Kjetil Rolness. Sosiolog, artist og skribent på Grims Grenka hotell.

Debattant og fjas

Det napper i trådene på Facebook. Da blir Kjetil Rolness glad.

Portrettet

Kjetil Rolness har på seg ulvesmilet. De brede kinnbeina buler. Øynene er svarte som blekk.

– Takk for en hyggelig invitt, sier han, føyer seg lydig etter fotograf Møllers ordre om å sette seg i badekaret som står midt i rommet i suiten på hotell Grims Grenka. Og kveler et gjesp.

– Du må ha meg unnskyldt om jeg er litt trøtt, men jeg skulle til å legge meg i går kveld, og tenkte: nå må jeg ikke åpne Mac-en og gå inn på Facebook. Men så sprakk jeg, og så ble klokka 02.00 på natten.

En gang i tida, før han begynte å gå bananas på Facebook, gikk han for å være en hyggelig mann som var opptatt av stil og interiør. Nå freser folk bare noen nevner navnet hans. Noen ganger går det så heftig for seg i spaltene at han får verbal juling fem ganger før frokost, og facebookavhengigheten sørger for at han ikke får av seg slåbroken før lunsj. Det napper i trådene. 24.182 følgere skal ha sitt.

Les også: – Barnehagen ville snakke om faren for at datteren min kunne bli ertet på grunn av vekta mi

– Sur? Jeg?

Siden han begynte å legge seg ut med halve Norge er han blitt beskyldt for å latterliggjøre motpartenes posisjoner, spesielt om de er feminister eller antirasister, eller bare er enige i den gode sak, les venstresiden.

– Jeg latterliggjør ikke. Jeg bare peker på standpunkter eller argumenter som er latterlige. Hehe. Og er ikke ut etter å ta noen personlig. Jeg tror jeg kan ta en øl med hvem som helst av mine meningsmotstandere etter en frisk debatt.

– Du er blitt en sur og streng og konservativ kverulant med årene?

– Sur? Jeg! Nå blir jeg forbanna!! Nei da, det blir litt mere alvor når man skriver om politikk enn estetikk. Og jeg tror alle som oppfatter meg som sur og streng er de som er uenige med meg. Problemet er at folk ikke greier holde seg til saken, alt ender med å handle om motiver og følelser. Jeg får iblant høre at jeg er sint og krenka, men sorry pal, jeg har ikke følt noen av de greiene der. Men jeg kan bli irritert når folk ikke holder seg til saken og bruker billige hersketeknikker i debatter.

– Det forplikter ikke nok å være enig i en god sak?

– Det er som er så fint med å være god, er at du ikke trenger å vite noe. Du får et klapp på skulderen, bare fordi du engasjerer deg på riktig side. Men hvis du virkelig vil hjelpe f.eks. flyktninger, så må du vite hva som er den beste måten å hjelpe på. Da må du vite noe om verden og om konsekvenser. Og at ting koster penger. De store beløpene som Norge – og enda mer Sverige – bruker på hjelpe noen få asylsøkere, kunne FN brukt på hjelpe mange flere, i større nød.

Feminismen er et favorittema, han mener likestillingskampen anses som en kvinnesak og at mediene er forutinntatte om kjønnsmakt. Og nevner i en kommentar at statsminister, finansminister, partileder, LO-leder og NHO-leder er kvinner.

– Føler du deg som et offer for vaginalstaten?

– Absolutt ikke. Å leve under et feministisk diktatur? Nei. Det er forferdelig tullete å si at feminister har makten i Norge. Men det er åpenbart at feminister har makten over forståelsen av maktbalansen mellom kjønn. Det å definere, analysere og tenke politikk i forhold til kjønn – det vil jeg si at feministene har veldig stor makt over. Og den makten er jeg villig til å pirke borti.

– Hvilke ting da?

– Alt mulig. Lønnsgapet. Glasstaket. Alle klagene på dårlig kjønnsbalanse, der man på automatikk antar at kvinner er blitt diskriminert, uten at man har dokumentert det. På dette feltet er det mye faktafeil og mange misforståelser av hva fakta betyr.

– Hvorfor er det sånn?

– Fordi vi er lært til å tenke at kvinner er det svake gruppen i forhold til menn. Og det eneste riktige er å stille seg på den siden, for på den motsatte siden er det ubehagelig å stå, der får du mye vind i håret.

– Ja vel?

– Og jeg liker litt vind i håret.

– Du mener at du liker å provosere? Så outrert!

– Jeg liker å peke på ømme punkt, ikke lage faenskap eller provosere for provokasjonens egen skyld. Når noe er åpenbart, men ikke blir sagt går jeg gjerne først og sier det. For eksempel at EAT-prosjektet til Gunhild Stordalen er litt uspiselig. Jeg får faktisk flere positive tilbakemeldinger enn kjeft. Men det er alltid noen – gjerne etablerte meningsytrere i norsk offentlighet – som er glade i å slå tilbake. Hvis jeg skriver om rasisme for eksempel, kommer alle de proffe antirasistene på banen. Jeg ville blitt mer bekymret om de ikke reagerte, for da hadde jeg sagt noe jeg ikke trengte å si.

Les også: – Jeg har et hakk i hodet som ikke gror – et minne om Arne Myrdal

I 2015 markerte han seg som selve «djevelkvinnens advokat» da han skrev kommentaren «Hatet mot Hege», om Hege Storhaug i Dagbladet. Kommentaren satt sinnene i kok, og endte i et munnhoggeri om faktafeil, muslimhat og rasisme.

– Hvorfor gidder du å gå i forsvar for Hege Storhaug?

– Da hun kom med den siste boka si virket det som om det var en konkurranse i å finne overdrivelser og faktafeil i den. Fangsten var egentlig mager. Ingen hengte seg opp i relevant faktastoff, som dette etter hvert så berømte videoklippet fra Islam Net der Fahad Qureshi, leder i Islam Net står og spør forsamlingen om straffemetoder, en grotesk affære som Storhaug skildrer i boka. Storhaug blir ikke invitert til å debattere den i Dagsnytt 18. Men et halvt år etter blir lyden av videoklippet spilt på nettopp Dagsnytt 18, som det skulle være en nyhet. DA blir folk opprørt. Både hun, Unni Wikan og Amal Aden har pekt på viktige ting som skjer i det norske samfunnet. Istedenfor å lytte har man har valgt å fokusere på Storhaugs overdrivelser og feiltakelser, plukke ut negative eksempler, og gjøre det til hele historien. Det er klassiske grep i stigmatisering, også innenfor rasismen.

– Hvordan er det å bli satt i bås med det såkalte facebook-høyre, rasister og nazister?

– Utgangspunktet for kommentaren var akkurat dette. Å fortelle hvordan en kvinne som sier mye som åpenbart er riktig og viktig, og som mange kan støtte, er blitt en paria.

– Jeg syns hun virker litt overspent og nifs, jeg.

– Selvfølgelig ser også jeg at hun er krakilsk og rigid, en korsfarer på godt og vondt. Men at det skal være grunn nok til å si at hun ikke har noe i norsk offentlighet å gjøre, og at hun bør settes til side? Det får en til å undre mer på hva kritikerne til Hege Storhaug driver på med, enn hva Hege Storhaug driver med, fordi kritikken blir gåtefull.

Langt tilbake i tid, lenge før vattnisser, kjerringer og godhetstyranner overtok styringa totalt i de snakkende klasser, var Rolness på nippen til å bli et radikalt fyrtårn selv, solid plassert til venstre i politikken. Han hadde flyttet sørover fra Harstad for å gå på Buskerud folkehøyskole, ifølge han selv en skikkelig raddisfolkehøyskole.

– Jeg var ganske raddis da, ja. Jeg var for væpna revolusjon i en uke, før jeg tok til fornuften. Hvis du var ung, samfunnsbevisst og kritisk, så var det egentlig ikke noe annet sted å gravitere mot den gangen. Venstresiden hadde en slags vitalitet i 1980.

– Hva skjedde?

– Ja, hva skjedde? Jeg beholdt min vitalitet, mens venstresiden mistet sin «sa han, og lo og ristet på skuldrene lik Jon Almaas i Nytt på nytt», sier han på sitt utvannede harstadmål.

Les også: – Når man er en yngre kvinne, blir man i alle fall sett som sexobjekt

Senere bestemte han seg for å studere sosiologi. Men den som trodde han fikk utviklet sitt debattalent blant akademikerne på Blindern får tro om igjen. Rolness’ sylskarpe, retoriske sverd ble finslipt et helt annet sted, i hovedstadens mørke bakgater, brune puber og barer og en loftsleilighet på Majorstua, der han hang sammen med folk som ikke var skikket til annet ærlig arbeid enn å høre på musikk og skrive om det.

– Min inngangsport til hovedstadskulturen og skribentyrket var rett og slett det som etter hvert ble bilaget i herværende avis – Nye Takter, sier han stolt.

– Redaksjonen besto av Gerd Johansen, som var redaktør, og mange penner som har gjort seg gjeldende i ettertid, folk som Geir Rakvaag, Asbjørn Bakke, Anders Giæver, Torgrim Eggen. Og Jostein Pedersen, som skrev om Prince i Nye Takter før noen andre i Norge. Det var veldig kult og stas å bli innlemmet i den staben som 21-åring.

– Du har selvsagt ingen journalistutdannelse?

– Nei. Og før den tid fantes det jo ikke noen musikkjournalistmiljø i Norge, så dette var noe helt nytt. Samtidig som det skjedde mye i musikken, med punken der alle kunne plukke opp en gitar å starte band, kunne plutselig hvem som helst som ønsket det også plukke opp pennen og begynne å skrive. Du trengte liksom ikke ha gått den faste ruta via lokalpressen og sånn.

Sine første artikler skrev han for hånd, og leverte manuskriptet til redaktøren. Og utviklet formuleringsevnene og en personlig stil.

– Vi var ikke en samstemt gjeng der man bare skulle gli inn, det var en evig kamp om hvem som hadde den kuleste smaken, den skarpeste pennen. Man skulle ha sin greie, litt sånn som det er å spille i band. Så jeg sto med en fot der og en på Blindern, men endte med å feste med Nye Takter-journalistene, på Roskilde, Londonturer og hjemme hos Asbjørn Bakke i hans legendariske loftsleilighet på Majorstuen der vi hang i takbjelkene til den lyse morgen. En utmerket skriveskole.

Det må ha vært her, på tampen av åttitallet at hans alter ego, smørsangeren og rockestjernen Jens Pikenes, ble født.

– Nå skal det sies at jeg forsøkte meg først – og med lite hell – med et band som spilte melankolsk gitarpop. Vi varmet opp for Holy Toy på Betong og Chateau Neuf, og ble senere booket som oppvarmer for Nico i Vikateateret, men ble oppløst. Som en gjenreisning av popstjernedrømmen valgte jeg å gjøre en gåseøynekarriere, og byttet ut dypfølte, egenskrevne tekster med smektende coverlåter. Mange vil si at Jens Pikenes er en tøysekarriere, og jeg vil ikke nødvendigvis krangle på det. Men så lenge man kan ha et superproft band i ryggen og et stort og hengivent publikum foran seg i salen på julekonsertene, så er det ingen dårlig erstatning.

Les også: «Dere har skyld dere også, Lan Marie og Raymond!»

Med Rolness’ dragning mot dandyisme og stil skulle det bare mangle at han ikke hadde sin egen Dorian Grey, den skjønne, ekstroverte posøren som aldri blir gammel, som får sosiologen til å se ut som hans fattige normcore-fetter.

– Er Jens Pikenes en ironisk figur?

– Nå er du inne på et dypt, filosofisk definisjonsspørsmål. Jeg har alltid undret meg over ideen om at enten er du ironisk eller så er du alvorlig. Spesielt når det gjelder musikk. Det er åpenbart at skillelinjene er vage, likevel man kan ikke ha overlappinger av følelser.

– Hvordan da?

– Du kan bli dypt rørt av en sang du egentlig hater, eller som du føler deg flau over å like. Jeg ville ta sjangere og låter som hadde et dårlig rykte, løfte dem opp til de store, lidenskapelige høyder. Ikke for å drite det ut, for dette er fantastisk herlige låter med massevis av sentimentalitet, melodiøsitet og frekkhet som lokker fram smil og latter. Jeg hadde aldri gjort det hvis ikke dette var musikk jeg hadde et hjerte for.

Selv er han smakfullt kledd med smale jeans, marineblå kardigan, rosa skjorte og stripete slips. På føttene: konjakkfargede boots.

– Bootsene er second hand fra New York. Slipset og skjorten kjøpte jeg brukt i Göteborg. Slipset kostet ti kroner. Jeg håper det ser dyrt ut? spør han, og legger til før jeg rekker å svare:

– Jeg syns det er morsomt å handle brukt, både som sivilist og som Jens Pikenes.

Å rehabilitere noe som er blitt ufortjent uglesett, bedrive en redningsaksjon for vulgariteten, er fortsatt en oppgave han tar på alvor.

– Selv om det er blitt mer stuerent å like såkalt lavkultur er det fortsatt ting det ikke er lov å like. Som ferdighus, dansebandmusikk og dameromaner.

– Og «50 Shades Of Grey»?

– Ja. Den blir for populær. Den mangler «litterær kvalitet». Og hva så? Kanskje den er ment å fungere som pornografi? Da har den sitt berettigelse i funksjonen og effekten. Akkurat som dansebandmusikk. Kritiserer du et danseband for å mange originalitet og kompleksitet i musikken sin, så har du ikke skjønt poenget. Men slik holder man på når det gjelder erotisk film og litteratur. Jeg har til dags dato ikke sett en eneste journalist gå ut offentlig og si at en film eller et bilde er bra fordi det er seksuelt opphissende. «Jeg blir faktisk kåt av dette.» Det går det ikke an å si.

– Hvorfor ikke?

– Fordi det fortsatt er vulgært å bli kåt. Og det ekstra vulgært å bli kåt av noe som er estetisk plumpt.

Les også: Kristopher Schau om lillebror Aleksander: – Han bare var der, som et forstyrrende element

Med snert og timing skal imaget bygges. Denne uka, bare noen dager før 8. mars har han skrevet et facebookinnlegg om et nyåpnet sexdukke-bordell i Barcelona. Han spør om dette kan kalles prostitusjon og eventuelt bli rammet av sexkjøpsloven, og om det dreier seg om den ultimate objektiveringen av kvinnen. Følgerne har tatt det med humor og fatning, sex provoserer ikke like mye som før, og i hvert fall ikke like mye som i 2003, da Rolness ga ut boka «Sex, løgn og videofilm. Et usladdet oppgjør med mytene om porno.», som han skrev i forordet var en møkkajobb i sannhetens tjeneste, der målet var å avsløre at motstandere i alle år hadde spredt ren propaganda om sjangeren.

– Porno var i mange år hovedsaken til kvinnebevegelsen. Jeg tror ikke motstanden i dag er like stor som den var, men argumentene fra pornodebatten brukes fortsatt i debatten om prostitusjon og stripping.

– Kan vi regulere synden?

– De som støtter loven er kanskje ikke så naive at de tror de kan utrydde prostitusjonen, men tenker at dersom loven bare kan påvirke holdninger litt, så har den hatt sin misjon. Det er jo det de sier. Alle andre argumenter som handler om tvang og vold er irrelevante fordi de handler om ting som allerede er ulovlige. Og hvorfor en lov bare mot kjøp og ikke mot salg?

– Hva med moral?

– Moral er ikke gangbart som argument lenger, isteden bruker man vikarierende argumenter som for eksempel trafficking. Man hevder at prostitusjon er lik vold. Det er en absurd utvanning av begrepet vold. Det blir jo det samme som å si at voldtekt er sex. Dette er en abstrakt ordlek. Og de virkelig ofrene for kriminalisering av sexkjøp – de prostituerte selv – er det få av sexkjøpsmotstanderne som bryr seg om.

– Hvem bryr de seg om da?

– Seg selv, sin egen politiske organisasjon, sitt parti eller de signaler de er fornøyde med å sende ut. Jeg oppfatter det som en lov som gir seg ut for å beskytte kvinnene men gjør det stikk motsatte. De forfølges av politiet, kastes ut av leiligheter, sendes ut av landet, selv om de har papirene i orden. Utlendingsloven, hallikparagrafen og sexkjøpsloven virker sammen – mot de prostituerte, og for moralistene og feministene.

Han er ikke spesielt tungt prisbelønnet. Han har fått Gullpennen. Og 20 år tidligere: prisen som Norges best kledde mann. – Hvilken setter du høyest?

– Vel, det var nå gøy å være Norges best kledde, og komme hjem til Wenche Foss og skifte på hennes soverom.

– En jålebukk fra provinsen kommer ikke nærmere glamour enn dette?

– Du, det var et lite øyeblikk der som var ganske uglamorøst, men jeg vet ikke hvor nøye jeg skal komme inn på det

– Åh ja, hun tok av seg parykken?

– Hun tok av seg noe helt annet. Å stå der som magister i sosiologi da var surrealistisk.

– Selv for Jens Pikenes?

– Han kom ikke til orde. For første gang i sin karriere måtte han dyrke rollen som lytter.