Ut av skyggen til stjernene

FILM
«20 Feet From Stardom»
Regi: Morgan Neville

I Oslo Spektrum like før jul: Tata Vega i den strålende korrekka til Elton John. Hun har sunget for en lang rekke av verdens aller største stjerner, men ble aldri et stort navn for seg selv. Hun ville så gjerne, men forteller i denne filmen at hun på et tidspunkt fikk vite at hun var for tjukk, for gammel og burde finne seg noe annet å gjøre. Å komme tilbake i koret fikk henne til å gjenoppdage gleden ved musikken, forteller hun, med tårer i øyene. Både hos henne og oss som ser.

«20th Feet From Stardom» handler om de store sangerne som for det meste har stått seks meter fra de største stjernene. Den føyer seg inn i ei flott rekke av dokumentarfilmer som trekker fram underkjente gamle soulartister fra kulissene, for å la dem fortelle om livet sitt mange år etterpå. «Standing In The Shadows Of Motown», om musikerne som spilte på alle de store Motown-platene, eller «Only The Strong Survive», om de gamle Stax-veteranene. En annen ny film forteller om Muscle Shoals-studioet i Alabama, der så mange klassiske innspillinger ble til.

Korene med tre sangere, som oftest jenter, som oftest svarte, kom inn i popmusikken tidlig på 60-tallet. «The coloured girls say du-du - du-du-du», som Lou Reed sang en gang. Stemmene deres kom rett ut fra kirken, og fikk et sekulært uttrykk, slik Bruce Springsteen forklarer utviklingen for oss. Noen av de første var The Blossoms, med Darlene Love i spissen. Tidlig i filmen møtes de igjen etter over 50 år, og forteller hvordan det til å begynne med bare var hvite jenter som fikk synge i kor, etter noter. The Blossoms sto mer fritt. - Vi kunne forandre lyden som vi ville. Vi sang med alle fra Buck Owens til James Brown, forteller de. Men de ble brukt etter produsentenes forgodtbefinnende. Phil Spector skulle spille inn «He's A Rebel» med The Crystals, men de var på turné, så The Blossoms gjorde jobben, i navnet til The Crystals. Da sangen begynte å klatre på listene, hadde The Crystals selv fortsatt ikke hørt den.

Mange så på korsangerne som «godteri for øyene». Noen ble bedt om å stille så avkledd som mulig på scenen. Ike Tuner blir beskrevet som en hallik som så på koret The Ikettes som jentene sine. Kona Tina også, for den saks skyld. Men ut av The Ikettes kom Claudia Lennear, som forteller at korsangerne paradoksalt nok først fikk friere tøyler da de begynte å jobbe med britiske rockeartister. Selv var hun på turné med The Rolling Stones, Joe Cocker, og sang på «The Concert For Bangla Desh». Den sterkeste scenen i filmen er med Merry Clayton, som forteller om den gangen hun ble ringt opp sent på kvelden av dette britiske bandet som var i byen, The Rolling - et - eller-annet, ble hentet til studio, gravid, med hårruller, og sang «Gimme Shelter». Med linjene «rape, murder, it's just a shot away», en av rockens mest fryktinngytende innspillinger. Clayton fikk god plass på innspillingen med Stones, Mick Jagger er full av beundring i filmen, men det finnes også en egen versjon av «Gimme Shelter» med Merry Clayton selv. Hør den!

En annen oppringning til Merry Clayton kom fra en bekjent som fortalte at en som het Leonard Skinner ville ha henne med på en hyllest til Alabama. Dette var tilspissede tider politisk, og Clayton ville ikke synge en hjem-kjære-hjem-sang om Alabama, en av statene med «vanskelig» historie i forholdet mellom hvite og svarte. Hun lot seg overtale av sin ektemann, og derfor hører vi henne til stadighet i «Sweet Home Alabama» med Lynyrd Skynyrd. Clayton kom inn i sangen og forsvarte svarte menneskers verdighet over all rimelig tvil, bare med hjelp av stemmen sin. - Dette var min rolle som aktivist - i musikken, sier hun. Og så får vi se henne synge Neil Youngs «Southern Man» som soloartist, en sang som blir enda et hakk større når hun synger den.

Filmen er full av fantastiske historier. Bruce Springsteen forteller om da David Bowie inviterte ham i studio i 1973, der han fikk se Luther Vandross legge kor på «Young Americans». Vandross ble en av Amerikas største soulsangere, han døde altfor tidlig, men vi hører stemmen hans i et gammelt opptak der han sier at det første som slo ham når han hørte nye plater med Aretha Franklin og Dionne Warwick var nettopp korsangerne.

Denne store fortellingen har sine følelsesladde, tristere sider. Om sangernes forsøk på å bli stjerner på egen hånd, uten å lykkes. - Dette handler ikke om talent. Det kommer an på omstendighetene, og flaks, sier Sting i filmen. - En av mine store gleder er å gå et steg tilbake og la dem gjøre det de gjør, sier han og så får vi se Lisa Fischer gjøre nettopp det, i Stings «Hounds Of Winter». Lisa Fischer har vunnet en Grammy-pris på egen hånd for beste r & b-sang i 1991, men er mest kjent for å ha sunget i koret til The Rolling Stones. (Hun er også med på folkemusikeren Hallvard T. Bjørgums album «Peace Will Come». Dette er ikke nevnt i filmen.)

Disse sangerne har vært med på så mye at det finnes kilometer av film av dem sammen med de mer berømte stjernene. Vi får se en rekke strålende gamle opptak av dem fra gamle dager, men også noen nye sangopptak. Som The Waters-familien rundt frokostbordet, der de synger koret på «Up Where We Belong», og tenker tilbake på «Thriller», «The Lion King» og dyreskrikene i «Avatar», som trengte de mest kraftige, uttrykksfulle stemmene. Filmen får en følelsesladet slutt med Darlene Love, som synger Bill Withers' «Lean on Me» (den er i den nye norske salmeboka også nå), selvfølgelig med tre kvinner i koret: Lisa Fischer, Jo Lawry og Judith Hill. Sistnevnte har tidligere i filmen fortalt om sitt nære samarbeid med Michael Jackson.

«20 Feet From Stardom» er altså nominert til Oscar-prisen for beste dokumentarfilm. Sammen med blant andre den delvis norskproduserte «The Act Of Killing», om dødsskvadronene i Indonesia på 60-tallet. Kontrasten kunne ikke vært større. En film om menneskehetens største grusomheter, og en film som hyller noe av det fineste menneskeheten har: Musikken. Å avgjøre hvilken film som er «best» må være bortimot umulig. Alle som har sans for stor stemmeprakt bør se «20 Feet From Stardom». Filmen går rett på nett i Norge 26. februar, på iTunes og som leiefilm hos de vanlige digitale TV-distributørene.