Skal man vinne en krig mot opprørere, må man vinne folkets tillit. Det har Nato-styrkene ikke maktet, selv om de - som her i Helmand provinsen forrige uke - stadig besøker afghanske landsbyer. FOTO: ADEK BERRY/SCANPIX

Opprørets dreiebok

Uten tillit, ingen trening. Og uten trening, ingen 
overføring av makt og sikkerhetsansvar til afghanerne. USA og NATO er fanget i en krig det bare går vanskelige veier ut av.

Drapene på to amerikanske offiserer i Afghanistan forrige helg er et klassisk eksempel på vellykket geriljakrigføring. Igjen har vi tatt vann over hodet i Afghanistan. Og det på verst tenkelig tidspunkt: Idet president Barack Obama forsøker å trekke de amerikanske styrkene ut, uten at det skal medføre det kaoset som Taliban, andre opprørere og væpnede kriminelle gjenger ønsker seg.

 

Vi kjenner ennå ikke til motivet til mannen som drepte de to amerikanerne i det som skulle være en spesielt sikker sone i det afghanske innenriksdepartementet. Men hendelsen bør ikke overraske. Den er et utmerket eksempel på geriljataktikk - og illustrerer hvorfor det er så vanskelig å føre krig mot opprørsgrupper.

Av de 58 NATO-soldatene som så langt i år er drept i Afghanistan, er 10 blitt drept av afghanerne de skulle trene opp (og gjerningsmannen bak det siste angrepet sies å være en av innenriksministeriets sjåfører). Obamas strategi for å trekke seg ut av Afghanistan - som også andre NATO-land stiller seg bak - bygger på å overføre sikkerhetsansvaret til afghanerne selv. For å få til dette må vestlige soldater og sivile eksperter intensivere opplæringen av afghanske sikkerhetsstyrker og offentlige tjenestemenn. Og for å få til dette, kreves tillit. Dersom amerikanerne og europeerne må bekymre seg for at deres afghanske samarbeidspartnere plutselig skal skyte dem, vil tilliten forvitre. Og dermed vil det ikke bli noe trening. Og dermed forsvinner håpet om at den afghanske regjeringen skal kunne holde stand når de utenlandske styrkene drar.

 

Som et resultat av det som skjedde sist helg har USAs og NATOs øverstkommanderende i Afghanistan, general John Allen, trukket alt sitt personell ut av de afghanske regjeringsbygningene. På mellomlang sikt vil Obama - tross ukas melding om at han fortsatt tror på tidshorisontene - måtte revidere tilbaketrekningsplanen sin. Spørsmålet er om det siste angrepet bør føre til en framskynding (som franskmennene valgte da to av deres soldater ble drept i et lignende angrep) eller en utsettelse (som den republikanske senatoren John McCain går inn for). Det er mulig å argumentere godt for begge alternativene.

 

Hovedsaken er likevel dette: Det er dumt å tro, slik noen gjør, at drapene den siste tiden er isolerte hendelser. Tallenes tale motbeviser dette. Det samme gjør erfaringene fra andre geriljakriger og det vi vet om krigføring mot opprørere. I den boka som har blitt en bibel på området, «Counterinsurgency Warfare: Theory and Practice» fra 1964, skriver den pensjonerte franske obersten og Algerie-veteranen David Galula: «Å fremme kaos er et legitimt mål for opprøreren. Det ... tjener til å svekke motstanderens autoritet. Kaos er også billig å skape og kostbart å forhindre. Dersom opprøreren sprenger en bru, må alle bruer beskyttes; dersom han kaster en granat inn i en kinosal, må alle kroppsvisiteres før de slippes inn på offentlige steder. Når opprøreren brenner et gårdsbruk ned til grunnen, vil alle bønder rope om beskyttelse - og får de det ikke vil de være fristet til selv å inngå en avtale med opprørerne.»

Eller, som general David Petreaus skrev i den amerikanske hærens feltmanual fra 2006: «Opprørere lykkes ved å så kaos og uorden hvor som helst. Myndighetene feiler dersom de ikke klarer å opprette orden over alt.»

 

Dette var helt klart en del av bakgrunnen for fjorårets mange drap på afghanske myndighetspersoner, som de på president Hamid Karzais nærmeste rådgiver og bror. Poenget var å sende en tydelig beskjed til afghanerne: Dersom Karzai og de amerikanske soldatene ikke engang kan beskytte slik mektige folk, kan de i alle fall ikke beskytte deg.

 

Geriljakriger er vanligvis en kamp om kontroll over folk og om å vinne folkets gunst. Målet med krigføring mot opprørere må være å overbevise lokalbefolkningen om at vi faktisk kan beskytte den, og tilby den grunnleggende tjenester - i alle fall flere enn opprørerne kan tilby. Dersom folk ikke tror på dette, eller hvis opprørerne lykkes i å overbevise dem om det motsatte, er krigen så godt som tapt.

Dersom opprørerne kan vise at ikke engang amerikanske offiserer er trygge, ikke engang i de tryggeste korridorene i Afghanistans innenriksdepartement, har det tre konsekvenser: For det første styrer det inntrykket av at regjeringen og dens utenlandske beskyttere ikke kan forsvare folket. For det andre sår det mistillit mellom regjeringen og dens beskyttere på et tidspunkt hvor tillit er av stor betydning. Dermed, og for det tredje, svekker det regjeringen - ved enten å legge grunnlaget for at den styrtes når NATO forsvinner, eller ved å tvinge NATO til å bli i landet lenger (noe som faktisk ikke er så ille for en rekke av aktørene i regionen - krig er lukrative forretninger).

 

En ytterligere forverring av situasjonen ble avslørt da Washington Post den 24. februar omtalte en topphemmelig rapport fra USAs ambassadør i Afghanistan, Ryan Crocker, som fastslår at opprørernes trygge skjulesteder på den pakistanske siden av grensen fortsatt er intakte og i aktiv bruk. Med andre ord har den CIA-ledede og ofte suksessfulle dronekrigen mot opprørsledere i dette området hatt liten strategisk betydning.

 

Helt siden Obama fattet beslutningen om å sende flere soldater til Afghanistan for nesten tre år siden, har amerikanske militærstrateger påpekt at det kan gjøres få framskritt i Afghanistan uten at de pakistanske skjulestedene blir revet opp. Også dette er faktisk omtalt i Galulas bok, der han omtaler geografiens betydning i geriljakriger: «Lange grenser, særlig i de tilfellene der nabostatene sympatiserer med opprørerne, som i Hellas, Indokina og Algerie, virker i opprørernes favør.» Det kan i denne sammenhengen opplyses at grensen mellom Afghanistan og Pakistan er cirka 2500 kilometer lang.

 

I tillegg til alle disse utviklingstrekkene kommer selvfølgelig opptøyene etter at amerikanske soldater brente eksemplarer av Koranen. Dette var nok et uhell. De som var involverte hadde sannsynligvis ingen anelse om hva det var de ødela. Men det er legitimt å spørre hvor liten bevisstheten om de kulturelle forholdene var hos dem som sto bak ødeleggelsen av bøkene. Alt vi vet om å bekjempe opprørere vektlegger betydningen av kulturfølsomhet. For å vinne folket må soldatene vite hva folket holder kjært. En forferdelig tabbe kan gjøre mer skade enn 100 gode gjerninger kan rette opp. Eller, som Petraeus skriver i sin feltmanual: «Taper du den moralske legitimiteten, da taper du også krigen.»

 

Dette er hovedårsakene til at geriljakriger er så risikable å gå inn i, så vanskelige å utkjempe og så vriene å komme seg ut av. Det er også derfor Obama og forsvarsminister Leon Panetta i sin ferske revidering av USAs forsvarspolitikk ga ordre om at hæren ikke lenger skal organisere sine styrker med tanke på langvarige storskalaoperasjoner som sikter mot stabilitetsbevaring. Med andre ord: I framtida vil de ikke ha flere kriger som denne. I mellomtida er vi fanget, og som vanlig er utsiktene mørke.