Det var første dag av italiaferien i 96. Etter å ha kjørt oss grundig vill kjente vi plutselig at sulten meldte seg.
I Toscana er det heldigvis ikke mange hundre meterne mellom pizzaskiltene. Vi stoppet ved det første skiltet vi kom til. Det lovet ikke bare pizza, men endatil «al forno», som jeg i ettertid har lært betyr «fra vedfyrt ovn».
Restauranten vi entret, lignet en gold kantine. Terazzogulv, respatexbord og godstog som stadig raste forbi på 15 meters avstand. Midt i lokalet sto en bustete tjukk kokk med sot og mel oppover armene og på forkleet. En magisk lukt av vedfyring og svidd ost hang omkring ham. Vi satt oss ned ved et skranglete bord og ventet på en meny vi aldri fikk.
Da vinen, en himmelsk olivenolje og kurven med nystekte «pizzaskorper» ble satt på bordet, begynte vi etter hvert å ane hva som skulle treffe oss. Og etter ti minutter kom det flygende inn pizzaer jeg aldri hadde sett eller smakt maken til.
Med avknekte skorper (som vi hadde fått som snacks først) og mengder av steinsopp, spekeskinke – og et egg på midten. For en ikke så bereist, ung kokk ble denne matopplevelsen en åpenbaring.
Her hjemme ved kjøkkenbenken klarer jeg aldri i verden å gjenskape verken skorpene, pizzaene, lukten eller stemningen, men jeg gjør så godt jeg kan med det jeg har til rådighet: en pizzaklokke i bordmodell (det går fint med pizzastein i stekeovnen også), nyskåret parmaskinke, mozzarella fra super’n, skogsopp fra Østmarka og ferske økoegg.
To tips er kritiske for at egg og skogsopp skal bli vellykket på pizza: 1) Stek soppen ferdig i panne før du drysser den på pizzaen, og 2) la egget ha en rennende kjerne, og knekk det på pizzaen når det er cirka to minutter igjen til den er klar.
Server beistet ASAP, og la gjestene dele opp pizzaen selv. Om det ikke blir like magisk som når en gruppe skrubbsultne turister ved et lykketreff snubler over Toscanas beste pizza, blir det uansett veldig godt.(NTB Tema)