Paul Simon på TV-programmet "Saturday Night Live" i 1986, med Ladysmith Black Mambazo og resten av sitt sørafrikanske ensemble. En opptreden som skapte enorm oppmerksomhet rundt hans "Graceland"-prosjekt. FOTO: WARNER MUSIC

Tilbake til Graceland

Paul Simons «Graceland» ble svært omdiskutert på grunn av sin tilknytning til Sør-Afrika. Jeg erklærer meg gjerne medskyldig i at plata ble en fiasko i Norge. Og hører den med glede igjen.

Paul Simon feirer et litt forsinket 25-åsjubileum for «Graceland», med nyutgivelse av plata og en lang turné som også tar ham til Norge i sommer. Det hadde ikke gått bra for 25 år siden. At «Graceland» er et ambisiøst, originalt og praktfullt album er det alminnelig enighet om. Omstendigheten rundt produksjonen var langt mer omdiskutert. Nyutgivelsen av «Graceland» kommer samtidig med dokumentarfilmen «Under African Skies» som belyser alle sider av den vanskelige konflikten som Paul Simon havnet i. At Paul Simon selv gir ut filmen pakket sammen med det opprinnelige albumet viser at han føler et visst behov for å gjøre opp for seg.

 

Vi kan ikke fortelle hva musikkavisen Nye Takter opprinnelig mente om musikken på «Graceland». Som det sto i avisen 10. september 1986: «Vi skulle kanskje anmeldt Paul Simons nye LP denne uka, men LP-en er delvis spilt inn i Sør-Afrika med sørafrikanske musikere. Derved har han også formelt sett brutt kulturboikotten av landet, og hos FNs Centre Against Apartheid i New York får vi opplyst at de i løpet av uka vil ta stilling til om han skal settes på lista over artister som har opptrådt i apartheidstaten.» Det var nok et vanskelig spørsmål å avgjøre, men etter en måneds betenkning svartelistet FN Paul Simon.

 

I 1980 vedtok FN en resolusjon som anbefalte stans i alt kulturelt samkvem med Sør-Afrika. Ikke alle brudd på boikotten var like opplagt å ta avstand fra. Det var greit med artister som Cliff Richard, Elton John og Queen som dro til underholdningskomplekset Sun City, og opptrådte for rike, hvite turister. Det var verre å ikke skulle høre på svarte musikere fra Sør-Afrika, men ANC mente at boikotten måtte være total for å ha full effekt. Jeg innrømmer gjerne at jeg selv hørte mye på det fantastiske samlealbumet «The Indestructible Beat Of Soweto» på denne tida, men i forhold til kulturboikotten var også dette feil.

 

Vi kunne altså finne mange gode argumenter for å la Paul Simon holde på som han ville. Men dette var en tilspisset konflikt. ANC, det svarte Sør-Afrikas største politiske parti, var tvunget i eksil. I musikkavisen Nye Takter valgte vi å følge deres linje konsekvent og kompromissløst. Også som sladrehanker. Hvis vi oppdaget at svartelistede artister var på vei til Norge ringte vi arrangørene og stilte dem til veggs. Hver gang det var snakk om konserter med Cliff Richard i Norge kom medieomtalen først og fremst til å handle om at noe var veldig galt i Sør-Afrika. Vi ringte også gjerne NRK og spurte om de virkelig ville spille artister som var svartelistet. Da forsvant de gjerne fort fra spillelistene. Om det var tvil rundt enkelte artisters status ringte vi ANCs kontor i Stockholm (som ble bombet samme uke som «Graceland» kom ut, uten kjent sammenheng for øvrig). For «Graceland» fikk dette en klar negativ konsekvens. Albumet fikk mye negativ oppmerksomhet. Det tok Paul Simon tilbake på toppen av salgslistene i de fleste land det er naturlig å referere til, unntatt i Norge og Sverige, der den ikke ble noen stor suksess opprinnelig.

 

Ingen trodde noen gang at Paul Simon hadde onde hensikter. Tvert imot, han var blitt svært fascinert av musikken fra området etter å ha hørt kassetten «Gumboot Accordion Jive Vol. 2», og dro til Sør-Afrika for å møte musikere og spille sammen med dem, på like vilkår. Hovedsakelig medlemmer av gruppa Stimela, senere med pålegg av koret Ladysmith Black Mambazo i Abbey Road i London. Graceland ble et fyrverkeri av et album. I filmen ser vi noen forrykende sekvenser fra arbeidet i studio. Det gikk bare så galt, fordi Paul Simon ikke forsto det fulle alvoret. Og kom til å uttale seg klossete i sakens anledning.

 

Paul Simon forteller selv i filmen om essensen i konflikten. Da han fikk lyst til å dra til Sør-Afrika ringte han først sin gamle venn Harry Belafonte for å få råd. - En god idé, men spør ANC først, sa Belafonte. Paul Simon sier at dette var mot hans instinkter som kunstner. Han lot være, og fortalte heller ikke Belafonte om dette. Simon sammenligner dette med å be faren sin om å få låne bilen til en date, få avslag, og så ta bilen likevel. Hans offisielle standpunkt da som nå var at han var kunstner, og at kunstnere må ha lov til å heve seg over politikk. - For oss handlet ikke kampen om Paul Simon, men om frigjøringen av et helt folk i Sør-Afrika, sier Dali Tambo i «Under African Skies». Tambo startet organisasjonen Artists Against Apartheid og var dessuten sønn av Oliver Tambo, som lenge var leder av ANC.

 

Filmen rammes inn av en diskusjon mellom Paul Simon og Dali Tambo, som nå sitter sammen i en sofa og snakker ut om konflikten. Tambo forteller at han vokste opp med revolusjonære rundt seg, og lærte at de førte en samlet kamp for et fritt Sør-Afrika. Han startet Artists Against Apartheid for å se til at kulturboikotten ble fulgt. Han mener at artister som dro til Sør-Afrika ville gi apartheidregimet en legitimitet de kunne utnytte for å lette de økonomiske sanksjonene mot landet.

- Men musikerne ville spille med meg, de fikk betalt tre ganger tariffen. Vi behandlet hverandre som likemenn, innvender Simon. - Dette er ikke en ideell form for kulturutveksling. De var ikke frie mennesker. Etter turneen måtte de hjem til et land der de ikke hadde noen rettigheter, svarer Tambo.

 

Artists Against Apartheid førte sin egen kamp. I 1988 arrangerte de en stor konsert på Wembley Stadium for å feire den fortsatt fengslede Nelson Mandelas 70-årsdag, med Whitney Houston, Bee Gees, Stevie Wonder og mange andre. Bare to år etter inviterte de til ny feiring på Wembley, denne gangen med Mandela selv til stede som fri mann. I løpet av de siste årene av 80-tallet falt apartheidregimet. I alle fall er det ingen tvil om at de forskjellige boikottiltakene spilte en avgjørende rolle i avviklingen av apartheid. Landets nye ledere har siden takket for støtten fra musikere over hele verden. «Graceland» hadde også en medvirkende rolle i å skape oppmerksomhet rundt forholdene i Sør-Afrika, men kanskje først og fremst på grunn av den negative omtalen knyttet til plata.

 

«Graceland» kommer nå i jubileumsutgave komplett med filmen «Under African Skies» på DVD. Den aller staseligste utgaven, nesten like stor i omfang som Elvis Presleys Graceland, inneholder også en stor bok, rableblokk med tekstene, samt enda en DVD, med en og en halv time fra den store konserten Paul Simon holdt i Zimbabwe i 1987. Med hele hans sørafrikanske ensemble, samt Miriam Makeba og Hugh Masekela som gjesteartister. En opptreden som ikke levner noen tvil om Paul Simons gode hensikter. De slutter med den da forbudte kampsangen «Nkosi Sikelel i Afrika», som siden ble nasjonalsang i det frie Sør-Afrika. I dokumentarfilmen kommer Paul Simon og Dali Tambo til full forsoning med en rørende omfavnelse til slutt. Den politiske konflikten er over. Musikken er her fortsatt. Heldigvis.

 

Paul Simon framfører «Graceland» i Oslo Spektrum 24. juli, og på Koengen i Bergen to dager etter.

 

«Under African Skies» sendes på NRK1 i neste uke, natt til lørdag kl. 00.10.