Vekker drømmen til live

Den alminnelige oppfatningen av 80-tallets norske populærmusikk handler om internasjonal suksess for A-ha og Bobbysocks, og stor lokal oppmerksomhet til en rekke andre fremadstormende unge band fra Drama til Creation. Alle disse pastellfargede fortellingene har ingen plass for det som var vel så mye 80-tall for oss som vanket i Oslos rockeverden, fra Vikateateret til Renegat: Den voksende populariteten til gruppene som skulle bli kjent som «De fire store».

Men også en lang rekke talentfulle grupper som aldri kom seg så langt opp og fram i verden som de hadde fortjent: Couldn’t Happen Here. The Act. Ping Pop. Babij Jar. Lost At Sea. 99th Floor. Tunicates. Sister Rain. Femi Gange. Spacelings. And The Balcony Fell. Electrobugs. For ikke å snakke om Follow That Dream. For mange av oss var de fullt på høyde med langt større 80-tallsnavn.

Saken fortsetter under bildet

Follow That Dream, 30 år etter at de sist spilte sammen: Harald Henmo, Espen Omdahl, Ronny Myhrvold og Aslak Dørum. FOTO: GEIR RAKVAAG

Når jeg treffer igjen gruppa nå er det 31 år etter det forrige intervjuet, som inneholdt replikkvekslinger som dette:

– Vi er kommet med i en stor ny giv i rocken. Vi er flere band som har fulgt hverandre en stund som kommer fram akkurat nå, og det er jo fint, sa sangeren Harald Henmo.

– Men vi må jo spørre oss: Er det plass til oss alle, la bassisten Aslak Dørum til.

Dette er typisk for gruppa, fordi det ble sagt i en selvironisk, men samtidig realitetsorientert tone som fortsatt er på plass etter alle disse årene. Hva hadde de å si om musikken i 1988? De elsket å flørte med klisjeer. Men så kom de på at haugesundsgruppa The Colours Turned Red allerede hadde sagt det samme om seg selv, slik at utsagnet måtte strykes. Henmo hadde kommet for sent til møtet vårt, men unnskyldte seg med at han hadde blitt sittende og lese musikkaviser for å lære mer om hva han skulle si.

Historien om Follow That Dream er best fortalt i radiodokumentaren «Middels suksess», av trommeslageren Espen Omdahl. I dag er han programleder i «Transmission» på NRKs P13. Programmet om hans egen gruppe er ikke lenger tilgjengelig hos NRK, men finnes i en utvidet utgave på Soundcloud. Her hører vi medlemmene fortelle om seg selv, ei gruppe som kan alle datidens popkulturelle koder, og vil være en del av det store spillet selv.

Saken fortsetter under bildet

Follow that dream,KUL Anm Musikk B:«Follow That Dream» KUL Anm Musikk C:Drabant

Denne historien forteller de fire medlemmene med varm selvinnsikt. Det handler ikke bare om dem selv, men om hvordan det alltid har vært å spille i band i Norge. Det blir en hyllest til alle de som elsker musikk så høyt at det ikke er nok «å høre på, lese om, snakke om musikk, jobbe i platebutikk og gå på konsert fem ganger i uka. De må lage sin egen musikk også», som Omdahl sier i radioprogrammet sitt. Dette innbefatter erindringer fra en spillejobb i Trondheim, fram og tilbake på sommerdekk i snøvær, for å spille for ni mennesker klokka tre om natta.

Les også: Ida Jenshus slutter ikke å overraske (DA+)

Historien om Follow That Dream blir likevel aldri en tragikomedie. De nådde opp på et nivå der de nesten fikk platekontrakt, de fylte klubben Sardine’s, og gjenhøret med platene deres minner oss om at de lagde mange fine låter. De fikk svært mye pen omtale så lenge de holdt på, men sånt gir ikke penger i kassa. Etter en oppvarmingsjobb for DumDum Boys på Sardine’s fikk gruppa beskjed om at det ikke ble noen platekontrakt med det store selskapet CBS, som nylig hadde signert med trondheimsgruppa. Etter dette ga de mer eller mindre opp. Det pussige er at Aslak Dørum dukket opp igjen som bassist i DumDum Boys fire år etterpå, men vi har ikke tenkt å lansere noen konspirasjonsteorier rundt dette.

– Det var ei morsom tid. Alle kjente alle, hengte på klubbene sammen, vi var småkjendiser i et lite miljø. Det var kort vei fra baren på Sardine’s til oppslag i Beat, Puls og Nye Takter, erindrer de nå.

Gjengforeningen av Follow That Dream begynte med at platedirektør Terje Pedersen i selskapet Drabant la ut en privat Facebook-post der han mimret litt rundt anskaffelsen av gruppas første EP den gangen da, han trodde jo de skulle bli det nye store, så hvor ble de av? «Hvis vi bare hadde kjent en som driver plateselskap» svarte Espen Omdahl, og sånn fikk Follow That Dream sin første platekontrakt, 32 år etter at de ikke fikk kontrakt for den samme innspillingen. Med dette har albumet stått over både CD-alderen, digital compactkassett og minidiscen, og er tilbake på god, gammel vinyl, nå som dobbeltalbum, med låtene fra den omtalte EP-en inkludert.

– Når andre kommer sammen igjen er det fordi det er et skrikende krav, eller fordi de tror det er penger å hente. For vår del er det fordi vil, hevder de, og legger til at det blir en god anledning til å treffe mange gamle venner på én kveld.

– Nå er det én konsert. Det har vært vanskelig nok å få dét til. Det har ikke akkurat rent inn tilbud om festivaljobber, slår de fast i kjent stil.

– Å spille låtene nå er bedre enn å høre dem, sier Aslak Dørum. Harald Henmo mener det må være grenser hvor mye de skal underselge seg selv.

[ Følg Nye Takter på Facebook her ]

Jeg har ikke hørt dette på mange år. Noen sanger er gode, ikke alle, men jeg ble litt overrasket over at det står seg veldig bra, sier gitaristen Ronny Myhrvold.

Jeg har med en gave til dette møtet, en prøvepressing, såkalt «white label» fra 1988, fra ei tid da man ikke kunne få hørt albumet deres fort nok. De kan like godt få den igjen nå, siden den aldri nådde den svimlende høye samlerverdien som den hadde fortjent. Jeg har fått et funklende nytt eksemplar av debutplata i bytte, nå som dobbeltalbum, med originalen på tre platesider, og den første EP-en på en fjerde. Follow That Dream sprenger seg ut av spilleren, og tre første sangene, «Betty», «Someone Else’s Girlfriend» og «Over Me» er blant de fineste som ble laget her i landet på denne tida. Resten er også godt å høre igjen. Enn så lenge er drømmene om den store 80-tallsrocken tilbake.