Fredrik Fasting Torgersen på ett av seminarene som tar opp hans kamp for at den 57 år gamle drapssaken skal tas opp på nytt. FOTO: PETTER MEJLÆNDER

Østkantgutter blir også 80

Fredrik Fasting Torgersen har hele tida bedyret at han ble uskyldig dømt for drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen i 1957. 1. oktober fyller han 80 år.

Engasjementet for å få Torgersens sak gjenopptatt er større og bredere enn noensinne. Blant støttespillerne er forfatteren Karsten Alnæs, som bidrar med denne teksten i boka «Festskrift til Fredrik Fasting Torgersen». Boka er ment å kaste lys over Torgersen-saken og hva vi kan lære av den.


Østkantgutter blir også 80 år. Du krysser grensen nå. Jeg følger etter om få år. Vi vokste opp ikke langt fra hverandre. Jeg i grenselandet mellom Kampen og Tøyen, du på Lille Tøyen. Jeg gikk i skolehagen like ved der du bodde, spadde bed, satte poteter, kom hjem med reddiker og rabarbra og blemmer etter kyss av brennesle på leggen. Like ved lå Ola Narr der vi utkjempet drabelige bataljer med gutta fra Carl Berner, og ble støttet av frivillige fra Lille Tøyen.

 

En av mine skolekamerater, som hadde en bror på samme alder som deg, kjente godt til deg og sa du var en danseprins, som eide musikken og svingen. Jentene flokket seg om deg, de gjorde gjerne det når de så en stepper som hadde fått rytmen i fødselsgave, og ikke som vi andre måtte innøve stive, stolprete trinn i hemmelighet, som vi likevel glemte totalt når musikken bruste og lampene skinte i tyll og nylonstrømper. De gutta som med glatt lugg og avslappet smil gled inn i dansen, trengte ikke følge etter jentene i Skippergata, sa skolekameraten min fra den gangen. De hadde alltid bonndrag. Er du klar over det, Karsten?

 

Vi har også andre møtepunkter. Vi hadde det begge i beina. Men selv om jeg faktisk sprintet meg inn til en finale i et norgesmesterskap i friidrett, hørte jeg aldri til de utvalgte som kom under elleve blank. Det gjorde du. Du var stjerna, var det ikke slik vi sa det?

 

Og vi opplevde begge friidrettsmiljøet på Oslo øst den gangen, og hva det betydde for kameratskapet, for verdigheten og for livsgleden. Farten frigjorde oss. I høstkveldene på Jordal i slutten av sesongen der vi kløyvde luften, tok vi farvel med sommeren. Alt sitter fast i erindringer, men hvem som satt på tribunene i kveldsmørket og beundret oss, husker vi ikke.

 

Likevel skal jeg ikke idyllisere. Vi har også det til felles at vi opplevde skyggesidene, fattigdommen, nøden, fylla, husnøden, brutaliteten og utfrysingen. Oslo øste av solidaritet, men kunne også være uten barmhjertighet, og frøs oss ut fordi vi ikke tilpasset oss mønsteret, fordi vi var bleike, leste dikt, hadde ømhet i sjela eller ellers ikke tedde oss slik gatedyret ville vi skulle. Østkantfliren er nådeløs, jeg er sikker på at du erfarte det samme som jeg, for jeg kan lese det av diktene og fotografiene dine, akkurat som du kan lese det av mine prosalinjer.

 

Men det er du som fyller 80, og skriver «Tenk deg, du menneske/ at du er tredd inn på en krok/ og kastet/ ut i det ukjente/ der vesener grådigere/enn dine tanker kan fatte/ jafser etter deg/ Kan du tenke deg dette?»

 

Ja, det kan jeg, og diktene og bildene som du presenterer i boka «Hvis himmelen» er gjenkjennelige, skyggesidene på Oslo øst legger seg klamt over sjela, de fortvilte ansiktene på fotografiene dine leter desperat etter hjelp, etter en skjerv ømhet, men det nytter ikke vet du, for som du selv skriver, er det umulig å rømme fra en jord, «som de bestemmende myndigheter/ gjør mer og mer/ råtten/ for hvert åndedrag».

Ja, du har opplevd fru Justitia fra hennes mørkeste side. Det er den verste dama man kan komme ut for vet du, hun har mye av østkantens iskulde i seg, og ingenting av dens selvironi og romslighet. Hun fører sverdet og skjoldet for de rike, skriver du, hun maler oss «i samfunnets kjøttkvern» og beskytter dem som har vervet seg i hennes hær, og som er livredde for å tape sin ære.

 

Jeg tror ikke vi egentlig kan forestille oss hvor ømskinnet denne æren er. Jeg treffer de gamle kameratene mine fra Oslo øst hvert år, og det slår meg hvor lite de bryr seg om at de år om annet får en ripe i lakken. De trekker på skuldrene, spøker litt, viser fram arrene sine og dunker meg på skulderen dersom jeg selv har vært ute i hardt vær. Og det har vi jo alle en eller annen gang. Ikke i samme stormen du, bevares, men vi får jo oss en på tygga, vi tabber oss ut, vi går feil, og vi vet alle at vi ikke er så høye på pæra som vi gir oss ut for.

 

Vi vet det og blir ydmyke, vi brisker oss ikke av vår ufeilbarhet, for vi vet at den ikke eksisterer. Men som du skriver «Enkelte mennesker/ har tatt/lærdom/ av plantene/ de har vokst/ seg store/ i driten». Det er en uhyggelig erkjennelse, at egen prestisje, egen ære og venners og kollegers ære skal skinne slik at det blender evnen til å se blanke livets verd. Men vi gir oss ikke Fredrik, vi skal bli hundre år, og vi skal stå imot dragsuget, de skal ikke få sjela vår.


Tekst og foto er hentet fra «Festskrift til 
Fredrik Fasting Torgersen», og gjengis med tillatelse 
fra SpreDet Forlag 2014, Kari Os Eskeland (red.).