Van Morrison med tre grep, og mange sannheter

5

Van Morrison

«Three Chords And The Truth»

Exile

«Three Chords & The Truth» er det sjette albumet til Van Morrison på fire år. Denne gangen er det ingen coverversjoner heller, han kommer tilbake med 14 helt nye sanger, som kommer til å glede hans mange gamle venner. Albumet varer i 67 minutter. Det er jo vanligvis altfor mye på en gang, vi kunne strengt tatt ha klart oss uten et par-tre av de nye sangene, men altså, dette er Van Morrisons første album på, eh, ti måneder, og vi tar takknemlig mot alt vi kan få.

«The Chords And The Truth» – tre akkorder og sannheten – er et gammelt uttrykk som oppsto i countrymusikken, som et uttrykk for sangenes evne til å si ting klart og enkelt. Van Morrison har alltid vært tilhenger av sånt. Det begynte jo så flott som det kunne med Thems «Gloria». Selv monumentallåtene «Madame George» og «Cyprus Avenue» fra det klassiske albumet «Astral Weeks» er tregrepssanger. I tittellåten der klarte han seg med to akkorder i refrengene, men spanderte en ekstra mollakkord i refrenget. De høres likevel ut som de mest sofistikerte sangene som noen gang ble festet til lydbånd.

På det nye albumet er «Astral Weeks»-gitaristen Jay Berliner med igjen, men jeg har ikke fått sjekket i hvor stor grad de oppfyller markedsføringsloven i forhold til tregreps-begrepet. At Van Morrison gjør som han pleier er imidlertid uomtvistelig.

Noen vi alltid mene at vi ikke trenger flere nye plater med Van Morrison. Han har gitt ut nesten uendelig mange før, i senere år i et nesten uanstendig høyt tempo, og han byr aldri mer på noe radikalt nytt. Likevel inneholder albumene alltid mange nok variasjoner av gammel storhet til at det er verdt å komme tilbake, om og om igjen.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

De senere årene har vi faktisk møtt Van Morrison i stadig bedre humør. Det er heldigvis slutt på de gnålete sangene om hvor elendig musikkbransjen har behandlet ham. «Fame Will Eat The Soul» er mer en generell advarsel om hvor galt det kan gå. Sangen er en duett med Bill Medley fra The Righteous Brothers, de med «You’ve Lost That Lovin Feeling». Man stiller jo ikke opp i duett med Van Morrison med hvilken stemme som helst. «Drank some darkness, didn’t you», synger de til hverandre, og det høres ut som de vet hva de mener. «Bags Under My Eyes» er en beslektet sang, om forbannelsen ved for mange byer og hoteller, for mye penger og for få ekte venner, men den kommer med et lite «jodeleidi»-utbrudd til slutt, som antyder alt ikke alt er tapt ennå.

Les også: Neil Young stormer fram som en gal hest  (Dagsavisen+)

Van Morrison kommer også med et stykke alminnelig kritikk av tingenes tilstand i «Nobody In Charge», om «politicians that waffle endlessly», men for aktuell systemkritikk er det bedre å gå til ukas nye album fra Neil Young. Hyllesten til den gamle musikken i «Early Days» er nærmest obligatorisk, en anbefaling av rock’n’roll og boogie woogie som et tilfluktssted når verden blir vondt rundt ham, og det synes som om omgivelsene har mistet sin sjel.

Albumet slutter med «Days Gone By». Til å begynne med kan den høres ut som en enkel variasjon over gamle «Auld Lang Syne». Men denne sangen skal vare i åtte minutter, og da har han god tid til å gå over i en tirade om det overfladiske livet mange lever, hvor hardt han selv har slitt for alt han har, og så skjer det som så ofte før, at Morrison finner den virkelig store flyten, lar stemmen og ordene flyte friere, han går oppover i åsen, over den ville lyngen, krysser elver, «the days gone by» blir nåtid og framtid, og vi når en Van-standard vi ikke har hørt maken til siden «Behind The Ritual» avsluttet «Keep It Simple» i 2008. Da er vi tilbake ved utgangspunktet. Det kan kanskje være enkelt, teknisk sett. Tre akkorder er heller ikke så mye å skryte av, men med Van Morrison blir resultatet nesten alltid magisk.