Bente Børsum. Sensommerdamen

Se kort videointervju i vinduet over!

En forsommerdag i 1945 står ei 10 år gammel jente på Østbanen i Oslo sammen med far og bror og speider etter toget fra Sverige. Dette er dagen hun har ventet på i over to år – dagen da mor endelig skal komme hjem. Og der kommer toget! Det stopper, og en kvinne står plutselig i døråpningen. Hun har tilbrakt noen uker med pleie på et sanatorium i Sverige, men det er lett å se at hun fortsatt er apatisk, syk og dødsens sliten etter to år som konsentrasjonsleirfange i kvinneleiren Ravensbrück i Tyskland. Jenta, derimot, opplever sitt livs kanskje lykkeligste øyeblikk. Mor er kommet hjem!

Senere skulle den tidligere motstandskvinnen, torturofferet og konsentrasjonsleirfangen Lise Børsum skrive en skarp, usentimental og observant bok om sitt opphold i fangeleiren («Fange i Ravensbrück»). Datteren Bente skrev som voksen skuespiller dette i bokens forord: «Da hun sto der i døren på den brune togkupeen kunne jeg sprekke av lykke, og i ukene som kom klamret jeg meg til henne, satt oppå henne tror jeg, slapp henne aldri.»

Heisen i den ærverdige Frogner-gården går motvillig oppover til øverste etasje i et slags knirkende slow motion, som om den bare aller nådigst vil slippe oss inn i Bente Børsums store loftsleilighet. Men hun har jo selv invitert oss hit, og venter der oppe med kaffe og eplekake og en viss, sitrende forventning til en filmpremiere som nå ikke er så langt unna. 17. juni kommer den unge regissøren Henrik Martin Dahlsbakkens film «Sensommer» på norske kinoer, med Bente Børsum i en hovedrolle skrevet spesielt for henne. Hun spiller en kreftsyk, eldre forfatter som har trukket seg tilbake til en avsidesliggende villa på den franske vestkysten, men som en dag får uventet besøk av et ungt par på motorsykkel. Historien som så utspiller seg, er både foruroligende, spennende og underlig. Er det krim? Er det drama? Er alt noe som bare utspiller seg i en eldre kvinnes fantasi? Publikum skal få avgjøre det, mener regissøren.

Der er vi oppe. I døråpningen står Bente Børsum og smiler, det ser heldigvis ut til at vi er velkomne.

I denne loftsleiligheten har hun bodd i over 30 år, helt siden det året moren Lise døde. Vi hører henne småprate høflig med fotografen på kjøkkenet, mens hun ordner med kaffen. Løsrevne setninger siver ut i stua, mens det skramles i kopper og kar: «Vi bodde lenge i en leilighet under her, skjønner du, som vi pusset opp fra gulv til tak». «Så ble denne ledig, så vi … ja, vi var «vi» den gangen». «Hvis du ser ut av kjøkkenvinduet der, så er det noen måker som har laget reir ved pipa! De var her i fjor også». «Jeg hadde et hus i Hellas ...»

(Artikkelen fortsetter etter bildet).

Foto: Mimsy Møller

– «Jeg hadde en hus i Hellas», det høres ut som tittelen på en roman, sier fotografen, som nok tenker i retning av Karen Blixen og «Jeg hadde en farm i Afrika».

– Det var der vi skulle tatt bilder, vet du, sier fotografen idet de to kommer inn i stua.

– Ja, hadde ikke det vært gøy? Skal vi dra dit? sier Børsum fornøyd.

– Men nå har du i det minste et sommerhus i Son?

– Nå har jeg det. Da vi fortsatt var to, var vi begge ganske frankofile, så i noen år hadde vi et hus i Sør-Frankrike. Mannen min var ikke norsk, og han ble aldri ordentlig norsk heller. Han ble aldri noen hyttemann på ski og sånn. Han syntes plankene var i veien når han skulle ut og gå, sier Børsum med et smil om eksmannen.

Han er skotsk, og dessuten professor emeritus i filosofi. De ble skilt i 1998, etter 20 års ekteskap. Det har vært noen kjærester etter det, og det er en nå også, men Bente Børsum vil helst bo alene.

– Jeg har alltid trivdes godt i mitt eget selskap, sier hun.

– Jeg trenger ikke være sammen med så mange for å ha det bra. Iblant tenker jeg at jeg har litt for lett for å isolere meg, er for lite flink til å oppsøke folk. Jeg venter heller at de kommer til meg.

Nå har vi blitt plassert ved salongbordet i stua. Bente Børsum serverer oss kaffe og eplekake. («Ja, det er ikke meg som har bakt den, altså. Den er kanskje litt klissete). Og så har hun sjokolade.

– Det er «After Eight», men i dag blir det «before eight», smiler hun, vel vitende om at vi sitter her midt på blanke formiddagen i en loftsleilighet på Frogner, på det som må være årets hittil varmeste sommerdag. Ute på balkongen hennes har man fullt utsyn over både by og fjord i grønt og blått, og når hun hører Kielferja tute der ute, vet Bente Børsum at nå er klokka to.

Blikkene våre møtes over kaffekoppene, og plutselig er det noe så ekstra kjent ved Bente Børsums mørke, litt skråstilte øyne under den hvite luggen. Men vent litt! Det er jo selveste Dronningens øyne, moren til lille prinsesse Sonja i «Reisen til julestjernen»! Dronningen som forsvant da jenta hennes ble jaget bort fra slottet. De øynene har vi sikkert sett ved mange andre anledninger også, for Børsum har vært en del av norsk teater, film og TV siden 1958, året hun gikk ut av teaterskolen. Hun har spilt store roller ved Nationaltheatret, Fjernsynsteateret, Rogaland Teater og Oslo Nye, hun hadde hovedroller i storfilmer som «Jakten» (1959), «Mors hus» (1974) og «Kvinnene» (1978). Regissøren av «Sensommer», Henrik Martin Dahlsbakken, hadde for sin del jobbet et par ganger med Bente Børsum i de nyere filmene «En prest og en plage» og «Tiden imellom».

– Han sier han fikk ideen til «Sensommer» ut fra meg. Jeg er imponert over at en ung mann på 27 syns det er interessant å lage film om en eldre kvinne. Det er jo ellers ingen unge filmfolk som aner hvem vi gamle skuespillere er, tror jeg. I alle fall ikke de kvinnelige, sier Børsum med en liten latter, som slett ikke høres bitter ut, men mer: «Ja ja, sånn er det bare».

Hun viser fram noen klipp hun har fra filmmagasiner som allerede har begynt å skrive om «Sensommer». «En ny sommer for superveteranen», står det. Og: «Bente Børsum er et lite stykke filmhistorie».

– Jeg er visst det! Men de unge, de vet nok ikke så mye om «Jakten», eller «Mors hus». Selv om den siste gjorde kjempefurore da den kom.

«Kjempefurore» er et mildt uttrykk. Da filmen «Mors hus» kom i 1974, basert på Knut Faldbakkens roman, sendte den sjokkbølger gjennom Film-Norge. En film om en mor og en sønn som innleder et seksuelt forhold!

– Ja, det var noen voldsomme reaksjoner den gangen. I dag vet man så mye mer. På den tida, i 1974, var det et helt utenkelig tema.

– Du fikk «grisetelefoner hjem etter kinotid», leste jeg?

– Ja, det var meg som fikk all kjeften, særlig fra de religiøse på Sørvestlandet. Men jeg fikk også telefoner fra folk som selv var blitt utsatt for incest. Så fikk jeg for øvrig også filmkritikerprisen for den, så jeg har ikke noe å skamme meg over! Jeg angrer ikke på den filmen, jeg syns det var renslig gjort, det ble ikke noe grums av det. Det eneste jeg har å innvende, var at den samleiescenen mellom mor og sønn ble som den ble. Den ble liksom bare «vanlig» sexscene, sier Børsum, som var sterkt uenig i dette, men så følte hun seg ikke modig nok til å si fra om det, selv om hun da var blitt en erfaren skuespiller på 40 år.

– Det var bare menn på settet, og de var så fornøyde, så. Men jeg tenkte at det der ikke var bra. Moren river genseren av sønnen – det er liksom ikke noe en mor ville gjort i en slik situasjon. Jeg ville gjort det mer tydelig at dette var et forhold mellom en mor og en sønn, vist at det var en kombinasjon av sex, men også morsvarme, som virket forløsende for hovedkarakteren ... Jeg vet ikke – jeg var i alle fall ikke enig.

– Men selv i dag ville nok folk blitt slått i bakken over et slikt tema på film?

– Ja, det er klart, et forhold mellom mor og sønn, det er jo et veldig alvorlig tema. Men du vet, det foregår mye man ikke vet om. Det er ikke så uvanlig, sånt. Trur eg!

Bente Børsum er med i nærmest hver eneste scene i «Sensommer», så det ble lange dager, mye jobb og en del vin etter opptak de drøye to ukene filmfolkene spilte inn lavbudsjettfilmen i Normandie sommeren for to år siden.

– Jeg tror det er i alt tre klipp jeg ikke er med på i den filmen, så det var full konsentrasjon og full pinne hele tida, sier Børsum.

– Det var ikke snakk om å si seg ferdig klokka fire, klokka kunne iblant bli både ett og to om natta. Så kunne det bli opp klokka fem, for å få det riktige lyset. Det var forholdsvis hårda bud, men det var også veldig morsomt. Nå er jeg jo pensjonist, så jeg trenger ikke ta hensyn til hva Skuespillerforbundet mener om arbeidstider lenger. Jeg jobber så lenge jeg vil! Jeg føler meg ganske sprek til å være over 80 år, sier Børsum, som egentlig pensjonerte seg allerede i 2004, med avskjedsforestillingen «Bernarda Albas hus» på Centralteatret, i rollen som en grusom og tyrannisk mor. 12 år senere har hun altså hovedrollen i en ny norsk film. Hun fyller 82 år den 21. juni, bare noen dager etter filmpremieren.

– 21. juni er en dato som er veldig lett å huske, da, det er jo årets lengste dag. Men ellers lar jeg stort sett bursdagene passere i stillhet. Jeg syns ikke de er så mye å mase med.

I dag er Bente Børsum allerede fem år eldre enn hennes mor Lise Børsum var da hun sovnet inn i 1985, men hun er fortsatt minst 15 år yngre enn faren var ved sin bortgang. Børsum omtaler faren som «en kjærlig, sjarmerende patriark», alltid omgitt av kvinner som han antok var til bare for ham. («Men ikke på en guffen måte»). Han var dessuten en dyktig lege med stor pasienttekke. Ragnar Børsum sluttet aldri å betrakte Bente som «sin lille pike». Ikke engang da han kom på sykehjem helt på slutten av livet, og hver dag ringte til datteren: «Bente, kom og hent meg! Jeg skal hjem». Til slutt avfant han seg rolig med situasjonen, og lærte samtidig datteren Bente noe viktig: «Det er ingen vits i å lage masse fuss over ting man ikke kan gjøre noe med». Ragnar Børsum gikk bort som 97-åring, i 1992.

– Jeg tror jeg har mange av hans gener, og jeg er nok ganske lik ham. Han var klar helt til det siste, men vi var nødt til å få ham på Frognerhjemmet til slutt. Jeg syns det var helt grusomt å plassere ham der. Men han fant seg til rette til slutt. Det har jeg virkelig lært av faren min: Å ta livet som det kommer, sier Børsum, men legger til:

– Moren min er også levende i meg, mer nå enn før. Hun er nær meg selv i dag. Jeg kjenner at vi er beslektet, at jeg har arvet mange av verdiene mine etter henne. Det er mye å lære selv i dag av hennes tanker om nazismen, og hennes kamp mot ekstremisme og mørke krefter, sier Børsum.

– Hun var dønn ærlig, og var rasende når hun opplevde urettferdighet. Det kan jeg også bli, men jeg har nok et mildere sinn enn henne.

– Som etterkommer etter en som så vidt overlevde i en konsentrasjonsleir – har det hendt at du har følt at dine problemer likevel aldri kan måle seg med hennes?

– Jeg har nok tenkt at jeg ikke har så mye å klage over i mitt liv. Men så skal det nok også litt til før jeg klager over noe. Jo, jeg tåler en støyt, men jeg er også ganske sårbar. Hvis noen er slemme mot meg, trekker jeg meg inn i hulen min.

Det er familiens kvinner som har hedersplassen i Bente Børsums «hule» på Frogner. Tre store malerier henger etter hverandre nedover på veggen. Øverst troner bestemor Lise Børsum, malt da hun fortsatt var en yngre og engasjert kvinne, som etter krigen skulle komme til å lede arbeidet for Nasjonalhjelpens fond for krigens ofre. I midten henger et bilde av Bentes eneste barn Tori, malt da hun var småjente. Hun ble født i 1960, i Bentes første ekteskap, og har gitt Bente tre barnebarn som nå alle er i 20-årene. Nederst henger maleriet av Bente Børsum selv som sørgmodig 10-åring, malt i 1945, antakelig like før moren hennes kom hjem fra Ravensbrück. Jenta på bildet hadde da opplevd flyalarmer og angst, og tilbrakt lange perioder borte hos fremmede «på landet», antakelig fordi faren hennes ville skåne henne for krigstilværelsen i hovedstaden. Den dag i dag vet ikke Bente Børsum helt hva faren tenkte. Hun vet bare at hun var mye ensom og redd, og at savnet av faren, men aller mest moren, nesten ikke var til å bære. Alle som har sett Bente Børsums eget enkvinnes-stykke «Min forestilling om mor», vet dette. Siden 1996 har hun spilt den forestillingen over 200 ganger. Der står hun helt alene på scenen, og spiller både moren, seg selv som barn og samtlige personer hun forteller om, bare akkompagnert av en fiolinist. Hun sitter også i styret for Hvite Busser og regner seg selv som et slags «annengenerasjons tidsvitne». Ravensbrück har alltid hatt stor betydning i hennes liv, selv om hun aldri var fange der selv. Hun er stolt over at morens bok, «Fange i Ravensbrück», nylig ble kåret til en av de ti mest betydningsfulle norske bøkene om krigen. Akkurat nå leser hun den forresten inn som lydbok.

– Litt av en kraftanstrengelse, den rolleprestasjonen din i «En forestilling om mor»?

– Jeg skjønner at det kan se ut som en voldsom kraftanstrengelse. Men selv om stoffet ligger nær meg, så er det nesten som å spille et musikkstykke, der hver pause, hvert ord er nøye gjennomarbeidet. Og selv om jeg kan være trett den dagen, så gjør det ikke noe så lenge jeg kommer riktig ut over hoppkanten. Plutselig kjenner du: «Nå lever det, nå er jeg der – nå har jeg kontakt med publikum». Og da svever du videre på den inspirasjonen du har fått i øyeblikket. Da er du «i» det, og da kjennes det bare godt. Etterpå går jeg glad og fornøyd hjem og spiser middagen min, tar et glass vin og tenker ikke mer på det, sier Børsum.

– Jeg elsker å grave i en monolog eller en tekst. Selvtilliten er på null hver gang, man fristes til å gå opp til sjefen og si: «Jeg klarer nok ikke dette!» Så går det åtte uker, det er premiere, og så oppdager du at dette faktisk ble vel så bra som mye annet du har gjort, fordi du har måttet streve og kjempe og kna litt underveis.

Egentlig er det ganske pussig at Bente Børsum bruker en sportsmetafor og tyr til skihoppere når hun skal beskrive hvordan det føles å være skuespiller på scenen. For hun er møkka lei av sport. Særlig fotball. Og ikke minst fotball i regi av Get, som hun føler tvinger henne til å betale for sportskanaler hun ikke vil ha. For første gang i dette intervjuet, blir den milde sensommerdamen skikkelig morsk.

– Jeg er så provosert over all denne sporten som sniker seg inn over alt, til og med i P2. Det går over alle staur og vegger. Og Get er noe dritt. Jeg er så sinna på dem. Åh! Aldri hjelp å få, og så de dumme ventemelodiene du må sitte og høre på i et kvarter. «Alle våre linjer er opptatt, vennligst vent ...». Jeg har en lang lidelseshistorie om Get som jeg faktisk har skrevet ned. Kanskje det blir en revytekst en gang!

Men kanskje det hjalp litt på Bente Børsums humør denne solvarme formiddagen i en loftsleilighet på Frogner, at vi minnet henne om den aller første anmeldelsen av «Sensommer». Den kom mer enn to uker før premieren, i filmbladet Cinema.

– «Det er en fryd å oppleve Bente Børsum i rollen som den aldrende forfatterinnen», står det her ...

Bente Børsum smiler. Så sukker hun.

– Vi får se da, hvor «frydefullt» det blir.

Fem favoritter

Musikk: Bach – og god, gresk bouzouki-musikk. (Men den må være god).

Film: «Son of Saul», der vi opplever Auschwitz fra fangens perspektiv. Helt fantastisk.

Bok: Alltid Hamsun, men også den færøyske forfatteren William Heinesens «De fortapte spillemenn».

Mat: Jeg er ikke kresen, liker all mat som er god. Men særlig mat fra det franske kjøkken.

Sted: Der jeg går tur. På Frogner, i Son eller i Sørkedalen.