Kultur

Verdens største lille band

Verden fikk bare høre The Small Faces i tre år. Tre år som gjør dem til en av de største gruppene i pophistorien. Den største, spør dere meg.

Etter alle disse årene kommer nå en deluxeutgave på CD av den aller første LP-en jeg kjøpte. «Small Faces From The Beginning» var egentlig ei samleplate, gitt ut av selskapet Decca som hevn fordi gruppa allerede etter to år meldte overgang til den mer trendy Immediate-etiketten. Gruppa protesterte sterkt mot utgivelsen. Ikke jeg. Jeg husker det godt, den litt syndige følelsen av å ha kjøpt ei LP-plate etter å ha nøyd med meg singler så langt. Det var egentlig ikke meningen, jeg sto der med 18.50 som egentlig skulle brukes på to singler, men dette var ei billigplate, og jeg var gammel nok til å forstå at 10 sanger var bedre enn fire. Og hvilke sanger!. «From The Beginning» inneholdt dere første rekke med singelhits, og flere andre gode eksempler på popmusikalsk perfeksjon. Nå kommer den ut som dobbel CD med en rekke alternative versjoner. CD-alderen er med dette fullbrakt.

Hvorfor appellerte The Small Faces så sterkt til en tiåring? Det må ha vært mer enn at de ikke var stort større enn meg selv. Gruppa var ordentlige mods fra Londons østkant, de kledde seg smartere enn alle de andre, men jeg var ikke mer motebevisst enn at The Small Faces først og fremst imponerte meg med lyden sin. Det herlige bråket. Sangene de lagde. Stemmen til Steve Marriott, den største hvite stemmen popmusikken har hørt, så uendelig inntrengende og overbevisende. Jeg kan godt si nå at «All Or Nothing» er en av tidenes finest sanger, nå som jeg har hørt det aller meste, men den var det også ganske så opplagt den gangen. Ti år gammel var det ingen tvil i et ungt sinn: Bedre kunne det ikke bli.

The Small Faces begynte som mange andre store britiske 60-tallsband med sanger andre skrev for dem. De lagde ikke gjennombruddssinglene «Watcha Gonna Do About It» og «Sha La La La Lee» selv, men fra «All Or Nothing» i 1966 tok Steve Marriott og Ronnie Lane ansvaret for låtene. Med deres nesten absurde blanding av rhythm and blues, pop-psykedelia, engelsk music hall og bisarr cockneyhumor. De laget den særdeles psykedeliske «Itchycoo Park», før de gikk tilbake til hardtslående soulrock med «Tin Soldier». I 1967 spilte de også på en russekonsert på Jordal i Oslo. Stemningen var så stor at politiet måtte avbryte konserten etter bare noen få låter. I 1968 kom det herlig løsslupne albumet «Ogden‘s Nutgone Flake». Som har fått mest oppmerksomhet for sitt trillrunde omslag, men som også er vidunderlig å høre på etter alle disse årene. Den toppet albumlista hjemme i Storbritannia. The Small Faces var et av landets største band. Og så ble de oppløst.

The Small Faces ble lurt opp i stry av sine managere. Den første av dem forsvarte seg med at de brukte opp pengene på dop (bekreftet av mange av sangene deres), og klær (bekreftet av bildene av dem). Det skulle likevel blitt mer igjen enn de 20 pundene hver av dem fikk i uka. Dette la nok en demper på stemningen i bandet. Også kravene til å lage enkle poplåter ble for store. De var misfornøyde med at noe så lettsindig som «Lazy Sunday» ble deres mest kjente sang. Gruppa hadde større ambisjoner enn dette. Husk at Small Faces i tillegg til å være et så glitrende popband også var pionerer innen tungrock. Robert Plant brukte stemmen mistenkelig likt Steve Marriott til å begynne med. Det er også godt kjent at Led Zeppelin stjal «Whole Lotta Love» fra Willie Dixons «You Need Love», men Small Faces stjal den først med sin «You Need Loving», versjonen som Zep senere kopierte.

Steve Marriott ville så mye mer. Han ville ha Peter Frampton inn i gruppa for å få større tyngde og sluttet selv da de andre ikke var med på ideen. The Small Faces var over før 1968 var over. Verdens beste band var plutselig borte. Steve Marriott og Ronnie Lane var 21 år gamle, og allerede rocklegender. Marriott slo seg sammen med Frampton i Humble Pie. De andre fortsatte som bare The Faces, og to mann måtte til for å erstatte Marriott: Rod Stewart og Ron Wood. Uansett hvor fantastiske de var, ble det ikke det samme. Vi kunne godt skrevet en hel artikkel om hva de fire i Small Faces gjorde videre. Før Steve Marriott tragisk omkom i en brann i hjemmet sitt i 1991. Ronnie Lane hadde en flott solokarriere, men ble rammet av multippel sklerose, og døde i 1997. De to andre har fortsatt å spille med stor suksess. Kenny Jones ble trommeslager i The Who. Og jeg vet ikke egentlig om det er fordi han er en så fantastisk på tangentene eller om de bare synes det er stas å ha et gammelt medlem av Small Faces på laget, men Ian MacLagen har senere spilt med The Rolling Stones, Bob Dylan og Bruce Springsteen.

Small Faces hadde sterk innflytelse på britisk rock. Sex Pistols spilte «Watcha Gonna Do About It» til å begynne med, og The Jams Paul Weller har basert hele sin eksistens på sin beundring for gruppa. Hele britpopen hviler på arven fra Small Faces. Alle disse konstruerte konfliktene, Pistols mot The Jam, Oasis mot Blur, de ville jo bare være The Small Faces alle sammen. Nå kommer alle de fire albumene deres ut i utvidede utgaver, selv om den gamle Decca/Immediate-skjæringen fører til at bare de to første kommer i Norge i første omgang.

Jeg rakk heldigvis å oppleve Steve Marriott i levende live. Det sier dessverre litt om karrieren hans at han spilte på Ridderhallen i Oslo i 1985. Et sted som ikke la noen demper på stemningen når han blottla sjelen sin enda en gang i «All Or Nothing», «Tin Soldier» og «Afterglow». Jeg gjorde et slags intervju med ham etterpå, og dette forteller mye om Marriott: Han hadde også invitert en innbitt tilhenger inn i garderoben, som han viet vel så mye oppmerksomhet som en journalist som forsøkte å ødelegge kveldens gode stemning med saklige spørsmål om fortida. - Skriv om følelsene, atmosfæren rundt oss, trøstet Marriott. Jeg sitter igjen med inntrykket av en overstadig begeistret sanger som aldri fikk nok av å synge og spille og oppleve verden rundt seg. Alt eller ingenting. Eller, hvorfor være stor når han var lykkelig som liten?

geir.rakvaag@
dagsavisen.no

Fra arkivene

George Harrison: «Early Takes Vol. 1» (Hip-O/Universal)

George Harrisons arkiver rommer en lang rekke rariteter som få har hørt før. Dette nye albumet er det første i en serie som skal vise ham fra andre sider enn de vi kjenner best. Sangene i seg selv er kjente fra før, men ikke disse framførelsene. Det begynner med en sparsommelig demo av «My Sweet Lord», helt annerledes enn sånn som den ble da Phil Spector fikk styre innspillingen. Samlingen inneholder også en versjon av den gamle slageren «Let it Be Me», og Bob Dylans «Mama You've Been On My Mind». Ikke stedet å begynne å høre på George Harrison dette, men hyggelig for dem som har hørt det meste fra før.

«Oakie» er 75

I morgen fyller countrysangeren Merle Haggard 75 år. Han er mest kjent for «Oakie From Muskogee», en sang som angrep hippiekulturen, feiret konservative amerikanske verdier, og ble rimelig omdiskutert i 1969. Høyst sannsynlig var den ironisk ment, men noen tok den veldig alvorlig. Kinky Friedman lagde «Asshole From El Paso» som svar. I Norge ble sangen kjent som «Bonde ifra bygda» med Country Snakes. Merle Haggard har hatt 38 sanger på countrytoppen i USA, han fortsetter å lage plater med mye livsvisdom, og gjør 50 konserter i USA fram mot sommeren.

Søk på YouTube: merle, oakie

Mer fra Dagsavisen