Portrett

– Altså dæven han søkke, syke satan!

Kjendisstylist Storm Pedersen er nordnorsk, homo og en fjerdedels same. Ingen bortskjemt liten bitch. Og så hater han bloggere som skriver om uvesentligheter.

Storm Pedersen kommer inn døra på Grand Café, han er to meter høy, iført militærgrønt antrekk, chunky boots, lange kjeder rundt halsen og med barbert skalle over en overkropp dekket av tatoveringer. Den norske moteuka er nettopp avsluttet, og etter det dro han rett på et oppdrag på Kielferga. Nå står høsten for døra.

– Det er høsten som er motemåneden internasjonalt, med New York, London, Milano og så Paris. Men jeg har jobba så mye i det siste at jeg drar en tur til Tyrkia for å lade batteriene, sier han.

Den frittalende stylisten, som ofte har uttalt seg kritisk til modellbransjen, har jobbet som moteredaktør for Nick og Mann, kostymedesigner, makeupartist for L’Oreal, coach for modellene i Top Model, samt at han selv har deltatt i en rekke realityprogram. Denne høsten er han gjesteskuespiller i «Helt perfekt» med Thomas Giertsen, og over jul er han aktuell i en ny dramaserie på svensk TV. Sensasjonelt nok har han også, i en alder av 37 år, signert modellkontrakt med byrået Heartbreak.

– Jeg elsker å stå foran kamera, jeg elsker å stå på en scene og går gjerne på audition sammen med rutinerte skuespillere. Jeg var på audition i fjor på «Jul i Blodfjell», julekalenderen som kommer på TV Norge i år og ble vurdert seriøst til rollen som til slutt gikk til Jon Øigarden. Det var helt ok, å tape mot en skolert og superdyktig skuespiller fra Nationaltheatret kan jeg tåle.

I mai var han med på utstillingen «Illustrated Man» i New York, sammen med modellene Zombie Boy, Josh Mario John, Levi Stocke, Ricki Hall og tidligere Jane’s Addiction-gitarist Dave Navarro. Bildene var tatt av Sophy Holland, som jobber for Vogue og Vanity Fair. Ute i verden har han lenge vært blant de internasjonale streetstyle-fotografenes absolutte favoritter, i fjor ble han blant annet filmet av teamet til mode.com. Videoen «The Sexy Men of Milan» gikk viralt blant moteinteresserte over hele verden.

– Herregud, da holdt jeg på å le meg ihjæl, altså. Han lille gutten som syns han var så schtøgg da han var liten. Jeg har aldri tenkt på meg selv som spesielt sexy, men et stort kompliment var det.

Han er født Vegard Pedersen, et stillferdig enebarn som ikke gjorde så mye vesen av seg i barneårene. Han foretrakk å sitte og tegne, lage ting og se mora sy dukkeklær og gardiner. På veggen på gutterommet hang Jon Bon Jovi. Og Marc Chagall.

– Jeg vokste opp i Bø i Vesterålen. En liten huk med ti hus utafor et fjell, ved en sjø. Å få lov til å vokse opp der har gitt meg en ballast og motvekt til mye av det jeg må forholde meg til i jobben nå. Jeg tror jeg hadde vært et helvete å jobbe med hvis jeg hadde vokst opp i L.A. for eksempel. Da tror jeg at jeg hadde blitt en bortskjemt, liten bitch. Isteden har jeg vokst opp i fjærsteinan og måttet finne løsninger på alt selv. Der tar man det man har, det er ingen ting som blir servert. Finner du ikke det du vil ha, så får du lage det.

– Jeg husker jeg så en serie på TV som het «Jenta fra verdensrommet». Hun hadde en stein som hun tok på som gjorde at hun kunne få ting til å løfte på seg i rommet, og jeg lagde en sånn hjemme, jeg, klippa ut og limte på sølvpapir og styra fælt. Slik utvikla jeg kreativiteten og det er en evne jeg har brukt mye i styling seinere.

Han var en oppvakt liten gutt, som takket være at han var så tidlig moden fikk begynne på skolen ett år for tidlig. Teater og scenekunst var magisk og spennende, og så langt fra hverdagslivet det var mulig å komme. Han hadde tross alt begynt å fabulere om å bli danser fra han var fem år gammel.

– Jeg maste på mamma om at vi skulle flytte til Oslo, slik at jeg kunne begynne på operaens ballettskole.

– Hvordan fikk du den ideen?

– Jeg tror det kom fra TV’n jeg. Vi hadde bare NRK, og der var det av og til dans. Da satt jeg klistret. NRK har alltid vært flinke til å sende kulturprogram, og når vi ikke hadde noen annen kanal, ble det til at vi så på det de sendte.

– Opplevde du bygdedyret?

– Selvsagt finnes bygdedyret, men jeg ble ikke mobba noe særlig. Jeg var på en måte litt skjerma, var så bestemt på hvordan jeg ville se ut og hvordan jeg ville kle meg at jeg nok ikke skjønte det dersom folk lo av meg.

Idrett var han ikke interessert i. Men når foreldrene gikk og la seg om kvelden, gikk han catwalk i stua.

– Tenkte du at du kunne bli modell?

– Nei. Jeg har aldri trodd så veldig bra om meg sjøl utseendemessig. Da jeg var liten, pleide jeg å tenke at jeg aldri kom til å bli gift. Det er ingen som vil ha meg, tenkte jeg.

– Når skjønte du at du var homofil?

– Jeg tror jeg har skjønt det hele tida. Men jeg ba jo til Gud om å få bli gift med ei dame, ja. Men jeg følte meg så stygg, og det er derfor dette ordet er ett av de verste jeg vet. Jeg klarer ikke å høre folk si det om noen, nesten ikke om ting engang. Jeg har havna i så mange krangler, til og med slåsskamper, over det, for jeg klikker fullstendig når jeg hører det. Dans ble redningen for selvtilliten, men på hjemplassen var det ingen danseskole.

– Så jeg begynte i leikarring. Og så var det gammeldans, så jeg ble med ei venninne av meg, vi danset sammen i et par år.

– Det betyr at du er god på vals og runddans?

– Ja. Men jeg hater det. Men det var et substitutt for det jeg egentlig ville, danse ballett. Substitute for love.

– Hadde du bunad også?

– Nei. Jeg har for tynne legger. Jeg har jo damebein, helt perfekte damebein, ler han.

Da han flyttet på hybel på Sortland for å ta videregående, ønsket han å finne en danselinje, men fikk ingen respons.

– Rådgiveren på ungdomsskolen sa: Nei, det er ingen fremtid i det, så det får du ikke gjøre. Målet var å sikre seg, ikke følge drømmer. Drite i om man var lykkelig bare man gjorde noe som var safe. Jeg har aldri gjort ting som er safe.

– Så da valgte du ...?

– Bedøk.

– Bedriftsøkonomi? Ble du lykkelig av det, da?

– Nei. Men jeg var en satan på rettslære og markedsføring. Jeg har alltid tilpasset meg godt og liker å se ting i et større bilde, syns jeg sjøl da. Jeg ser ofte ting fra andre vinkler og det fikk jeg mye skryt for, spesielt i rettslære. Så jeg fikk topp karakterer i de fagene.

STORM PEDERSEN

Foto: Siri Øverland Eriksen

Etter videregående fikk Storm nyss om et helgekurs i jazzballett og moderne dans på Follo folkehøyskole. Før han visste ordet av det, sto han i en sal full av dansere og gjorde high jumps til Mikael Rickfors’ «Vingar».

«Jag har förstått nu och jag vet vad jag vill – Vad jag ska göra och använda framtida til.

Jag ska köpa vingar för pengarna och flyga ut över ängarna..»

– Jeg døde, skjønner du? Kjente med hvert fiber i kroppen: This is life!

Han bestemte seg for å ta sin irske oldemors etternavn Storm som en del av navnet sitt.

Etter ett år på Follo folkehøyskole var han på audition på Londons Studio Centre, men valgte et forstudium til dans på en skole i Oslo før han begynte på balletthøyskolen, og etter hvert fikk jobb som danser for dragshowgruppa Great Garlic Girls. Deretter kom han inn på Oslo Nye Teater og fikk jobb i musikalen «La Cage Aux Folles». Da var Vegard blitt til Storm.

– Jeg tenkte at hvis jeg blir kjent en dag, så må jeg ha et navn som er lett å si. Noe internasjonalt. Oldemora mi er fra Irland, hun heter Rachel Storm. Så da ble det Vegard Storm-Pedersen først. Og senere bare Storm.

– Du hadde planen klar tidlig?

– Jeg liker å være forberedt.

Han hevder at han ikke var spesielt populær blant lærerne på balletthøyskolen.

– Jeg var en grusom elev. Men det er en dyr skole og jeg fikk ikke den opplæringen jeg var blitt lovet. Jeg er ikke en jente på 1.50 som skal være svane i noen sjø, jeg er en mann på nesten to meter som har et eget dansespråk, men det var det ikke rom for.

«La Cage Aux Folles» er et stykke fullt av intriger, drama, sjalusi og misforståelser. Da han kom på audition, var det minst like bitchy der.

– Dit kom hele Oslos danseverden, det var stappfullt og jeg snudde i døra og gikk, men på vei ut møtte jeg en fyr som sa: «Nei kom igjen, da – prøv». Så jeg gikk inn igjen. Får gjørra det, da liksom.

Han ga alt han hadde, danset så blod og svette rant.

– Jeg kunne nesten ikke tro det da de ropte opp mitt nummer og sa jeg var med, sier han og vifter seg.

– Gud, nå begynner jeg nesten å grine. Jeg er sentimental, ja. Anyways, det var ingen andre medstudenter som fikk jobb i den musikalen. Og ingen av lærerne som gratulerte meg, en lærer sa til og med at jeg ikke fortjente jobben. Jeg ble demotivert av danselivet, så jeg sluttet, og bestemte meg for å bli stylist. Det som skuffer er at de som skal drive med kunst og være mest åpne, ikke er det.

– Litt som med motebransjen, som skal være mest åpen for nye folk og fenomener?

– Ja, og så er det der de er mest konservative! Jeg har sans for kompromissløshet, å gi faen i reglene på ordentlig. It’s the only way. Å gi faen betyr ikke at man mister manerer og skikk og bruk, det handler bare om å være i kontakt med seg selv.

I 2008 dro han til New York som kostymedesigner.

– Jeg tok med Kjell Nordström. Som assistent, sier han triumferende.

– Baron von Bulldog?

– Jepp! Kjell was my bitch! Jeg skulle gjøre kostymene til Grease i Oslo Spektrum. Det var the spectacular version, så jeg sa ok, jeg må til New York for å handle. Vi fikk oss en gratis tur, og jeg møtte en fyr. Så flytta jeg dit.

New York 2010: Storm bor i New York, med amerikansk designerkjæreste. Han er på full fart til å etablere seg som stylist i metropolen via gode kontakter og mye aktivitet på sosiale medier. En dag står han i studioet til fotograf Dušan Reljin i Brooklyn. Den feterte performancekunstneren Marina Abramovic blir sminket etter alle kunstens regler foran en fotoshoot for serbiske Elle. På stativet henger eksklusiv haute couture-plagg fra motehuset Givenchy.

– Ingen av klærne de hadde sendt opp passet. Alt var kjempesmått. Det var bare å ringe motehuset og gi klar beskjed: «Hva i helvete er det dere har sendt meg? Ingen ting passer! Marina er musen til Riccardo Tisci (sjefdesigner hos Givenchy, red.anm.), send nye ting med en jævla gang!» De ble blåst rett av banen og reagerte lynraskt, de var ikke vant til at en helt ukjent mann som meg tok den tonen. Blir du desperat nok glemmer du frykten, da må du gi klare beskjeder om hvordan du vil ha det, og få jobben gjort.

– Hadde du mye prestasjonsangst?

– Både ja og nei. I begynnelsen kom sjenertheten min tilbake for fullt fordi jeg så gjerne ville gjøre det bra.

Finanskrise, et usunt kjærlighetsforhold og en inntekt på magre 4000 kroner totalt for alle jobbene han hadde gjort, satte i 2011 punktum for New York-eventyret. Han sto rett foran et stort, internasjonalt gjennombrudd som stylist, med et ferskt Elle-cover og en moteserie i Vogue Homme. Men han hadde jobbet beinhardt, var sliten og dro hjem til Norge for å gjør en jobb her. Det tok 18 dager fra han kom hjem, til han gikk rett i parketten. Og ble der.

– Jeg husker at jeg gikk hjem fra Elle-festen klokka halv ti, ga bort alle bongene mine til min daværende agent og sa: kos deg, jeg må ha mat. Så jeg gikk hjem, spiste og da jeg våknet neste morgen klarte jeg ikke komme meg opp av senga. Jeg hadde mistet evnen til å gå, jeg klarte ikke løfte tærne fra gulvet. jeg var totalt utslitt. Jeg hadde jobbet døgnet rundt i New York, var i et dårlig forhold og hadde ikke tatt signalene. Jeg fikk angst, men så begynte jeg å trene og det begynte å skje ting med kroppen. Det ga meg styrke og selvtillit. Fram til da hadde jeg aldri tort å kle av meg på stranda engang. Det er ingen overdrivelse å si at treneren min har reddet livet mitt.

– Så nå er du blitt helsefrik og spiser bare havregrøt og linfrø?

– Nei, kor har du lest det? Linfrø? Jeg er da ingen fuggel! Men jeg har en grønn powersmoothie jeg liker å drikke til frokost etter perioder med utsvevende liv: 300 gram blåbær, 30 gram havregryn, spinatpulver, brokkolipulver, noe sånne green-greier med Spirulina, og proteinpulver. Drikk den og du ser det på huden med en gang, sier han og legger raskt til:

– Sunnheten får ikke komme i veien for livet mitt. Jeg er ikke en sånn person som ikke kan drikke i dag fordi jeg skal trene, det er den mest usexy tingen i verden å si.

– Hva er det mest sexy du kan tenke deg?

– Det tror jeg ikke du kan skrive i avisen. Mamma skal jo lese det. Eller jo, det mest sexy jeg kan tenke meg er en mann som er totalt avslappet og openminded. Det mest usexy jeg kan tenke meg er snevre folk som lever i ei boble og aldri beveger seg utenfor. Nei, gi meg heller en rik, bohemsk mann!

– Hvilken fotograf skulle tatt bilder av deg om du fikk velge?

– Steven Klein. Da blir det dyrt og skittent. Jeg elsker det dystre. Musikk som går i moll. Styling som er mørk.

Lenge blogget han under eget navn, men i fjor fikk han tilbud om å flytte bloggen sin til Aller og AdLINK Media der han blogger under tittelen The Daily Influencer.

– Dere som blogger er ikke lenger bloggere, men influencers?

– Jeg lever av å bruke hele meg selv – det gjør jeg også som blogger og «influencer» om du vil. Det er jo litt påtakelig at enhver hevder de er «influencers», som betyr «påvirkere», uten av de nødvendigvis påvirker så veldig mange. Jeg har troen på det vanlige mennesket som påvirker, når det er ærlig og redelig og personlig. Derfor jobber jeg bare med merkevarer som har samme verdier som meg selv og som jeg står inne for, og lever etter en regel: hvis du ikke har noe å si så hold kjeft.

– Men kan du leve av bloggen din da?

– Jeg kan absolutt leve av bloggen min, og gjør det delvis. Men jeg jobber også fremdeles som stylist og har mange andre prosjekter for tida som også tar tid. Men blogg og styling er foreløpig min hovedbase. Jeg innrømmer at jeg har et litt ambivalent forhold til det da jeg synes vi får for mye unødvendig informasjon daglig. Det blir mye fjas og uvesentligheter. Og – nå skifter jeg over til nordlending for nå blir jeg forbanna – sånt gidder jeg ikke! Det blir jo ofte bare bullshit, roper han, klasker en tatovert hånd i bordet så hvitvinsglasset danser og er på glid:

– Altså dæven han søkke, syke satan! Det er så mye likt på blogger og Instagram at jeg kaster opp. The same fucking shit overalt, samme filtre, samme ideer, samme stil, minimalistisk og dandert, estetisk pent og ordentlig. Jeg spyr. Men det er en oppskrift som funker, som de får likes på. Så får det ikke hjelpe om vi andre kjeder oss ihjæl.

I fjor skrev han et innlegg på bloggen sin om at han nå vil selge alt han eier og har av sko, klær og ting. På Facebook kalte han prosjektet «Jeg selger alt jeg eier» og hundrevis av interesserte meldte seg umiddelbart. Han innrømmer at det har kommet noen nye ting til i den lille leiligheten i Oslo sentrum igjen etterpå.

– Jeg elsker interiør og ommøblerer hele tida. Det har jeg gjort siden jeg var liten gutt. Men alt er kjøpt brukt, fra finn.no og jeg har gjort sykt mange kupp. Det er en egen frihet i å ikke ha så mye. Vi blir fanget av alt vi omgir oss med. Egentlig har jeg bare lyst til å leve ut en slags hippietilværelse nå, som vi gjorde i sommer på Ibiza. Derfor har jeg bestemt meg for å leie et hus i Tulum i Mexico i jula. Ikke stresse, bare ha det gøy med venner. Make love, dont blogg about it, liksom.

– Hvor er du om ti år?

– Jeg flytter tilbake til New York når tida er moden, og vil veksle mellom å jobbe i USA og Europa. Jeg bare må det. Jeg kan ikke bo her.

– Hvorfor ikke?

– Det er tungt å være blant så mye skeptisk energi. Å hele tida måtte forsvare sine valg, få passet sitt påskrevet av folk som syns du er rar. Jeg føler meg utenfor, og jobber ikke mye for motemagasiner her, for dem er jeg alltid han som er litt for mye. Redaktører ler meg rett opp i trynet og betrakter meg som en klovn, men de skal ikke få lov til å temme kreativiteten min. Jeg vet hva jeg kan og hva jeg gjør, og lever etter et motto som Cårejånni Enderud ga meg for mange år siden: Alt går. Han har vært som en storebror for meg i alle år. Jeg kan ikke fordra begrensninger.

Han kikker på klokka, konstaterer at han nå er nesten 50 minutter for sent til neste møte. Men vi bestemmer oss for å ta enda et glass.

– Det rekker vi. Gi meg et sugerør så tar jeg ei flaske, sier han og ler så høyt at samtlige kelnere på Grand Café knekker i knærne samtidig. Men omsider MÅ Storm rushe av gårde til sitt møte.

– Om du sitter her, kan jeg godt komme tilbake etterpå!

Fem favoritter

Musikk: Jeg har elsket hiphop, men nå har det endret seg til gammel rock. Rolling Stones. Jimi Hendrix. Men elsker også Chet Baker.

Bok: Nei. Nei-nei-nei. Jeg liker ikke å lese, jeg sovner av det.

Film: «Dancer In The dark». Bjørk var min første store kjærlighet. Jeg hadde alt av henne på kassettspilleren.

Mat: Nei, herregud. Glad i mat? Hvem er ikke glad i mat? Du må ha mat, det er ikke noe valg.

Sted: New York. Jeg var der 2 uker i mai og gråt hele veien til flyplassen. Og enda mer da jeg kom av flytoget i Oslo.

Mer fra Dagsavisen