Seriegründer Idar Vollvik med sin dansepartner Anette Stokke i TV-programmet "Skal vi danse?".

En annen dans

Det svinger rundt Idar Vollvik igjen. Vi snakker ikke om aksjer og obligasjoner, men quickstep og rumba.

Portrettet

Idar Vollvik, seriegründer og tidligere milliardær er brun og blid. Han har mobiltelefonen på øret, PC-en under armen og er iført lyseblå vestkant-skjorte og mørkeblå jeans. Det er lett å tenke at der står en mann som ikke har en eneste bekymring i livet. Sånn er det ikke. Idar Vollvik har bare lært seg kunsten å rå-fokusere på den oppgaven han skal løse i øyeblikket. Akkurat nå er det dans. Han gir telefonen til assistenten som er to skritt bak.

- Jeg er itj akkurat no’ naturtalent, nei, sier han og legger ut om beinharde øvingsøkter med kosteskaft stukket inn i trøya bak for å få den rette posituren, og om sin superflinke dansepartner Anette Stokke.

 

Å aldri gi opp. Det er en egenskap som kjennetegner Idar Vollvik. Det har ikke alltid vært like lett. Det var på våren i år at han takket ja til å være med i høstens utgave av TV 2s «Skal vi danse». Ikke lenge etterpå opplevde han å miste sin 26 år gamle sønn. Han ville trekke seg fra programmet, men ble rådet av sine nærmeste til å fortsette. TV 2 stilte med dansepartner og treningslokale i Bergen der han bor, og nylig uttalte Vollvik til Bergens Tidende at treningen er blitt et positivt innslag, nærmest som terapi i hverdagen, i en særdeles vanskelig periode av livet.

Den litt stive debuten skjedde forrige lørdag. Da skred den omstridte eksmilliardæren over parketten til det ironiske låtvalget «Nothing left but to dance» - man har da humor, for fanken. En litt strakbeint cha-cha-cha, mente dommerne. Cubanske rytmer ligger tydeligvis ikke helt i Vollvik og hans hoftepartis gate. Så i kveld er det full skjerpings.

- Jeg trodde dere trøndere var vant til dans på lokalet?

- Ja, det er riktig, det! Jeg har vært mye på fest på lokalet, sier Vollvik, tar plass i sofaen på Etoile bar og avslører at opp gjennom årene både har sunget i kor og at han spiller en rekke instrumenter.

- Jeg var bare 13 år da jeg begynte i et spellemannslag. Vi spilte til dans, og det gikk i all slags gammeldans, reinlender, pols, polka, vals og dermed lærte jeg å danse også.

Foreldrene hans var visst ikke var udelt happy for at den unge Idar Harry debuterte i selskapslivet før han var blitt ordentlig tørr bak ørene.

- Dra på fest skulle du egentlig ikke gjøre før du var blitt konfirmert. Men min far hadde en løsning på alt. Han laga en egen blanding av cola og en slags hjemmebrent med veldig lav alkoholprosent som han helte over på colaflasker, puttet i en kork og sendte med meg. Det kan ikke ha vært mer i styrke i den blandingen enn i en Munkholm, men vitsen var at det skulle lukte alkohol. Så når andre kom og bydde meg kunne jeg si: «Nei takk, jeg har selv». Far var street smart på sin måte.

I barndomshjemmet i Roan i Sør-Trøndelag var det tynt med penger, men desto mer hjertevarme. Som yngstemann i en søskenflokk på åtte ble Idar Vollvik bortskjemt, men hevder selv at det kun var på den gode måten.

- Jeg har egentlig fra jeg var bitte liten vært en villstyring og er blitt overøst med mye oppmerksomhet og kjærlighet fra alle mine søsken. Vi hadde lite penger, jeg arvet stort sett alt av klær. Men vi hadde det trygt og godt i et miljø der det var enormt mye humor og varme, og ikke minst mye musikk. Halve familien spilte eller sang, det var alltid mye liv hjemme. I tillegg var det langt mellom husene, så når folk kom på besøk lå de gjerne over. Det var alltid fullt hus hjemme. Alltid.

Vollvikenergien hevder han er en del av morsarven.

- Hun var familiens glupe hode, og selv om faderen jobbet grusomt mye hadde moder’n en helt annen smartness. Hun fødte åtte barn og jeg tør påstå at ingen av oss er i nærheten av å være så smarte som henne. Mor har vi mye å takke for.

- Er det sant at du bestemte deg for å bli børsmegler da du var bare åtte pr gammel?

- Ja! Jeg så mye på TV og ble veldig fascinert av det fancy livet i London og New York, gutta på Wall Street slik de ble framstilt på film. Det var en stor kontrast til hvor jeg befant meg, for å si det sånn. De levde så fasjonabelt med høyt tempo, raske biler, fine damer og masse spenning. Det tiltalte meg sterkt.

 

Snart så han muligheter overalt. Som når fiskerne i Roan pleide kaste pigghå over bord fordi det var en ufisk. Da unge Vollvik oppdaget at han kunne selge pigghåen til kinesiske turister gjorde han en liten forretning ut av det, i tillegg til å guide besøkende til de beste fiskeplassene i Roan. Faren, Ingvald Vollvik, var sjarkfisker og ville at yngstesønnen skulle følge i hans fotspor Som 15-åring prøvde Idar seg ett år som yrkesfisker, men han hadde mer lyst til å drive business.

- Jeg var fast bestemt på at jeg ville ut i verden og jobbe meg opp. Da jeg var sytten hadde jeg skaffet både egen bil, leilighet og masse penger.

- Hva var din første jobb utenom fisket?

- Det var i en bokhandel, faktisk. Jeg jobbet på lageret, og var en slags alt mulig-mann - litt bud, litt ryddegutt, litt lagersjef. I matpausene sto jeg på gata og solgte leksikon på provisjon, og det tjente jeg langt bedre på. Jeg kunne levd utrolig godt som selger, det var big bonus på Gyldendals samlede kan jeg love deg. Men jeg var ikke motivert for det.

- Er du en sånn fyr som kan selge sand i Sahara?

- Ja, sier han uten å blunke.

- Men jeg liker å selge ting jeg selv kan stå for og ville kjøpt selv. Bra produkter.

- Hva er hemmeligheten?

- Jeg likte å flørt med kundan, vettu. Teknikken var en god åpningsreplikk. Når det kom en halv-busy frue så prikket jeg henne på skulderen og spurte: «Unnskyld frue har De tid ett par timer?». Da ble det gjerne litt latter, sier han og slår ut med hendene som forklaring: - Flørt og toill! Salg handler om stemning, tillit og relasjonsbygging.

 

Tellerskrittene mot toppen startet med mobiltelefonselskapet Chess som han startet i 2003. I november 2004 kjøpte han opp selskapet Sense fra Reitangruppen. I boka «Idar Vollvik om PR» forteller hans tidligere PR-rådgiver Trond Albert Skjelbred om Vollviks vidunderlige medietekke og hvordan han sjarmerte et samlet pressekorps i Oslo da han skulle annonsere oppkjøpet: Pressekonferansen var berammet til klokka 11.00. Etter en fuktig aften på byen kvelden i forveien, våknet Idar Vollvik klokka 05.00 i en stol på Smuget, vekket av Nils Arne Eggen som sto på bordet ved siden av og sang mens Elin Tvedt svinset rundt. Vollvik, som alltid har vært fan av Eggen, måtte klype seg i armen, og tenkte at nei nå var det dags å komme seg til sengs. På hotellrommet på Grand sloknet han på sengen med dressen på. Klokka 09.00 var det ikke mulig å oppnå kontakt med mobilabonnenten. En medarbeider skjønte tegningen og gikk opp på hotellrommet hans, etter noen slurker cola og litt iskaldt vann i ansiktet klarnet Vollvik til, akkurat tidsnok til å møte pressen. En snau time senere smilte han i blitzregnet og var, ifølge sin PR-mann, i storform. En wonderboy var født.

I Chess-perioden ble det jobbet hardt med markedsføringen av Idar Vollvik som den likandes og blide trønderen som fant på vanvittige sprell. En karismatisk Askeladd som lot seg inspirere av briten Richard Branson og kjøpte luftballong og verdens dyreste sportsbil, betalte depositum på ferietur til verdensrommet og lot seg intervjue i narkose fra tannlegestolen. I 2005 adopterte han en brasiliansk krokodille som var blitt funnet av politiet i en leilighet på Ulven i Oslo. Vollvik la inn bud, kjøpte reptilen og donerte den til akvariet i Bergen, der den fikk navnet Ida og førte til doble besøkstall.

- Mye av dette regisserte jeg selv for å skape blest i mediene. Jeg syns det var fornuftig å bruke en halv million på en krokodille og få PR for 20 millioner tilbake. Ja ja ja, det betalte seg gitt. Kan vi gjøre en god gjerning og samtidig tjene penger, synes jeg det er en fin ting. Sånn tenker jeg faktisk hver dag.

- Dette mediesirkuset tok helt av?

- Det gjorde nok det. Jeg har alltid vært en gutt med store drømmer. Men ja, det tok av. Klart det.

- Hvordan synes du selv du taklet den enorme framgangen?

- Det var litt surrealistisk, ja. Men før Chess-tida hadde jeg vært med og bygget opp ett par telekjeder, hatt import av telefoner og drevet Norges største teleservicelaboratorium. Jeg hadde i det hele tatt gjort ganske mye. Med Chess ble reisen så hektisk at jeg ikke rakk å se ut av vinduet, eller kjenne på suksessen. Alt var bare gøy, og det skjedde fort. Jeg mener - en milliard, det bruker jo folk gjerne generasjoner på å opparbeide seg. Jeg brukte tre år, sier Vollvik. Som brukte enda kortere tid på å bruke dem opp.

 

I ettertid har Vollviks medieklovnerier havnet i flere lærebøker om markedsføring, to av dem ført i pennen av tidligere PR-rådgivere. Behovet for å briljere med egen fortreffelighet i å skaffe oppslag og samtidig harselere over mangelsykdommene til norske journalister, kombinert med trangen til å fortelle «den gode PR-historien», er åpenbart grenseløs. I 2005 solgte han Chess til TeliaSonera, og sto igjen med en milliard på konto. Han rundet av med å takke norsk presse for godt samarbeid.

- Det var helt oppriktig ment fra min side og ikke sagt i ond mening, sier Vollvik alvorlig, og setter tennene i en kylling-wrap.

- Jeg syns stort sett journalister er bra folk og mange er blitt så gode venner at de ikke skriver om meg lenger fordi det blir uetisk.

 

Som nybakt milliardær flyttet han med familien til en luksusvilla i Marbella i Spania, og levde herrens glade dager med superstjerner som Mick Jagger, Sting og prins Fahd i nabolaget. Det ble kvalitetstid ved bassenget og på Vollviks digre luksusyacht, og familien reiste på opplevelsesturer til Afrika annenhver helg slik andre folk drar på hytta.

- Vi levde rett og slett et Hollywood-liv i to-tre år. Alt det var fantastisk, slik jeg hadde drømt om i hele oppveksten.

Likevel var det noe som ikke stemte for Idar Vollvik.

- Jeg sto opp om morgenen og hadde ingen bekymringer eller andre utfordringer enn hvilken shorts jeg skulle ta på. Eller hvor mange veps jeg klarte å fange med hov. Jeg hadde mistet det som var og fortsatt er en av de største gledene i livet mitt, nemlig å jobbe og løse problemer. Det gjorde at jeg på sett og vis kjedet meg. Jeg har alltid skapt noe, tjent penger, eller tapt for den saks skyld. Men det har gitt en mening med livet. Og det var i denne kjedsommeligheten jeg begynte med aksjetrading, noe som mildt sagt var en tabbe. Jeg ble en såkalt daytrader, sier han.

- Så på en måte var det de egenskapene som gjorde deg rik som også gjorde deg fattig?

- Definitivt. Det er tatt helt på kornet. Jeg gir nemlig aldri opp, det var bare at nå hadde jeg gitt meg i kast med noe jeg ikke hadde peiling på. Jeg så jo at pengene rant ut, men tenkte at i morgen snur det, sier han og legger til:

- Bare så det er sagt: å handle aksjer er noe jeg gjerne anbefaler folk å gjøre. Men daytrading? Det er noe helt annet og må ikke forveksles. Å kjøpe for en milliard og selge for en milliard samme dag, gjerne bare med noen timers mellomrom - da er du blodspekulant. Gambler. Og du skal være mektig kynisk for å kunne utøve den rollen, noe som egentlig ikke passer min personlighet i det hele tatt.

Han ble intervjuet av finanskanalen CNBC og var coverboy på finanstidsskriftet Trader Monthly som sendte fotograf og stylist fra USA for å fotografere den fryktløse norske spekulanten som trosset alle råd og var i ferd med å handle seg ut i en historisk gjeldskrise.

- De hadde med seg klokker, briller, skjorter og gud vet hva for å ta to bilder. Bildene ble fine, jeg har regna ut at de må ha kostet dem sikkert 250.000 å ta, Men, jeg har aldri orket å bruke dem til noe. De er liksom så...så sleske,så glatte, sier Vollvik og innrømmer i samme slengen at han i denne tida også fikk fanbrev fra hele verden.

- Husk jeg handla for 236 milliarder kroner på ett år.

- Ble du stormannsgal?

- Garantert. Blir du ikke det, er det noe merkelig med deg. Alt skjedde så fort. Da jeg omsider fikk smake på nedturen oppdaget jeg at en av de gode tingene med den erfaringen var at jeg ble kvitt nykkene. Det er det ikke alle som er så heldige å få oppleve.

- Heldig? Hallo! Det er vel litt artigere å være rik enn å være blakk?

- Det er klart at det er trasig å være blakk. En ting er å være blakk, en helt annen ting å være blakk helt aleine. Men, det er ille å være rik og aleine også. Aleine, det er nok det verste av alt.

- Hvordan tror du det har vært å være gift med Idar Vollvik?

- Mye av dette skjermet jeg familien for. Jeg tok aldri med mediene hjem. Datteren min Lisa på 18 hilste på en pressefotograf for andre gang i sitt liv i går.

- Men visste ikke kona di at du drev og sølte bort hele formuen?

- Jo. Hun skjønte fort at det gikk feil vei. Men verken hun eller jeg fattet hvor ille det virkelig var før det var for seint. Hun har kjent meg i mange år og visste at jeg har evnen til å lande på beina. Jeg var lutfattig da vi møttes, så jeg vet i alle fall at hun ikke tok meg for pengenes skyld, at det må ha vært utseendet, smiler han.

- Fra spøk til alvor, vi har hatt det gnistrende artig sammen fra dag én, og har det fremdeles. Anita var med og jobbet i en del av firmaene mine, hun visste at pengene var og er et middel. Selvsagt er det trasig når det er så skrapa at vi ligger bakpå med skolepenger og fremdeles skylder vi folk penger. Men hun har aldri truet med å gå fra meg på grunn av det. Jeg tror vi har vokst oss like.

- Det er din store kjærligheten?

- Ja. Jeg har aldri vært så forelska i noen som jeg har vært hu Anita. Og det er jeg fremdeles.

 

I dag driver Idar Vollvik nettbutikk og har som mål å bli verdens beste, selvfølgelig. Derfor fryder han seg når han kan følge kundenes aktiviteter på PC-en. Bare i løpet av denne samtalen har han solgt opptil flere parkdresser, regnjakker, iskremmaskiner og terassemøbler. Forretningene går - med andre ord - likar no. For tre år siden hadde han 300 millioner kroner igjen i gjeld. I dag anslår han restgjelden til å ligge på rundt 20 millioner. Men, tvangssalg av eiendom og utålmodige kreditorer er ord som fører med seg skam. Alt den økonomiske galskapen har kostet Idar Vollvik som menneske får vi neppe vite.

- Tap av penger fører med seg tap av ansikt?

- Ja, og det er mye verre enn pengene, helt klart. Nettopp stoltheten gjør at mange ikke orker mer. Og da syns jeg omgivelsene også har et lite ansvar selv om det største ansvaret selvsagt er ditt eget.

- Du må da ha deppet litt over å ha surret bort en milliard?

- Nei. Jeg har forståelse for at andre kan bli depressive og isolere seg, men for meg har det aldri vært et tema. Jeg har beholdt de samme vennene da jeg var rik som da jeg var fattig. Ekte venner forandrer seg ikke.

- Er det noe du angrer på i livet?

- Nei. Med tida er jeg selvsagt blitt mer reflektert og jeg er langt mer forsiktig med hva jeg signerer på nå enn før. Og jeg gidder ikke holde på med samme pressekjøret som tidligere. Men jeg går ikke rundt og angrer, sier han og betror oss at han stortrives som krambodsjef.

- Akkurat som Bør Børson, mitt store forbilde, sier han og forteller at han har sett filmen over hundre ganger.

- Men du har vel aldri tent på sigarer med tusenlapper?

- Kan du itj spør om noe annet, nå når vi har det så hyggelig?

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

 

5 favoritter

MUSIKK: Sanger som inneholder gode og vakre melodier. Michael Jackson er en av mine favoritter.

FILM: «Bør Børson jr». Den har jeg sett sikkert 100 ganger.

BOK: Det gamle testamentet. Leste mye i det som ung, fantastiske historier.

MAT: Liker spesielt fisk og sjømat.

STED: Norge. Men helt umulig å trekke fram én enkelt plass i det vakre landet vårt.