Norges nasjonal­brennevin

Den tradisjonsrike akevitten står sterkt rundt juletider og passer ekstra godt til julemat. Aldri har ­interessen for norsk akevitt vært så stor som i dag.

Problemet er at i vårt statlige Vinmonopol skorter det på både kunnskap om akevitt og dens historie, så vel som viljen til å informere.

Akevitt i Norge ble første gang dokumentert i 1531, de siste 100 årene har imidlertid brennevinet vært nært knyttet til Vinmonopolet. Vinmonopolet ble opprettet som et privateid aksjeselskap i 1922, i utgangspunktet ikke for å begrense alkoholkonsumet, men for å sikre fritt salg av vin som følge av handelsavtaler. På den tida var vingrossistenes forening en forhandlingsdyktig organisasjon. Sammen med de private eierne sikret de vinhandlerne en solid posisjon i Vinmonopolet, som ble etablert og drevet av tidligere vinhandlere med fokus på vin og importert brennevin.

Innen 1927 var landets destillerier tatt over og fra slutten på 30-tallet hadde de enerett på både salg og produksjon. Fram til akevittproduksjonen ble skilt fra Vinmonopolet i 1996 var den rådende holdningen at importert brennevin var edelt og det norske uedelt. Gradvis gikk antallet akevitter ned og vår tradisjonsrike akevitthistorie nevnes knapt i Vinmonopolets egne og omfattende historiebøker fra 1972 og 1989.

De siste tiårene har imidlertid akevitt hatt en drivende utvikling hvor både interessen og utvalget har vokst enormt. Folk flest har skjønt at norsk akevitt i hovedsak er et fatmodnet edelt brennevin med særegne egenskaper i kombinasjon med mat. Akevitten har kommet ut av fryseren og ned i tulipanformede glass. Etter flere høringsrunder i 2010 fikk norsk akevitt sågar en geografisk beskyttelse på lik linje med cognac og whisky. Norske myndigheter definerte blant annet at fatlagring i minimum 6 måneder var et kvalitetskriterium for å kunne smykke med betegnelsen «Norsk akevitt».

 

Likevel holder gamle dogmer fortsatt stand blant dagens polansatte. I sin rolle skal Vinmonopolet nøytralt formidle og korrekt informere, ikke neglisjere og feilinformere. I siste nummer av Vinbladet uttaler varefaglig rådgiver Anders Stueland seg om akevitt. Ifølge kommunikasjonsdirektør Halvor Bing Lorentzen er det ikke Stueland som har ansvar for kategorien akevitt. Likevel var det Stueland som i Vinbladet før jul i fjor kom med påstander om at fatlagring ikke påvirker kvaliteten på akevitt, påstander han gjentar i år.

Ifølge Stueland blir det bare mer smak av fatlagring, noe som i så fall også må gjelde annet brennevin. Men smak er et av flere kvalitetsparametre. Ikke bare tar Stueland feil når han hevder at fatlagring bare gir mer smak da vi i Norge også lagrer på svært gamle fat der man ønsker mikrooksidasjonen og avrundingen, men ikke fatpreg. Simers taffel er eksempelvis en akevitt som har modnet på svært gamle fat og dermed er helt uten smak av fatet. Den påvirkningen fatmodningen har på kvalitet er tydelig i forhold til en ulagret akevitt. Overdreven eller uvøren fatbruk kan selvfølgelig også forringe kvaliteten. Samtidig som Stueland utelukker smak som et kvalitetsparameter på akevitt, mener han det er smaken av råvaren som er avgjørende for kvaliteten på brennevin laget av druer, epler og korn.

God akevitt tilsettes krydderdestillater som er møysommelig destillert på små pot stills, de smaksettes ikke etter te-pose-prinsippet, noe som gir et krassere krydderpreg. Altså er destilleringen også med på å forme en kvalitetsakevitt, fatlagret eller ei. Stueland mener videre at det ikke har noe å si hvilken akevitt du velger til ulike typer mat. Det er store forskjeller på krydderbildet i de ulike akevittene. I kombinasjon med mat må disse vektlegges, det samme må fornemmelsen av sødme i form av sukker, samt den sødmefornemmelsen høyere alkohol, vanillin og sherryrester gir. Fatlagring gir i tillegg en avrunding, mens sitrus og karve gir en fornemmelse av syre og friskhet. Alle disse elementene er viktige når man skal kombinere akevitt med mat.

I et brev til Norske Akevitters Venner skriver kommunikasjonsdirektør Halvor Bing Lorentzen at Vinmonopolet jobber for norsk akevitt på lik linje med alle de andre produktgrupper. På deres nettsider får man imidlertid rundt 20 treff på artikler som inneholder ordet akevitt, i hovedsak artikler om å droppe akevitt til fordel for vin. Man får over hundre treff på øl og om lag 400 artikler om vin. I kun én artikkel spesifiseres en akevittstil til mat, «en lysere og lettere akevitt i stedet for en langtidslagret». Igjen avsløres mangelen på kunnskap om hva fatmodning gjør med en akevitt. Hvor nye fatene er kan ha mer å si for hvor mye sherry- og fatpreg de gir, enn hvor lenge akevitten er lagret på fat.

Ikke engang i deres nye brosjyre; Gode drikkevalg til julematen, anbefaler eller omtaler Vinmonopolet akevitt. Lorentzen trekker fram omtale av akevitt i brosjyren Brennevin. Der står det imidlertid at lagring på fat kun gir økt kompleksitet til et brennevin med tydelig råvarepreg, altså ikke på akevitt. Det står også «Jo lenger akevitten ligger på fat, jo mer preg av vanilje og noe karamellaktig får den», som igjen er feil om fatene er gamle. Brosjyren er publisert i november 2010, samme måned som den geografiske beskyttelsen for Norsk akevitt kom. Likevel står det at det ikke stilles krav til fatlagring på akevitt.

 

6   Gammel Opland Aquavit ettermodnet på portvinsfat, Norge

Dette er en utviklet akevitt som først er lagret på sherryfat, deretter på portvinsfat. Den har lys, gyllenrosa farge og komplekse dufter av karve, tørket frukt, sjokolade og søte mørke bær. Akevitten er lett sødmefull og fyldig med klassisk krydderpreg og integrert fatkarakter, samt lang, fruktig og smaksrik ettersmak. Passer som avec, til mørk sjokolade, stiltonost og pepperkaker, samt mørkt viltkjøtt. 57796, kr 549 ­(70 cl.) 41,5 % vol.

6   Gilde Smaladram, Norge

Akevitten er mørk gyllen og dufter av tørket appelsinskall, mokka, tobakk, karve, fennikel og fat. Den er smaksrik og balansert med god kraft, rund fylde og velintegrert fatkarakter, samt varm og velkrydret ettersmak. Akevitten har et litt høyere alkoholnivå og rensker godt opp i munnen. Sammen gjør dette smaladrammen til en god makker når kraftige retter som smalahove og pinnekjøtt står på menyen. Akevitten takler også det røkte pinnekjøttet. 1675, kr 320 (50 cl.) 
43 % vol.

5   Simers Taffel, Norge

Selv om Simers Taffel er vannklar er den modnet på gamle sherryfat. Fatene er imidlertid så gamle at de kun runder av akevitten, uten å gi den fatkarakteren vi møter i de gylne variantene. Taffelakevitten dufter markant av karve, samt sitrus, kaffe og krydder. Den er mild, fruktig og middels fyldig med bløt munnfølelse og tydelig karvepreg. Ettersmaken har et lett innslag av pepper. Akevitten er super til silderetter og julebrunsj, men passer også til torsk, juleribbe og de fleste retter krydret med karve. 12301, kr 340 (70 cl.) 
41,5 % vol.