Ayesha Ariana Wolasmal.

Den modige Ayesha Wolasmal

Hun har jobbet som journalist, diplomat og soldat. Nå kan Ayesha Wolasmal også skrive skuespiller på CV’n.

Vi møtes på Løkka. For tida er Ayesha Wolasmal bosatt i Jordan, der hun jobber for Verdens helseorganisasjon (WHO), men når hun er i Oslo, er det her, på Edvards Kaffebar på Schous plass, hun gjerne ender når hun skal drikke kaffe og tenke over de store og små utfordringer som livet gir.

– Ja, jeg er ingen Grünerløkka-wannabe, dette er mitt sted. Jeg kan være hvor som helst i verden, men når jeg går av trikken på Schous plass, da er jeg hjemme.

Det var hit hun dro da hun ble tilbudt å spille en sentral rolle i «Nobel», NRKs store seriesatsing denne høsten. Krigsdramaet er en politisk thriller som utspiller seg i Afghanistan og Norge.

– Jeg er opptatt av å formidle. Gjennom «Nobel» får det jeg formidler en ny form der fiksjonen står sentralt.

Det klirrer i store armbånd – ett av dem er et sikharmbånd i sølv, innkjøpt på Golden Temple i indiske Amritsar.

På twitterprofilen hennes står det: «Afghan by blood – Viking by birth.» Ikke bare snakker hun de afghanske språkene flytende, hun har vært i landet både som norsk soldat, diplomat og journalist for blant annet Dagsavisen, og da «Nobel» skulle lages, ble hun kontaktet av produksjonsselskapet som ville ha henne som konsulent.

– Jeg fikk nærmest gåsehud da jeg hørte hva de ønsket å formidle. Hovedmotivasjonen min for å bli med er at jeg synes serien tar opp en viktig tematikk og en historie om vårt sivile og militære engasjement som ofte kan framstå virkelighetsfjern og akademisk.

– Som hva da?

– En konflikt som har berørt mange, og som eliten i akademia har hatt sterke meninger om, men som kanskje ikke har engasjert den jevne borgeren. Som TV-serie med noen av våre beste skuespillere, håper jeg den klarer å ta krigen og helheten i Norges utenrikspolitiske engasjement med inn i sofakroken til den jevne borger. Når vi har brukt mye penger, ofret menneskeliv og mistet nære venner på begge sider i en slik konflikt er det ikke noe bare politikerne bør ha en formening om. Vårt selvbilde som nasjon er veldig preget av alt det gode vi gjør, og vi gjør også mye bra, men det utelukker ikke at vi har deltatt i en krig. Og soldatene er verktøyet politikerne bruker for å nå sine utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske mål.

At en av karakterene i «Nobel» lignet på henne selv, snappet hun fort opp. Før hun visste ordet av det, ble hun bedt om å prøvespille til en annen rolle.

– Jeg har aldri hatt ambisjoner om å bli skuespiller, men jeg sa ja, stilte opp på prøvespilling og tenkte: «Let’s do this.»

Hun er født uredd og nysgjerrig. Et steinkast unna Edvards Kaffebar ligger bygården der hun og søsknene vokste opp, med ringeklokker fulle av navn som var alt annet enn norske. I 1986 var familien blant de første afghanske flyktningene som kom til Norge. Faren var politisk redaktør og forfulgt i hjemlandet. Grünerløkka var deres første møte med Norge, og ett år senere ble Ayesha Wolasmal født. Det første stedet hun var innom etter fødestua, var Deichmanske bibliotek på Schous plass. Søsknene var så stolte og ville vise fram den nye lillesøsteren til bibliotekarene først. Det var også her hennes politiske engasjement og interessen for krig og konflikter ble tent for alvor i tenårene.

– Vi hadde ikke internett hjemme, og jeg satt på biblioteket og googlet krig og Palestina-konflikten, minnes hun.

Hjemme ble det snakket politikk morgen, middag og kveld. Det gikk i CNN og BBC på TV, og Ayesha Wolasmal og søsknene hørte mer nyhetssendinger enn musikk i oppveksten.

– Når mine venner hadde sett Emil i Lønneberga og Knerten og Lillemor, så ...

– Ja, du mener Lillebror og Knerten, selvfølgelig?

– Ja, skjønner du? ler hun.

– Jeg hadde ikke de samme underholdningsreferansene som mine jevnaldrende. Nyhetssendingene er soundtracket i mitt liv. Diskusjonene rundt bordet spilte en sentral rolle hjemme hos oss, med far som helt siden studenttiden hadde kjempet mot Sovjet-okkupasjonen i Afghanistan. Så jeg var nok litt preget av dette.

Hjemme ble det snakket pashto, foreldrene nedla veto mot å snakke norsk. Det ville de uansett lære ute, på skolen og sammen med kamerater.

– Selv snakket de dårlig norsk, men på denne måten sørget de for at vi barna ble språkmektige. Jeg blir oppgitt når jeg hører enkelte konsekvent omtale voksne folk med en annen bakgrunn enn norsk som ikke snakker norsk hjemme, som ressurssvake. Jeg mener, se på broren min, han fikk Riksmålsforbundets språkpris, liksom! Han kom til Norge som flyktning!

Når farens kontakter i utlandet ringte, var det Ayesha som tok telefonen. Slik plukket hun opp høflighetsfraser og small talk på dari. Urdu og hindi lærte hun gjennom sin lidenskap for Bollywood-filmer.

– Og så vokste vi opp i en bakgård som var multikulti deluxe. Hadde du glemt nøklene og måtte ringe på til naboen, nyttet det ikke å snakke norsk. Etter hvert kunne jeg si «lukk opp» på makedonsk, kinesisk, urdu og gud vet hva. Menneskets natur er å lære det man må.

I barndomsårene var hun med familien på sommerferier i Afghanistan, de dro til Kandahar, Nangarhar og Kabul.

– Vi kommer fra en veldig uredd familie. Pappa tok oss med til områder som i dag er regnet som noen av verdens farligste. Vi vekslet mellom ferieturer til California og Kandahar – vi har masse familie begge steder. Foreldrene våre var opptatt av at vi ikke måtte glemme hvor vi kom fra. Og jeg valgte nettopp en karriere basert på den innsikten jeg fikk hjemmefra.

– Du besøkte landet under Taliban?

– Ja, og jeg har mange dystre, men likevel gode minner fra den tida. Taliban-styret er helt utenkelig for oss, men det brakte med seg en slags ro i et land som gjennom mange år hadde opplevd stor turbulens. Nå vet vi at prisen for den typen ro og orden fører til at man må gi slipp på andre viktige rettigheter. Men det er viktig å huske på at livet stort sett går videre for folk flest.

Det var ikke Afghanistan som ble Ayesha Wolasmals første engasjement, men Israel og Palestina-konflikten, den andre intifadaen og senere Irak-krigen. I hennes verdensbilde var USA den store, stygge ulven, fienden, som blandet seg inn der den ikke burde. Hun engasjerte seg politisk og sto på RVs side. Så kom 11. september 2001. Verden ble en annen.

– Ja, det var en verden før og en verden etter 11. september, også for meg. For alle jobber jeg har hatt har hatt en direkte assosiasjon til hendelsene i USA den dagen.

«Det er ingen motsetning mellom det å være norsk soldat og muslim. Jeg er begge deler», sa Ayesha Wolasmal i en TV-debatt om Norges rolle i krigen i Afghanistan. I utgangspunktet var hun sterkt imot all form for militær intervensjon i Afghanistan, hun hørte på nyhetene om bomber som rammet lokalbefolkningen og om slektninger som levde i konstant redsel. Sammen med familien reiste hun til Kabul, et sted hun ikke hadde vært siden sommerferiene som barn da landet var styrt av Taliban. For Ayesha Wolasmal ble denne turen en øyeåpner. Idealisten i henne ble utfordret av menneskene hun møtte, som var fornøyde med å ha kvittet seg med det strengt religiøse regimet. En dag hun og faren gikk nedover Chicken Street, en av de mest populære handlegatene i Kabul, kom en norsk militærkolonne kjørende.

– Jeg ble fascinert, tenkte: «Dette vil jeg være med på.» Jeg måtte snakke med dem og gikk mot dem, men iført sjal så jeg nok veldig lokal ut, så soldatene ble skeptiske og ba meg stoppe. Men jeg bare fortsatte, og da jeg sa: «Hei, jeg er norsk», skjønte de ingen ting, ler hun.

– Men det var noe med det møtet, ved synet av de norske soldatene. Brått så jeg en mulighet for at også jeg kunne spille en rolle for landet. Den tanken gikk jeg med en god stund, helt til jeg til slutt valgte å verve meg.

– Hva sa foreldrene dine?

– De syntes på ingen måte at det var ideelt. De var mot intervensjon, det har vært pappas store hjertesak i alle år. Men de fikk etter hvert en større tro på at jeg kunne bidra positivt, i dette tilfellet gjennom at jeg kjente den kulturelle og politiske konteksten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I en kort periode vurderte hun å heller reise til New York, men da satte broren, TV 2-ankeret Yama Wolasmal, ned foten.

– Han kjenner meg og vet at jeg er engasjert, men fryktet at jeg skulle ende i en servitørjobb og bare suse rundt i New York og ikke drive det til noe. Så han pushet meg faktisk til å dra til Afghanistan, smiler hun.

Dermed var det hun som noen år senere patruljerte i gatene i Afghanistan. I Meymaneh var hun del av ISAF, en stabiliseringsstyrke som jobbet med å skape dialog med lokalbefolkningen. Hennes kultur- og språkkunnskaper var perfekte for stillingen.

– Men jeg tror språk noen ganger er litt overvurdert, at det å komme i kontakt ofte handler om helt andre egenskaper. Jeg har opplevd å være ute i felt med kollegaer som ikke kan noen av de lokale språkene, men allikevel får uvanlig god kontakt med lokalbefolkningen. Det handler om å like å møte mennesker. For meg handler det om alt jeg har fått med meg hjemmefra, med en familie som har lært meg å utvikle mine sosiale egenskaper.

Bildet av Ayesha Wolasmal i full feltuniform, med skuddsikker vest, maskingevær og pilotbriller med speilglass er som tatt ut av en Hollywood-film à la «GI Jane». Hun ler ved sammenligningen.

– Min stilling var først og fremst knyttet til den militære ledelsen, og vi var mest opptatt av å møte afghanske politikere på samme nivå, så det ble ikke så mange netter i felt. Så selv om det ble dårlig med skumbad og luksus i Meymaneh, var det fullt mulig å ha det helt greit.

Som kvinne og norskafghaner fikk hun innpass mange flere steder enn de andre soldatene. I byen fikk hun god kontakt med lokalbefolkningen, blant annet kvinnene i det lokale kvinnefengselet der to norske fengselsbetjenter bisto som rådgivere for fengselsmyndighetene i Meymaneh. En av kvinnene som satt fengslet, var gravid etter at hun var blitt voldtatt av svogeren sin. Abort var forbudt, og kvinnen ønsket bare å ta sitt eget liv. Ayesha Wolasmal brukte mye tid på å få henne til å snu tragedien til noe positivt, og da hun skulle føde, var det Ayesha som ble tilkalt.

– Du hadde ambisjoner om å bli general?

– Det ambisjonsnivået ble fort nedjustert betraktelig, ler hun.

– Jeg tror neppe jeg kunne fokusert så mye på én ting som man må for å lykkes på det nivået. Det var heller ikke soldatrollen i seg selv som appellerte til meg, det var mer mellommenneskelige relasjoner og politisk teft jeg følte kunne være mitt bidrag i Forsvaret. Det var aldri det at jeg trodde jeg kunne bli en veldig god skarpskytter, liksom. Dagens militære operasjoner krever en helt annen bredde, og i den bredden har du alt fra dem som tar liv, til dem som er gode til å redde liv og begrense det å ta menneskeliv og dem som skjønner implikasjonene av det de gjør og reflekterer over sin egen rolle.

– Men hvor mye kan en soldat reflektere over egen rolle?

– Det norske forsvaret legger opp til at en soldat skal reflektere mye over egen rolle. De aller fleste jeg jobbet med, var reflekterte, oppegående mennesker, ikke «trigger happy» ungdommer som dro til Afghanistan for å drepe flest mulig mennesker.

Etter tjenesten ble hun tilbudt jobb som rådgiver for ambassadør Kåre Aas i Kabul, og etter en langhelg i New York med avreagering og shopping, takket hun ja.

– Der fikk jeg innblikk i politiske prosesser, prioriteringer og hvordan utenrikspolitikk foregår i praksis, en helt fantastisk mulighet.

– Å komme hjem etter så lang tid ute, hvordan var det?

– Det føltes tomt. Det var rett og slett litt tungt å puste. Når du får alle disse mulighetene i ung alder, får du et uvanlig høyt spenningsnivå der du er med på viktige, eksklusive prosesser. Hjemme er du helt alene om det du har opplevd. Det er få som forstår hva du har vært med på, og folk flest er heller ikke interesserte, og av god grunn, ikke sant? Folk har nok med sitt. Jeg har måttet jobbe en del med det, ikke forvente at alle andre skal være like opptatt av de samme tingene som meg selv.

Les flere av Dagsavisens helgeportretter her!

Å skifte mening i viktige spørsmål, er ikke noe nederlag, synes hun.

– Først og fremst er det et bevis for at jo mer du lærer, jo mer endrer du deg. Som fjortis var det så mye jeg ikke visste, og likevel hadde jeg så sterke meninger. Sterke meninger har jeg fortsatt, men på noen områder er de moderert, mens på andre er de kanskje blitt mer radikale.

Med Irak og Libya friskt i minne, erkjenner hun at militære intervensjoner ikke nødvendigvis bidrar til langsiktig stabilitet.

I dag bor hun i Jordan, der hun jobber for WHO og pendler til Jerusalem annenhver helg.

– Da ser jeg realitetene tett på. Det har blant annet gitt meg et mer nyansert syn på Palestina-konflikten.

Bare 20 år gammel satt hun som eneste kvinne i panelet på en internasjonal konferanse, med den franske utenriksministeren på den ene siden og den daværende finske presidenten, Matti Ahtisaari, på den andre. Og da hun tjenestegjorde i Afghanistan, ble hun spurt av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre om hva slags framtidsplaner hun hadde.

– Jeg vil bli deg, svarte hun, og utsagnet har heftet ved.

Mange har lurt på om utenrikspolitikk blir det neste for Ayesha Wolasmal. Hun ler og rister på hodet.

– Det sitatet ble tatt ut av sin sammenheng og har på mange måter formet inntrykket folk har av meg. Jeg er ekstremt opptatt av politikk, men jeg har aldri vært så usikker på hva jeg skal bli som jeg er i dag. Jeg var langt mer skråsikker da jeg var åtte år. Jeg tror jeg alltid kommer til å bevege meg i et utenrikspolitisk terreng, men noen utenriksminister blir jeg neppe. Jeg har stor beundring for politikere som orker å sitte på landsmøter og i lokallag og diskutere seg fram til løsninger på viktige problemstillinger, men hittil har ønsket om å være mest mulig på «bakken» trumfet det mer lokale engasjementet mitt.

Siden vi snakker om krigen i Afghanistan, må det være legitimt å spørre hva vi har oppnådd. Ayesha Wolasmal kniper øynene litt sammen før hun svarer.

– Landet er mer utviklet, mindre isolert, den urbane ungdommen tør å håpe, ha personlige drømmer og ambisjoner. Under Taliban var det en radiokanal og en TV-kanal, og der snakket de kun om religion og regimet. Nå er det alt fra såpeoperaer til afghansk «Idol», nyheter og debatter. Å si at dette ikke ville funnet sted om vi ikke hadde intervenert, blir for lettvint, men det er en del av det. OK, så har vi brukt enorme ressurser på en konflikt vi ikke helt klarer se på som en seier, noe som henger sammen med ambisjonsnivået og forventningsnivået vårt. Det var helt klart en mismatch mellom hva vi trodde og tenkte at vi skulle oppnå og hva vi faktisk oppnådde, og jeg tror «Nobel» vil kunne gi et sjeldent innblikk i interessekonflikten som oppstår mellom politiske ambisjoner og realitetene.

Det er på tide å ta bilder. Vi rusler bort til biblioteket der hun pleide å henge som barn. Hun går målbevisst på skyhøye stiletthæler og bedyrer at om det er en ting hun ikke kan fordra, så er det praktisk fottøy, Med mindre hun går i marka.

– Jeg har nok en litt annen forståelse av fare, mye takket være en særdeles uredd og eventyrlysten mor. Men jeg husker i hvert fall en episode som skremte meg. Det var da jeg dro som journalist for å dekke valget i Afghanistan for Dagsavisen i Kandahar. Natten før valget ble en journalist drept og en såret. Jeg husker at jeg våknet valgdagen og tenkte: «I dag kan det gå riktig galt, men jeg må rekke deadline.» Frykten for å ikke levere var størst.

– Har du fryktet for livet?

– Vel. Jeg har vært i en del situasjoner der det like gjerne kunne ha vært meg som mistet livet. Jeg var for eksempel i Kandahar da en mann sprengte seg selv i fillebiter 200 meter unna. Da tenkte jeg: «Jeg trenger en røyk.»

– Hvordan er du blitt så rolig?

– Det er en evne jeg må ha arvet etter mamma, som tar rutebuss mellom Kabul og Kandahar uten å bry seg. Jeg sliter nok mer med det dagligdagse enn med frykten for å dø. Jeg kan engste meg for «tulleting» som regninger og sånn.

– Hva gjør deg mest redd?

– Banale ting. Å lage mat mens noen ser på. Og tanken på å drukne.

 


Fem favoritter

 

Musikk: Akkurat nå hører jeg på «Discover Weekly» på Spotify – har aldri tid til å lage en ordentlig spilleliste.

Film: «Pretty Woman» og «Gudfaren»-trilogien. Fordi jeg aldri blir lei.

Litteratur: «On the other hand» – en vond, men vittig historie om Little Bee og hennes flukt fra Nigeria til England.

Mat: Paani Puri – indiske smaksbomber med kikerter og poteter, serveres gjerne med krydret mynte og tamarindblandevann. Eller ristet brød med Norvegia.

Sted: Det er deilig å være norsk i Danmark. Og Beirut. Livet er best med kontraster.