofte er omtalt som «nasjonal sikkerhetsrådgiver» for statsministeren. I kriser, store eller små, blir hun Solbergs nærmeste rådgiver. Hun skal rådgi på samordning og koordinering av den norske beredskapen, enten det er et nytt terrorangrep mot hovedstaden, en flomkatastrofe på Østlandet eller et ras på Vestlandet. Men hun understreker at det konstitusjonelle ansvaret for den norske beredskapen fortsatt ligger under fagstatsrådene, justisministeren og forsvarsministeren. Hun skal bare følge med, samordne og koordinere, bevisstgjøre statsministeren på sikkerhetsutfordringer og kanskje gripe inn hvis en prosess går for sakte.

- Blir du en slags sikkerhetspolitikkens svar på Karl Eirik Schjøtt-Pedersen?

Bokhari trekker på det og ser ganske tvilende ut.

- Det har jeg egentlig ikke noen kommentar til. Han var statsråd, jeg er statssekretær, og min rolle er først og fremst å bidra til å gjøre SMK god på sikkerhetstenkning. Akkurat nå ser jeg på hvordan de har løst denne oppgaven i andre land. Norge har alltid vært annerledes i dette at man har ønsket å beskytte statsministeren for mye av sikkerhetstenkningen. Fagdepartementenes ansvar har stått sterkt. Jeg skal heller ikke rokke ved det ansvaret, men det ene utelukker ikke det andre. Jeg tror SMK blir styrket ved å legge inn dette elementet, sier Bokhari.

- Ville en slik rådgiverstilling på SMK ha gjort en forskjell i krisedagene etter 22. juli?

- Det er lett å være etterpåklok. Det vi skrev i 22. juli-rapporten, var at det på enkelte punkter var klare svikter i samordningen, i sikkerhetskultur, i risikoforståelse og i kommunikasjon. Det var også uklart rolleansvar for hvem som skulle gjøre hva. Bevisstgjøring rundt hvem som har ansvar og viktigheten av samordning er viktig.

Selv har Laila Bokhari stort sett vært lykkelig forskånet for de helt store krisene i livet. Foreldrene hennes, pakistanske Yawar fra Faisalabad og norske Brit fra Lillehammer, møttes gjennom felles venner i London på slutten av 1960-tallet og sørget for en god og harmonisk, om enn omflakkende, oppvekst. De første årene av barndommen hennes greide ikke foreldrene å bestemme seg for hvor de skulle bo. De bodde derfor noen år i tre forskjellige land: England, Pakistan og til slutt Norge.

Laila ble som den eldste født i 1974, og hun var fem år da familien endelig slo seg ned for godt på Lillehammer.

- Jeg hadde jo hele tida snakket norsk med mamma og lillebroren min, men den første dagen på lekeplassen kan jeg huske den lille følelsen av å forstå mesteparten, men ikke riktig alt, liksom, skjønner du hva jeg mener? Men dagen etter der igjen var jeg helt med i leken, sier Bokhari som pleier å si at når faren hennes vant diskusjonen, ble det Pakistan, men når moren vant, ble det Norge. Ble de ikke enige, ble det England.

- Når folk spør meg hvordan slike flerkulturelle ekteskap fungerer, sier jeg: «Finn deg et nøytralt tredjeland». Da har du et slags «fallback»-sted, smiler Bokhari og titter uvilkårlig opp på verdenskartet på veggen, hun også.

- Jeg liker jo både det veldig trygge og kjente, som hytta vår på Lillehammer eller det å gå i Jotunheimen. Det er det jeg har vokst opp med. Men jeg liker også å bli utfordret av det helt ukjente. For noen år siden var jeg for eksempel på ferie i Kambodsja og Vietnam. Selv om jeg har fått reise mye og er vokst opp med mange ulike kulturer, har jeg fortsatt mye å oppleve der ute i verden. Heldigvis, sier Bokhari som flyttet fra Lillehammer som 19-åring.

Moren hennes bor fortsatt på Lillehammer, mens Laila lever alene i leilighet på Frogner. Lillebroren hennes bor sammen med familien sin i Jerusalem, der han jobber for FN.

Hele livet har hun og lillebroren levd i skjær­ingspunktet mellom to kulturer: Norsk mamma, pakistansk pappa. Barndom i Norge, barndom i Pakistan. Norsk med mamma, urdu og engelsk med pappa. Fjellvandring med familien i Pakistan, fjellvandring med deres norske mormor i Jotunheimen. Julefeiring i Norge, id-feiring i Pakistan. Når folk har spurt Bokhari om hun er muslim eller kristen, har hun svart: «Jeg vet ikke. Men jeg tror på en Gud.»

- Jeg har vært heldig som har hatt to sterke og flotte foreldre - moren min som minnet meg om det nære og trygge, faren min som har vært denne visjonære og internasjonalt orienterte figuren som alltid sa: «Laila, du kan bli hva du vil! Du må tro på deg selv», sier Bokhari som i fjor høst fulgte farens kiste hjem til Pakistan, sammen med moren og broren. Det ble en reise som både var god og vond.

- Han fikk kreft seks måneder før han døde i september i fjor. Det er kanskje noe av det mest forferdelige jeg har vært med på i mitt liv, det å miste en som du har stått så nær. Men jeg har vært heldig som har hatt en farsfigur som har vært veldig til stede. Jeg vet at det ikke er alle som har det. Derfor er jeg enormt glad for det han har vært for meg og mange andre. Jeg så heller aldri faren min ordentlig gammel, det var først de siste to ukene det gikk veldig nedover med ham. Så jeg husker ham som den spreke, visjonære, modige og flotte faren min. Han var en forretningsmann med et stort hjerte og den største feministen jeg kjenner til. Jenter og utdanning var noe han virkelig brant for, det gjør jeg også, sier Bokhari som sies å være lik sin far av type. Begge målrettede, med stor selvtillit, og med en ubendig ståpåvilje.

For Yawar Bokhari fikk utrettet mye i livet. Fra han kom som den aller første pakistaneren på Lillehammer fra England på 70-tallet og slet med å komme inn på arbeidsmarkedet, til tross for sin høye utdannelse, til han til slutt sto igjen som en vellykket forretningsmann med produksjon av filleryer i Pakistan for salg i Norge og Sverige. Men aller mest kjent er han fordi han ved siden av filleryefabrikken også startet gratis skole for arbeidernes barn, med særlig vekt på jenters utdanning. Skolen er i full drift den dag i dag, og Laila Bokhari og broren har arvet ansvaret for skolen, som er kalt opp etter dem: Laila and Amar School and College for Girls. Faren sa en gang med et smil i et intervju at han helt bevisst kalte opp skolen etter ungene, for at de ikke skulle se sitt snitt til å «snike» seg unna ansvaret når han en dag ble borte.

- Ja, han, var smart der, ikke sant? smiler Laila Bokhari.

- Vanskelig å overse noe som bærer ditt navn?

- Ja, det kan du si. Nå er det også et bibliotek der nede som er oppkalt etter meg. The Laila Library! Det er liksom Deichman og så er det meg, sier Bokhari som har trukket seg tilbake fra denne virksomheten nå som hun arbeider for regjeringen.

Akkurat nå er det broren Amar som har hovedansvaret for å følge opp skolen, men dette skal være et felles ansvar også i framtida. Laila og broren har ellers alltid vært spesielt nært knyttet til hverandre, mye fordi de delte dette spesielle, flerkulturelle livet. Da de vokste opp, var hun den stille, litt beskjedne jenta som leste mye, mens broren var mer vilter og utadvendt. I dag er Laila den sosialt mest aktive av de to, som elsker vertinnerollen og det å invitere venner hjem. Hun har også en egen glede av å føre sammen venner og bekjente som ikke har truffet hverandre fra før. Drar hun på en konferanse i utlandet, gjør hun gjerne en sosial happening ut av det. Hun sporer opp gamle venner, som hun har i mange land, fordi hun har flakket så mye rundt. Det skal være mye energi, liv og røre rundt Laila Bokhari.

I ungdommen var det dessuten broren som var politisk aktiv, blant annet i Rød Ungdom og i EU-kampen. Søsteren var også samfunnsinteressert, men engasjerte seg mer i organisasjoner av typen Amnesty International. Derfor er det jo litt pussig at broren nå er den som jobber for FN i Jerusalem, mens Laila Bokhari er blitt politiker i den nye Høyre/Frp-regjeringen. Det ligger likevel i kortene at Erna Solberg først og fremst hentet inn Bokhari på grunn av hennes faglige kompetanse på utenriks- og sikkerhetsområdet, og ikke fordi hun har vært en trofast partisliter i Høyre. Tvert imot var Bokhari tidligere medlem i Ap, og hun meldte seg ikke inn i Høyre før etter valget i høst. Det fikk Stavanger Aftenblad til syrlig å bemerke: «Ap-medlem Laila Bokhari meldte seg inn i Høyre dagen etter valget og ble statssekretær. Ny idé og bedre løsning for en som vil opp og fram.»

- Ja, jeg meldte meg inn etter valget, men før jeg fikk tilbud om å bli statssekretær. I år var vi mange som gikk fra Ap til Høyre. Og når det gjelder mine felt, utenriks- og sikkerhetspolitikk, er det ikke så stor forskjell på de to partiene Ap og Høyre. Denne gangen ønsket jeg en forandring, og jeg ville gjerne være med på regjeringens satsing på sikkerhet og beredskap, sier Bokhari, som stadig passer på å nevne regjeringens nye handlingsplan for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme, som legges fram i 2014. Dette er noe hun har greie på og ønsker å jobbe mye med. I arbeidet med boken «Hellig vrede» dro hun ut ved «fronten» i grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan og intervjuet radikaliserte muslimer, noen av dem potensielle terrorister. Få vet mer om hvordan de tenker enn Laila Bokhari. Men Bokhari har også gransket den såkalte «homegrown terrorism», unge, annengenerasjons innvandrere vokst opp i Europa, som dem som sto bak terroren i London i 2004.

- Jeg ble spurt en gang etter et foredrag: «Kunne det vært din egen bror, Bokhari?» Og jeg mener jo at det kunne vært min egen bror som ble radikalisert. Men min bror hadde muligheter som gjorde at han ikke gikk den veien. Han hadde folk rundt seg som var gode motkrefter og søkte seg mot lokalpolitikken og idretten. Vi hadde gode foreldre, og han fant sin plass i samfunnet. Alle, og særlig sårbar ungdom, trenger å bli sett. En viktig del av et samfunns beredskap er at vi alle «ser» dem som ikke finner sin plass og griper dem før de faller utenfor, mener Bokhari, som ennå kan huske sin barndoms Pakistan slik det var før landet ble kjent som et arnested for terrorister. Da det ennå bare var et familiested, med mangotrær og appelsinåkre og med bestemor i hagen, omgitt av sjasminblomster. Bokhari kan fortsatt huske familiens biltur opp til Khyberpasset våren 1979, på grensen mellom Pakistan og Afghanistan. Noen måneder senere så hun på TV at sovjetiske soldater invaderte Afghanistan, mens de fortvilte krigsflyktningene kom over det samme passet. Invasjonen ble vendepunktet for en region som i tiårene framover skulle måtte slite med krig og terrorgrupper. Afghanistan-invasjonen er av de første verdensbegivenhetene Laila Bokhari husker i livet. Noen tiår senere skulle hun bli kjent som utenriks- og «terrorekspert» i media og på TV, etter al-Qaidas terrorangrep 11. september.

Men den aller første gangen Laila Bokhari var i media, var i september 1988. Da var hun 14 år og en av to ungdomsskolejenter som gikk rundt i Storgata på Lillehammer for å spørre om de var for eller imot at byen nettopp hadde fått OL. Begge lot seg intervjue av Aftenposten. Og gjett hva: Det var et klart flertall for.

hanne.mauno@dagsavisen.no

 

5 favoritter

MUSIKK: Liker mye forskjellig. 
Er vokst opp med både tradisjonell norsk og pakistansk musikk, klassisk og jazz.

FILM: Jeg er glad i politiske dokumentarer, men jeg må jo også nevne TV-serien «Lilyhammer»!

BOK: Akkurat nå leser jeg Trude Lorentzens «Mysteriet mamma». Kjempesterkt om hva foreldrerollen betyr.

MAT: Glad i libanesisk og palestinsk mat.

STED: Her sier jeg Lillehammer-fjellene, og generelt Jotunheimen.