Kristin Halvorsen er en av flere politikere denne høsten som kliner til med bok om seg selv, skrevet NRK-journalisten Lilla Sølhusvik.

Politisk bokhast

I høst er det påfallende mange rødgrønne politikere som kommer løpende med den nye boka si. Som om 
de instinktivt føler de må skynde seg før Stoltenberg-
regimets undergang.

Ikke uventet er tidligere SV-leder Kristin Halvorsen helt uenig i at den rødgrønne epoken er på hell. Og det er i alle fall ikke en følelse av «bokhast» som gjør at hun denne uka lanserte sin nye politiske bok «Gjennomslag», presiserer hun. Snarere virker det som om hun har hatt et visst skjebnevalg i 2013 i tankene.

- Grunnen til at jeg ville skrive denne boka nå, er at velgerne og de som har interesse for politikk fortjener å få litt mer innsikt i hva som har skjedd bak kulissene i det rødgrønne prosjektet. Jeg kan tenke meg at mange velgere i løpet av disse sju årene har tenkt: «Himmel og hav, hva er det de holder på nedi Oslo nå?» La dem få et svar, da! I alle fall mitt svar, og før det er for seint, sier Halvorsen til Dagsavisen.

- Men da jeg fikk de første utkastene til bok, så angra jeg, betror hun pressekorpset. Hun står foran store digitale plakater av seg selv her inne i Cappelen Damms bokhandel.

- Jeg tenkte at det går ikke an å bidra til en en så åpenhjertig bok mens man fremdeles er et medlem av en regjering, smiler hun til de frammøte journalistene. De smiler varmt tilbake, for er det noe politiske journalister liker, så er det jo «åpenhjertige» politikerbøker. Særlig der vi får høre om hittil ukjente regjeringskriser og en statsminister som eksploderer i raseri. Og neste uke kommer journalistene antakelig til å smile like varmt til tidligere Sp-leder Åslaug Haga, når hun lanserer sin nye bok om det rødgrønne regjeringsprosjektet. Uka etter der igjen er det tidligere LO-leder Gerd-Liva Vallas tur til å lansere boken om seg selv og sitt politiske prosjekt. Og allerede har vi denne høsten vært igjennom rødgrønne boklanseringer fra henholdsvis eks-Ap-statsråd Sylvia Brustad og eks-SV-er Olav Gunnar Ballo. Mandag kom i tillegg den ikke spesielt rødgrønne eks-partilederen Dagfinn Høybråten (KrF) med sin bok. Ikke er han spesielt «åpenhjertig», heller, hevdet anmelderne, selv om det var det forlaget lokket med i pressemeldingen.

 

- Jeg tror dette er tilfeldig, og jeg tror ikke det skyldes at man føler at en epoke er på hell, sier Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle, en mann som har lest flere politikerbøker enn han kanskje har hatt godt av.

- Men felles for disse som nå kommer med bøker, er at de er politikere som er opptatt av sitt eget politiske ettermæle. Vi ser at Brustad forsøker å retusjere bildet av seg selv som «Brustadbuas mor» , mens Dagfinn Høybråtens bidrag til bokhøsten er en polemikk mot stempelet han har fått som «mørkemann». Og det ville undre meg mye om Gerd-Liv Vallas bok viser seg å være et kraftig, kritisk selvoppgjør, sier Stanghelle, som var på plass under Kristin Halvorsens boklansering.

- Kristin Halvorsens bok er på sin side et 451 siders fargerikt og kompromissløst forsvar for SVs regjeringsdeltakelse.

- Hun gjentar hele tida at hun er veldig «ærlig» og «åpenhjertig». Men er hun egentlig det?

- Hun er åpenhjertig som person, men det betyr jo ikke at hun forteller alle slags hemmeligheter. Men hun har en veldig avvæpnende form, og vi er vant til at hun er en dame med temperament og engasjement. Hun kan fortelle at hun ble aldeles rasende på Jens og reiste på hytta og satt og så utover mot Holmestrand. Hun kan si det, uten at det utgjør noen fare for rødgrønt samarbeid og politiske skandaler. Kristin kan fortelle ting andre bare må holde kjeft om. Hvis Jonas Gahr Støre hadde sagt noe tilsvarende, ville verden ramlet litt sammen. Vi ville knapt trodd våre egne øyne, tror Stanghelle, som syns Kristins bok er den mest interessante i årets politiske bokhøst. Den beste og mest overraskende politiske biografien han har lest, er imidlertid Olav Njølstads biografi om Jens Chr. Hauge. Den mest eksplosive og fargerike: Haakon Lies «Slik jeg ser det». Og den kjedeligste?

- Her er konkurransen steinhard! Men den kjedeligste av de virkelig lange selvbiografiene er nok Kjell Magne Bondeviks «Et liv i spenning». Der er kontrasten så himmelropende mellom tittelen og spenningen i boka, at den er verdt å nevne. Den er for sikkerhets skyld på 723 sider.

 

I årets bokhøst er det definitivt Cappelen Damm som gir ut brorparten av politikerbøkene. Og dokumentarredaktør Gerd Johnsen kan bekrefte at de i år har ekstra mange ute. Det mener hun ikke er det minste «påfallende», men et resultat av bevisst satsing på nettopp politiske biografier og debattbøker.

- Det er tradisjon hos oss, og et resultat av flere års arbeid bak hver bok, sier hun.

- Disse bøkene er ikke bare for å skrive en bok om det som har vært, eller pynte på politikernes ettermæle. En interessant trend er at vi ser at politikerne ikke lenger bare vil fortelle om sitt liv i en biografi, men bruke bokformen til å redegjøre for sitt politiske prosjekt. De vil påvirke samfunnsdebatten med det de skriver. De sier ikke lenger bare: «Se, så flink jeg har vært!», men også: «Dette vil jeg gjøre», sier Johnsen til Dagsavisen.

Og redaksjonssjef for sakprosa i Schibsted forlag, Elin Vestues, forteller at de bare gir ut en politikerbok i år. Det er Åslaug Hagas bok, som slett ikke er en tradisjonell politisk biografi.

- Dette er en politisk bok om det rødgrønne prosjektet, sier hun.

- Om ikke den rødgrønne epoke er på hell, så tror jeg i alle fall at mange av disse politikerforfatterne tenker at en epoke er på hell for dem selv, mener valgforsker Anders Todal Jenssen, som også har lest en og annen politikerbok i sitt liv.

- Men her må du skille mellom den muligheten som avgjort eksisterer for at de rødgrønne taper stortingsvalget neste år, og en epoke, som jeg mener krever et større tidsspenn enn to stortingsperioder. Det er litt tidlig å bruke det ordet, syns jeg.

- Har du som valgforsker hatt nytte av å lese politikerbøker?

- Ja, helt klart! Du får et innblikk i forhold som kan være viktige å få klarlagt rent historisk, og noen ganger får du letta på sløret i forhold til ting som ikke har vært kjent tidligere, eller du får du en politikers syn på et spørsmål som kanskje avviker fra partiets offisielle linje. Det er mange grunner til å ha glede av å lese politiske memoarer. Men det er jo ikke til å stikke under en stol at mange av disse bøkene er fryktelig kjedelige, da. Inntil det gresselige, innrømmer valgforskeren.

- Det er «jeg, meg og mitt», «så meldte jeg meg først inn i lokallaget, og så...». Men av bøkene i årets bokhøst skal jeg absolutt lese Kristin Halvorsens bok, for å få innblikk i det indre spillet i den rødgrønne regjeringen. Jeg håper jeg får lese om hvordan både SV og Sp har streva med å ha en så mye større og sterkere kompanjong. Den beste politiske boken jeg har lest? Hm, Harald Berntsens bok om Per Borten er jo veldig god. Den kjedeligste boka jeg har lest er Ronald Byes «Sersjanten». Den var virkelig lavmål. Den eneste grunnen til at den boka kom på trykk, er at han innrømmet i et kapittel at han brente LOs overvåkingsarkiv.

- Men hva med de bøkene der forfatteren tydelig unngår ubehageligheter? Som Høybråtens bok?

- De er vel opptatt av ettermælet sitt. På en måte syns jeg det er litt sunt. Det er ikke så mye støy og leven og konflikt i norsk politikk, som tabloidene skal ha det til. Den maniske jakten på konflikt, rivalisering og fiendskap gjør oss blinde for hva politikerne faktisk får til av gode vennskap og gode beslutninger, sier Jenssen, som likevel håper Åslaug Haga i neste ukes nye politikerbok tar med noen ord om sitt eget dramatiske fall som statsråd og mektig Sp-leder i 2008.

- Hennes avgang syns jeg er en historie som er verdt å studere nærmere. Det er vel en av de styggeste skandaliseringene av en norsk politiker noen gang, mener Jenssen.

Så kom igjen, Haga. Vis oss hva du har!

hanne.mauno@dagsavisen.no