Nye takter

Ung, voksen mann med gitar

Neste lørdag er John Mayer hovedattraksjon på 
Norwegian Wood-festivalen. En av de yngste gamle i popmusikken.

Norwegian Wood har en lang og god historie med å presentere legendariske navn i popmusikken. Men for første gang er få av artistene som spiller i Frognerbadet kjent før årtusenskiftet. John Mayer er 36 år gammel, bare barnet i denne sammenhengen, men han høres gammel ut. Og det mener vi i positiv forstand. For John Mayer laget mye bedre musikk enn han får ære for blant alminnelige forståsegpåere.

John Mayer var klar over sin manglende kredfaktor helt fra starten. På plateomslaget på debutalbumet «Room for Squares», sto Mayer, da bare 23, fram som en ordentlig streit ung mann, og bekreftet at sirkelen var sluttet siden Huey Lewis sang «It‘s hip to be square» en gang i forrige årtusen. - Jeg møtte til å begynne med en rekke radiofolk som sa at «vi liker sangene dine, men dette er ikke sånt som vi spiller nå». Jeg hadde så stor tro på innholdet på plata at jeg ville terge folk ved å se ut som et fjols på omslaget. Forsiden er barnslig, men ikke innholdet, mente han da vi traff ham på hans første oslobesøk i 2002. For å presentere seg selv med en konsert på Gamla midt på blanke formiddagen.

Sånt gjør vanligvis bare helt ubeskrevne artister, som Mariah Carey, da hun sang på Smuget en formiddag i 1990. Men John Mayers «Room for Squares» hadde allerede ligget 47 uker på albumlista i USA, og solgt to millioner eksemplarer. Han var ikke lenger helt fersk.

- La oss snakke om sounds, ikke songs, sa John Mayer. Han kunne lett forveksles med nok en stemningsfull sanger og låtskriver, men understreket at han først og fremst så på seg selv som gitarist. Konserten på Gamla bekreftet at han behersker instrumentet omtrent fullkomment.

- Jeg ville være Joe Pass eller Wes Montgomery til å begynne med, fortalte han, og trakk fram Jimi Hendrix og Stevie Ray Vaughan som sine andre store helter. Men kursen var ikke helt staket ut: - Min ambisjon nå er å være med i et popband som spiller hardt, men ikke høyt. Et godt band kan være drivende bra uten at gitarene skriker og vrenger hele tiden, mener Mayer. For ham var de helt perfekte platene «The Joshua Tree» med U2, «Grace» med Jeff Buckley og «Whatever And Ever Amen» med Ben Folds Five. Men sistnevnte gruppe hadde ikke engang gitarist.

John Mayer hadde gått på musikkcollege i Berklee i slutten av tenårene. Han sluttet etter et par semester, og satset på livets skole ved å gi ut et album på egen hånd, «Inside Wants Out» i 1999. Dette skaffet ham en større platekontrakt, og da «Room For Squares» slo an kom også «Inside Wants Out» inn litt lenger nede på albumlista. Med mange av de samme sangene.

- Dette var bare en demo jeg ga ut som en EP. Interessen for denne økte da «Room For Squares» begynte å selge, og den var til salgs på e-bay for hundrevis av dollar. Jeg liker ikke at folk skal behøve å betale så mye, så jeg ga den ut om igjen, fortalte Mayer.

Det neste albumet hans, «Heavier Things», gikk rett topps i USA da det kom ut i 2003. Tittelen til tross var innholdet god, tilbakelent voksenrock. Mayer hadde fortsatt et befriende uhøytidelig forhold til sangene sine. Han utstyrte omslaget med et fargesprakende stemningskart over sangene - om de var ment sarkastisk, optimistisk, spørrende, søkende, om de innholdet gitarsolo, statistikk over hvor mange gigabyte de omfattet, hvilket tempo de gikk i, tonearter og enda mye mer. Alt bortsett fra om sangene var gode eller dårlige. De fleste var heldigvis i første kategori. Men først med albumet «Battle Studies» og singelen «Who Says» i 2009 ble han omsider et kjent navn i Norge også.

John Mayers streite image la ingen demper på draget hans. En stille og forsiktig gutt ble i tur og orden sammen med Jessica Simpson, Jennifer Aniston, Taylor Swift og Katy Perry. Forholdene forsterket hans status som rikskjendis i USA, og fikk ham gradvis til å «åpne seg opp» i intervjuer i litt større grad enn både ham og vi har godt av. Etter bruddet med Swift skrev hun den sju minutter lange sangen «Dear John», en av de bitreste oppgjørene vi har hørt på plate. «Paper Doll» på Mayers seneste album kan være et slags svar på tiltale.

John Mayer er blant de få artistene som har blitt bedre jo mer populære de blir, og jo større rutine de får. En uvanlig utvikling, spesielt for dem som samtidig når stadig lenger ut i sosietetslivet. I sangene sine viser Mayer en sterkere lengsel etter en forsvunnet stemning i musikken. «Looking for the sun that Neil Young hung/After the gold rush of 1971» sang han i åpningslåten «Queen Of California» på albumet «Born And Raised» i 2012. Fjorårets «Paradise Valley» kan godt være et av hans beste album, fullt av varm, voksen countrypop. Av og til høres han ut som The Grateful Dead.

John Mayer tilhører den eksklusive kretsen av undervurderte superstjerner. Disse som tilfredsstiller millioner, men likevel ikke får den anerkjennelsen de fortjener. Han har aldri brukt de store faktene for å komme seg fram i verden. Men han lager stillferdige, godmodige sanger som ikke skriker etter oppmerksomhet, men som er veldig fine bare vi hører ordentlig etter. Føler du deg for hip for John Mayer er du virkelig for hip.

Over til Bergen

John Mayer avslutter også festivalen Bergenfest neste søndag, kvelden etter konserten i Oslo. Bergenfest har i tilegg en rekke svært sterke navn som ikke kommer til Oslo denne gangen.

Toppattraksjonen på Bergenhus Festning er Robert Plant, som opptrer torsdag neste uke. Igjen høyst aktuell med nyutgivelsene av Led Zeppelins gamle plater. Han nekter plent å opptre med den gamle gruppa, men spiller gjerne flere av de gamle sangene deres sammen med sin nye gruppe Sensational Space Shifters.

Bergenfest har også ZZ Top og Blondie, gamle, gode navn mange gjerne skulle hørt i Frognerbadet i neste uke. Og Simple Minds, gruppa som tro støttende til på Norwegian Wood da Neil Young måtte melde avbud i 1997, og de siste årene har fylt Sentrum Scene på egen hånd flere ganger. Lenger nede på plakaten finner vi en rekke navn vi gjerne hadde sett igjen i hovedstaden. Graham Parker har ikke vært i Norge med sin originale gruppe The Rumour på aldri så lenge. Televison har spilt sitt mesterverk «Marquee Moon» i sin helhet på konserter nylig, og er også fristende å se igjen. Billy Bragg er en suksess uansett hva han finner på.

Bergenfest har også artister vi ikke hadde hørt om før år 2000, med Lana Del Rey som det klart største navnet. Men også kultheltene Joe Henry og Danielson. Og et sterkt norsk program med Anne Grete Preus, Sivert Høyem, Highasakite, Thomas Dybdahl, skambank og I Was A King. sistnevnte har kanskje levert det aller beste albumet i landet i vår. I tillegg kommer sterke lokale helter fra Monica Heldal til Store P. Alt i alt en klar kandidat til sommerens største festivalprogram i Norge.

Mer fra Dagsavisen