Helg

Med utsikt til kirkegården – en kriminalforfatters bekjennelser

Har kriminallitteraturen en framtid? Forfatter Gunnar Staalesen svarer her på spørsmålet ved å tråkke langs sine egne litterære spor.

Av Gunnar Staalesen

«Det var en gang en mann som bodde ved en kirkegård.» Slik begynner den britisk-amerikanske kriminalforfatteren John Dickson Carr sin kanskje mest fullendte roman, «The Burning Court» (på norsk «Sort messe»), som alltid hos Carr et lukket rom-mysterium. Tilfeldighetene vil ha det slik at jeg de siste syv årene har bodd ved en kirkegård. Men som kriminalforfatter har jeg på en måte hatt «utsikt til kirkegården» gjennom store deler av mitt forfatterskap, siden kriminallitteratur nå engang handler om døden og alle vi som sirkler rundt den, som «dødens drabanter», for å sitere en av mine egne boktitler. De fleste dødsfall fører da også til kirkegården, på ett eller annet vis. Min avdøde danske kollega, Dan Turéll, sa engang at har du først et lik, plasserer alle andre seg i sirkler rundt dette. Du tilkaller en lege, legen tilkaller politiet, du har vitner, du har pårørende, og når etterforskningen setter i gang, sprer sirklene seg lenger og lenger ut i miljøet rundt den avdøde, og slik tegner fortellinger om et drap snart et bredt bilde av den tiden og det samfunnet vi lever i, alt sammen på grunn av et mistenkelig likfunn. Dette er ikke minst tydelig i det vi må ha lov til å kalle moderne kriminallitteratur, selv om moderne kanskje er et ambivalent uttrykk å bruke i denne sammenhengen, tradisjonene innenfor sjangeren tatt i betraktning.

Hva var det så som gjorde akkurat meg til kriminalforfatter? Jeg er ikke den eneste forfatteren av min generasjon som satt klistret til radioen hver morgen da Barnetimen for de minste gikk på luften. Og det var slett ikke dårlige fortellinger som møtte oss der. Ole Brumm har jeg den dag i dag et nært og varmt forhold til. Noen mysterier fantes det uvegerlig i de historiene også, og som oftest gikk det ut over det sørgmodige eselet Tussi. For hvor ble det av halen hans i en fortelling? Og hvem tok huset hans i en annen? I Tussis ironiske kommentarer kan man nesten høre tonefallet fra det som senere ble definert som klassisk hardkokt dialog, så tydelig at jeg brukte en av dem som motto i en av de tidligste Varg Veum-bøkene, «Tornerose sov i hundre år» (1980). Tussi ligger og flyter i elven etter å ha blitt dyttet uti av Tigergutt, og når Sprett spør hva han gjør der nede, svarer han på typisk vis: «Graver jeg hull i jorden? Galt. Hopper jeg fra grein til grein? Galt. Venter jeg på at noen skal hjelpe meg opp fra vannet? Riktig.»

Etter hvert lærte vi oss å lese, og nye verdener åpnet seg for oss. Det var Astrid Lindgren, og der dukket for eksempel mesterdetektiven Blomkvist opp. Det var Tove Jansson, og fantes det noe mer mystisk enn å våkne opp en vintermorgen som et lite mummitroll og gå ut i den gåtefulle trollvinteren?  Det var Charles Dickens, først i forkortede utgaver for barn, senere i de komplette utgavene i bibliotekets ungdomshyller. I de samme hyllene fant jeg Alexandre Dumas med sine udødelige fortellinger om de tre musketerer og Greven av Monte Cristo, og midt på veggen mot vest førte en svingdør inn til en enda mer spennende, men foreløpig utilgjengelig verden: voksenavdelingen.

Parallelt med utlånet på biblioteket tilfløt det oss diverse former for underholdningslitteratur for barn, med Hardyguttene i høysetet. Barnetimen for de minste-generasjonen var dessuten den første i Norge som for alvor begynte å lese masseproduserte tegneserier, noe som førte til at de aller fleste av oss hadde en parallell barndom i Andeby og etter hvert ute på præriene med Kaptein Miki og Davy Crockett, eller langs storbygatene til det som den gang var fornorsket til Stålmannen og Lynvingen, i dag kjent som Superman og Batman. Vi skal heller ikke glemme «the missing link» mellom tegneserier og bøker: Detektivmagasinet, om den ustoppelige Oslo-detektiven Knut Gribb og hans livslange kamp mot mesterforbryteren Thomas Ryer og andre representanter for underverdenen.
Etter hvert som vi ble eldre, ble lengselen etter de voksnes bokhyller stadig sterkere. Jeg husker godt den dagen jeg var gått tom for lesestoff og spurte min far om han ikke hadde en eller annen bok i sine hyller som jeg kunne lese. Etter å ha sett seg litt om, fant han frem en bok, som jeg fremdeles har. Det var «Hunden fra Baskerville» i en utgave fra 1911, med undertittelen «En ny fortælling om Sherlock Holmes». Fra det øyeblikket jeg åpne den boken, var jeg solgt for alltid. Likevel gikk veien til kriminalforfatterskapet i enda en bue. I noen skjellsettende år, da man var mellom seksten og nitten, gikk på Bergen Katedralskole og faktisk hadde tatt den optimistiske beslutningen at det var forfatter man skulle bli, var det verdenslitteraturen som skulle fortæres. Camus og Sartre. Joyce og Hemingway. Henrik Ibsen og Amalie Skram.

Ibsen kommer man aldri utenom som norsk forfatter. Heller ikke som krimforfatter, for alle hans samtidsdrama er bygget opp som kriminalfortellinger, alltid med hemmeligheter fra fortiden som avdekkes bit for bit, til det hele ender i en dramatisk finale: en liten pike skyter seg selv, et par går i fossen, et nybygg brenner ned. Mitt største forbilde blant norske forfattere er likevel Amalie Skram. Den måten hun med innlevelse og medlidenhet skildrer sine litterære personer og den måten hun omformer et lokalt landskap til å bli arenaen for noe som ville vært verdenslitteratur om det var skrevet på engelsk, fransk eller tysk, har aldri sluttet å fascinere meg. Amalie Skrams metode, for nå å kalle det for det, har jeg et annet sted sammenlignet med måten Karin Fossum skriver på, og se der – da har vi endelig kommet frem til kriminallitteraturen igjen. Og la oss fra nå av forbli der.

De fleste forfattere skriver den typen bøker de selv liker å lese, og da har jeg allerede røpet min forkjærlighet for kriminalromaner. Etter Arthur Conan Doyle pløyde jeg gjennom de fleste klassikerne, med navn som Agatha Christie og Quentin Patrick som to tilfeldig nevnte navn. Som de fleste andre opplevde jeg kriminalbøkene som underholdningslitteratur først og fremst. Men så kommer det store vannskillet, i Norge midt på 1960-tallet. Det vannskillet har to navn. Det ene er Den svarte serie, den billigbokserien som Gyldendal begynte å gi ut på dette tidspunktet. I denne serien ble både klassiske og moderne kriminalromaner utgitt, mange av dem for første gang på norsk, og med det gjort tilgjengelig for et stort og lesesultent publikum: Barnetimen for de minste-generasjonen, som akkurat da var begynt å bli voksne. Det andre navnet er det svenske forfatterparet Sjöwall & Wahlöö, som på norsk ble utgitt direkte i Den svarte serie. De satte i gang en revolusjon innenfor kriminallitteraturen som den dag i dag er synlig i det aller meste som skrives av norske kriminalromaner. Det de gjorde, var å vise at kriminallitteratur faktisk ikke bare var underholdningslitteratur. Det var en sjanger som kunne brukes til å fortelle noe viktig om den tiden vi lever i, og det samfunnet som omgir oss.

Det har gått snart førti år siden Jon Michelet og jeg gav ut våre første kriminalromaner, begge i 1975, som resultat av en kriminalromankonkurranse på Gyldendal. Da hadde allerede Tor Edvin Dahl/David Torjussen debutert i samme sjanger, og flere fulgte etter, blant dem Fredrik Skagen og Kim Småge. Siden den gang har kriminallitteraturens status i det norske litterære landskapet endret seg. Dette har likevel ikke skjedd uten motforestillinger. Enkelte har kritisert kriminalforfatterne for å utgi bøker med for dårlig kvalitet, at de har skjelt til det kommersielt salgbare i stedet for det kunstnerisk forsvarlige, for så vidt en argumentasjon som har pågått siden 1920-tallet. At det å skrive kriminalromaner i en periode har vært innbringende, skal heller ikke stikkes under en stol. Alle som har fulgt med på bestselgerlistene de siste femten-tyve årene, har sett at den dominerende sjangeren der har vært kriminallitteraturen. Selvsagt har det vært andre bøker der også, storslåtte romaner, både med historisk bakgrunn og nåtidsromaner, men felles for de aller fleste av disse har vært det episke formatet, tilbakevendingen til den store fortellingen. Men nettopp dette har vært årsaken til kriminallitteraturens utbredelse i denne perioden også. Det er rett og slett lesernes lengsel etter den gode, gammeldagse fortellingen – den som har en begynnelse, en gjennomarbeidet intrige og en poengtert slutt.

Den siste debatten om kriminallitteratur i Norge handlet om de stadig mer groteske voldsbeskrivelsene i disse bøkene, og jeg skal til en viss grad si meg enig i den kritikken. Detaljerte beskrivelser av lik, det være seg flådde, parterte eller misbrukte på ulike vis, har aldri tiltalt meg, hverken som leser eller som forfatter. Kanskje skyldes dette påvirkningen fra film, tv og dataspill, der spektakulær vold ofte er en hovedingrediens i fortellingene. Eller kanskje er det en mer naturalistisk bølge som har kommet til syne, også innenfor kriminallitteraturen. Slik sett må kanskje en beundrer av Amalie Skram akseptere en slik utvikling, om aldri så gjenstridig.

Har så kriminallitteraturen noen fremtid? Ja, det har den vel, i den grad noen form for litteratur har det. For øyeblikket ser det ut som om den har sterkere gjennomslagskraft i form av tv-serier. Dette årets mest sentrale kriminallitterære begivenhet var sannsynligvis den amerikanske tv-produksjonen «True Detective», og det kanskje først og fremst på grunn av det mesterlige manuskriptet. Bare dét gir grunn til å se optimistisk på fremtiden. Uten forfattere dør alle former for litteratur.
Hvordan endte historien om mannen som bodde ved en kirkegård? På den finurligste av alle måter. «The Burning Court» / «Sort messe» har en slutt akkurat så dobbeltbunnet og akkurat så urovekkende at den lever videre i deg, slik det er med all god litteratur. Den lever videre i deg, lenge etter at du har lukket boken igjen, og kommer du i tvil om hvorfor, finner du den bare frem og leser den om igjen.

Dagsavisen trykker i samarbeid med Norsk Forfattersentrum et utvalg av deres «Forfatterforelesinger». Artikkelen tar utgangspunkt i en forelesning av Gunnar Staalesens vinteren 2014.

Mer fra: Helg