Woodstock for alltid

Disse tre dagene med «peace, love and music» i august 1969 er blitt historiske i ettertid. Woodstock hadde et program som definerer tidsånden, og ble også et ufrivillig stort sosialt eksperiment som alle festivaler siden bare er etterligninger av. Kort sagt: Her skulle vi vært.

[ Følg Nye Takter på Facebook her ]

For meg er Woodstock en mytologisk hendelse. Nyhetene reiste sakte den gangen, vi 12-åringer hørte ikke om festivalen før albumet kom året etter, og ble ikke fullstendig klar over omfanget før filmen kom på den lokale kinoen langt der ute på Vestlandet enda et år eller to etter det igjen. Da jeg omsider fikk sett filmen kunne jeg alt helt utenat, alt som ble spilt, alt som ble sagt på scenen: «I don’t you know if you, ehh, I don’t know, like, how many of you can dig how many people there are, man. It’s far out, man. Lotta freaks!», som en skyhøy Arlo Guthrie babler til publikum etter «Coming Into Los Angeles». Det kan komme en dag da jeg faktisk tror at jeg var der selv.

Joe Cockers versjon av «With A Little Help From My Friends» var et høydepunkt. Foto: Dan garson/Rhino Records

Dette albumet fra Woodstock gikk sin rundgang i bekjentskapskretsen, litt billigere hver gang de stadig mer utslitte tre platene skiftet eier. Selv var jeg den tredje som overtok dette eksemplaret, og da den første av oss gikk bort forleden fikk jeg enda en grunn til å tenke godt over hvor veldig lenge siden dette er, men hvor viktig det var.

Filmen til Michael Wadleigh, i nydelig widescreen og splitscreen, begynner med bilder av store, åpne og grønne enger, som gradvis blir svært folksomme. Den slutter med Jimi Hendrix, sistemann på scenen på det svært forsinkede programmet. I grålysningen mandag morgen, for et fåtallig hutrende publikum, på et gjørmete jorde som ser ut som restene av en slagmark. Hendrix gjorde likevel en av festivalens mest minneverdige opptredener. Blant annet med en rasende versjon av nasjonalsangen «Star Spangled Banner» og en etterfølgende instrumentsolo som ikke hadde noen tittel da, men som ble noe bortimot det fineste han noen gang spilte. Det sier ikke så lite.

Woodstock hadde en rekke av de største artistene fra slutten av 60-tallet. Selv om Rolling Stones og Bob Dylan hadde takket nei kunne arrangørene fråtse i attraksjoner som i alle fall kom til å bli de største etter Woodstock: Crosby, Stills & Nash med sin nyankomne venn Neil Young, Santana, Jefferson Airplane, og Joe Cocker med sin monumentale framførelse av «With A Little Help From My Friends». Den høres nesten ut som festivalsolidaritetens nasjonalsang. Sly & The Familys Stones «Higher» må se og høres for å bli trodd. Til og med skeptikere til Alvin Lee og Ten Years After må innrømme at deres «I’m Going Home (By Helicopter)» var en spektakulær opptreden.

Les også: Woodstock – alle festivalers mor

Det tok også en stund før vi forsto at mange som ikke var med i filmen likevel hadde vært til stede: Først og fremst Creedence Clearwater Revival, som da var verdens beste nye band, men også Janis Joplin, The Band, Grateful Dead, og veldig mange andre.

Woodstock er en liten kunstnerlandsby i staten New York, der artister som Bob Dylan, The Band, Jimi Hendrix og Van Morrison holdt til. Det var imidlertid ikke der festivalen fant sted, siden arrangørene ikke klarte å hente inn de nødvendige lokale tillatelsene. Den ble i stedet holdt på gården til Max Yasgur i Bethel, 75 kilometer unna. Festivalen var ment som en pen og pyntelig piknik, inngjerdet og ordentlig kontrollert.

Woodstock ble kjent som «tre dager med fred, musikk og kjærlighet». Det høres rimelig idyllisk ut. Så ble dette så mye større enn det var tenkt. Det finnes ingen offisielle tall for deltakelsen, men den kan ha nærmet seg det tredobbelte av de 186.000 billettene som ble solgt. Folk bare kom og kom, og med alle store og små festivalkatastrofer vi har sett siden er det ufattelig at dette gir så bra som det gjorde. Forberedelsene hadde vært så som så. På et tidspunkt måtte arrangørene velge om de skulle bruke resten av pengene på å bygge scene, eller gjerde rundt området. Da hadde de egentlig bare ett valg. «This is a free festival from now on. That doesn’t mean that anything goes, but we’re gonna put the music up here for free», ble det sagt fra scenen på et tidlig tidspunkt (jeg sa jo at jeg kan alt dette på rams).

Bethel ble erklært for et offisielt katastrofeområde. Militæret måtte fly inn forsyninger, noe som skapte en viss ideologisk forvirring blant fredselskende festivalgjester. Veiene til området var forstoppet av trafikk. Heller ikke artistene kom fram i tide, så de første opptredenene måtte arrangeres spontant, med de få som var kommet. Flere av dem er blitt klassikere – Richie Havens fant på sin «Freedom» på stedet. Country Joe McDonald fikk massene på beina med sin Vietnam-harselas «Feel Like I’m Fixing To Die Rag», der hans vanlige «fish-cheer» ble en beryktet «fuck-cheer». Dere vet, «gi meg en f», og så videre. De fleste artistene etterpå ble flydd inn med helikopter.

Det som skjedde disse tre dagene og nettene er det samme som har preget festivalkulturen siden: Svært store menneskemengder kommer sammen, lever i dagevis under kummerlige forhold, påfallende ofte i øsende regnvær, til dels sterkt ruset – og gjør det i fred og fordragelighet, nesten uten tilløp til uroligheter. Det er et stort sosiologisk mysterium, men det har virket på festivaler over hele verden, år etter år. Det eneste vi har hørt om uroligheter på Woodstock var under konserten til The Who, da hippieaktivisten Abi Hoffman trengte seg fram på scenen for å holde en tale. Pete Townshend ba ham dra seg et helt annet sted, og slo ham ned med gitaren.

Publikum tok det store regnskyllet med tilhørende gjørme med godt humør. FOTO: TOM MINER (fra den nye boka «Woodstock: 3 DaysOf Peace And Music» av arrangøren Michael Lang)

For dem som fortsatt hører på plater er det i sommer kommet nye Woodstock-produkter i lange baner. Først og fremst en boks med 38 CD-er, som har alt som ble sagt og gjort fra scenen, i kronologisk rekkefølge, i et begrenset opplag på symbolske 1969 eksemplar. Prisen var rundt 6.000 kroner, men den solgte ut med en gang. Mer komprimerte utgaver på ti eller tre plater er også tilgjengelige.

Det kommer som et sjokk at verken det opprinnelige Woodstock-albumet, eller de nye, er på Spotify eller Tidal. Vi kan til gjengjeld trøste oss med at konserten til Creedence Clearwater Revival endelig er blitt tilgjengelig i sommer, en storartet dokumentasjon av hvor tøft bandet var på denne tida.

Les også: Woodstock i Arbeiderbladet

De nye Woodstock-platene markedsføres under tittelen «Back To the Garden», som er ei linje fra Joni Mitchells sang om Woodstock. «By the time we got to Woodstock/We were half a million strong», synger hun. Ironien er at hun ikke var der selv, siden manageren hennes ville prioritere forberedelser til en viktig opptreden på Dick Cavetts TV-show. Dit kom hun, men det gjorde også David Crosby og Stephen Stills, og Grace Slick fra Jefferson Airplane, rett fra Woodstock. Stills fortsatt med buksene fulle av festivalmøkk, og alt Cavett vil snakke med dem om var jo denne festivalen som hun ikke hadde vært på. Men Joni Mitchell fikk mye ut av sangen, som også ble en hit for britiske Matthew Southern Comfort. Ian Matthews lanserer forresten i disse dager en ny versjon av «Woodstock», spilt inn med Haldens Salmon Smokers.

Les også: Gjenoppliver Woodstock – for å feire legendefestivalen 50 år etter

30-årsjubileet til Woodstock ble feiret med en ny festival som gikk ganske så galt, med plyndring, hærverk og utbredt egoisme. Planene om et 50-årsjubileum falt sammen bare uker før festivalen skulle gå av stabelen. Det burde vært opplagt at Woodstock var er så unik hendelse at alle forsøk på gjentakelser blir overflødige. Skal man komme seg «back to the garden» i dag må det bli på helt andre måter.

Les også: Jubileumsfestivalen Woodstock 50 er avlyst