Hvem: Mathias Alexander Stokke (30), Moss/Oslo
Hvorfor: Selger = Oslos julenummer
Hvor lenge har du solgt = Oslo på gata?
- Det er vel 14 måneder siden jeg starta med dette her. Jeg er egentlig født og oppvokst i Moss, men jeg pleier å komme inn til Oslo for å selge når jeg kan. Akkurat nå selger jeg årets julenummer for = Norge, det nummeret vi kaller «Juleboka». Jeg trives veldig godt med denne selgerjobben. Dette har blitt noe mer enn en jobb for meg nå, det har blitt en hobby og en livsstil. Akkurat nå går jeg til rusbehandling på sykehuset i Moss, og de dagene jeg er der, kjenner jeg at jeg savner jobben, jeg blir faktisk lei meg. Når jeg kommer til = Oslo-lokalene om morgenen, er det nesten som å komme hjem. Her får vi mat. Her får vi klær. Her får vi sko, her får vi omsorg, og vi treffer kjente. Vi er som en familie. Ja, dette er faktisk familien min nå, det er ikke tull en gang.
Du er selv intervjuet i årets julebok sammen med andre selgere, pluss Thorvald Stoltenberg?
- Ja, det var noen som sa det: «Så nå er det deg og Thorvald, altså?» Thorvald var her og klipte snora på lanseringen av årets julebok, og da fikk jeg i alle fall hilst på ham. Hyggelig fyr, jeg liker ham svært godt.
Selger dere mer nå før jul enn ellers i året?
- Ja, det er nok flere som kjøper julenumrene, mange gir dem bort som julegaver. I år er temaet «mareritt og drømmer», og i boka forteller jeg blant annet at jeg drømmer om å få mer kontakt med søstra mi igjen. Den drømmen har jeg nå fått oppfylt, jeg skal til henne på julaften. Det har vært vanskelig for henne å ha kontakt med meg, fordi jeg sakte holdt på å drepe meg sjøl med alkohol og piller. Men nå er jeg under behandling og har vært rusfri i flere måneder, så nå har jeg fått tilgivelse. Vi vokste opp i et hjem med alkohol. Faren min drakk seg i hjel i ´92, og moren min drakk da jeg var liten. Men de siste 15 årene var hun edru og drakk ingenting. Hun døde i sommer av sykdom, hun hadde epilepsi og jeg vet ikke hva. Hun sovna inn ved kjøkkenbordet, søstra mi fant henne der. Det var natt til den 21. juli. Hun ble begravd den 31.
Så dette blir den første jula uten moren din?
- Ja. Hun ble bare 54 år, det syns jeg var altfor tidlig.
Hvordan tror du det blir?
- Jeg vet ikke. Det er rart å være foreldreløs, det er det. Jeg gruer meg til jul, det er alltid en trist tid for meg. Jeg har egentlig ikke feira jul de siste fem årene, men jeg har alltid vært på telefon med mamma på denne tida av året. Jeg ville ikke møte henne ansikt til ansikt når jeg var rusa, det var vel av en slags respekt for henne. Eller så har jeg vært så rusa at jeg ikke visste hva jeg drev med, og bare døyva tankene og smertene med alkohol. I år drar jeg til søstra mi på formiddagen, men før jula ringes inn klokka 17.00 må jeg være tilbake på avdelingen på sykehuset. De har sagt at de skal stelle i stand noe der også, men jeg tenker ikke så mye på det. Det blir trist uansett, når jeg ikke kan treffe mamma.
Jeg ser du har tatovert navnet hennes på halsen din?
- Ja, det første jeg gjorde dagen etter hun døde, var å dra inn til Oslo og få laga denne tatoveringen her. (Viser fram tatovering på halsen, der det står «Mamma»). Ser du, de har greid å få inn et hjerte i m-en? Jeg syns den ble kjempefin, den er til minne om henne. Det er mange som legger merke til den. Planen på julaften er å dra på kirkegården i Moss og legge ned en krans på grava hennes. Og så tenne lys, det er mange som gjør det den dagen. Hun ligger på samme sted som pappa, så da får jeg «besøkt» begge to. Det er mulig jeg tatoverer «pappa» på den andre siden av halsen min, så har jeg foreldrene mine på hver sin side. Og på leggen har jeg tatovert navnene til ungene mine. Jeg gidder ikke ta av meg stillongs og alt for å vise deg, men jeg har altså fått tatovert inn navnene deres. De er i fosterhjem et sted på Romerike nå. Det er det jeg vet.
Når traff du ungene dine sist?
- Det husker jeg ikke, men det er nok flere år siden. Jeg har en gutt som er født i 2006, og ei jente som er født i 2007. De er som snytt ut av nesa på meg, og jeg lurer sånn på hvordan de ser ut nå! Du vet, det er når de er små at de forandrer seg mest. Jeg husker at gutten var blitt en kraftig plugg, akkurat som jeg er, så jeg kan ikke juge fra meg ham, i alle fall! Jenta var mer lita og snedig, men jeg kunne se at hun hadde ansiktstrekkene mine. Som jeg sier i årets julebok: Jeg tror alle har en hemmelig drøm om å bli millionær, eller få en diger villa. Jeg kan også drømme om det, men for meg er den aller største ønskedrømmen å få treffe ungene mine igjen en dag. Se hvordan de ser ut nå. Jeg skjønner jo at de ikke kan flytte hjem til meg på heltid, men jeg vil gjerne ha samvær. Være pappa. Jeg blåser i om det skjer «under tilsyn». Om det sitter ti mennesker rundt oss og bare ser på hvor glad jeg er i ungene mine, så gjerne for meg!