Tom Jones, han er litt uvanlig

Det er langt til Royal Albert Hall, men jammen er det også langt fra Las Vegas til Grefsenkollen. Som vi blir minnet om når Sir Thomas Jones Woodward kommer til Oslo igjen neste uke. Han var et av 60- og 70-tallets mest strøkne popikoner, og har i senere år begynt å gi ut skitnere plater med den amerikanske bluesen, soulen og countryen som han egentlig alltid har likt aller best. Likevel vil det være litt for musikkpolitisk korrekt å si «heldigvis». Hans gamle dager er langt bedre enn sitt rykte.

Tom Jones vokste opp i en walisisk arbeiderfamilie, med en far som var gruvearbeider. I Wales synger man så ofte man kan. Jones ble oppdaget av manageren Gordon Mills på en lokal tilstelning, begynte å gi ut plater og fikk fort en stor hit med «It’s Not Unusual» i 1965. Og en enda større hit med «Green Green Grass Of Home» mot slutten av 1966. En amerikansk countrylåt som kanskje var litt for smektende for mange.

Les flere Lydhørt-saker her!

Tom Jones hadde flere fabelaktige hitsingler. Først og fremst var det «Delilah» i 1968, det store morderdramaet som kanskje ikke hadde blitt like entusiastisk mottatt av massene i dag. Den handler om et æresdrap, men man trenger ikke å forsvare handlingen for å sette pris på at det er en veldig stor sang. Som ble drastisk overhalt av The Sensational Alex Harvey Band noen år senere, uten helt å overgå originalen.

Den største sangen med Tom Jones kom likevel året før, «I’ll Never Fall In Love Again» i 1967. Med stort, ordentlig orkester, men hadde den vært spilt i Muscle Shoals-studioet i Alabama i stedet, v ille den blitt en av tidenes store soullåter. Og likevel var det litt mindre fint å like Tom Jones. Det var noe med hele framtoningen som var litt lite «rocka», men det kan ha vært fordi vi ikke fikk høre ham nok, ikke skjønte alt han drev med.

I USA, derimot: Her fikk han lage over 50 episoder av TV-showet «This Is Tom Jones» i den avgjørende overgangen fra 60- til 70-tallet. Med gjester som Johnny Cash, Bee Gees, The Who, Tony Bennett og Crosby Stills Nash & Young. Ikke bare som kjendiser som kom og gikk og gjorde sin ting. Da CSN&Y var på besøk benyttet Jones anledningen til å synge «Long Time Coming» med dem, og gjorde den til en like stor oppvisning som originalversjonen hadde vært. Vi ser hvor godt de fire trivdes bak ham. Sånn kan det fort bli en lang natts ferd mot dag foran skjermen: Med lista over medvirkende i TV-showet, og søke dem opp på YouTube. Dette er underholdning av stor klasse.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Det var selvfølgelig ikke alle som fikk samme mulighet til å synge «In The Midnight Hour» med The Rascals eller «River Deep Mountain High» med The Supremes, men Tom Jones tok vare på anledningene, og viste seg som en stor soulstemme. Ikke alle kunne, helt uanstrengt, synge duetter med Aretha Franklin, Ray Charles og Stevie Wonder, eller med Ella Fitzgerald med begge i gyngestol. Dette er faktisk den største skattkista jeg har oppdaget i moderne tid. Han sang også med største selvfølgelighet rockemedleyer med både Little Richard og Jerry Lee Lewis. Tom Jones fortalte Lewis at han hadde vært offisiell medlem av fanklubben i mange år, men Jerry Lee trakk fram ei notisbok og antydet at han var sent ute med kontingenten. Allerede disse innslagene viser tydelig hvor det musikalske hjertet til Tom Jones lå. Han hadde bare noen hitlåter som var litt for familievennlige til å gi ham et evig godt rykte.

På 80- og 90-tallet var Tom Jones litt lenger borte, selv om han med ujevne mellomrom kom tilbake med sanger som minnet oss om den store stemmen. I det nye århundret begynte han å antyde at han ville mer. Han lagde album med Wyclef Jean og Jools Holland, og duettplata «Reload» der han sang sammen med folk som Van Morrison, Portishead og Robbie Williams. Og «24 Hours» i 2008, der tittelsangen kom helt til slutt. En usedvanlig innadvendt betraktning fra denne kanten, om en mann som sitter i fengsel og venter på at dødsdommen skal fullbyrdes. Den høres ut som et forsøk på å nå de mest følsomme høydene til hans gamle konkurrent om de beste slagerne og TV-showene, Scott Walker.

Les også: Dette finner du i NRKs skattkammer

På «Praise and Blame» fra 2010 konsentrerte Tom Jones og hans nye produsent Ethan Jones seg om mer tradisjonelt materiale. Bildene på omslaget av albumet antydet at han har vært ved den berømte korsveien og solgt sjela si til djevelen. Ingen hadde våget å kaste trusene sine etter ham med disse sangene. Han begynte med Bob Dylans selvransakende «What Good Am I», og siden kom en rekke dype blueslåter, et stykke fra det vi forbinder med den gamle underholdningsartisten. Hans nye plateselskap lurte visst på om innspillingene på «Praise And Blame» var en syk spøk. Det var liten tvil om at Tom Jones mente alvor.

Tom Jones var i ferd med å gjøre en bemerkelsesverdig snuoperasjon. Jeg holdt på å skrive «på tampen av sin karriere», men han var fortsatt bare 71, og hørtes ut som han hadde mye å formidle fortsatt. Så kom «Spirit In The Room» med sanger av Tom Waits («Bad As Me»), Richard Thompson («Dimming Of The Day») og Leonard Cohen («Tower Of Song»). De fleste i hans posisjon ville valgt «Yesterday» hvis de skulle ta en av Paul McCartney også, men Jones gikk for «(I Want To) Come Home», som nesten ingen har hørt før. Albumet var spilt inn rått og nesten brutalt, men sluttet vakkert med The Low Anthems «Charlie Darwin», komplett med sakralt kor og undergangsstemning. Som for å forsikre oss om at han ikke kom til å ende sine dager i Las Vegas. Fjorårets «Long Lost Suitcase» har på samme måte et bredt spekter av sanger fra blues, soul og country. Jones sang Willie Nelson og The Milk Cartoon Kids (!) på de to første sangene, en sanger som til de grader har funnet hjem, og som ikke ser noen grunn til å spare stemmen på sine eldre dager.

Tom Jones var, til tross for sitt rykte som kvinnebedårer, gift med kona Linda i 59 år, til hun døde i april i år. Et litt spesielt forhold, som sannsynligvis var morsommere for ham enn for henne. Han har før sagt at han aldri kunne synge videre hvis hun gikk bort før ham, men har kommet på andre tanker, og lagt ut på en liten sommerturné. Tom Jones forblir en entertainer, og det ser ut til at han tar hensyn til alle sider av karrieren på konsertene sine. Han er på OverOslo på Grefsenkollen tirsdag (billetter igjen) og torsdag (utsolgt).