Verdens beste Nilsson

Harry Nilsson var visst favorittsangeren til The Beatles. Synd at dette er det eneste de fleste vet om ham. Fint at det ikke er for sent å gjøre noe med det.

Nei, forresten: De som har fulgt litt med på popmusikkens historie vet litt mer om Harry Nilsson. Han hadde to store hitsingler, med «Everbody’s Talking» i 1969 og «Without You» i 1971. Som var coverversjoner av sanger av Fred Neil og Badfinger. Og han gjorde et helt album med sanger av Randy Newman. Før så mange andre visste hvem Randy Newman var. Han skrev vel ikke så mange sanger selv, da, denne svensken? Det kan kanskje være på tide for mange av oss å lære litt om Harry Nilsson.

Ærlig talt så er jeg selv en av de altfor mange som ikke har hørt nok på Harry Nilsson. Dette innser jeg når jeg går gjennom boksen med alle de albumene amerikaneren (for han var visst ikke svensk likevel) ga ut på selskapet RCA. Plater som renner over av hans entusiastiske begeistring for populærmusikk, men ofte med en trist undertone som gir sangene hans en egen dybde. Albumene er fulle av strålende poplåter, sunget med en stemme med stor spennvidde, men som han aldri brukte til å jåle seg ut. Mange av sangene bruker et barns begrep til å forstå en stor verden, «Ten Little Indians», «Cuddly Toy», «Puppy Song», men den vanskelige barndommen hans blir også mer beskrevet gripende selvbiografisk i sanger som «Daddy’s Song» og «1941».

At Beatles viste interesse for Nilsson er ikke så merkelig. Tidlig i karrien hans virket det som han var besatt av sangene deres. Han versjon av «You Can’t Do That» fra debutalbumet inneholder referanser til rundt 20 andre Beatles-sanger. Det kan ikke være lov, det skulle ikke gå an, men Nilsson gjorde det. Også flere av hans egne sanger inneholder opplagte Beatles-sitater. Det sies at en entusiastisk John Lennon ringe for å gratulere ham én dag, Paul McCartney den neste, og på den tredje dagen sto Nilsson tidlig opp og ventet på telefon fra Ringo Starr.

Harry Nilsson passer perfekt inn i kategorien «talentfull eksentriker». Litt for subtilt eksentrisk for å bli popstjerne, litt for lekende popglad til å bli omfavnet av massene mot slutten av 60-tallet. Noen skjønte tidlig hvor det bar. I det aller første popleksikonet som kom ut, Lillian Roxons svært godt formulerte «Rock Encyclopedia» fra 1969, beskrives Nilsson som «for smart, for delikat» til å kunne bli en instant stjerne. Det ble han ikke heller.

Etter sine fabelaktige album fra 60-tallet fortsatte Harry Nilsson å lage plater i høyt tempo på 70-tallet. Han startet hele farsotten med å spille inn gamle standardlåter med «A Little Touch Of Schmilsson In The Night» i 1973. Nilsson er også kjent for å ha vært med John Lennon på hans berømte to år lange «Lost Weekend», der de satte New York på ende, men likevel klarte å lage musikk innimellom. På Nilssons «Pussycats» fra 1974 er Lennon oppført med store bokstaver som produsent på coveret. Lyden er lett gjenkjennelig fra Lennons egne samtidige plater, og selv om livet hadde satt sine spor i stemmen til Nilsson er dette ei plate det er moro å høre igjen, på tross av sitt dårlige rykte.

Harry Nilsson trakk seg tilbake fra popmusikken etter at John Lennon ble drept i 1980, og engasjerte seg i arbeidet for strengere våpenkontroll i USA. Mannen som aldri gjorde en egen konsert gjorde sin siste offentlige opptreden med Ringo Starrs All Star Band i 1992, med «Without You», der Todd Rundgren måtte synge de høye tonene. Harry Nilsson døde altfor tidlig, av et hjerteattakk i 1994. De nye samlingen med 14 album (pluss tre til med rariteter) fra Harry Nilsson er en gedigen forundringspakke, kanskje litt mye til å begynne med for mange, men albumene ligger også fritt til strømming. Det anbefales å begynne med begynnelsen, «Pandemonium Shadow Show», «Aerial Ballet» og «Harry», og fortsette kronologisk framover. Harry Nilsson er en av de beste artistene de fleste nesten aldri har hørt.

Hør mer om Harry Nilsson i «PILS» på NRK P1 lørdag kl. 13.30.

geir.rakvaag@dagsavisen.no