Tore Halvorsen er vokalist i dansebandet Ole Ivars som feirer 50-årsjubileum i år.

Dansekongen

Ikke heter han Ole og ikke heter han Ivar. Men Tore Halvorsen er tynn som ei høvelflis, det skal han ha.

Portrettet

«Vi tar det tel manda’n. For manda’n er en fin-fin dag å starte på. Je føle ubehag, om je må by’ne nå i dag.»

 

Det er ikke fritt for at vi begynner å synge på denne Ole Ivars-låta når Tore Halvorsen sender følgende tekstmelding fra Gran Canaria når vi ber om et møte: «Kan vi ta det på mandag?» Og sånn ble det.

Tore Halvorsen møter oss utenfor hans utvalgte plass: restaurant La Perla på Storhamarsenteret. Han har nettopp levert katta til veterinæren på Elverum for sterilisering og nå står han her i sola foran Storhamarsenteret iført svart skinnjakke, svart T-skjorte, steinvaskede jeans og mørke solbriller. Han har sigg i hånda, og gullringer på hver finger. Håret er blitt sølv, men til tross for at han har tilbrakt flere uker Gran Canaria er han ikke spesielt brun.

- Du holdt deg innendørs?

- N-æ - det blir litt spelling om kveldene og sånn. Jeg er der flere ganger i året. En kompis av meg fra Tynset som heter Helge Støhorn fant ut at vi kunne slå våre pjalter sammen, spelle og kose oss, sier Halvorsen. Stemmen er røff som et magedrag av karva blad på tom mage, jeg sier han høres ut som Joe Cocker på en god dag. Det faller i smak, og Halvorsen drar første strofen av «You can keep your hat on», etterfulgt av en scenevant, galant håndbevegelse. Så tar han seg til halsen og forteller at han har pådratt seg bronkitt.

- Det er ikke greit å være vokalist uten stemme. På lørdag bare hviska jeg. Satt og oja meg og lurte på hvordan jeg skulle greie å synge, men det gikk det og. Det er ren rutine, du må legge om sangstilen. Er det et vers som går for høyt får du bare prate, litt sånn dypt og sensuelt à la Leonard Cohen, ler han.

Det ryktes at Ole Ivars aldri har avlyst en konsert på 50 år. For noen år siden gjennomførte trommeslageren en hel konsert i Sverige med hjerteinfarkt.

- Han spydde og spelte gjennom hele settet. Vi spurte om han ville bryte av, men han insisterte på å hangle videre. Da vi kom tilbake til hotellet senere på kvelden ble han så dårlig at vi ringte lege, og så endte det med at han ble henta i ambulanse. Etter noen uker på Feiringklinikken var han tilbake på plass. Bronkitt blir jo blåbæra i forhold, sier han idet pizzaen ankommer bordet.

- Se her kommer det slankemat, dette blir topp, smiler han begeistret og ber kelneren pent om han får lov til å ødelegge pizzaen med litt ketsjup. Det får han selvfølgelig.

 

«En får værra som en er når’n itte vart som en sku - inni er vi like både je og du»

 

Det er jubelår for Ole Ivars. 50 år med dans og spell på veien skal feires med egen musikal, konsert i Konserthuset 26. april og en gigantisk dansegalla i Vikingskipet på Hamar den 4. oktober.

Først ut er musikalen «En får væra som en er», som har urpremiere på Torshovteatret 4. april.

- Er det blitt stuereint å like Ole Ivars?

- Ja, det ser sånn ut. Men å spelle musikken vår på radio er fortsatt fy-fy. Spesielt i P4. Jeg sier det rett ut - de nekter å spelle vår musikk. OK, de har sin profil, men likevel vil de ha oss til å komme på intervju i forbindelse med jubileet.

- Konserthuset er også en uvanlig arena for et danseband?

- Vi har spelt der før, men jeg er litt spent på å stå for et publikum som sitter helt stille. De har visst lov til å reise seg opp og trampe takten, smiler han.

- Dere er jo først og fremst berømt for å spille musikk folk liker å danse til?

- Jo, men ikke bare. Når vi speller ute er det mange som står helt stille, lytter til tekstene og synger med.

Ole Ivars har gitt ut 45 album, mange har solgt til både gull og platina. De spiller for fullsatte saler og dansegallaer og har fans langt utenfor landets grenser. Likevel er dansebandmusikk stemplet som lavkultur.

- Jeg syns det er fryktelig dumt å plassere musikk i bås, det må da være opp til hver enkelt hva de syns er ålreit. Men det har bestandig vært sånn, danseband har liksom fått et dårlig stempel.

- Hvorfor det?

- Jeg tror det kommer av at det er mye dårlig i sjangeren. Men, jeg leser aldri anmeldelser, og driter egentlig i dem fordi jeg syns det er bortkasta å lese hva én person mener.

Hva fansen mener er det ingen tvil om. De svinger seg og synger med til låter som handler om alt fra å få veps i underbuksa til kjerringer som ikke kan spille trekkspill, og står i kø for å få signerte plater på kjøpesentre og dansebåter overalt hvor bandet dukker opp. Halvorsen tror hemmeligheten er at de har sangbare melodier, norske tekster sunget på dialekt, og humor. Og ikke minst at suksessen har kommet i voksen alder. Han kan ikke garantere at de hadde klart å være like jordnære om de hadde oppnådde dette som 20-åringer.

- Selvfølgelig er jeg veldig glad for at vi selger plater og at folk kommer på konsertene. Men jeg vil ikke forandre meg som person, det kommer aldri til å skje. Blir du blærete, går folk lei. Jeg vil i hvert fall ikke være sånn, jeg vil være sånn som deg og deg og deg, sier han og peker rundt i lokalet på folk som aner fred og ingen fare mens de nyter sin formiddagspizza i fred.

- Jeg vil være på akkurat samme nivå som alle andre, og hater ordet kjendis. Jeg er‘n Tore, det har jeg sagt bestandig. Bare meg, ferdig med den saken!

 

«I en liten stue langt fra byens ståk og stri - hørtes barnelek og latter når iblant du gikk forbi.....»

 

Tore Halvorsen hadde bare så vidt lært å snakke da han insisterte på å underholde når folk kom innom på besøk. «Nei, som den guttungen kan synge» sa folk og gråt en skvett over guttungen som sto ved bestemors vedkomfyr og sang Stordahl og Engedahls klassiker «Vesleblakken» av full hals. Betaling tok han i kamferdrops.

- En fikk jo høre det hele tida, dette med synginga. At en var flink. Da ble jeg jo litt stolt. Fra jeg var 10 år gammel begynte jeg å opptre litt ute. Det første jeg kan huske at jeg sang på en scene var noe av Vidar Sandbeck, han er for øvrig helt på høyde med Prøysen etter min mening. Også likte jeg Stordahl og Engedahl. De hadde revypregede tekster og det falt jeg for med en gang. Jeg tror det har hengt med meg hele tida, dette med tekster folk kan le litt av. Jeg liker å underholde.

Bare ti år gammel døde faren. For en liten gutt var det vondt å ikke ha en pappa å se opp til og lene seg mot. Økonomien ble også trang. Han søkte trøst i musikken og var et naturlig midtpunkt når han tok med gitaren på skolen og holdt minikonserter i frikvarterene. Han er født 6 år etter Mick Jagger og 7 år etter Paul McCartney, og han hørte en del på Beatles i oppveksten. Men det var countrymusikken som gjorde at han selv ville synge. Det var noe i de melankolske sangene og den hulkende måten de ble sunget på som traff ham midt hjertet.

- Bobby Bare. Jim Reeves. Alt som låt pent, fine sangstemmer - det var viktig for meg. Jim Reeves hadde fantastisk stemme.

At Tore Halvorsen skulle ende som dansebandmusiker er neppe noen stor overraskelse for dem som kjente ham fra ungdomstida, hele livshistorien hans er norsk dansebandhistorie. Men historien om Ole Ivars startet lenge før Tore Halvorsen ble med.

Ole Ivars ble dannet av Ivar Grønsveen og Ole Ødegård på Hamar i 1964. Tore Halvorsen var involvert i flere andre band før han fikk tilbud om fast jobb som vokalist i 1988. I 1973 hadde han og fire kamerater fra Hedmark startet bandet Katho.

- Ja, K-a-t-h-o med h. Navnet var forbokstavene på alle i bandet: Kjell, Arne, Tore, Henry, Olav.

To år senere trengte de ny gitarist og hadde fått tips om en hippie som pleide å spille til dans på Ekebergrestauranten i Oslo med et band som kalte seg The Sounds. Gitaristen var Gard «Dutte» Strøm, og gutta dro for å høre på ham. Dutte fikk tilbud om jobb på stedet og debuterte som Katho-gitarist på danserestauranten Ribo i Oslo den 3. mars 1975.

- Vi holdt det gående til 1985. Spelte mest coverlåter fordi vi ikke turte stole på eget materiale. Og akkurat det var nok litt dumt, sier Tore Halvorsen.

De opplevde suksess på radio med sangen «Dagen er din», skrevet av Steinar Storm Kristiansen som senere startet dansebandet Scandinavia. Den ble en hit på Ønskekonserten i 1977.

- Når vi spelte på by’n kom folk og ville høre den, men da syns vi det ble flaut og valgte å dra Van Halens «Jump» isteden. Det var liksom mye tøffere. Så alt sammen rasa mellom to stoler. Du må tørre å stole på eget materiale, punktum finale.

De var fast inventar på Ridderhallen i Oslo hver helg, stedet som lå i Torggata og blant annet var stappfullt til tedans hver lørdag ettermiddag. Gutta i bandet ga Halvorsen kallenavnet Sørpa.

- Det var fordi jeg alltid ga så faen, blant annet det med skatt og sånn. Så da fikk jeg det navnet. Det hender noen kaller meg dent ennå. Det, og Ole Ivar, selvfølgelig.

 

«Når det er sommer og lørdagskveld så sitter Kalle i parken der han spilte som ung ...»

 

Da Tore Halvorsen sluttet i Katho i 1985 hadde han bestemt seg at han aldri mer skulle spille i band. Nok var nok.

- Jeg var møkklei rett og slett. Musikkstilen ble også så forandret når synthrocken kom, stemmen din skulle liksom bare være en detalj inni lydmølja. Men jeg ville synge, jeg. Være sånn som Tom Jones, en entertainer. Slå ut med arma og ha et bra komp bak meg. Det var drømmen hele tida, og plutselig var det helt utrendy.

Han flyttet fra Oslo tilbake til Elverum, og kort etter kom en siste hilsen i form av et brev fra skattefuten. 350.000 kroner i baksmell.

- Du reiser rundt, speller og får penga i hånda. Og så tenker du: skal skattefuten ha alt detta? Så tar du heller alt sjøl. Og selvangivelse? Nei, det gidder jeg ikke, drit i det. Sånt straffer seg til slutt.

Etter noen strøjobber som låsesmed og sjåfør for et bakeri på Elverum ble han sykmeldt.

- Ryggen gikk ad undas. Jeg gikk sjukmeldt ett år, og skulle egentlig over på attføring. Men bare noen dager før jeg skulle over på attføring ringte Ole til meg, spurte om jeg kunne vikariere som vokalist i Ole Ivars på en 16 dagers turné i Østerdalen. Dem var litt opprådd fordi vokalisten deres var blitt religiøs.

- Hva?

- Ja, Lasse Johansen som sang før meg, han hadde ringt og sagt at han var blitt religiøs og ikke kunne spelle mer. Nå gikk det derre over, det altså. Ganske fort også, har var ikke religiøs veldig lenge. Men da var jeg blitt fast ansatt.

Og resten er norsk dansebandhistorie - i fargeglade antrekk fra skredderen på Råholt.

 

«Han har den fineste vogna på campingplassen. Vogna min kaller’n utedassen»

 

Rundt halsen til Tore Halvorsen dingler et gullkjede med tyrkisk halvmåne og stjerne - et minne om det som er hans absolutte favorittplass på kloden. Og det er ikke campingplassen, men sommerstedet han har kjøpt på den tyrkiske Middelhavskysten. Mellom palmer, kebabrestauranter og lange hvite strender har han og kona Pia funnet sitt paradis på jord.

- Det var mange som sa til meg at jeg måtte prøve Tyrkia men jeg var aldri fristet. Så dro vi til slutt på ferie dit, og jeg var solgt, sier han og fikler med smykket som han fikk spesiallaget av en tyrkisk gullsmed.

- Tyrkia‘s in my heart! sier han stolt. Men om sommeren vil han være i Norge, da er det også mest spillejobber.

Hvordan holder man ut så mange år på veien? Tore Halvorsen mener det må være mer slitsomt å ha en vanlig jobb i industrien, han får i hvert fall applaus på jobben. Andre får jo mest kjeft. Men Ole Ivars-gutta er blitt veldig voksne nå, og er nok mer opptatte av å kose puta på hotellrommene sine enn å vinne hvert nachspiel i hver eneste by. Likevel hender det at de glimter til:

- Det har vært mye artig, jeg legger ikke skjul på det. Kanskje litt vel artig noen ganger, skratter han og minnes den gangen de skjenket noen rockejyplinger fra Oslo fulle på himkok.

- Det var etter en spellejobb i Telemark for mange år sida. Vi bodde på et lite pensjonat, og der bodde Alex Rosén og bandet Go Go Gorillas også. Nå var det ikke noe forsamlingssted på det pensjonatet så det endte med at vi ble sittende trappeoppgangen utover kvelden og feste. Vi kom rett fra spellejobb og hadde våre hvite smokinger med røde sløyfer og magebelte, mens de satt der i disse rocketinga sine. Så begynte vi å skjenke dem, tenkte de skulle få smake ordentlig hjemmebrent. Det tålte dem ikke gitt, gliser han.

- De gikk fullstendig av skaftet, det klikka rett og slett, de røska ned brannslokningsapparatene og spruta ned hele hotellet med skum. Enden på visa var at vi fløy rundt og tørka opp og gjorde så godt vi kunne i smoking og sløyfe, mens idiotene gikk inn på rommene sine. Det var litt av et skue.

Livet som musiker har kostet, også noen ekteskap. Tore Halvorsen var bare 25 år da han giftet seg første gang, og fikk sønnen Ronny. Han og kona ble skilt noen år senere. Nå er han gift med Pia som han traff på Ridderhallen. De giftet seg på dansecruise i Karibia i 1995. Sammen har de datteren Tina Mari.

- Hvordan tror du det er å være gift med en dansebandmusiker?

- Jeg tror ikke jeg hadde greid det. Du må ikke være sjalu, og så må du tåle en trøkk. Akseptere at den du er sammen med er borte i helgene. Nå traff jeg henne jeg er gift med nå mens jeg drev og spelte, så hu visste hva hu gikk til.

 

«Nei så tjukk du har blitt - nå får du pinadø slanke deg gitt.»

 

På sekstitallet var Ole Ivars sterkt inspirerte av Sven Ingvars og svensktopplåter. Nå har de utviklet sin helt egen stil, med mye humor i tekstene. I videoen til låta «Kveks i underbuksa» løper for eksempel Tore Halvorsen sjøl rundt med rumpa bar på en dansetilstelning i solnedgang etter å ha gjort sitt fornødne i et vepsebol. Dette ville aldri Christer Sjögren og Vikingarna funnet på.

- Svensken nei, de synger jo bare om roser og utroskap. De vil bare ha sånne kramgoda låter sånn at det kan smyges og krypes rundt halsen på hverandre. Mange av de svenske bandene syns det er utrolig moro å spelle i Norge fordi det er mer fest her. I Sverige går folk bare ut for å danse.

- I Norge går vi ut for å drikke?

- Ja, ha ha ha. Det er mer fest og folk viser glede mer åpent. Svenskene danser klinsj til og med på svinglåter. Det blir kjedelig.

- Du er fortsatt glad i en karsk?

- Ja, en god karsk er noe av det beste du kan få, altså. Hvis ikke det er sånn som det dunster gjær av. Men ren, fin sprit nyter du på en helt annen måte. Det gir en sånn opp-rus.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

 

5 favoritter

Musikk: Liveplata «Ronnie Milsap in concert» er noe av det råeste jeg har hørt. Det er så mye følelser i countrymusikk.

Film: Rekker ikke se så mye film, blir mer TV. Liker godt å se 4-stjerners middag, der har jeg også vært med sjøl og fikk invitere på karsk, rakfisk, hakk og krumkaker med multekrem på hytta mi i Østerdalen.

Bok: Avtaleboka, den kan jeg ikke leve uten. Der står det mye oppløftende når jeg ser framover.

Mat: Alt som er hemlaga, bortsett fra kalvedans. Dagsavisen: - Det har jeg aldri smakt. Halvorsen: - Nei itte gjør det heller!

Sted: Tyrkia’s in my heart. God service, godt vær, herlige folk. Også trives jeg i Norge om sommeren.