Youngstorget, 19. november 1994. Den aller største nei-markeringen under EU-kampen, med rundt 25.000 EU-motstandere, mange av dem busset inn fra hele Sør-Norge. FOTO: ARBEIDERBEVEGELSENS ARKIV

Noen som husker EU?

28. november 1994 sa vi nei til medlemskap i EU. I de 20 årene som har gått virker det som om hele Norge har drevet inn i sløv likegyldighet til EU-spørsmålet. Men vent, hele? Nei! Fortsatt er det visst noen der ute som bryr seg.

Strengt tatt var vi ikke helt klar over at det fortsatt er liv i Europabevegelsen, en gang ja-bevegelsens stolte spydspiss i EU-kampen høsten 1994. Men nå står vi foran en anonym bygård i Kongens gate, 20 år etter, og ser med egne øyne at det står «Europabevegelsen» på ringeklokka, inneklemt mellom et buddhistsenter og Rusmisbrukernes interesseorganisasjon.

Ut i en liten bakgård, opp i en noe tvilsom heis, og så blir vi ønsket velkommen inn i Europabevegelsens beskjedne lokaler. De tapte jo som kjent EU-avstemningen i 1994, og siden har det bare gått nedover. Det var hit de måtte flytte da NHO for noen år siden trakk pengestøtten. De måtte også si opp noen ansatte på veien. I dag er det bare fire personer som jobber i Europabevegelsens sekretariat, mens styret og leder Jan Erik Grindheim jobber gratis.

- Ja, det er her vi holder til, vi i motstandsbevegelsen, sier Grindheim, og smiler bredt når han åpner.

- Noen som vi vil ha kaffi? Vi har det, altså, selv om vi er fattige!

Grindheim skarrer på mild kristiansandsdialekt, og har tydelig bestemt seg for å ta sin skjebne med lystig ironi. I dag teller Europabevegelsens medlemmer bare 2.600 personer. Tirsdag som kommer skal han møte Nei til EUs leder Heming Olaussen til EU-debatt på Litteraturhuset. Det tror han kan trekke folk, nå, som det er 20 år siden EU-avstemningen.

- Faktisk har det i det siste begynt å komme mange flere på våre debatter, som holdes siste tirsdag hver måned.

- Så det kommer folk for å diskutere EU og Europa-spørsmålet?

- Ja, faktisk. Utrolig nok! Jeg har blitt vant til fire-fem stykker per kveld. Det spørs vel om vi kan kalle dette «folkemøter». Det er vel mer en «dialog». To, er det minste jeg har opplevd.

- To stykker?

- Ja, to, altså i tillegg til meg! La oss være ærlige, det er ganske dødt der ute. Haha, ja, vi må ha litt galgenhumor, ellers hadde vi ikke overlevd. Det er faktisk ikke så ille her i Oslo, men ute i landet sliter vi. Europalagene våre ligger nede. Nå sist på et møte i Trondheim kom det bare seks stykker til debattmøtet vårt. En av dem var en bestemor med et barnebarn, noe som var hyggelig, det viser i hvert fall at vi mobiliserer mennesker i alle aldre. Du lærer å sette stor pris på dem som kommer! Ingen kan beskylde oss for å være medgangssupportere, spøker Grindheim, som ble leder i Europabevegelsen for et år siden. Han er den første lederen som ikke er politiker. Han er «bare» en akademiker og europavenn, som syns det var en stor ære å bli spurt av Kristin Clemet. Mens hun på sin side spurte, halvt i spøk: «Er du sikker på at du vil dette?»

- To ganger spurte hun om det. Men som sagt, jeg syns det var en ære. Hvis du først tror på en idé og har valgt deg et lag, så holder du fast ved det og fortsetter å kjempe for det du mener er riktig. Jeg ser ingen grunn til at vi skal gi oss, selv om vi har tapt to ganger. Jeg irriterer meg iblant over nei-bevegelsen som later til å mene at siden vi tapte sist, så skal vi bare holde kjeft. Et demokrati avhenger av at du har krefter og motkrefter. Hvis vi alle skulle gi opp hver gang vi tapte, hadde vi ikke vært noe til samfunn.

 

Høsten 1994 sloss Jan Erik Grindheim for Europabevegelsen for et ja-flertall. Hans hovedargument for å si ja var fred og samarbeid i Europa. Om kvelden 28. november 1994 befant han seg i København, med en dårlig magefølelse. Og det på tross av at det på morgenen var det meldt dødt løp mellom nei-siden og ja-siden, og at hele Norge sitret av spenning foran kveldens folkeavstemning om EU. Men daværende statsminister Gro Harlem Brundtland, regnet som ja-sidens aller sterkeste kort under EU-kampen, hadde nok allerede fått en vond forutanelse om hva slags resultat det kom til å bli. Et par uker før, 14. november, satt hun i et fly på vei til Tromsø sammen med mange prominente nordiske kolleger, blant annet sin statsministerkollega Ingvar Carlsson fra Sverige. I Tromsø var det planlagt møte i Nordisk råd, EU-debatt og et stort ja-arrangement på torget. Både Finland og Sverige hadde nettopp stemt ja til EU-medlemskap, og Gro håpet nok på litt drahjelp fra det såkalte «svenskesuget» de siste dagene fram mot folkeavstemningen 28. november. Hun kom dessuten rett fra et Oslo med stort ja-flertall, en by dekorert med reklameboards med bilder av mektige eller kjente ja-folk, som Thorbjørn Jagland, NHO-sjef Karl Glad, Nils Arne Eggen og Arve Tellefsen, en by der folk med ja-buttons var blitt et mer og mer hyppig syn i løpet av høsten. Men idet flyet gikk inn for landing i Tromsø, fikk statsminister Gro og de nordiske gjestene se noe som lyste opp i den mørke fjellsiden ovenfor byen. Noen hadde tent på tønner og fakler, som til sammen dannet store, flammende bokstaver i høstmørket. «NEI», sto det.

 

Seinere, i Tromsøs gater, fikk de tilreisende gjestene se tusenvis av nei-folk med fakler i gatene, og på havna myldret det av småbåter og sjarker dekorert med «Nei til EU». Det var som hele Nord-Norge hadde møtt fram. «Svenskene kan suge seg sjøl», sto det på en av plakatene. TV-bildene fra Tromsø satte litt av en støkk i ja-folk rundt om i landet, og noen dager seinere, i Oslo, stilte rundt 25.000 nei-folk fra hele Sør-Norge opp på Youngstorget, i sludd og høstkulde.

- Det var en magisk kveld, selv om det var surt og kaldt. Vi følte oss så sterke. Det var nesten det beste øyeblikket i hele EU-kampen. Den kvelden følte vi virkelig at dette kom til å gå veien, sier Anne Beathe Tvinnereim, den gang en ivrig 20 år gammel aktivist for Senterungdommen på nei-sida. I dag er hun nestleder i Senterpartiet.

Valgvinden blåste mot nei, men på morgenen 28. november 1994, på dagen for folkeavstemningen, meldte altså VG om dødt løp mellom de to partene. Alt virket helt åpent. Akkurat da var Norge var splittet i to like store deler, nei og ja til EU.

- Vi hadde ligget litt etter på meningsmålingene hele høsten, men da vi så VGs måling den morgenen, fikk vi på ja-siden et lite håp, sier Vebjørn Dysvik, den gang en ivrig 23 år gammel aktivist for Europeisk Ungdom, i dag diplomat i UD.

- Men jeg var jo statsviter og kunne tolke meningsmålinger, så det kom ikke som et stort sjokk på meg at avstemningen gikk mot et nei. Likevel, i det øyeblikket det var helt klart at vi kom til å tape, først da kjente jeg hvor sliten jeg var etter å ha drevet ja-kampanje nærmest sammenhengende gjennom hele året 1994. Jeg var helt tom. Like etter midnatt gikk jeg hjem og la meg.

 

For 28. november 1994 ble til slutt nei-folkets store, store kveld. Nesten 90 prosent av den norske befolkningen stemte denne kvelden, den høyeste valgoppslutningen noensinne, og av dem var det 52,2 prosent som stemte nei til norsk medlemskap i EU. «Seier‘n er vår» og Jack Berntsens protestvise «Vi sei nei» runget gjennom nei-sidens valgvake i Oslo Spektrum, og gleden lyste av datidas lederskikkelser, som Sps Anne Enger (Lahnstein), SVs Erik Solheim, og, ikke minst, den nå avdøde Nei til EU-generalen Kristen Nygaard. De store taperne denne sagnomsuste kvelden ble særlig Aps statsminister Gro Harlem Brundtland, alle Aps ja-tilhengere (inkludert landets utenriksminister Bjørn Tore Godal), samt Høyre, NHO og ikke minst Europabevegelsen, som i lang tid hadde jobbet knallhardt for at Norge skulle melde seg inn i EU.

I de 20 årene som er gått siden, har EU vokst og blitt utvidet med 12 land. Men også Norges «nei» har vokst kraftig med årene og «satt seg» på over 70 prosent. Akkurat nå, i 2014, virker det som hele Norge enten er totalt likegyldig til eller sterkt imot EU.

- Det var bare noen og tjue prosent som sier ja til EU nå. Det er nesten så jeg lurer på om våre egne medlemmer også er imot, smiler Grindheim, men legger til:

- Jeg syns det er skremmende og trist at så få bryr seg om et så viktig spørsmål som EU-spørsmålet. Hvis du ser på EØS-avtalen og de 75 andre avtalene Norge har med EU, så er vi i realiteten medlemmer, men vi har ingen politisk medbestemmelse. Det er rart, Norge er et veldig internasjonalt samfunn, med innbyggere som reiser mye og en åpen økonomi. Vi er medlemmer i FN, NATO og hele pakka, men ikke EU, som er det viktigste for oss. Det er der vi har svære markeder og kulturelle basis, sier Grindheim, og påpeker:

- I Stortinget er det faktisk flertall for norsk EU-medlemskap, men det er det ingen som snakker høyt om. Både Aps Jonas Gahr Støre og Høyres Erna Solberg er sterke EU-tilhengere, men Ap og Høyre ser seg ikke tjent med å gå sammen. Begge tilhører de politiske konstellasjoner der det er viktig å legge det spørsmålet dødt, sier Grindheim, og tenker på Aps rødgrønne allianse med nei-partiene SV og Sp, og Høyres med Frp, KrF og Venstre.

- Og det kan du godt skrive at er jeg skuffet over. Det er ingen drahjelp å få i europaspørsmålet fra politikere som faktisk er for EU. Jeg syns det er pinglete. Jonas Gahr Støre sa en gang at «folket må modnes» før vi kan ha en runde med EU-avstemning, men folket modnes ikke om ikke politikerne går foran. EU-spørsmålet er fullstendig blokkert på toppen, mener Grindheim.

- Så det du drømmer om er at Jonas tar Erna i hånda og sier: «Kom igjen, Erna, nå drar vi sammen inn i EU!»

- Haha, ja, det hadde vært gøy.

- Og så vandrer de sammen inn i solnedgangen, hånd i hånd ...

- Ja, det hadde vært historisk, og da hadde de vært ærlige, vist politisk mot og lederskap.

 

Det er derfor ikke fritt for at vi skvetter litt idet vi kommer inn i Nei til EUs lokaler i Storgata og får se et stort Rolf Groven-bilde på veggen. For hvem andre ser vi på bildet enn, om ikke Jonas, men Jens og Erna, som hånd i hånd vandrer inn i solnedgangen. Eller vent, de går bare side om side, og «solnedgangen» viser seg å være et skimrende Soria Moria i Kittelsens ånd, der europeiske symboler (som Akropolis og Det skjeve tårnet i Pisa) ligger i en slags søppelhaug i det fjerne. Mens en slags Espen Askeladd-skikkelse med ryggsekk, står i bakgrunnen og betrakter det hele.

- Hva tenker egentlig nordmannen på dette bildet, spør vi Heming Olaussen, Nei til EUs snart avtroppende leder.

- Nei, hva tenker han? «Ja, ja, det var DEN drømmen», tenker han nok.

- Han står i alle fall og ser på den knuste drømmen om EU, slår generalsekretær Vigdis Hobøl fast. Hun er en av 15 ansatte i sekretariatet, og generalsekretær for en organisasjon med hele 25.000 betalende medlemmer. Kontrasten til den vesle Europabevegelsen er stor. Nei til EU er ikke bare i live 20 år etter den store seieren i 1994, den virker som en overraskende stor og vital organisasjon. Ikke bare skal lederen Heming Olaussen møte Jan Erik Grindheim til EU-debatt nå tirsdag, Nei til EU har lenge hatt en jubileumsstafett gående, og på datoen for selve folkeavstemningen, 28. november, skal det feires med både seminar og stor fest på Sentrum Scene. I tillegg blir det bokutgivelse 25. november, der SV-veteran, nei-mann og forfatter Dag Seierstad har skrevet historien om den norske EU-motstanden fra 1961 og fram til i dag. Tittelen er selvsagt: «Folket sa nei». Vi treffer Seierstad i Nei til EUs møterom, der han sitter og signerer stabler av ferske bokeksemplarer. Ja, som vi vet: Det er alltid seierherrene som skriver historien.

- Jeg har skrevet en god del om EU-kampen i 1994, om hva som ble sagt, og om hva som sto på spill, og ikke minst: Hvordan i all verden greide vi å vinne? En grunn til det var at vi var så mange. Nei til EU hadde den gangen 145.000 medlemmer. Mens ja-siden var veldig synlige i mediene, på TV, på reklameboards og i annonser, dro vi ut i Norge og snakket med folk. Europabevegelsen kom ikke skikkelig ut i gatene før de siste ukene, mener Seierstad, som likevel innrømmer at han følte litt på det såkalte «svenskesuget».

- Da jeg satt hjemme i sofaen og så at Sverige hadde stemt ja til EU, ble jeg urolig. «Nå må vi greie dette sjøl», tenkte jeg da.

 

Det er likevel ikke full feststemning inne på kontoret der Heming Olaussen har sittet og styrt Nei til EU de siste 10 årene.

- Seieren fra 1994 har en bismak for oss. Ja-siden har holdt på med sin bit for bit-revansj i 20 år. 10.000 EU-lover har vi innført i Norge, som har flytta Norge nærmere Brussel. Hoveddøra til EU er stengt, i stedet sniker de EU inn bakdøra, gjennom EØS, sier Olaussen, og snur seg mot generalsekretær Vigdis Hobøl:

- Jada, vi skal feire dette, men vi jubler ikke hemningsløst. Nå bare jubler vi!

- Men hvorfor fins dere egentlig fortsatt, når slaget ble vunnet for 20 år siden?

- Ja, hadde det enda vært så vel, sukker Heming Olaussen.

- Jeg for min del har ennå ikke sett at ja-siden med Høyre, Støre og NHO har viftet med kapitulasjonsflagget, og sagt: «Vi skal aldri prøve oss igjen». Vi er nødt til å ha en beredskapsorganisasjon, for vi vet at ja-siden gir seg ikke. Før eller siden tar de opp saken igjen, og da er vi klare, forsikrer Olaussen.

- I mellomtida bidrar vi med kunnskapsspredning og deltar i den offentlige debatten, sier Olaussen, som ser fram til å møte Europabevegelsens leder Jan Erik Grindheim til debatt tirsdag.

- Jeg er egentlig glad vi fortsatt har Europabevegelsen, for de har i det minste lyst til å diskutere EU-spørsmålet, sier Olaussen, som også kan bli frustrert over særlig Aps rungende taushet i EU-spørsmålet.

- Det er klin umulig å få til en debatt om EU og EØS i Ap. Det ødelegger antakelig husfreden, nå som de samler kreftene mot den blåblå regjeringen. I Ap skal man framfor alt være tro mot EØS-avtalen. Den virker samlende på et parti som er splittet i EU-saken, mener Nei til EU-lederen.

 

Nettopp EØS-avtalen er en av hovedgrunnene til at Nei til EU fortsatt eksisterer, selv 20 år etter. Der er Europabevegelsen og Nei til EU nesten rørende enige: Begge hevder at EØS-avtalen griper så kraftig inn i det norske samfunnet at det nesten er absurd at vi ikke er mer opptatt av den.

- Men vi trekker helt motsatte konklusjoner, sier Olaussen.

- Mens de vil ha politisk medlemskap «på toppen», vil vi at Norge skal kvitte seg med hele EØS-avtalen. Vi vil heller ha en vanlig handelsavtale med EU. Det er et stort paradoks: Aldri har så mange sagt nei til EU i Norge, over 70 prosent, men aldri har EU hatt så stor makt i Norge. Det er vår oppgave å vise at det er sånn, og at man kan gjøre noe med det, sier Olaussen, men skynder seg å understreke at han ikke er enig i ja-sidens påstander om at vi gjennom EØS i praksis er medlemmer, uten den politiske innflytelsen.

- Det er en gammel ja-myte. Ja, vi er EØS-medlemmer, men sist jeg så etter i lommeboka, var det kroner der og ikke euro. Vi kan føre en sjølstendig utenrikspolitikk, og verken norsk fiskeri- eller landbrukspolitikk blir bestemt i Brussel. Vi kan inngå handelsavtaler med hvem vi vil og har en betydelig «sjølråderett», som vi sa det i 1994. EØS markspiser norsk demokrati, men EU har ikke all makt.

- Etter at Norge sa nei, er 12 nye land blitt med i EU. Gjør det ikke inntrykk at nesten hele Europa nå er med?

Olaussen lar seg slett ikke vippe av pinnen ved tanken på EU-utvidelsene i 2004 og 2007.

- Altså, vi har stor internasjonal aktivitet, og vi har spesielt nær kontakt med europeisk fagbevegelse. Det vi får høre av dem, er hvor kloke de syns vi i Norge er som sa nei. De ser opp til oss som står utafor. Tilliten til EUs ledere er på et lavmål, og i land som Spania og Hellas er det 60 prosent ungdomsledighet. Og dette skjer i det EU som liksom skulle være denne motoren som skulle skape fred og velstand til alle. Jeg tror mange i EU er glad for å se at et velstående land som Norge representerer et alternativ.

 

Men selv om Heming Olaussen leder en slags «beredskapsorganisasjon» som står klar til å rykke ut straks noen utfordrer til omkamp, har han liten tro på at det vil skje med det første.

- Nei-flertallet vokste til over 70 prosent etter at krisa i EU kom, men lenge før det var det stabilt, stort flertall for nei i folket. Selv om det er flertall for EU i Stortinget, har jeg ingen tro på at noen våger noe annet enn å be om en ny, rådgivende folkeavstemning. Det ville blitt oppfattet som rene statskuppet, mener Olaussen.

- Det eneste jeg kan se for meg, er at det skjer noe stort og dramatisk, for eksempel i økonomien, som gir Norge et øyeblikk av panikk og søker seg mot EU. Slik Island fikk det i 2008. Men det gikk fort over, sier han.

- Det hender folk sier til meg på gata: «Jaså, så dere holder på ennå?» Men jeg tror de oppfatter oss som en solid bunnplanke og garantist for nei-et fra 1994.

Vi blir stående og betrakte Rolf Grovens Soria Moria-bilde ute i gangen. Jens og Erna står fortsatt og stirrer mot Det lovede land (EU), som de kanskje aldri kommer til.

- Ja, se, der står de så molefonkne, sier Olaussen i forbifarten, ikke uten en viss skadefryd.

 

Utenfor i gangen treffer vi på lederen for Ungdom mot EU, Bjørn Ola Opsahl. For også Ungdom mot EU lever i aller beste velgående, 20 år etter. I 1994 var Opsahl bare ett år gammel, men han var med moren inn i stemmelokalet, forsikrer han Dagsavisen. På seg har han en gammel nei-genser fra 1994, kanskje til ære for 20-årsjubileet. På den står det: «Folkestyre eller union. Valget er ditt den 28. november. Nei til EU».

- Men hvorfor i all verden melder du deg inn for å kjempe et slag som ble vunnet for 20 år siden? Du var jo knapt født i 1994?

- Eliten i samfunnet, de største partiene og næringslivet er fortsatt for EU, selv om det er et massivt nei-flertall i folket. Da trengs det en vaktbikkje, sier Opsahl, som tydelig har svart på dette spørsmålet en del ganger før.

- Dessuten er det EØS-avtalen. Vi kan ikke bare sitte og godta at demokratiet undergraves.

 

Da Sp-nestleder Anne Beathe Tvinnereim var 20 år gammel høsten 1994, sto hun midt i den «ordentlige» EU-kampen. Hun ble en av seierherrene, men føler fortsatt at hun kjemper mye av den samme kampen, mot den samme motstanderen.

- Min generasjon av politikere som var unge under EU-kampen, vi ble preget av den både personlig og ideologisk. De alliansene og nettverkene vi bygde da har fulgt oss videre i livet. Jeg er helt overbevist om at uten de alliansene vi bygde til blant annet Ap og SV den gangen, ville den rødgrønne regjeringen aldri sett dagens lys, sier hun.

- Men det var lettere å finne sammen i 1994, da motstanderen var så definert. Men jeg føler at jeg kjemper for de samme verdiene i dag, når jeg slåss mot den blåblå regjeringen. De vil demontere den norske modellen bit for bit, de angriper noe av det beste i det norske samfunnet: Velferdsstaten, landbrukspolitikken, distriktspolitikken, arbeidstakeres rettigheter. Og så er det en setning jeg så gjerne vil få sagt, 20 år etter, sier Tvinnereim, og tar sats:

- Vi fikk jo rett! Det ja-sida kom med av skremselspropaganda i 1994, det skjedde ikke. Norge har klart seg veldig bra utenfor EU. Vi ble beskyldt for skremselspropaganda, men det var vi som fikk rett. Ja-sida burde egentlig be oss om unnskyldning og takke oss for at vi i dag står utenfor EU.

Heller ikke Vebjørn Dysvik, ung aktivist for Europeisk Ungdom i 1994, angrer på det han sto for. Hadde det vært EU-avstemning i morgen, ville han stemt ja på nytt. Etter at han hadde gått hjem og lagt seg etter det store tapet 28. november 1994, sto han opp neste morgen og fortsatte å jobbe for Europeisk Ungdom en stund til. Siden ble han embetsmann i UD, og la bort politikken.

- Men fortsatt mener jeg forholdet til EU er et politisk kjernespørsmål for Norge, sier Dysvik.

Hans nåværende politiske sjef i UD, utenriksminister Børge Brende (H), var også en ivrig aktivist på ja-sida i 1994. Faktisk skal Brende, som leder av Unge Høyre, være en av dem som først tok til orde for en ny EU-debatt, og en dermed folkeavstemning i 1994. Men i dag tar han ikke noen slike initiativer. «Han er stille som en østers», som Jan Erik Grindheim, leder i Europabevegelsen ville sagt det.

 

Tilbake i Europabevegelsens beskjedne kontorer i Kongens gate. Grindheim har funnet fram EU-flagget og veiver stolt med det til ære for fotografen. Det ser ut som om det er like før han skal bryter ut sang, kanskje noe av Arja Saijonmaa: «Jag vill leva i Europa, jag vill älska och sjunga här ...». Etterpå betrakter han de gamle ja-pinsene fra 1994 med et kritisk blikk.

- Ikke rart vi tapte. Se så fæle de var!