Portrett

Den beskjedne oljepionéren

For 50 år siden satt Farouk Al-Kasim seg på et fly fra Irak til Norge. En flytur som skulle vise seg å bety mye for Norge og det kommende oljeeventyret.

– Du vet … Jeg er takknemlig for å få så mye ære, men jeg vet det er overdrevet. En person kan ikke oppnå noe som helst alene. Vi trenger hjelp av hverandre, sier Farouk Al-Kasim.

Beskjedenheten er ikke falsk, ifølge ham selv. Den er helt oppriktig og reell, for han tror fast på at du ikke kan oppnå store ting alene – kun hvis du har andre med deg. I hans tilfelle er det spesielt sant, mener han. Som innvandrer fra Irak var han avhengig av å få med seg andre for å oppnå en reell innflytelse. Og innflytelse har han oppnådd. Mandag sparkes oljemessen ONS i gang i Stavanger, og det er ikke mange år siden han mottok deres «Ærespris» for sin innsats. I de senere år har han også blitt omtalt som «Norges mest lønnsomme innvandrer», «Den irakiske Askeladden» og «Irakeren som reddet Norge fra oljeforbannelsen».

– Jeg registrerer jo at mange sier jeg er mannen bak oljeeventyret. Bortsett fra at det er bedre enn det motsatte, at jeg ikke har noen betydning i det hele tatt, så vil jeg likevel si at det er en vel ment overdrivelse.

– Du er ikke bare beskjeden nå?

– Det er ikke noe galt i være beskjeden. Jeg mener ….

Telefonen til den 82 år gamle norskirakeren ringer. Han ser spørrende opp, nikker og svarer med et norsk «hallo», før han slår over til arabisk når hilsningen blir gjengjeldt. En mannsstemme høres så vidt i andre enden, og ordene «Inshallah» og «Shukran» går stadig igjen i samtalen.

Portrett: – Bloggerne virker så overrasket over at de også kan få kritikk

Al-Kasim er født og oppvokst i Irak, men både språket og hjemlandet ble nedprioritert en lang periode. I årene mellom 1968 og 1991 var han så travel at det ikke var plass til noen av delene. Han bodde i Norge, snakket norsk, hadde norsk jobb og norsk kone. Irak og arabisk måtte rett og slett vente. Men denne sensommerdagen på Eiganes i Stavanger er arabisken tilbake for fullt. Etter et par minutter og nok et «Shukran» er samtalen over. Al-Kasim legger telefonen tilbake i brystlommen, og vender blikket opp.

– Du sa det ikke er noe galt i å være beskjeden? 

– Nei, det er jo ikke det. Skal du oppnå noe av varighet må det skje gjennom organisert felles innsats; en institusjon, ikke gjennom enkeltpersoner. Men at jeg har vært delaktig i å bygge opp et oljedirektorat, det er jo sant. Og på den måten vil jeg fortsette å ha innflytelse både etter jeg har pensjonert meg og etter jeg forlater denne verden. Det er en institusjon jeg har bidratt til å bygge opp og som vil tjene Norge i lang tid.

– Hvordan føles det, da?

– Åh, sier han, og slår seg på lårene mens smilet brer seg om ansiktet hans:

– Det føles aldeles godt!

For selv om han er beskjeden, er det ikke til å stikke under en stol at Al-Kasim har vært av stor betydning for Norge. Et raskt Google-søk forteller blant annet om en mann som var med å bygge opp Oljedirektoratet, for senere å lede direktoratets ressursavdeling.

Stor reportasje: Hva skjedde med den svenske klassekampen?

Men for å bidra til at det norske oljeeventyret skulle starte, måtte et annet kapittel avsluttes for irakeren. Sammen med sin daværende kone Solfrid bestemte det unge ekteparet seg for å flytte fra Irak til Norge i 1968, for å sikre sønnen med cerebral parese den medisinske hjelpen han trengte. Men å flytte fra Irak var en tung avgjørelse for 32 år gamle Al-Kasim. Den eneste han hadde i Norge var kona. Selv snakket han godt nok norsk til å klare seg, men ikke flytende. Dessuten hadde han en god jobb i et privat oljeselskap i Irak. En jobb han mestret, og med gode framtidsutsikter. Ja, hadde han blitt i hjemlandet hadde han kanskje endt opp som sjef for hele selskapet. Det er ikke en urimelig tanke, mener han.

Likevel måtte de vekk fra Irak. I prosessen var det også andre land som ble vurdert. Først trålet han Londons gater i to uker, men endte opp tomhendt. Det var oljevirksomhet i England på den tiden, men det var ikke lett å få jobb for en som kom utenfra. Plutselig kom det et tilbud fra et oljeselskap i New York, men «å flytte til USA for å få medisinsk hjelp er jo galskap».

Så da endte de opp i Norge. Onsdag 28. mai 1968, rundt klokken 10.30, landet Al-Kasim på Fornebu.

– Det som skjedde den dagen … Den 28. mai. Nei, det … Det var en magisk dag. Det må jeg bare si. Jeg husker den dagen som om det skulle vært i går, sier Al-Kasim.

Kona Solfrid var fra Åndalsnes, og denne onsdagen var planen å ta toget videre nord til hennes hjemby. Men toget skulle ikke gå før klokken 18.30 på kvelden, og Al-Kasim hadde derfor noen timer å slå i hjel i hovedstaden. Bagasjen ble parkert i et skap før veien bar videre til nærmeste telefonkiosk.

Al-Kasim bladde i kioskens tilhørende telefonbok, på jakt etter nummeret til oljeministeriet. Naturlig nok fant han ingen, da denne ministerposten ikke ble opprettet før ti år senere. «Helt naturlig, det», tenkte han, for han var fra før av klar over at det ikke fantes olje i Norge. Det hadde han blitt fortalt flere ganger. Men hvem kunne han da kontakte? Hvem var det som, i teorien, kunne vite noe om olje? Al-Kasim var utdannet geolog fra Irak og England, og målet hans var å få seg jobb, om så bare på en bensinstasjon. Derfor trålet han telefonboken etter navn, i håp om å finne noen som kunne gi ham en liste over oljeselskaper i Norge, så han kunne få en oversikt over hvor han kunne søke jobb. Omsider gjettet han seg til at Industridepartementet var rett sted. Han fant nummeret, snakket med resepsjonisten, og ble henvist videre. Og dersom hans 82 år gamle minne ikke husker helt feil ble han sendt rett opp til sjuende etasje i Akersgata 42, hvor han ble møtt av en petroleumsingeniør.

– Jeg fikk klar beskjed om at det ikke var olje i Norge, men at det var selskap her som lette, selv om letingen så langt hadde vært nærmest resultatløs.

Al-Kasim og ingeniøren Olav Christiansen pratet i nesten en halvtime, og han ble stilt en rekke spørsmål rundt egen kompetanse og erfaring. En litt forvirret Al-Kasim svarte på Christiansens spørsmål, selv om alt han i utgangspunktet hadde bedt om var en liste over oljeselskap.

– Men så, mot slutten av møtet, ber han meg om å komme tilbake klokken 14.30. Da skulle jeg få listen, sa han.

Timene gikk, og 14.30 var han igjen tilbake i Industridepartementet. Denne gangen ble han møtt av tre mennesker, og spørsmålene fortsatte å komme. Hva kan du? Hva kan du ikke? Hva har du gjort tidligere? Nesten som et intervju, minnes Al-Kasim.

Og det var nesten som et intervju. Kort tid etterpå ble Al-Kasim hyret inn som konsulent for Industridepartementet i tre måneder. De manglet ekspertise – han hadde den.

– På dette tidspunktet, høsten 1968, hadde Philips Petroleum boret ett hull. De fant olje, men ikke vanlig olje. Det heter kondensat. Du trenger ikke vite mer enn at det er en spesiell type olje. La oss bare si det sånn, sier Al-Kasim.

Han ble servert data og seismiske undersøkelser over Nordsjøen som han skulle vurdere. Hans jobb var å se om det var mulig å finne det svarte gullet. Engasjementet var på tre måneder, men han var så ivrig i jobben at han var klar allerede etter én måned. Og hans konklusjon var at Norge var et meget lovende land.

– På dette tidspunktet hadde det blitt boret 13 hull, og i fem av disse var det funnet olje eller klare spor etter olje. Selskapene var usikre på om de skulle bore ett hull til eller ikke; kun store funn vil kunne føre til kommersiell utnyttelse i denne tidlige fasen av utviklingen. Men jeg tenkte; når du ser at det er olje i fem av 13 brønner, hva betyr det?

Al-Kasim hever brynene. Vennlig, men spørrende.

– Du trenger ikke være geolog for å svare på det.

– Nei ... Det betyr vel at det er noe der?

– Presis! Det betyr at naturen har produsert olje! At det er noe der som vil oppdages snart, i store nok mengder som fører til kommersiell utnyttelse. Den finnes der, nærmest roper Al-Kasim.

– Nå var det bare et spørsmål om tid før Norge ble en stor oljenasjon, legger han til, og lener seg tilbake i stolen.

Al-Kasim fikk blod på tann. Han hadde hatt rett. Det var olje i sikte, dypt der nede, og i november 1968 leverte han sin rapport. Han «glødet av entusiasme» på dette tidspunktet, og var ivrig etter å fortelle folk om hva han hadde funnet ut. Alle lyttet med stor interesse, men likevel fikk han bare til svar at «det var kjekt å høre, men vi må nesten bare vente og se».

###

– Det var ingenting som var verre enn dette. Jeg var jo glødende! Og grunnen til at jeg var så opptatt av dette var fordi når oljen først kommer i store mengder, så vil den, uten tilstrekkelig forberedelser, kunne drukne hele samfunnet. Norge var en liten nasjon uten et tilstrekkelig grunnlag for hvordan oljen skulle administreres. De ville ikke ta små skritt for å forberede seg på det store som kom. De ville vente til det var helt påvist. Jeg måtte bare respektere det, sier Al-Kasim med skuffelse i blikket.

Ett år og én måned etter Al-Kasim hadde levert sin optimistiske rapport om hva som var mulig å finne i Nordsjøen – så smalt det. Da fant de Ekofisk.

– Da ble det demonstrert imponerende innsats. Da ble det plutselig helt motsatt av perioden med «la oss bare vente». Industridepartementet og regjeringen skjønte at det var alvor.

– Hva tenkte du da det viste seg at du hadde rett?

– Naturligvis var jeg veldig glad. Men mest av alt var jeg lettet. Lettet, fordi jeg hadde følt et stort ansvar. Tidligere hadde jeg ikke klart å overbevise noen om at Norge kom til å bli en oljenasjon – selv om jeg virkelig trodde på det. Det ble en belastning. Men da funnet ble gjort kunne jeg endelig senke skuldrene litt.

Og etter dette ballet det bare på seg. Knudsen-utvalget kom med anbefalinger om hvordan staten burde organisere seg – noe som resulterte i blant annet Oljedirektoratet, hvor Al-Kasim ble ressursdirektør. I tillegg var han også essensiell i utarbeidelsen av Stortingsproposisjon 113, som senere ble «den norske oljemodellen».

Som så mye annet i Al-Kasims liv var også utarbeidelsen av stortingsmeldingen en historie litt utenom det vanlige. Sammen med jurist og kollega i Industridepartementet, Dieter Schaubert, reiste de to på sistnevntes hytte på Hvasser i Vestfold, hvor de hadde fem dager på seg til å utarbeide et førsteutkast basert på diskusjonene i departementet.

De var unge og fulle av energi, og mange dager jobbet de fram til klokken 04.00 om morgenen. Når de endelig var ferdig for dagen krøp Al-Kasim opp på det lille loftet, la seg på madrassen og så ut av det trekantede vinduet og utover fjorden.

– Helt fantastisk, mumler Al-Kasim.

Trolig om utsikten. Kanskje om hvor fort de klarte å få stortingsmeldingen ferdig.

Historien om Irak, sønnen og spaserturen inn til Industridepartementet har han fortalt mange ganger før, men likevel fortelles den som om det var første gang. Når Al-Kasim snakker om dagene som har vært skjer det noe med ansiktet hans. 82-åringen har en glød når han snakker om olje, om timene som ble lagt ned hos Industridepartementet og om dagene og årene i Oljedirektoratet. Selv om ordene snirkler seg sakte av gårde og det ofte går flere sekunder mellom setningene, blir de likevel fortalt med entusiasme.

– Jeg kan gå i graven med en fantastisk fin følelse. Vi klarte det! Ikke bare klarte vi det, men vi klarte det på en måte som fikk hele verden til å se på oss og si «Hva er det Norge har gjort? Hvordan klarer de det?». Og det største beviset på at vi faktisk fikk det til er ikke at jeg sier det til deg nå, men at vi har tallene på det. Tallene som viser at vi fikk mer olje opp fra reservoarene og til overflaten enn noen andre har klart å gjøre under lignende omstendigheter, sier Al-Kasim.

– Hvordan tror du alt dette hadde gått uten deg?

– Utmerket, utbryter Al-Kasim, nesten før spørsmålet er ferdigstilt.

Han har nok blitt spurt om dette før.

– Eller kanskje ikke fullt så utmerket? Kanskje marginalt dårligere? Kanskje bedre? Hvem vet? Jeg vet i alle fall ikke, sier han og trekker på skuldrene.

Det er nå 50 år siden norskirakeren landet på Fornebu, og det er 27 år siden han sluttet som ressursdirektør i Oljedirektoratet. Han er teknisk sett pensjonert, men likevel ikke helt. Siden han gikk over, eller tilbake til, konsulentvirksomhet i 1991 har Al-Kasim i all hovedsak jobbet med unge oljenasjoner og hjulpet dem med å forvalte ressursene på en bærekraftig måte.

– Jeg er fortsatt energisk, heldigvis. Og jeg er full av entusiasme. Å forlate Oljedirektoratet var en voldsom overgang, men samtidig var det på tide å prøve noe nytt. Jeg hadde uttømt all min fantasi, og jeg trengte å prøve noe annet – noe som igjen ga meg ungdommelighet, entusiasme og glede, sier den 82 år gamle mannen på terrassen på Eiganes.

– Du vet. Det er viktig å leve. Og det er viktig å bli utfordret. Det er ikke bra å bare hvile på laurbærene. Suksess gjør deg lat.

Til tross for suksess og 61 år i oljebransjen mener Al-Kasim at vi nå står overfor en kjempeutfordring. Han mener vi er nødt til å finne andre energikilder. Ikke i dag, og ikke i morgen – men snart.

– Dette er ikke oljesektorens utfordring alene, det er menneskehetens. La oss si det som det er; mye av den teknologiske og sosiale utviklingen som har skjedd de siste årene skyldes at verden har forsynt seg, relativt lett, av billig energi, sier han.

For å underbygge utsagnet om «billig energi» bruker han prisene på vann og bensin som eksempel. En liter vann på en fin restaurant koster 50 kroner. En liter bensin koster 14 kroner.

– Dette grove misbruket av energikilden har ledet oss til enorme framskritt, men det har også påført kloden enorme skader. Vi må være veldig bevisste på å finne andre energikilder og ta vare på miljøet. Men vi må også være praktiske og realistiske – vi kan ikke kutte ut fossil energi over natten, sier Al-Kasim.

For ham er dette viktig. Ikke for hans egen skyld, men for dem som kommer etter.

– Du har vel fått med deg sommeren i år? Den er deilig, men den er skremmende. Det skjer dramatiske ting. Summen av bevisene er så slående at du ikke kan løpe fra det faktum at det er vår måte å bruke fossil energi som er årsaken til denne trenden. Men det er viktig å understreke at svaret ikke er å stoppe umiddelbart, men å finne andre løsninger over tid.

– Det er to ting vi må gjøre; vi må bruke fossil energi på en helt annen måte. Og vi må lete etter nye energikilder som ikke skader miljøet, sier Al-Kasim bestemt.

Nå har han kjøpt seg elbil. Han bor i en leilighet på beste vestkant, med utsikt over Stavanger stadion. Han er glad i det grønne nabolaget, og han vandrer ofte rundt. I tillegg sitter ofte han og kona på balkongen. De liker å se menneskene trene der ute på den grønne gressmatten, og når det spilles fotballkamper har de orkesterplass.

Det er lenge siden Al-Kasim bestemte seg for å leve i Norge, og det er lenge siden han bestemte seg for å dø i Stavanger. Irak sluttet for lengst å være hjemlandet hans, og det er seks år siden sist han var der. Som nevnt ble både hjemland og – språk nærmest kuttet ut hans første 13 år i Norge. Men i 2012 ble ekteskapet med Solfrid avsluttet, og han giftet seg på nytt. Denne gangen med en kvinne fra Irak. Da kom han litt tilbake til røttene.

– Følelsesmessig er jeg fortsatt iraker, men i all praktisk betydning er jeg nordmann. Og jeg er veldig glad i Stavanger. Veldig glad, gjentar han, som for å understreke nøyaktig hvor glad han er i byen.

Selv mener han Stavanger er velsignet med «den optimale størrelsen».

– Stavanger er stort nok til å ha konserthus og teater, men liten nok til at du klarer å gjennomføre alle ærend i løpet av en dag. Det er veldig viktig for meg, sier han mens han, gang på gang, ruller et mørkebrunt bønnekjede mellom fingrene.

Bønnekjedet har ingen hensikt. Ingen funksjon for ham. Egentlig synes han det bare er tull. Han bruker det bare fordi det er noe å gjøre. I tillegg er det avslappende. Tilfredsstillende. Selv om det, ved for stor bruk, fører til numne fingertupper og tykkere hud. Litt som når du går barbeint, forklarer han.

– Ta den, så vil du skjønne hva jeg mener, sier han, og gir fra seg bønnekjedet. Eller Misbaha, som det egentlig heter.

En annen ting Al-Kasim setter høyt er lysten på livet. Han er fortsatt sulten på nye ting, selv i en alder av 82. Legen hans mener visst at han er et fenomen. Selv mener han ikke det. Han mener legen må vente ti år til før han kan komme med den påstanden.

For å leve til 82 og fortsatt være frisk, det er ikke så veldig uvanlig her, mener Al-Kasim. 92, derimot. Det er en større milepæl. Og milepæler har det jo vært nok av i Al-Kasims liv. Foruten det som allerede er nevnt, ble han også slått til ridder av første klasse for sin oljeinnsats. Men fortsatt er det ting han ønsker å oppleve. Blant annet drømmer han om en 40 dagers rundreise i verden. Drømmen ville vært å plukke ut åtte steder han aldri tidligere har vært.

– Det eneste som kan hindrer meg er hensynet til helsen. Jeg føler det kanskje kan bli en stor belastning å reise i 40 dager. Den eneste måten å unngå at det blir en belastning på er å planlegge nøyaktig hvor du skal, hvilket hotell du skal bo på og hvilken buss du skal ta, sier Al-Kasim.

Han tar seg en liten tenkepause. Lener seg litt framover.

– Men det har jeg ikke særlig sansen for, nærmest hvisker han, før han lener seg tilbake.

– Jeg liker når det skjer uforutsette ting. Det nytter ikke å planlegge alt. Det blir fort kjedelig, sier mannen fra Irak.

Samme mann som for 50 år siden satt seg på et fly han ikke hadde planlagt å ta, og som deretter fikk stor betydning for et land han ikke hadde planlagt å bo i.

Han vet nok hva han snakker om.

Mer fra Dagsavisen