Alenemoren Erna Hagensen vasket seg til topps i LO

– Nei, de skulle prøvd seg som renholdere i noen år, sier forbundsleder Erna Hagensen (61) tankefullt. Selv har hun sitt på det tørre: Som tidligere renholder har hun gått løs på mangt et gulv i sin tid, bevæpnet med vann og vaskemidler. «De» er regjeringspartiet Frp, som, ifølge Hagensen, tar til orde mot kollektive tariffavtaler, men for lokale lønnsforhandlinger i den enkelte bedrift.

– De skulle prøvd seg som renholdere, så skulle vi sett om Siv Jensen hadde ønska å forhandle lønna si hos en av de useriøse bedriftene der de ikke engang tør å organisere seg. Hu` hadde ikke hatt mye te` mat i lønningspåsan sin da, nikker Hagensen.

Selv etter mange år som fagforeningstopp i Oslo er Erna Hagensens breie lørenskogsdialekt temmelig intakt. Uvilkårlig kikker vi dessuten bort på Finansdepartementets ærverdige bygg, som vi kan se fra vinduet her fra Norsk Arbeidsmandsforbunds lokaler i Grubbegata. Der borte driver nok Frps finansminister Siv Jensen på med helt andre ting enn å skure gulv med Ajax. (Vil vi tro). Men kanskje må opptil flere toppledere i landets elite selv snart ty til vaskefilla, når renholderne kan ende opp som deltakere i den første storstreiken i privat sektor siden 2000.

Arbeidsmandsforbundet har allerede tatt ut en rekke renholdsbedrifter til første streikerunde. I alt 35.000 LO-medlemmer innen renhold, transport og matvareindustri går ut i streik fra i morgen om det ikke blir enighet innen midnatt. Trappes streiken ytterligere opp, vil storstreiken omfatte godt over 200.000 ansatte. Den siste uka har forbundsleder Erna Hagensen sittet i intense innspurtsforhandlinger med NHO hos Riksmeklingsmannen. Hun er en del av LOs forhandlingsdelegasjon, der utfordringen blir å oppnå enighet om blant annet tjenestepensjon og AFP. For i årets samordnede lønnsoppgjør er det viktige prinsipper det står om, noe som gjør forhandlingene ekstra tøffe. Det er enklere de årene partene bare prøver å bli enige om hvor mye folk skal få i «lønningspåsan» sin.

Hagensen sier ikke bare «lønningspåsa», men også «bannan», «buttikk», «skrivi» og «henner». Den gamle, saftige lørenskogsdialekten lærte hun som jentunge på Fjellhamar på 60-tallet. Da var Lørenskog fortsatt mer av ei jordbruksbygd, preget av tilflyttede løsarbeidere fra Oslo og bygdefolk fra Hedmark og Oppland. Dialekten hennes har nok også tatt farge av språket til mors- og farsfamilien i Solør.

– «Du snakker så stygt, mamma», pleier den ene sønnen min å si, smiler Hagensen.

Hun virker ikke så veldig fornærmet.

Les også: Storstreik avblåst - LO fornøyd

Foto: Mimsy Møller

Men om noen skulle forveksle Erna Hagensen med tidligere LO-leder Yngve Hågensen, som kunne tordne ganske aggressivt fra talerstolen på bredt østfoldmål, så har forbundsleder Erna Hagensen en helt annen stil. Jo, hun snakker bredt, men ellers framstår hun dempet, fredelig og nesten beskjeden, her hun sitter på kontoret sitt i Grubbegata. «Jeg har jo sittet sammen med Erna i forhandlinger i mange år, og hun var alltid så rolig, avbalansert og reflektert, samtidig som hun har en naturlig autoritet», sier en annen tidligere LO-leder, Roar Flåthen, til Dagsavisen. «Hun har et godt humør og skaper en god atmosfære i forhandlinger», mener han. «Hun er en god taktiker, og liker virkelig forhandlingsspillet», sier en tidligere nær kollega i Arbeidsmandsforbundet. Som sjef er Hagensen klar, tydelig, omsorgsfull og nesten litt for full av nye, gode ideer, sier hun, og legger til: «Hun kan også være krevende, i den forstand at hun får folk til å gå utenfor komfortsonen sin og gjøre ting de ikke trodde de kunne. Hun er god på å utvikle folk og bygge organisasjonen. Hun er ikke redd for å la folk rundt seg skinne».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Den samme Roar Flåthen gir også Erna Hagensen ros for å ha brøytet vei for andre kvinner i toppen av LO-systemet, og for at hun har greid å skaffe seg respekt og tillit i et mannsdominert forbund som Arbeidsmandsforbundet tross alt er, selv nå som minst 30 prosent av medlemmene er kvinner. De fleste av dem er renholdere, men forbundet organiserer også «arbeidsmænd» som anleggs- og gruvearbeidere, vaktmestere og vektere. Arbeidsmandsforbundet er ett av LOs eldste forbund, og Erna Hagensen er forbundets første kvinnelige leder. Hun har blitt gjenvalgt hele fem ganger. Den tidligere kollegaen forteller at stemningen var både spent og litt urolig da Hagensen i sin tid skulle overta som leder etter fagforeningskjempen Arnfinn Nilsen i 2003. Nå er det få som kan se for seg Arbeidsmandsforbundet uten Erna Hagensen som sjef. En epoke er over neste år, når hun går av med pensjon. Da er hun 62 år gammel, og ikke lenger valgbar i LO-systemet. Hun syns dessuten hun gjort sitt. Selv om hun bare er 61, har hun rukket å jobbe i over 45 år.

Roar Flåthen er også mannen som i sin tid pleide å presisere at når han snakket om «Erna», så mente han ikke landets statsminister Erna Solberg, men «vår Erna». «Det er stor forskjell på de to damene der», sier han til Dagsavisen.

«Vår Erna» er enig i dette, og innrømmer at hun føler at fornavnet hennes er kuppet av en viss statsminister.

– Det er jo hun som har blitt hele Norges Erna?

– Ja. Og når jeg hører på nyhetene at «Erna har sagt ditt og Erna har sagt datt», gjerne noe jeg er totalt uenig i, tenker jeg: «Nei, nei, nei! Jeg ville aldri sagt det!» Jeg heter Karoline til mellomnavn. Det har faktisk hendt at jeg har vurdert å kutte ut Erna og bare kalle meg Karoline, sier Hagensen, som for øvrig tidligere gikk under etternavnet Dynge. Det er hennes ektemann gjennom det siste tiåret som har gitt henne etternavnet Hagensen. Han er en pensjonert anleggsarbeider fra Senja som hun møtte i forbundet, så hun pleier å spøke med at hun driver god medlemsservice. Erna Hagensen har fem barnebarn, men teller vi med bonusbarn er det i alt 17 barnebarn som skal ha gaver til jul. Hun er ukependler til huset på Senja, men har leilighet i Oslo slik at hun kan holde kontakt med alle barn og barnebarn.

Les også: Ba om fast jobb på Legevakta, så kom tilbudet: 0,58 prosent stilling

Apropos navnesøsteren Erna: Det er ingen hemmelighet at Arbeidsmandsforbundets leder ikke er særlig glad i den sittende borgerlige regjeringen. Som forbundsleder mener hun det beste for norsk arbeidsliv er en regjering fra venstresida.

– Men hvilke av de tre regjeringspartiene er «verst», sett fra ditt ståsted?

– Det er nok Venstre. Jeg syns det partiet er mest fagforeningsfiendtlig. Jeg husker partilederen der uttalte at hun «ble kvalm av LO». Det sier jo sitt. Men så skal du ikke heller langt tilbake før Frp foreslo å forby kollektive tariffavtaler. Høyre har i alle fall sett litt mer verdien av et organisert arbeidsliv, sier Hagensen.

– Det norske samfunnet er bygd på den norske modellen, som historisk sett har bestått av tre parter: Regjering, arbeidsgiver og arbeidstaker. Får du en regjering som ønsker å sage vekk det ene beinet, altså arbeidstakerorganisasjonen, så har vi ikke lenger en norsk modell, understreker Hagensen, som mener LO her har tatt sitt samfunnsansvar alvorlig i alle år.

– At Venstre og Frp ikke ser nytten av dette, er for meg helt utrolig.

Erna Hagensen var ung, tidlig i 20-årene, da hun fikk sitt første verv som tillitsvalgt. Hun var sjenert og livende redd for å snakke i forsamlinger, men hadde samtidig en sterk rettferdighetssans. Som jentunge på Fjellhamar slåss hun en gang i skolegården med noen gutter som mobbet ei jente.

– Jeg har aldri likt at folk blir behandla dårlig. Det var en tre-fire gutter som dytta og plaga denne jenta, og jeg fløy på en av dem!

Men slåsskjempen var ikke høy i hatten da hun dro på sitt første kurs som tillitsvalgt på Sørmarka, en dag i 1987.

– Vi måtte reise oss opp og presentere oss, åh, det var helt forferdelig! Jeg satt der og svetta og grudde meg til det ble min tur. Etter gruppearbeidet sa de andre at jeg måtte legge fram resultatene, siden jeg var ny. «Det gjør jeg bare ikke», sa jeg, men det nyttet ikke. På toppen av det hele filma de det med videokamera, jeg syns jo det også var helt forferdelig! Etterpå sa jeg at jeg ikke ville være tillitsvalgt mer, og jeg skulle aldri mer sette mine bein på Sørmarka. Hadde noen sagt til meg den gangen at jeg en dag kom til å holde 1. mai-tale foran 4.000 mennesker på torget i Trondheim, så hadde jeg aldri i verden trudd det. Aldri!

Hagensen sier dette siste i en heftig tone.

– Men det har jeg nå gjort, da, og de klarte å overtale meg til å fortsette som tillitsvalgt. Gradvis blei det bedre, og siden blei det jo taler på landsmøter, årsmøter ...

– ... Og på LO-kongressen, sikkert? Det er jo en svær forsamling?

– Ja. I dag går alt dette greit. Men det er så mange som tror at når du er forbundsleder, så er du så tøff og har så god selvtillit. Men det er ikke sikkert at du er den tøffe alle trur du er.

Erna Hagensens eldste sønn Frode, som i dag er redaktør for fotballtidsskriftet Josimar, antyder at morens gamle redsel for talerstoler kanskje kan bunne i den arbeiderklassekulturen hun er vokst opp i. Der skulle man jobbe hardt, klare seg sjøl, og helst ikke stikke hodet for fram og liksom tro man var noe. Erna Hagensens foreldre var begge fra Solør i Hedmark, og særlig moren var et arbeidsjern uten like. Hun jobbet først på gård, og da familien flyttet til Lørenskog, begynte hun å vaske, noe hun gjorde helt til hun var 75 år gammel. Hun døde som 83-åring. De syns alle det var tungt å miste henne.

– «Late folk er det verste jeg vet!» pleide mamma å si, smiler Erna.

Erna var bare baby da hun første gang var med mora si på jobb. Hun måtte være med, i en tid uten svangerskapskapspermisjon og barnehageplasser. Da Erna som åtteåring skulle på sykehus for å operer bort mandlene, måtte moren også passe vaskejobben sin.

– Jeg var livende redd, der jeg lå aleine på sykehuset, og fikk sånn gammeldags narkose. Mamma hadde bedt om at jeg skulle få beholde sykehussenga til hun kom, men det fikk jeg ikke. Jeg måtte være oppe, og mamma blei ganske sint da hun så det! Så tok hun meg med på jobben, og bretta ut ei kåpe på en benk der jeg fikk ligge. Jeg var ganske dårlig. Men der lå jeg til hun var ferdig på jobb, og så var det hjem.

Det var omtrent på denne tida Ernas far døde. Han etterlot seg en barneflokk på tre, Erna og hennes to brødre.

– Jeg husker ham bare som en snill mann som ikke var den som prata så veldig mye. Han ga meg masse is, så mye jeg bare ville ha. Mamma kunne være sint når hun kom hjem, fordi jeg hadde fått så mye is! Pappa var aldri sint eller hissig. Mamma var litt mer rivjern, liksom, fiksa og ordna.

Ernas mor fortalte en gang sitt eldste barnebarn om da hun og mannen skulle flykte fra nazistene i Hedmark til Sverige under krigen. Mannen hennes fikk opptil flere nervøse sammenbrudd på vei gjennom skogen mot grensa. «Da måtte jeg ta`n i øra», fortalte hans mormor. «Henry! Ta deg sammen!» hadde hun hvest til ham.

Erna var bare 10–11 år gammel da hun begynte å hjelpe moren med å vaske. Som 13-åring fikk hun sin første, egne vaskejobb ved siden av skolen.

– Jeg fikk eget skattekort, og jeg var så stolt! Jeg skulle blant annet vaske noen trapper i en høyblokk på Lørenskog, og måtte få egen nøkkel til kjelleren, der vaskeutstyret var. Første skattekort, første nøkkel, og dette skulle jeg klare uten at mamma var der!

Erna Hagensen ser fortsatt stolt ut ved tanken.

– Jeg skjønner ikke hvorfor så mange har en forestilling om at det er så fælt å være renholder. Det er en tung jobb, ja, men jeg likte alltid selve jobben, og jeg har alltid trivdes. Jeg vokste jo opp med dette.

16 år gammel og nettopp ferdig med ungdomsskolen begynte Erna å jobbe, både som renholder og seinere som bartender på Ekebergrestauranten. Hun begynte å dra på dans, og en kveld traff hun en kjekk vestkantgutt fra Snarøya. 18 år gammel ble Erna mor for første gang, halvannet år seinere kom en gutt til. Lørenskogjenta og vestkantgutten holdt bare sammen noen få år, og Erna ble alenemor. Hun hadde opptil flere jobber samtidig for å klare å skaffe guttene det de trengte, og for at de skulle ha råd til fotballtreninger og leirskoler. Hun ble en gang spurt av journalist om hun fikk for lite i barnebidrag siden hun måtte jobbe så mye da guttene var små. Da innrømmet hun at hun kom litt dårlig ut av forhandlingene med barnefaren.

– Det hadde kanskje gått bedre i dag?

– Det hadde nok det, jeg har jo mere trening nå, haha! Men det blir også som om en faen løper i deg: «Dette skal jeg klare. Dette skal jeg fikse sjøl». Og det føles godt nå etterpå, unga mine mangla aldri noe. Men det kunne være krevende, som når begge var med i Norway Cup på hvert sitt fotballag, og jeg måtte springe imellom – samtidig som jeg hadde en jobbe å passe. Men ei fin tid var det også.

Eldstesønnen forteller om en mor som smurte kneippbrød med salami-matpakker til dem og forsvant ut døra i 6-tida på morgenen. Da var hun gjerne ikke hjemme før i 6-7-tida på ettermiddagen, og lagde spaghetti med kjøttpølser eller noe lettvint fra Toro. Mormor, rivjernet fra Solør, var gjerne barnevakt. Han tilbrakte også tid sammen med vestkantpappaen på Snarøya, og vakte gjerne litt oppsikt da han kom hjem til Lørenskog ikledd sossete, rosa Lacoste-skjorter. Som tenåring måtte han følge familietradisjonen og bli med mor og mormor for å hjelpe til med å vaske. Han husker grytidlige lørdagsmorgener på Triaden kjøpesenter på Lørenskog, der han og de to sterke kvinnene i hans liv vasket i mange timer. Det var først da det gikk opp for ham hvor «hardcore» både moren og mormoren egentlig var som arbeidsfolk.

De første årene Erna Hagensen vasket skjedde det gjerne før eller etter vanlig arbeidstid. Hun var denne usynlige vaskedama som folk ellers på arbeidsplassen gjerne verken kjenner eller legger merke til. Utpå 90-tallet ble det mer vanlig at renholdere vasker på dagtid.

– Det har nok bidratt til at folk ser på renholderne med et annet blikk. De blir kjent med mennesket bak vaskebøtta, og renholderne blir en mer naturlig del av arbeidsfellesskapet, sier Hagensen, som i 1995 begynte å jobbe i fagbevegelsen på heltid. Hun ble først forbundssekretær i Arbeidsmandsforbundet, så nestleder, før hun i 2003 altså ble leder i det forbundet som organiserer hennes egen yrkesgruppe, renholderne.

– Jeg er glad for arbeidserfaringen min. Men i dag er det nok enda tøffere å være renholder enn i min tid. Det er mye mer press på arbeidstider, folk løper fortere, arbeidsdagene er lengre, og det er mange useriøse arbeidsgivere, sier Hagensen, som mener at problemene med arbeidslivskriminalitet og sosial dumping er verst nettopp i renholdsbransjen. Hun peker på at mange innvandrere uten oppholdstillatelse jobber der, og at de derfor ikke tør å organisere seg eller stille krav.

– Folk sier at arbeidstakere ikke står med lua i handa lenger, at det er minst 100 år siden vanlige arbeidsfolk måtte det. Men de som er utsatt for sosial dumping og jobber døgnet rundt for 70–80 kroner timen, de tør ikke si fra om noen ting. De står virkelig med lua i handa, sier Hagensen.

Det meste tyder på at verken Erna Hagensen eller resten av LOs forhandlingsdelegasjon har stått der med lua i handa den siste uka. I natt får vi vite om de faktisk går til streik. Det meste tyder uansett på at dette blir Erna Hagensens aller siste lønnsoppgjør. 7. mars neste år fyller hun 62 år. Da kan hun trekke seg tilbake til huset i den lille bygda på Senja, og nøye seg med å vaske og pusle litt hjemme. Eldstesønnen er spent på hvordan hans arbeidshest av en mor skal takle pensjonisttilværelsen, bare med mannen og fuglesangen på Senja som selskap.

– Hun blir nok rastløs. Mormor vaska til hun var 75, og at mamma skal gå av nå, så ung... Jeg lurer egentlig hva hun skal bruke tida på?

Han har bekymring i stemmen.

Fem favoritter

Musikk: Springsteen og Creedence Clearwater Revival.

Film og tv: Jeg ser ikke så mye på film og serier. Ser mest nyheter på TV.

Litteratur: Svenske Mia Törnbloms bøker om selvfølelse og lederskap har betydd mye for meg.

Mat: Er altspisende, og glad i både kjøtt og fisk.

Sted: Der må jeg si Senja. Der senker jeg skuldrene.