Portrett

– Det er helt jævlig. Jeg prøver å ikke velte meg i sorg

Halve familien begikk selvmord. Hvordan lever man videre etter så mye død?

Bilde 1 av 2

Jeg ser henne gjennom vinduet på nabolagskafeen Laundromat. Svartkledd. Rolig spaserende nedover gata. Overraskende rolig i grunnen. Cecilie Ramona Kåss Furuseth (34) er over tretti minutter forsinka til intervjuet.

– Beklager, det er litt mye trøkk for tida. Det er helt overveldende.

Etter at serien «Sinnssykt», der Cecilie er programleder, ble sluppet på NRKs nettsider, har det nærmest vært en fulltidsjobb å svare alle. Det er meldinger nonstop. Folk takker henne, og noen vil gjerne dele sin egen historie. Det er mange av oss som sliter her ute. Selv er Cecilie bipolar. Unnskyld, hun har en bipolar lidelse. Det siste er viktig.

Les også: Mistet broren i selvmord: – Han gikk under radaren. Han var litt ensom, men det var det.

Cecilie Ramona Kåss Furuseth har valgt å snakke om hvordan hun har det. Lenge holdt hun det hemmelig. Foto: Hilde Unosen

Cecilie Ramona Kåss Furuseth har valgt å snakke om hvordan hun har det. Lenge holdt hun det hemmelig. Foto: Hilde Unosen

Det har gått fire uker siden Cecilie postet en statusoppdatering på Facebook.

«Jeg har møtt fem fantastiske mennesker i løpet av de siste året som jeg har blitt skikkelig glad i».

Det er en reklame for programmet, som hun har jobbet med i hele høst. Fem unge mennesker forteller sin historie om å leve med ulike typer psykisk sykdom. Men det er også noe dypt personlig. Hun legger ut en link på P3.no: «Cecilie Ramona Kåss Furuseth har en diagnose, men har holdt den skjult».

– Hvorfor valgte du å stå fram nå?

– Jeg kunne ikke lage denne serien uten at jeg også snakket om meg selv, når jeg sitter på de erfaringene jeg gjør. Men det tok tid å komme dit. Jeg snakket med psykologen min om det. Var jeg sterk nok? Og nå var det riktig å dele det.

250.000 har trykket på den linken.

Hun er livredd for å bli sykdommen sin. Det er kanskje derfor hun har holdt den skjult for omverdenen så lenge.

Men først. Cecilie er selverklært nerd. Hun er gamer, liker å ri rundt på en virtuell hest og skyte folk. Liker stripete gensere. Såpass glad i rett hår at rettetang ikke er nok, hun kjører på med antipermanent et par ganger i året. Det koster en del, 3.500 kroner for å være nøyaktig, men da holder den bolleklipp-aktige frisyren seg på plass, til og med i fuktig vær. Hun påstår hun har «resting bitch face» det betyr at man ser sur ut når man ikke smiler. Det har hun visst arvet fra faren. Er ekstremt glad i søtsaker, hun synes det er helt sykt at venner kan ha ei godteskål stående framme, eller sjokolade liggende på lur i skapet. Søtsuget har hun arvet fra moren sin. Det også.

Cecilie er Ramona fra programduoen «Ramona og Siggen» på P3. Hun la Ramona til døpenavnet som 19-åring, hun var så fan av bandet Ramones. Hun er også Lillebolla, det kallenavnet har hun fått fra storesøstera si – Else Kåss Furuseth. Det var Else som åpnet opp for å snakke om familietragedien. Fra scenen har Else fortalt om både moren og brorens selvmord, i forestillingen «Kondolerer», en komedie om selvmord. Den bidro til at hun fikk tildelt Wenche Foss’ Ærespris i 2012. Men akkurat nå handler alt om lillesøster Cecilie. Og litt om hennes bipolare diagnose. Den som hun har holdt skjult i mange år. Det er i grunnen nok hemmeligheter nå.

– Det kan ikke bli for mye åpenhet, konstaterer Cecilie.

Les også: – Jeg har fått mye kjeft. men jeg har aldri sett på dette som en uriaspost

Hun har tatt musikken av øret, det går bare i rap om dagen – det er nytt oppheng, hun får sånne oppheng fra tid til annen – og har slått seg ned på den ledige siden av bordet. Beklager på nytt at Dagsavisen allerede har sittet her en halvtimes tid, synes det er litt flaut. Det var Cecilie som foreslo kafeen på Bislett, hun bor rett oppi gata i Elses gamle leilighet, og det er også relativt kort vei fra jobben på Marienlyst, ganske nøyaktig en femten minutters spasertur. Kanskje litt mer akkurat nå, hun har pådratt seg noen heftige gnagsår i møte med de nye Vans-sneakersene. I hvert fall hadde hun et møte som trakk ut, Cecilie og Else skal jobbe i Reiseradioen for tredje sommer på rad. Ting må planlegges og søstrenes kalendere samkjøres. I tillegg har Cecilie fått eget kontor, i første etasje i P1-redaksjonen. Det synes hun er såpass hyggelig at hun driver og inviterer den ene kollegaen etter den andre inn på kaffe, og stort sett hele dagen har gått med på å slarve med de gamle P3-kollegene som holder til to etasjer over.

Det er langt fra Marienlyst til Jessheim på 90-tallet. Cecilie vokser opp i det hun karakteriserer som en nokså vanlig familie. Far, mor, storebror Lars Kristian, storesøster Else. De er sju og fire år eldre. Cecilie er hestejente, hun har hesteplakater over hele rommet. Spiller klarinett i korpset, storesøster Else spiller saksofon. Lars Kristian spiller piano hjemme. Lars Kristian er kul. Cecilie er ikke det, men hun har venner. Gode nerdevenner.

– Jeg var glad, ting gikk fint.

Far er lege. Mor er syk. Veldig tydelig syk. Cecilie husker henne som en av og på-mor. Til tider helt fraværende. Ikke bare mentalt, i mange perioder var hun også innlagt. Så kom hun hjem igjen. Dette ble holdt skjult for verden utenfor.

– Det er ikke så lurt å holde sånn hemmelig.

Noen måneder før Cecilie skal feire sin åttende fødselsdag, forsvinner moren. Cecilie husker at det var dramatisk, at det var veldig mange voksne som lette etter henne.

Hun blir funnet på hytta. Moren har tatt sitt eget liv.

Neste dag vil Cecilie gå på skolen som vanlig.

– Vi satt i en ring på gulvet i klasserommet, akkurat som da det var kosetime. Så skulle læreren snakke om at moren til Cecilie var død. Jeg tror jeg bare satt og fniste med venninnene mine, jeg klarte ikke ta det innover meg i det hele tatt.

Kanskje det var derfor alt ble så mørkt sju år senere. Cecilie er blitt 15 år, hun skal på språkreise til Malta denne sommeren, men klarer ikke lenger stå opp av senga. Hun sender melding til venninna om at hun ikke kan bli med likevel, hun tror hun har fått en depresjon. Mange år og hundrevis av terapitimer senere, skal hun få diagnosen bipolar 2. Det er den «lette» versjonen, hvis man kan kalle det det. Før i tida ble man kalt manisk-depressiv. Sykdommen er preget av svingninger mellom depressive perioder og mani, eller hypomani hvis tilstanden er mildere.

– Du føler deg rimelig fet. Alle de kritiske tankene blir borte. Du flyter – før det går over.

Felles for de to sykdommene er depresjonene.

Hva er arv, og hva er miljø? Cecilie har ikke noe klart svar.

– Jeg er arvelig disponert, jeg har arvet en sårbarhet. Men det er ikke dermed sagt at mine eventuelle fremtidige barn garantert vil bli bipolare.

Det som er sikkert er at noen familier har en overvekt av psykisk sykdom.

Det er to syke ungdommer i familien Kåss Furuseth. Faren har i ettertid beskrevet tida som et rent helvete. For samtidig som Cecilie ligger hjemme i stummende mørke, er storebror Lars Kristian en tikkende bombe. Første gang han prøvde å ta selvmord, gikk Cecilie på ungdomsskolen.

– Det lå alltid i bakhuet, hele familien var konstant bekymra. Han hadde åpnet opp om at han ville dø.

###

Storebror: -  Lars Kristian var den mest fantastiske og smarteste jeg noen gang har kjent, sier Cecilie. Her er han 15 år. Han ble 31. Foto: Privat

Verdens feteste fyr, dritkjekk og sjarmerende. Utad en veldig vellykka type.

Da Cecilie var 25 år tok han livet sitt, han også. Det var ikke plass til flere selvmord i denne familien.

Så hun sa ingenting om egne selvmordstanker. Heller ikke da hun var på «Trygdekontoret» for tre år siden, hos Thomas Seltzer med faren og Else for å snakke om selvmord.

– Jeg skammet meg sånn over det. Jeg kunne ikke belemre dem med sånne tanker. Det var det ikke plass til.

Tjueårene hennes ble mer eller mindre kasta bort på å ha det jævlig. Fra Cecilie flytta hjemmefra som tjueåring, og i åtte år framover hadde hun det stort sett ikke bra. Hullene i CV-en er studier som ble startet og forlatt. Hun fikk ikke til en dritt. Klarte ikke fullføre noen ting. Følte seg totalt mislykka.

– Hvis det er noe jeg har lært av det, så er det å leve mer verdistyrt enn målstyrt. Da er det ikke krise om du slutter på et studie, det er viktigere å ha det bra. Jeg skamma meg sånn, fordi jeg slutta på studiet fordi jeg hadde lyst til å dø.

Hun har noe viktig å legge til.

– Det er vanlig å ha selvmordstanker. Det betyr ikke at du kommer til å ta livet ditt. Men det er ekkelt å tenke på, at mange sitter der helt alene, uten noe nettverk. Kanskje de har fått utskrevet antidepressiva, som har selvmordstanker som bivirkning. Og så sitter de der uten å få hjelp. Det er trist, og det er for dårlig.

Hun vet selv at hun var heldig som kom i behandling raskt. Faren er lege, og hun som ble stemoren hennes, jobbet i barne- og ungdomspsykiatrien. Cecilie gikk sammenhengende i terapi i fjorten år.

– Det var dritviktig. Det tar ofte lang tid å bli bedre. At folk ikke får den hjelpen de trenger, det er frustrerende. Det var ikke medisinene som gjorde meg frisk, men terapien.

Hun sier hun er verdens største fan av terapi.

– Forfatter Roy Jacobsen ble tatt med til Frognerparken hver uke som barn, moren hans skulle til «tannlegen» i nærheten. Else sa hun gikk på trening, du sa du gikk på jazzballett. Hvorfor kan man ikke bare si at man går til psykolog?

– Psykisk sykdom blir oppfattet som et tegn på svakhet. Og så ligger det noe personlig i det. Det er så mange fordommer. Og det er veldig vanskelig å forstå, hvis du ikke har det sånn selv. Folk trenger mer kunnskap.

Hun tror aldri det kan bli for mye åpenhet rundt psykisk sykdom.

– Man blir aldri utsnakka om dette tema, man blir aldri ferdig med det. Men man må tenke, hvor mye åpenhet er bra for meg? Sosiale medier kan være giftig, det er ikke sikkert du trenger å dele alt der. Men at noen du stoler på vet, det er viktig.

Storesøster Else visste. Forrige uke satt hun sammen med Cecilie i sofaen på «God Morgen Norge» og fortalte at hun hadde vært redd for at Cecilie ikke skulle få et bra liv.

– Hun passer på deg?

– Ja. Hun er en trygghet, en som vil meg vel. Det hadde vært rart om hun ikke var redd. Veldig lenge hadde jeg det ikke bra.

– Hvordan har du det i dag?

– Akkurat nå har jeg har det bra. Jeg har vært stabil i flere år. Det var tungt i 2017, da jeg bestemte meg for å lage denne serien, og det var tungt i høst da jeg holdt på å spille den inn. Nå prøver jeg å nyte den gode tida, men jeg tenker jo at på et eller annet tidspunkt skal det krasje. Og jeg blir litt frynsete av all oppmerksomheten. Men ikke alt er sykdom, noe er også bare livet.

Sånn som at hun gråt på bakrommet før opptaket til forrige ukes «Nytt på nytt». Cecilie var gjest sammen med Herborg Kråkevik. Hun gruet seg så mye at det var som å ha fylleangst, influensa og omgangssjuke på en gang.

– Jeg synes det var helt forferdelig. Både før, underveis og etterpå. Jeg ville bare reise meg å gå.

– Hvorfor sa du ja, da?

– De sa det var så få kvinner som stilte på kort varsel.

Hun hadde med sin egen heiagjeng, og husket på å smile hele tida. «Resting bitch face» gjør seg ikke på skjermen foran en million tacospisende seere. Dessuten, hvis alt hun sa skulle bli klippet bort, så ville det i hvert fall se ut som hun koste seg. Det gjorde det også.

– Det gikk jo fint, det føltes kanskje bra etterpå?

– Nei, det er det som er. Jeg får ingen mestringsfølelse. Og nå har jeg begynt å grue meg til et live podkast-show jeg og Else skal ha i Stavanger om noen måneder.

At hun er modig vil hun ikke ta innover seg. Det er det alle andre som er. Alle som er med i «Sinnssykt» for eksempel. Hun er blitt skikkelig glad i dem. Og nå fikk hun nettopp melding fra ei ung jente som skrev at hun endelig hadde bestemt seg for å fortelle foreldrene sine hvordan hun hadde det.

– Den effekten der, den gjør meg så glad. Det vi håpet at denne serien skulle gjøre, det skjer. Jeg blir så stolt. Og fuck heller, tenk at jeg klarte det, når jeg vet hvor mye jeg gruet meg!

Moren til Cecilie er død. Broren til Cecilie er død. Fire år etter at Lars Kristian tok livet av seg, døde stemoren til Cecilie av sykdom. Hun hadde vært i livet til Cecilie helt siden hun var åtte år.

– Hvordan lever man videre etter så mye død?

– Det er helt jævlig, men livet går videre. Jeg prøver å ikke velte meg i sorg. Jeg kan ikke gå og reflektere over det hele tida. Det er dager i sorg for en av dem. Det går bedre og bedre, men det tar lang tid. Men dette skjedde.

Den lille familien som er igjen har det bra. Faren har fått seg ny kjæreste, «hun er skikkelig hyggelig». Og bestemor lever. Hun er nettopp fylt 95, det ble feiret med vin. Da bestemoren hadde sett første episode av «Sinnssykt», ringte hun Cecilie og sa «her har dere jobbet grundig». Dette kommer fra en dame som ikke er raus med godordene. Så ringte hun sønnen sin Kristian, faren til Cecilie: «Visste du at Cecilie var så flink»?

###

The Kåss Furuseths: Pappa Kristian, Cecilie og Else. Foto: Privat

Fakta om Cecilie Ramona Kåss Furuseth

*Født 12. april 1984 i Akershus. Oppvokst på Jessheim.
*Gikk på medievitenskap på Blindern før hun startet i P3 i 2013.
*Var halvparten av radio­duoen «Ramona og Siggen», som gikk på NRK P3 fra 2013 til 2016.
*Har podkasten The Kåss Furuseths sammen med søsteren Else Kåss Furuseth, der de inviterer gjester til brunsj hver søndag hjemme hos Else.
*Programleder i programserien «Sinnssykt» på NRK, en serie i seks deler om unge mennesker med ulike psykiske sykdommer.

Fem favoritter

Musikk: Nå for tida hører jeg bare på rap. Action Bronson, han lager også matprogram. De burde du se på.

Film: «Karate Kid». Den filmen har alt! Bra karakterer, fantastisk kjærlighet, en mentor. Jeg gråter hver gang. «Vi, de druknede», av Carsten Jensen. Jeg fikk så lyst til å dra til sjøs etter den boka, det var enda et oppheng jeg har hatt.

Mat: Jeg elsker mat, men lager den sjelden. Det går stort sett i takeaway. Kunne spist pizza hver dag.

Sted: Bend i Oregon. Jeg har vært der to ganger, har lyst til å flytte dit, og innimellom sjekker jeg ledige leiligheter der.

Les også: Ingebrigt har et av Norges dårligst betalte yrker: – Vi har blitt hengende etter i flere år

Mer fra Dagsavisen