Portrett

Anne B. Ragde: Høstkjerringa

Anne B. Ragde hater sol og sommer. Men når høsten kommer, går hun lykkelig i gang med å sanke, sylte, fryse og – promotere, selv om hun går rundt med to ryggvirvler som er «most inn i hverandre».

Av Anne Birkefeldt Ragdes grimaser skjønner vi at hun har skikkelig vondt i ryggen når hun reiser seg fra sofaen for å hilse på Dagsavisen. Hun nærmest vakler inn på møterommet vi skal få låne av forlaget hennes, Oktober, og styrket av par smertestillende setter hun seg tungt ned ved vinduet. Selv om det egentlig er best for henne å stå.

– Du har hatt et «smertehelvete», sa du til TV 2 i morges. Og så sa du at du måtte stå og skrive de ti siste dagene da du skulle gjøre boka di ferdig, og ...

– Har du fått satt den i gang? avbryter Ragde og myser nysgjerrig bort på journalistens båndopptaker.

– Æ syns æ ser den ligg` bakom koppen din der?

– Hm, kanskje jeg gjemmer den for deg?

– Å sånn ja, hahaha! Nei, æ tenkt` bare at det kanskje vart litt dårlig lyd på den, når den ligg` sånn gjømt bakom fatet der. Men okei, da e` æ klar! Jada, fotografen har allerede tatt bilder, også ett der jeg sto og røkte. Under et «røyking forbudt»-skilt, da, vet du!

Men nei. Dette skal ikke bli enda et intervju der Anne B. Ragde forteller om sin nye bok i Neshov-serien, om Margido, Torunn, Krumme og Erlend, mens journalisten samtidig egentlig er mest opptatt av å holde nøye rede på hvor mange røyk forfatteren rekker på et halvannen times intervju. Men Dagsavisen kan i alle fall konstatere at den nye boka hennes er den femte i Neshov-serien («Liebhaberne»), og at hun får lov av forlaget å røyke inne, bare vi passer på å ha vinduet åpent og lufte godt. Etter hvert gir et støyende pressluftbor fra gata utenfor sitt besyv med i samtalen, så Ragde hadde all grunn til å bekymre seg for kvaliteten på opptaket på journalistens vegne.

– Men hva har skjedd med ryggen din?

– Kompresjonsbrudd. Mellom «TH 8» og «L1», sier Ragde saklig.

– Tok du notater hos legen?!

– Nei, men jeg har fått utskrift fra MR-en. Det er to ryggvirvler som er mosa inn i hverandre sånn cirka midt på ryggen. Det skal visst «gro av seg selv». Ja, jeg kunne sikkert kansellert alt i dag på grunn av den ryggen, men det kunne ikke falle meg inn i halvsøvne. «Du kan vel ta et intervju selv om du har vondt i ryggen!» hadde nok mamma sagt. «Da får du heller droppe den festen etterpå!» «Nei, mamma, klart jeg skal på fest», sier jeg, men da svarer nok hun: «Da får du ta begge deler. Klarer du det ene, klarer du det andre!».

Anne B. Ragde.

Foto: Mimsy Møller

Anne B. Ragdes mor Birte døde våren 2012. Men det forhindrer tydeligvis ikke at mor-datter-samtalene fortsatt pågår, men nå i datter Annes hode. Det fins også en bok om dette nære forholdet, Ragdes egen kritikerroste roman «Jeg har et teppe i tusen farger» (2014). «Gispende utleverende om foreldrene, navngitte naboer og andre mennesker», skrev VGs anmelder. Men hun skrev også: «Først og fremst er det som treffer det sterke portrettet av moren som mor, husmoren med stor H, som med en urkraft av styrke kjemper og sliter for et godt, anstendig liv for seg og sine døtre». Boka var også Ragdes oppgjør med det hun mente var elendig behandling av moren på et sykehjem i Oslo, men mest av alt handler den om to søstres oppvekst med en enslig mor i blokk i Trondheim på 1960- og 1970-tallet. Moren var dansk, jobbet på en plastposefabrikk og tok imot bestilling på broderi og strikking («Mamma kunne strikke en fiks ferdig Marius-genser i herrestørrelse på ei helg, mens hu så på TV»). Hun var dessuten nøysomheten og oppfinnsomheten selv. Hun fikk mye god mat ut av pinetrange budsjetter, og hennes dyktighet som husmor har satt sitt sterke preg både på Annes eget liv, og bøkene hennes. Ingen har som Anne B. Ragde skildret typisk, ofte usynlig «kvinnfolkarbeid» som matlaging, vasking, stryking og hekling. De bokanmeldelsene der hun har fått ros for å gjøre akkurat det, har gjort Ragde ekstra glad. Så grundig har hun gått til verks i matbeskrivelsene i Neshov-serien, at forlaget hennes i Frankrike har bedt henne skrive en kokebok med oppskrifter utelukkende fra den fiktive familien på Byneset. Hun begynner med det til våren.

– De vil ha oppskrifter på fiskeboller og kjøttkaker og alt mulig. Jeg kommer nok til å skrive om stekt sild, og da må jeg sjekke forskjellige ting, som hadde de dill på Byneset den gangen? Hadde de persille?

– Så om en stund kan det hende at det står folk i franske hjem og lager norske fiskeboller?

– Jada. Men jeg tror jeg skal råde dem til å få tak i norske fiskeboller på boks, de bør slippe å lage dem selv. Men da skal jeg be dem ikke kasta krafta, for den skal vi bruk`i bechamelen, altså i kvitsausen! De kan ha reker til, og bacon, poteter ... Å, jeg er så glad i fiskeboller, jeg kunne ha spist det på julaften, jeg.

– Jeg så en anmelder som syns at du i den nye boka di bruker litt vel mye tid på hvordan man best steker bacon?

– Det kan aldri bli for my` bacon! kommer det kontant fra Ragde.

– Og det er heller ingenting som er «for kjedelig» å skrive om. Hvorfor kan ikke jeg skrive om hverdagsarbeid, når Knausgård for jeg vet ikke hvilken gang i sine bøker beskriver hvordan har lar en tepose falle ned i et krus, mens han ser vannet «stige opp langs veggene» i kruset, itj` sant? Da kan vel æ skriv` om vasking? sier Ragde, som understreker at hun selv er veldig glad i å vaske hjemme hos seg selv i leiligheten i Trondheim.

– Men jeg er ikke så glad i å støvsuge. Strengt tatt er jeg ikke så veldig på dette med gulv. Men la meg vaske vinduer, tørke støv, eller ... Det e` alltid sjaina hjemme te` mæ, sier Ragde tilfreds.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Og nå som høsten er her, våkner også bondekjerringa i Anne B. Ragde til liv. Mens moren hennes var en belest storbyjente fra en middelklassefamilie i København, kom faren fra en liten vestlandsgård i Odda i Hordaland, der de bodde noen år fram til Anne var tre og flyttet til Trondheim. Lille Anne tilbrakte mange sommerferier på gården hos farmor og farfar, og er den dag i dag påfallende opptatt av økologisk landbruk, kortreist mat, «happy pigs» og distriktspolitikk («Æ e` veldig imot sentralisering»). Ragde er synlig stolt av at halvparten av henne er trauste bondegener.

– Høsten er virkelig min årstid. Da er jeg ferdig med skrivinga og det er ut for å gjøre promo for bøkene mine. Men da blir jeg også veldig sånn bondekjerring. Æ må sanke. Æ må sylte. Og æ må frys` ned.

Ragde ser alvorlig på oss over bordet.

– Det bare kommer over deg?

– Det kommer over meg. Veldig. Det må gjøres. Det er ikke bare å fylle noen bær i en fryser, jeg må gjøre noe ordentlig. Og jeg må plukke sopp ... Alt dette må jeg ta meg tid til, selv om jeg i høst skal reise ut med boka mi. I tillegg baker jeg veldig mye til jul, lager lammerull og fryser ned, og i midten av november begynner jeg med den engelske julekaka, som må dynkes en gang per uke fram til jul.

– Jeg har lest at du hater sol og sommer?

Ragde nikker ivrig.

– Det stemmer. Æ hate` sol! Høsten er for meg nummer en, vinteren nummer to, våren nummer tre, mens sommeren kommer som nummer 10.

– Hvorfor liker du ikke sol, da? spør fotografen litt betuttet.

– Jeg blir så veldig, veldig varm. Barnebarnet mitt, lille Sverre på snart fire år, sier når han kryper opp i senga mi: «Farmor, du er en ovn!» Han er virkelig mitt livs lys, den lille gutten der. Og så må liksom alt være så lyst og lett når det er sol. Det blir så mye mas: «Åh, vi må møtes på utekafé, åh, vi må grille, vi må på båttur!» Og alle er så intenst glade for at sola skinner og jeg tenker bare: «Oh, Jesus Christ! Gi mæ en regnværsdag så æ får kvilt mæ litt, altså.»

– Men du dro en, eneste gang til Syden, for ditt eneste barns skyld?

– Ja, det der var rein morskjærlighet, altså. Sønnen min Jo var liten og ville så gjerne til Syden. På Mallorca var det 32 grader og grusomt. Jeg telte minutter til jeg var hjemme igjen! Minutter! Jeg gikk inn butikker med aircondition og så på intetsigende ting – bare for å få puste litt. Da jeg gikk ut av flykroppen på Værnes etter den uka, ble jeg møtt av 15 grader og duskregn. Jeg regner det som mitt livs lykkeligste øyeblikk!

– Du er sikkert oppvokst med: «Men du kan da ikke sitte inne i dette fine været»?

– Ja, og alt det presset om at du må være lykkelig. Den verste måneden var egentlig mars, med nysnø, sol, søndag og ski, og jeg bare ville sitte hjemme og lese den nye Nancy Drew-boka mi. Helvetes ski og ut og gå, altså! Jeg har gitt bort alle skiene mine til min danske familie.

– Jaha, så de liker altså å gå på ski?

– Ja, de elsker å gå på ski, de. Jeg har fortsatt nær kontakt med min danske familie. Mine søskenbarn, deres barn, og så tante Lizzi, da, sier Ragde, og forteller at det var hun og tante Lizzi som kjørte tur på Nord-Sjælland for å finne villaen til Erlend og Krumme i «Liebhaberne». De fant villaen, og en viktig ting til.

– Vi kjørte forbi et område i høyprisklasse, med store tomter nært stranda. Da så jeg et skilt: «Nytt prosjekt for liebhavere», sto det på dansk. «Der har vi tittelen», sa jeg til tante. «Liebhaberne»! Det kan bety «ting du setter stor pris på», men jeg mener det også kan handle om folk som har noe kjært.

– Så du kan slå over i dansk hvis du vil?

– Ja, det ka` jeg da! Jeg ka` da slet ik` forstå norsk! sier Ragde på det som for Dagsavisen høres ut som pære dansk. Så legger hun til:

– Og overhovedet ik` trøndersk. Det ka` jeg da slet ik`.

En annen arv Anne B. Ragde har fra sin danske mor, er en sterk kjærlighet til bøker og litteratur, en soft spot for partiet Høyre og en dyp skepsis til sosialdemokratiet. Ragde er meget fornøyd med at det ikke ble regjeringsskifte denne gangen.

– Æ går for Erna og Siv, så definitivt. Jeg syns ikke de rødgrønne fikk til noe. Jonas er suveren, han, men jeg er ikke noe glad i Arbeiderpartiet. Jeg er ikke glad i LO, det pampeveldet der, og jeg syns det er usunne koblinger mellom Ap og LO. Mamma var fabrikkarbeider, men hun stemte Høyre. Hun var alltid fullt ut bevisst at hun hadde en jobb fordi det var en som hadde starta den fabrikken, tok ansvar for å skaffe nye ordrer, lønna dem og skapte arbeidsplasser, forteller Ragde.

– Dette her var på 60- og 70-tallet, og mamma jobba sammen med kommunister og AKP-ere. Alle var kommunister – bortsett fra mamma! Hun kom nesten i hysteri da jeg fulgte redaktøren min, Geir Gulliksen, hit til det da så radikale Oktober forlag. «Jaså, så din redaktør er kommunist?» spurte hun anklagende. «Nei da, mamma», sa jeg. Men samtidig var hun veldig begeistret for Jon Michelet, for ham hadde hun møtt da de begge deltok i et spørreprogram. Mamma kunne «alt», hun var en geografi-wizard og et levende leksikon. Det samme var Jon, så de to passa godt i lag. «Men han er da kommunist, mamma?» sa jeg. «Ja, men han er jo så kjekk og dyktig!» Men hun hata Oktober forlag, sier Ragde fornøyd.

– Det hadde nok også noe med at vi bodde ved siden av Oktober bokhandel i Trondheim på 70-tallet, og dit kom det jo stadig bombetrusler. Da måtte vi ut i nattøyet midt på vinteren og sånn.

– Men her sitter du, mange år seinere, og er fortsatt i Oktober forlag?

– Ja, og æ rikke mæ ikke fra Oktober, advarer Ragde, som tross sin borgerlige innstilling trivdes godt med tidsånden da hun var tenåring på det radikale 70-tallet. Riktignok gikk hun med «Ja til EEC»-buttons på skolen, men det var mest for å provosere. (For egentlig var hun imot). Og hun virkelig dyrket musikken på den tida, særlig David Bowie, men også Uriah Heep, Led Zeppelin og – Chet Atkins.

– Jeg hadde noen plater som ingen måtte se. Fikk jeg uanmeldt besøk, kasta jeg dem innerst i skapet. Det var Burt Bacharach, Chet Atkins, noe Tamla Motown ... Jeg tror til og med jeg hadde en plate av Anita Bryant også, jeg, altså ... Det var jo skammelig! Helt ute. Jeg, som gikk rundt i poncho og tresko, kunne da ikke spille Anita Bryant og Chet Atkins!

Oktober forlag er nok også glad for at Anne B. Ragde ikke rikker seg derfra, for i dag er hun en av mestselgende forfatterne der, sammen med folk som Linn Ullmann, Dag Solstad og den omtalte Jon Michelet. Bøkene hennes er oversatt til 22 språk, men de landene hun har slått ordentlig gjennom i, er Sverige, Danmark og ikke minst Frankrike. Der er gjerne disse landene hun prioriterer når hun er ute og promoterer bøkene sine, gjerne nå om høsten.

– Jeg har ikke kapasitet til å reise til alle land, jeg blir tross alt 60 år i desember. Jeg syns det er ganske artig å bli intervjuet og sånn, men jeg hater egentlig å reise! Jeg hater flyplasser. Sikkerhetskontrollene, alt maset.

– Du er ikke redd for å fly, da?

– Nei, overhodet ikke. Overhooodet ikke! understreker Ragde.

– Det er det maset. Stresset. Lyden av trillekoffertene bak meg ... åh, æ vil kast` opp.

###

Foto: Mimsy Møller

Ragde har fått blandede anmeldelser på de siste to Neshov-bøkene, men de selger i bøtter og spann, og det kommer flere. Ragde er slett ikke ferdig med Neshov-familien. Først skulle det bare bli en trilogi, men etter noen år satte seg ned for å lese dem på nytt, fikk hun selv lyst til å finne ut hvordan det går videre med familien.

– Det er nysgjerrigheten som driver meg som forfatter. «Hvordan går det videre?» sier Ragde, som forvandler seg til en slags isolert, salatspisende arbeidsnarkoman når hun skriver bok. Hun snur døgnet, og skriver om natta. Den eneste som får bryte inn i bobla da, er barnebarnet Sverre, og muligens hunden Mille. Gården Neshov kan noen ganger bli helt virkelig for henne.

– En morgen jeg våknet til radionyhetene, sa de at en gård på Byneset hadde brent ned. «Å herregud, er det Neshov som brenner?!» tenkte jeg i et øyeblikks panikk. Etterpå måtte jeg ligge i senga og flire godt, forteller Ragde, som avbryter seg selv:

– Nei, se i hylla der, der er den sørkoreanske utgaven av «Berlinerpoplene»! Jeg har vært i masse kontakt med de sørkoreanske leserne mine. Ja, jeg var jo Sør-Koreas svar på «Dr. Phil» en stund.

– Var DU?

– Ja, jeg svarte på spørsmål om familieproblemer i en av Sør-Koreas største aviser. «Jeg liker ikke svigermora mi, og må late som jeg liker henne. Har du noen råd i så måte?» skrev de. De så meg som en slags familieekspert, og jeg tasta i vei og var helt Dr. Phil og sånn! Fenomenalt morsomt, sier Ragde, som selvsagt ikke bare skriver om bacon, støvtørking og vasking. Hovedtemaet i forfatterskapet hennes er familie. Fra hun skrev sin første bok om og med sin sønn Jo i 1986, via bøker om mormor og mor, til fiktive familierelasjoner på Neshov.

– Det er da rart, at en trøndersk bondefamilie kan slå an i Sør-Korea?

– Ja, men man ser gjerne det universelle i det lille. Det er et så universelt tema, dette med familie. Dette er de første og viktigste relasjonene vi danner i livet, sier Ragde, som virkelig har skrevet sin del av såkalt virkelighetslitteratur. Hun har lest begge Hjort-søstrenes-bøker. Hun syns det er «stilig» og «unikt» at Helga Hjort har skrevet et roman-tilsvar til søsteren, men hun syns ikke Vigdis Hjort skal måtte stå til rette for noen.

– Jeg syns man skal tillate seg selv å skrive fra eget liv. Men da må man stå i det etterpå, og ta imot reaksjonene. Jeg har ofte grudd meg til en bok skal komme ut. Men «that’s the name of the game», sier Ragde, som ga ut boka om mora etter hennes død.

– Men mamma visste at jeg skulle skrive den. «Du må ta med det og det», sa hun. «Vi får se. Da er du død, så det bestemmer jeg», sa jeg. «Jeg ser poenget ditt», sa hun.

– Ikke mye sentimentalitet der, altså?

– Nei, i alle fall ikke på det tidspunktet, når hun nærmet seg det siste. Jeg savner fortsatt mamma. Vi var samlesere. Vi leste gjerne samme bok samtidig, og så snakket vi om den etterpå. Jeg kan fortsatt tenke, hvis jeg leser en bra bok: «Å, mamma hadde eeelska denne boka her». Jeg har ikke funnet en ny samleser etter henne.

Fem favoritter


Musikk: David Bowie, disco, tekno, klassisk – det meste bortsett fra jazz.

Film og TV: Netflix-serier på TV. TV-seriene i mitt liv er «Forsytesagaen» og «Den syngende detektiv».

Litteratur: H.C. Andersens samlede. På originalspråket.

Mat: Ost i alle varianter. Til middag, nytrukket sei som krøller seg i panna.

Sted: Hjemme. I min nordvendte leilighet i Trondheim.

Epilog. Intervjuet er over, røyken er luftet ut her inne på møterommet på Oktober forlag, og opptaket ble ikke så verst. Men noe av det ble nok overdøvet av det pressluftboret ute i gata. På slutten av teipen hører man likevel Anne B. Ragde si, antakelig på spørsmål om hun ser for seg en ny mann etter tre avsluttede ekteskap som til sammen varte 19 1/2 år: – Altså, ikke nok med at æ sjøl skal bli gammel – og så skal æ ha en gammel mainn der i tillegg?! Jeg har aldri skjønt poenget med at TO gamlinger liksom skal gå der og sulle.

Mer fra Dagsavisen