Nobels nye mann

Høsten 1968: En 11-åring oppdager at stua hans hjemme på Myrvoll i Oppegård plutselig er full av artikler og bilder av en mann fra Frankrike. René Cassin, heter han visst, og gutten skjønner at han er temaet for morens nær forestående studiesirkel. Han får også vite at Cassin snart skal motta noe som heter «Nobels fredspris». Det er første gang 11-åringen hører om denne gjeve prisen, noe som kanskje er litt pussig, for han er typen til å få med seg det meste. Han skriver allerede fremmelige stiler der han med stor selvsikkerhet slår fast årsakene til Romerrikets vekst og fall, og som sjuåring fikk han godt med seg at Sovjetunionens leder Nikita Khrusjtsjov var på statsbesøk i Norge. (Mest fordi en i familien hans var livvakt for generalsekretæren under norgesoppholdet, og fikk en forgylt lighter av Khrusjtsjov som takk for innsatsen). Da han var ni bodde gutten dessuten et halvt år i Seoul i Sør-Korea sammen med foreldre og søsken, og på hjemturen var de innom Jerusalem og Beirut. Så da han som 10-åring i 1967 fikk høre om nyhetene om seksdagerskrigen, ble han svært så engasjert i Midtøsten-konflikten. Men fredsprisen? Den hadde ikke 11-årige Olav Njølstad hørt om før. Ikke før René Cassin.

Januar 2015: Det er stille og halvmørkt i hallen når Dagsavisen nærmest sniker seg inn i det folketomme Nobelinstituttet. Julefreden sitter fortsatt i veggene disse første dagene i januar, de karismatiske fredsprisvinnerne Malala Yousafzai og Kailash Satyarthi har for lengst reist hjem, og ennå er det et par måneder til Nobelkomiteens neste møte. Borte er den noe høylytte Nobel-direktøren Geir Lundestad, som med sin kritikk mot Stortinget og Nobelkomiteen «gikk ut med et smell» før jul. I trappene opp til Lundestads gamle kontor i tredje etasje hører vi bare den dempede lyden av våre egne skritt. Hvor har egentlig den nye nobeldirektøren gjemt seg?

Men der får vi øye på en mørkhåret, lett grånende, slank mann i 50-årene som er i ferd med å bære enda en flytteeske inn på det nye kontoret sitt. Den nye nobeldirektøren Olav Njølstad framstår like stillferdig og fredelig som stemningen ellers i det gamle, ærverdige huset og virker ikke veldig travel ennå. Ennå er han ny i jobben, ennå er det lenge til den oktoberdagen han skal stå i døra og titte fram bak Nobelkomiteens leder (hvem det nå enn blir), for å annonsere den nye fredsprisen for verdenspressen.

- Dette er første dagen min på jobb, men jeg har allerede rukket å se på noen nominasjoner til årets fredspris som har kommet inn. Men mesteparten av dagen har jeg brukt på å bære ned bokkasser fra det gamle kontoret mitt på loftet, der jeg har sittet i høst. Nå er jeg spent på om jeg får plass til alt i hyllene, sier Njølstad, og betrakter den ene veggen som har bokhyller fra gulv til tak. Av de bøkene han har fått på plass, er det lett å se at han er historiker, akkurat som sin forgjenger Geir Lundestad. Vi skimter bøker om Haakon Lie, om den tidligere utenriksminister Halvdan Koht, det er fagbøker om amerikanske presidenter, den kalde krigen og standardverker om norsk okkupasjonshistorie, som «Norge i krig». Antakelig omtrent de samme bøkene som Lundestad hadde i hylla.

Njølstad smiler til denne påstanden. Jo da, det stemmer vel et stykke på vei. Lundestad hadde nok både Lie, Koht og Carter i hyllene, han og.

- Vi har begge vært sterkt opptatt av norsk og internasjonal politisk historie, ikke minst den kalde krigen. Selv har jeg nok jobbet mer med våpenkappløp, nedrustning og okkupasjonshistorie enn det Geir har gjort, og vært mer opptatt av biografier. Men mye er likt, så det ble nesten litt komisk her i går. Geir bar opp bøker til det kontoret jeg har hatt på loftet, mens jeg bar bøker ned hit til det gamle kontoret hans. Så møttes vi i heisen, da, med eskene! Vi spøkte med at vi bare kunne latt noen av bøkene bare stå, mens vi byttet plass.

- Så nå er gamle Lundestad plassert på loftet?

- Ja, det er helt naturlig at han får arbeidsplass her på Nobelinstituttet så lenge han skriver bøker som handler om nobelhistorien. Han har et par spennende bokprosjekter å fullføre, så nå er det han som sitter på «tenkeloftet», sier Njølstad, og uvilkårlig titter vi begge opp i taket. Var det ikke et lite knak i gulvet der? Kanskje Lundestad er der oppe og romsterer akkurat nå?

- Lundestad har jo sverget på at han ikke skal opptre som «den sjuende far i huset». Tror du han greier det?

- Ja, det er jeg trygg på! Vi har hatt gode samtaler om denne overgangen, så det bør ikke bli noe problem. Vi har begge klart for oss det rolleskiftet som skjedde ved nyttår.

- Hvordan føles det å overta etter en som har sittet i denne stolen siden 1990, altså omtrent siden Murens fall?

- På en måte er det naturligvis utfordrende å overta etter en som har sittet så lenge og vært så markant. Lundestad ble nærmest en institusjon. Han reformerte Nobelinstituttet, fikk i gang fredspriskonserten og etablerte fredssenteret. Det fine for meg er at han dermed har gjort direktørstillingen mye mer mangfoldig, variert og spennende. Jeg er heldig, som kan dra nytte av og bygge videre på det han bygde opp, sier Njølstad som selv langt fra er ny i dette huset. I 12 år arbeidet han her som forskningssjef, og som konsulent i arbeidet med å vurdere fredspriskandidater. Olav Njølstad vet allerede mer enn de fleste om fredsprisen, og selvsagt atskillig mer enn han gjorde som guttunge i 1968.

Høsten 1943: Hundrevis av studenter ved Universitetet i Oslo blir arrestert av Gestapo. En av dem er Olav Njølstads far, bondesønnen Tor Petter Njølstad fra Jæren. Han studerer farmasi i hovedstaden, og blir arrestert midt under sin avsluttende muntlige prøve til embetseksamen. Han blir sendt i tysk fangenskap, og havner til slutt i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. I årene etterpå snakket han lite om opplevelsene han hadde der. Men da Olav og søsknene hans kom i tenårene, fikk de faren til å fortelle. Også Olavs morfar, Olav Aartun, en avholdt skolestyrer fra Klepp på Jæren, ble satt i tysk fangenskap under krigen. Han var av dem som sto i spissen for lærernes holdningskamp mot nazistene i Rogaland, og ble en av de aller siste lærerne som slapp fri fra Grini. Hjemme på Jæren satt hans kone Louise alene med ansvaret for de minste av deres sju barn, ett av barna var Olavs mor Målfrid. Krigsfangenskapene satte et sterkt preg på både mors- og farsfamilien, og unge Olav lyttet oppmerksomt til disse nære slektningenes historier.

- Vi fikk far på gli etter hvert! Det jeg syns var fint med ham, var at han ikke var preget av hat til tyskerne og Tyskland. Etter krigen hadde han en slags «gjort er gjort»-holdning, og så framover. Det samme gjaldt morfar, selv om han hadde vært sivil motstandsmann, med meget klare holdninger mot okkupanten og nazistene. Jeg ble utvilsomt formet av disse historiene i min nære familie. Antakelig er det noe av forklaringen på at jeg tidlig ble så interessert i internasjonal historie og krig/fred-problematikk, sier Njølstad.

Olav Njølstads mor, hun som var så opptatt av fredsprisvinner René Cassin i 1968, er 93 år gammel, fortsatt sprek, og bor hjemme i Oppegård. Men faren, Tor Petter Njølstad, døde for få år siden, 92 år gammel.

- Heldigvis var han klar og frisk helt til det siste, sier Njølstad som forteller om bilturen han og de to brødrene tok sammen med faren den siste perioden han levde. De kjørte først gjennom Sørlandet, der faren hadde stor glede av å besøke ett av sine ni søsken. Siden kom de til farens «hjemland», Jæren, og for siste gang fikk han oppleve hjemgården Njølstad, heiene og strendene der vest. Der har også Olav tilbrakt mange sommerferier i barndommen.

- Men du ser ikke på deg selv som en jærbu?

- Nei, det ville være en overdrivelse. Jeg har mange kjære barndomsminner fra Jæren, men jeg er født i Oslo og ser på meg selv som en østlandsgutt. Fram til jeg begynte på skolen i Oppegård, bodde vi på Trasop ved Østmarka, like i skogkanten.

Likevel er han nok preget av at han hadde besteforeldre fra Jæren på begge sider, med et utall onkler, tanter og søskenbarn.

- Hvor mange søskenbarn har du egentlig, vet du det?

- Jeg har ikke tallet i hodet, men det må være nærmere 60, mener Njølstad.

- Jeg kommer fra to store, barnerike familier på Jæren. Selv vokste jeg opp som ett av fem søsken, først i Oslo, siden i Oppegård. Jeg mistet en kjær søster i kreft for noen år siden, så nå er vi dessverre bare fire, sier Njølstad.

Høsten 2008. Olav Njølstads biografi om Jens Christian Hauge ligger på topp på bestselgerlistene. Njølstad fortsatte rett og slett bare med å lytte til eldre menn og kvinners historier fra fortida, og en av dem ble den tidligere så gåtefulle Jens Christian Hauge, juristen, motstandsmannen og senere Ap-statsråden. Biografien om Hauge, en tjukk, nesten 900 siders murstein, ble virkelig Olav Njølstads store livsprosjekt. Han hadde eksklusiv tilgang til Hauges arkiver, og intervjuet kjempen flere ganger før han døde.

- Du har sagt at det kunne «gnistre» av Hauge når han fikk et spørsmål han ikke likte?

- Han var jo en temperamentsfull mann, og en som kunne bruke sitt temperament veldig bevisst. Han kunne slå det av og på, og visste at et velrettet utbrudd fra hans side kunne ha betydelig effekt. Det hendte mer enn en gang under disse samtalene, at han tente på alle plugger på grunn av et spørsmål eller synspunkt han ikke likte. En gang vi besøkte ham på sykehjemmet, lå han til sengs. Men så ble han så forarget at han nærmest hoppet ut av sengen, ler Njølstad.

- Da var det veldig greit å være to. I mange av disse intervjuene hadde jeg med meg min eldre historikerkollega Olav Riste, sånn at vi kunne avløse hverandre litt. Hvis jeg fikk en skyllebøtte av Hauge, kunne Riste skifte tema, roe ting litt ned og snakke om noe annet. Og selve prosjektet var enestående, det er nok noe man bare får være med på en gang i livet, sier Njølstad, som brukte store deler av høsten på sitt nye store bokprosjekt: En politisk biografi om Gro Harlem Brundtland.

- Jeg har snakket med mange tidligere statsråder og kolleger av Gro, så mye av grunnarbeidet er gjort. Jeg har også fått tilgang til hennes privatarkiv, som inneholder alt fra Gros dagbøker til regjeringsnotater.

- Men den Gro-boka må vel legges på is nå, som du har fått denne nye jobben?

- Den blir forsinket, men det skal absolutt bli bok! Og det i overskuelig framtid, forsikrer nobeldirektøren.

- Men er det virkelig noe menneske som er så interessant at det forsvarer å skrive 900 sider?

- Nå ble det nesten 900 sider inkludert fotnoter og slikt, da, så det reelle sidetallet var vel kanskje 730. Men Hauge-boka var spesiell i og med at vi fikk tak i så overveldende mye nytt materiale fra norsk etterkrigshistorie. Boka handler jo ikke bare om Hauge, men også om det norske samfunnet fra 1930- tallet og til langt inn på 1980-tallet. Derfor tykkelsen.

Olav Njølstads to år gamle biografi om motstandsmannen og telemarkshelten Leif Trondstad ble «bare» på 502 sider. Til gjengjeld har den blitt aktualisert med den nye NRK-serien «Kampen om tungtvannet». Der er Tronstad-skikkelsen sentral, spilt av Espen Klouman Høiner. I likhet med Tronstads sønn, er biografen ikke glad for at det i serien blir framstilt som om Tronstad hadde et utenomekteskapelig forhold i London.

- Det er gledelig at han får den plass han fortjener i serien. Samtidig synes jeg det er trist at de velger å gjøre ham til en annen type menneske enn den han var. Det fins ingen ting som tilsier at han hadde et slikt forhold. Han var en veldig familiekjær person, og han og kona hadde et spesielt nært forhold. De holdt faktisk kontakt gjennom hele krigen, og skrev vakre kjærlighetsbrev til hverandre. Av dagbøkene til Trondstad, og det han skriver i disse brevene, framgår det at han tenker veldig mye på kona og familien sin. Jeg tenker at virkeligheten burde være dramatisk nok, slik at man ikke trenger å dikte opp et utenomekteskapelig forhold, sier Njølstad, før han legger til:

- Men ikke misforstå, jeg har store forventninger til resten av serien, og kommer til å se alle episodene.

Ellers ble denne juleferien helt TV-fri for den nye nobeldirektøren. Njølstad tilbrakte mye av romjula på torpet sitt i Sverige, som ligger i Camilla Läckberg-land i Bohuslän. Her nøt han julefreden og hvetebrødsdagene med sin nye kone, Kristin Rande. De traff hverandre da de begge jobbet i sekretariatet i 22. juli-kommisjonen, og ble senere et par.

- Året i sekretariatet var spesielt på alle måter. Det var et intenst og alvorsfylt arbeid, samtidig som vi opplevde et unikt arbeidsfellesskap der alle hadde veldig mye å bidra med. Jeg var blant annet med på å skrive innledningskapitlet til 22. juli-rapporten. Jeg er temmelig sikker på at dette er den viktigste teksten jeg noen gang kommer til å skrive, sier Njølstad.

Han og kona giftet seg i Budapest i slutten av november i fjor. Fra et tidligere ekteskap har han to voksne barn, Marius og Johanne. I 2003 satt den stolte far i salen i Oslo Spektrum, og så sine to tenåringsbarn delta i MGP jr med låten «Canis Lupus». Begge er fortsatt opptatt av musikk, og Olav Njølstad selv kan fortsatt ta fram gitaren i ledige stunder. I ungdommen spilte han mye.

- Jeg tok fram gitaren i Sverige i jula, men det var litt deprimerende. Jeg er blitt veldig rusten i fingrene, konstaterer Njølstad.

- Men hvis noen skulle skrive en biografi om deg, hvordan ville den blitt?

- Det tror jeg hadde blitt en ganske tynn bok, og neppe særlig spennende!

Njølstad ser litt brydd ut nå.

- Jeg har stort sett levd et liv i akademia, som en observatør og fortolker av historien. Hvor interessant er livet til en observatør?

Med den nye jobben som nobeldirektør og sekretær for Nobelkomiteen blir det slutt på livet som stillferdig observatør. Nå skal Olav Njølstad fronte verdens mest prestisjetunge pris, og så definitivt bli en aktør. Det han sier, vil bli sitert, iblant også av verdenspressen. Blir det bråk, må han på banen.

- Sett at Liu Xiaobo i din sekretærtid faktisk slipper fri, og får reise til Norge for å hente prisen sin. Kommer en norsk regjering til å tørre å ta imot ham, eller er frykten for Kina for stor?

- Om dette skjedde, ville det i alle fall være et fantastisk øyeblikk for Nobelkomiteen, og en gledens dag for alle dem som kjemper for menneskerettighetene i Kina og Tibet. Når det gjelder norske myndigheter, uansett hvilken regjering vi måtte ha, så vil jeg jo håpe og tro at ingen av regjeringsmedlemmenes og stortingsrepresentantenes stoler i Rådhuset ville stått tomme den dagen. Det var ille nok at prisvinnerens stol måtte stå tom i 2010.

- Tror du at Liu Xiaobo vil slippe fri?

- Historien er ikke slutt. Jeg er optimist av natur!

5 favoritter

MUSIKK: Goldenberg-variasjonene til Bach.

FILM: «Gjøkeredet»

BOK: «Dr. Faustus» (Thomas Mann)

MAT: Hjortestek - eller røkte blåskjell fra fiskehandleren i Grebbestad.

STED: Familietorpet «Gullov» i Bohuslän, Sverige