I gamle daer så målte dom mjølka i store garder. Fire hundre liter, fem hundre liter, seks og sju og åtte hundre liter, og det vart sendt med mjølktoget som gikk klokka kvart på åtte. Og kuer kælve og mjølka kom og gardbruker’n regne etter å mye hæin tente. Og var det ei ku som mjølke mye, så var det å konferere med mjølkekontrollør’n om mer kraftfór. Og mjølkkjerra gikk, og mjølktoget gikk, ferdig med det.
Vi hadde det itte slik.
Når vi visste at det var noen som itte hadde mjølk, og dom visste at vi levde i overflod, så var vi mjølktog sjøl.
For dom hadde greie på å ner a Rødgås skulle kælve.
Råmjølka tok vi sjøl.
Men så var det å gå med «måråmålet». Det som kua hadde mjølke om mårån.
Vi syntes vi var de glade givere og verdens herskere der vi skred med vår overflod i et treliters spæinn og sette det ifrå øss på golvet og bukke og sa: - Vi kjæm bære med måråmålet.
Det var en stann je likte å gå med måråmålet, og det var tel Rykopp. For der bodde ’n Jørgen og a Anna, og så gla som a Anna var når je kom!
- Nei, men je spør åkke som kjæm je, sa a Anna og slo i hop henda sine.
- Je kjæm bære med måråmålet, sa je. Og bukke.
- Ja, du får da gå inn, sa a Anna.
- Je skulle bære levere måråmålet, sa je.
- Bli med inn nå, sa a Anna, - og lek litt med ’n Svein.
Ja - så vart je med inn da. Og så laga hu Anna vaffelrøre og bau på kaffe. (Kaffe var itte fali for onger i gamle daer.)
Og je åt, je hadde fell rett tel mat je, som kom med måråmålet!
Og etterpå kom a Anna med en ask med fotografier som ’n Jørgen hadde kopiert sjøl, og dom fekk je lov å sitta og sjå på.
- Hvis det er noe du vil ha, så sei ifrå, hæin Jørgen har sikkert filmen, sa a Anna.
Og je ville ha både ett og to og tre.
Så såg je litt imot kammersdøra, for bak den sto det en grammofon.
- Vil du høre plater kænskje? sa a Anna. - Ja, vi har to nye nå. En som heter «En er for liten og en er for stor» og så «Han er kniven skal jeg si deg».
- Spell begge to, sa je.
Og a Anna spelte. Og hu passe hæin vesle Svein, og hu snudde plata og vaske golvet samtidig.
- Je vil høre de gamle platen’ òg je, sa je.
Og a Anna sveivde og spelte, sveivde og spelte, og når hu hadde spelt æille platen’, så satt je og såg på ei tegneblokk og et stort farjeskrin.
- Du ska få detta der hvis du vil ha det, sa a Anna. - Det er noe je brukte når je gikk på Amtskulen.
Je takke og såg meg omkring om det var mer å få, og jo da.
- Ta med deg de vafla som er att nå, så har du litt på hemvegen, sa a Anna. - Og hels mor di og sei takk for måråmålet!
At det var je som skulle takke og itte hu Anna, tenkte je itte på da, men je har tenkt på det etterpå. I Rykopp hos a Anna og ’n Jørgen var det ingen fattigdom. Dom kunne kjøpe mjølk sjøl.
Og så takke je nå.
Takk da, Anna!
6. mars 1965