Tilbake på klubben

– Dette stedet har sjel, sa sanger og gitarist Freddy Dahl da Junipher Greene ble første band på scenen igjen i det sagnomsuste lokalet som en gang huset Club 7, senere ble Sardine’s, og nå er Røverstaden. Det er nesten som et sånt tidshull vi bare leser om i barnebøker, å komme tilbake til de gamle lokalene ved siden av Oslo Konserthus, som rommet to av de viktigste utestedene i Oslos klubbhistorie. Først var Club 7 her i 15 år, etterpå Sardine’s i tre år. Så har det vært helt andre aktiviteter her i 29 år. Så lenge siden sist er det at jeg ikke hadde trodd at jeg noen gang skulle sette mine bein her igjen.

Bakgrunn: Bohemene og «studentenes» sted

Det var på Club 7 jeg stiftet bekjentskap med klubbkulturen, under et par kvelder på storbybesøk som 19-åring. Første gangen fikk jeg se og høre Jon Ebersons Moose Loose. Neste gang den beslektede, men mer undervurderte jazzgruppa Lotus. Det sto i annonsene at det begynte klokka åtte, eller noe sånt. Der kom jeg, og ble sittende og vente i et par timer på at det skulle skje noe som helst. Siden har det blitt en og annen klubbkveld til rundt i byen, og i verden. Og mer venting ...

Club 7 hadde mange av de første konsertene med den nye bølgemusikken her til i landet, med Graham Parker, Buzzcocks, Boomtown Rats og The Stranglers. Mine beste minner er med reggaegruppa Misty mot slutten av 1979, og Dexy’s Midnight Runners et år etter. Helt tilfeldigvis den samme kvelden som NRK sendte opptaket av Stax-showet fra Njårdhallen i reprise, slik at vi ble sittende i foajeen og se på TV sammen med gruppa som blåste mer liv i soulmusikken enn noen hadde gjort på lenge.

Club 7 gikk konkurs i 1985. Sardine’s åpnet året etter. Nå hadde jeg flyttet til Oslo for godt. Om jeg ikke hadde vært så ofte på Club 7, bodde jeg nærmest på Sardine’s et par år. Backstreet Girls bodde visst der på ordentlig. Også de var tilbake på scenen når lokalene ble vist fram igjen torsdag. Det var også her «de fire store» i norsk rock spilte seg opp i toppen. Spesielt DumDum Boys med en rekke avgjørende konserter i 1987 og 1988. Vi måtte stå så lenge i kø for å se deLillos at vi begynte å angre på å ha skrevet så mye pent om dem.

Reggakvelden med Sly’n’Robbies Taxi Gang huskes som den beste, varmeste konserten på norsk jord noen gang. Det var også store kvelder med Was (Not Was), Womack and Womack, og jeg var på tre av de fire kveldene med The Pogues i 1988. Den mest sagnomsuste artisten som spilte på Sardine’s var likevel Miles Davis, som egentlig var en for eksklusiv artist for et lokale på denne størrelsene, men fylte det opp til tross for skyhøye billettpriser. Siste kvelden på Sardine’s, med folkesangeren Trio Bulgarka, var både vakker og vemodig. Nå kan det igjen komme flere store opplevelser på samme sted.

Røverstadens første ordentlige konsert, med Chipahua denne lørdagen, er utsolgt.